Lær meg å konversere

[Gjest LærMegÅPrate]

Jeg er sosial, men har aldri noe å prate om. Dette fører til at jeg nå begynner å stenge meg inne. Jeg kjenner meg som en uinnteresant idiot som er kjip å være sammen med.

Jeg er 24år, har mange venner og slikt, er flink på skolen. Men er jeg alene med en person så blir det alltid så taust. Er vi tre går praten lett, selv om jeg stort sett bare lytter. Går den ene så blir det sånn overflatisk prat om veret, så blir det stille. Slik er det om jeg er med mine nærmeste eller blandt fremmede.

Jeg prøver å huske morsomme historier og slikt, men de dukker aldri opp når jeg trenger de.

Husker at jeg også hadde det slik på barneskolen. Alle gikk rundt og prata i ett sett, ikke skjønner jeg hva de prata om hele tiden, men jeg skreiv en liste over emner å prate om hjemme, og tok den i smug frem i friminutta på skolen, slik at det såg ut som om jeg også hadde mye på hjertet.

Prøver å sette meg inn i ulike ting, prøver å gjøre meg opp en mening om religion, politikk osv. Men havner jeg i en diskusjon så ender det alltid med at jeg skifter mening og går over til diskusjonspartnerens side-jeg skifter mening oppriktig altså. Og så skifter jeg tilbake igjen når jeg snakker med noen andre igjen. Att og fram hele tiden. Jeg klarer ikke argumentere for det jeg står for, og innser at uansett hva jeg velger så blir det feil, og ender dermed opp med å ikke ha noen meninger i det hele tatt, og dermed lite å bidra med. Jeg er ikke noe flink til å formulere meg heller sånn direkte i en samtale. Og så klarer jeg aldri å huske argumentene jeg kom med i går.. kjempe merkelig.. for jeg husker jo ting til eksamen og slikt. Kan fint få en B på skoleeksamen, men da etter mye pugging. Men jeg tror ikke at det er noe fysisk galt med hukkommelsen min altså. Det er nok noe psykisk på en eller annen måte. Men er det noe å få gjort noe med?

Jeg føler meg så inmari rådvill.

Hva snakker dere om? Hvordan husker dere historier? Hvordan klarer dere å formulere de videre? Jeg er så drittlei at det alltid blir stille rundt meg. Det har blitt slik nå at jeg ikke får besøk av ei veninne om gangen, de kommer alltid to og to, og godt er det, for da slipper jeg føle meg så teit.

Jeg leser mye også, så jeg hadde trodd at det kunne lært meg å formulere meg bedre, men..

Noen tips?

Ikke bare si slike ting som at jeg bare må lære meg å slappe av, eller begynne å pugge historier og slikt..funker ikke, har prøvd, i mange år.

Husker også at jeg slutta i barnehagen fordi jeg følte meg så utafor fordi jeg ikke hadde noe å prate om med de andre barna.

Men jeg har jo opplevd mye og slikt, reist litt, gått på mange ulike skoler, flytta litt rundt..men likevel, ..jeg fatter ikke hvordan folk kan prate i timesvis på telefonen hver dag, eller ha noe å prate om hvert bidige friminutt på skolen..

[gripp]

Hvis man kan mye om mangt, kan man lett holde det gående med kaldprat, hvis nødvendig. Ellers er jo vær og vind populært. Så du er nok inne på rett spor.

Ellers et godt tegn at du hører på det som blir sagt og faktisk skifter mening. Altfor få skifter mening. Jeg skifter mening hele tida...i mange saker, ikke i alle.

Det er kjekt å vite at det finnes folk der ute som man kan stole på ikke overfaller en stakker på flyet eller på kafeen eller slikt. Jeg vil ikke prate, jeg vil være i fred.

Du må gjerne bli dyktigere til å konversere, men bli nå endelig ikke en slik plagsom preiker som absolutt skal snakke med folk hele tida.

[gripp]

Hvis man kan mye om mangt, kan man lett holde det gående med kaldprat, hvis nødvendig. Ellers er jo vær og vind populært. Så du er nok inne på rett spor.

Ellers et godt tegn at du hører på det som blir sagt og faktisk skifter mening. Altfor få skifter mening. Jeg skifter mening hele tida...i mange saker, ikke i alle.

Det er kjekt å vite at det finnes folk der ute som man kan stole på ikke overfaller en stakker på flyet eller på kafeen eller slikt. Jeg vil ikke prate, jeg vil være i fred.

Du må gjerne bli dyktigere til å konversere, men bli nå endelig ikke en slik plagsom preiker som absolutt skal snakke med folk hele tida.

