Samlivsbrudd

[Gjest frrustrrert]

Jeg har vært gift i ti år, og vi har flere barn sammen. I de siste årene har forholdet vært preget av en ”la det skurre og gå” holdning. Det siste året har vært ekstra ille, mannen har ignorert både meg og ungene i ett og alt. Han har vært sur, lat og irritabel. Han har ikke løftet en finger for å få noe gjort i huset. Jeg har tenkt mang en gang i mitt stille sinn at jeg hadde hybelbeboer som fikk mat og rene klær i skapet.

Jeg har riktig nok sagt fra hver dag, at nå må han skjerpe seg, og hjelpe meg litt! Men jeg har pratet for døve ører. Han har ikke visst interesse for meg, og jeg har etter hvert mistet interessen for ham. Tror det er 8-9 måneder siden det var tilnærmelse til sex.

Rundt juletider bestemte jeg meg for at nok er nok, dette ekteskapet skulle jeg ut av.

Jeg begynte å se lysere på livet, jeg sluttet og irritere meg over alt han ikke deltok på.

Han har aldri deltatt på foreldremøter, uteaktiviteter, barnas aktiviteter, trilleturer og alt det andre det er naturlig å delta på.

Jeg ventet på rette anledning til å ta opp dette, og var overbevisst om at han ville bli lettet, når han fikk høre at nå skulle han virkelig få leve livet sitt, med kompisene og festinga.

Plutselig dukket det opp en ny mann i livet mitt, det sa ”Pang” og alt det der. Full klaff og voldsom kjemi. Vi pratet masse sammen, jeg fortalte at jeg skulle flytte fra min mann og at jeg ikke ville innlede forhold før jeg hadde avsluttet det andre.

Det var den nye enig i, han ville ikke være en årsak til mitt samlivsbrudd.

Jeg fikk sparket bak, til å ta samtalen med min mann, men jeg fikk en reaksjon jeg overhode ikke hadde ventet. Han fikk panikkangst og depresjon. Og nekter å godta at jeg ikke har følelser for ham lengre. Han vil ikke flytte ut, han vil ikke kjøpe meg ut, han nekter på at vi skal selge og hver gang jeg prøver å komme meg ut døra får han angst. Jeg får gå på jobb og han har tatt over innkjøpene. Han har fått medisiner og begynner å føle seg lykkelig sier han, han har bedt om unnskyldning for å ha brent meg ut.

Men han mener at mine følelser kommer tilbake når han begynner å hjelpe meg i huset og med ungene. Vi har vært noen ganger til familierådgiver uten hell.

Så nå sitter jeg her, føler meg maktesløs i forhold til mannen min, dypt og inderlig forelska i den nye og jeg vet ikke hvordan jeg skal gå frem.

Jeg trenger gode råd. Kan jeg fortelle at jeg har møt en annen? Jeg har ikke innledet et fysisk forhold til ham, men følelsene og tankene mine er hos ham hele tiden.

Skal jeg ta hensyn til min egen lykke eller min manns angst for å miste sin hushjelp??

[Gjest Mia55]

Dette høres utmattende ut, å rives mellom to interesser. Du har barna å ta hensyn til, du har familien, men aller mest - deg selv. Høres ut som om dette med "snillismen" kan være noe forbigående fra din manns side, skjønner han at du blir, tar det muligens ikke lange tiden før alt er ved det gamle.

Du skriver det jo selv - skal jeg ta hensyn til min egen lykke eller la ham beholde sin hushjelp...?

Uansett er det fornuftig at dere flytter fra hverandre, om ikke annet for en stund. Først når du har det på avstand vil du finne ut hva du egentlig vil, og hva som erd et beste! Stol på magefølelsen. Lykke til, dette kommer til å løse seg!

[Klara Q]

"...hver gang jeg prøver å komme meg ut døra får han angst. Jeg får gå på jobb og han har tatt over innkjøpene."

Han kan jo ikke få lov til å holde deg som gissel i alle fall!

Synes ikke du skal fortelle ham om den nye akkurat nå.

Og dersom du mener selv at ekteskapet er over, er det ingen vits i å drøye det lenger - selv om det selvsagt er lettere sagt enn gjort å flytte fra en mann som gjør det så vanskelig for deg å dra. Ikke la ham manipulere deg til å bli. Han dør ikke uten "hushjelpen" sin. Han lærer seg nok å smøre på brødskiva si sjøl når han finner at ingen andre gjør det for ham.

Ønsker deg lykke til i alle fall!