De mest kjedelige av alle, er disse posørsosialistene man stundom påtreffer i forskjellige sammenhenger.

De er så jævla forutsigbare, PK og enspora at du på forhånd vet alt om hva de mener. De kan preike og preike, men det er som å høre på en jukeboks og hvor du vet hva som kommer.

Så bli nå ikke slik da.

[Glimtipper]

De mest kjedelige av alle, er disse posørsosialistene man stundom påtreffer i forskjellige sammenhenger.

De er så jævla forutsigbare, PK og enspora at du på forhånd vet alt om hva de mener. De kan preike og preike, men det er som å høre på en jukeboks og hvor du vet hva som kommer.

Så bli nå ikke slik da.

Det synes jeg ikke var et spesielt konstruktivt svar. Veldig merkelig å dra inn hvordan du vil at hun ikke skal bli.

[Glimtipper]

Det virker ikke som om du stoler på deg selv og hva du kan/vet. Du skifter mening med vinden og det kan være utrolig slitsomt for de rundt deg.

For meg høres det ut som om du trenger å "finne deg selv". Hvis man er usikker på det man mener, tror og føler, så er det ikke spesielt fristende å dele det med omverdenen.

Det kan også være en type sosial angst som arter seg slik. Man klarer rett og slett ikke komme på noe å snakke om. Men da dukker ofte ideene opp i ettertid av situasjonen.

[Gjest titosey]

Dette er en type sosialangst hvis det er slik det høres ut. Du får en slags angst når du er alene med noen og du er "pålagt" å snakke. Derfra knyter alt seg. Du blir veldig kritisk til deg selv og hvordan du oppfører deg/hva du sier/ikke sier og tankene om deg selv synker i takt med panikken.

Grunnen til jeg sier dette er fordi jeg har vært sånn selv, men det bør ikke stemme med deg, kjente du deg igjen ?

Har du noengang noe å si når du ikke er "presset opp i ett hjørne" med en person alene?

Du sa du lyttet mest men snakker du mer da? mye mer enn om du hadde vært alene med noen?

Redningen min ble i allefall å gå til psykolog, han lærte meg utrolig mange ting om meg selv og hvordan jeg skulle utnytte det i sosiale sammenhenger. Kanskje du skulle prøve det? Det kan være bra siden dette har vart hele livet.

Det er ikke alltid noe vits i si så forferdelig mye, det er ikke din jobb alene å holde samtaler i gang. Noen er litt stille av seg, det bør ikke være noe negativt, snarere tvert imot. Man må bare finne en fin middelvei hvor man føler seg bra og ikke har noe press på seg.

Vet ikke om dette var noen hjelp, bare mine tanker.

[Gjest good luck]

Har det på samme måten selv. Men merker at det er veldig personavhengig. Merker at jeg snakker lettere med gutter/menn/barn. Damer/jenter jeg har kjemi med, er gjerne rolige selv eller guttejenter.

Har ingen løsning for deg. Men for min egen del merker jeg at praten går lettere dersom jeg snakker om faglige ting eller ting jeg brenner for. Har du et tema du kan mye om, gå gjerne i dybden, i stedet for å kunne litt om alt.

Musikk, ferier og sport synes som temmelig safe temaer. Selv er jeg lite opptatt av sport og musikk.

Husk at det er to parter i en dialog; Det er ikke bare din oppgave å føre en samtale. Den andre personen kan også ha "ansvar" for å la deg føle deg trygg. Ikke ta alt ansvaret selv.

Uansett vil det gjerne være lettere for deg når du vet hva som er problemet. Ikke ha for store forventninger til deg selv om at alle samtaler skal bli like vellykket. De fleste personer har tålmodighet nok og forståelse nok til å skjønne at konversasjon ikke er like lett for alle.

Venninner/venner som du gjør ting sammen med i stedet for å sitte i ro og prate med, kan også være et tips. Gå tur, begynn på dansekurs eller på svømmetrening.

Det er også lettere å prate med personer som du treffer ofte eller som er oppriktig interessert i hva du driver med/er opptatt av.

Ser at det ikke er mange gode råd til deg i dette innlegget. Men kanskje finnes det bøker om temaet på biblioteket? Konversasjon? I antikken var det en kunst-art å kunne dette, nesten på lik linje med idrett.

Lykke til uansett! Jeg hadde med stor sannsynlighet trives best i lag med deg enn sladrete jenter som gjerne har et hav av selvfølelse. Mange av disse oppleves for meg temmelig falske. I hvertfall er de slitsomme når kun elsker å høre sin egen stemme og krever stort rom rundt seg.

Oppriktighet er en større dyd:- mener jeg!