Hva snakker dere om?

[Gjest ensom tosom]

Men er det bare for en kort periode da, eller tror du det blir sånn fast etterhvert?

Er det en kort periode forstår jeg at han kanskje ikke har ork til så mye og at han trenger å snakke om jobben. Men dere venter barn??

Ja, vi venter barn.

Jeg har vel ingen grunn til å tro at han automatisk vil bli mindre opptatt av jobben sin. Den er jo både spennende og krevende, så jeg forstår på en måte at han blir så oppslukt. Men særlig ideellt for meg og ungene er det jo ikke.

Jeg trodde kanskje jeg ville få høre at "sånn er menn" eller "dette er helt normalt". Men så forteller dere meg at dere både prater om annet enn jobb og at dere gjør masse sammen som par og familie!

Men det ordner seg for snille piker, på den ene eller den andre måten. Og jeg er jo ganske snill!

[Gjest jamiana]

Ja, vi venter barn.

Jeg har vel ingen grunn til å tro at han automatisk vil bli mindre opptatt av jobben sin. Den er jo både spennende og krevende, så jeg forstår på en måte at han blir så oppslukt. Men særlig ideellt for meg og ungene er det jo ikke.

Jeg trodde kanskje jeg ville få høre at "sånn er menn" eller "dette er helt normalt". Men så forteller dere meg at dere både prater om annet enn jobb og at dere gjør masse sammen som par og familie!

Men det ordner seg for snille piker, på den ene eller den andre måten. Og jeg er jo ganske snill!

Det er absolutt ikke sånn noen er, ikke menn og ikke kvinner. Du har non bare vært veldig uheldig med valg der. Selv om man har både utfordrene og spennende jobb skal da ikke det ta all tid, og hvertfall ikke den tiden han faktisk ER hjemme.

Du er sannsynligvis for "snill", det kommer du nok til å slite fælt med helt til du ikke orker mer og finner deg en normal mann som liker deg og som gleder seg til å få barn osv.

De aller fleste hadde nok ikke giddet leve med en slik du beskriver.

[jaime]

Så deilig å få litt oppmerksomhet når man sliter!

Forholdet vårt begynte veldig bra, med at vi hadde mange felles interesser. Men de siste årene føler jeg ikke at vi har noe felles lenger. Ok - vi kan le av de samme tingene og kanskje ha det greit nå og da. Men i det store og det hele er jobben blitt hans nummer èn, mens vi i familien får smulene av ham. Han er jo også veldig sliten når han jobber så mye, så hjemme er han gjerne irritabel med kort lunte.

Jeg synes egentlig det er fint at han har en jobb som han elsker! Det er det jo ikke alle som har! Men nå begynner det å bli litt ensformig. Han har ingen venner eller hobbyer/tidsfordriv utenom jobben - jobben sluker ham med hud og hår, og sånn tror jeg han trives.

Vi har egentlig hatt ymse problemer hele veien, og har vært til samtaler hos familievernkontoret før. Så nå når tingene er blitt som de er blitt, føles det hele litt håpløst. Jeg føler at vi (jeg) har gjort det som gjøres kan for å forsøke å få ting til å fungere. Det virker som om han er fornøyd med livet som det er. Han lever på jobb, og spiser og sover hjemme.

Det var nå egentlig noe helt annet jeg kunne tenkt meg...

Men så er jeg jo så redd for å ta forhastede beslutninger. Tenk om jeg flytter ut, og så viser det seg i ettertid at vårt forhold ikke egentlig var noe verre enn andres forhold, på en skala fra en til ti...

Det er ikke så fristende å gå nå når jeg er gravid og jeg higer etter omsorg og stabilitet. Ikke at jeg føler jeg får så mye omsorg, da!

Setter pris på at du tok deg tid til meg, løvinne! Godt å bare bli hørt!

Kan jeg spørre om dette felles barnet var planlagt, siden dere åpenbart har slitt en stund alt før du ble gravid..?

[Gjest vi er to]

Det er unektelig en trøst i det å vite at det er flere som har det som meg. Men jeg skulle jo ønske verken du eller jeg hadde det slik...

Hatt det sånn lenge?

Jeg har hatt det slik et par år og det skal bli verre i fremtiden. Ikke noe gøy.

[....AV]

Jeg skjønner at jeg har bomma helt når jeg fant meg partner... Men så var det selvsagt ikke sånn som nå den første tiden, heller.

Nå er jo selvfølgelig min spesielt bra, da :-)

Men, jeg synes du skal se det litt an. Når man er gravid herjer hormonene hos begge parter er min erfaring. Vi hadde det ikke særlig bra i forholdet vårt da jeg var gravid med nr. 2. Jeg syntes han var fjern og uinteressert og han syntes nok det samme om meg. Riktignok snakket vi om hvordan vi følte det, og det hjalp noe, men det var generelt ikke en god tid. Etter fødsel og videre ble ting mye bedre og nå har vi det supert.

[Gjest ensom tosom]

Nå er jo selvfølgelig min spesielt bra, da :-)

Men, jeg synes du skal se det litt an. Når man er gravid herjer hormonene hos begge parter er min erfaring. Vi hadde det ikke særlig bra i forholdet vårt da jeg var gravid med nr. 2. Jeg syntes han var fjern og uinteressert og han syntes nok det samme om meg. Riktignok snakket vi om hvordan vi følte det, og det hjalp noe, men det var generelt ikke en god tid. Etter fødsel og videre ble ting mye bedre og nå har vi det supert.

Takk for det. Det er jo mulig at vi med en ny runde hos familievernkontoret kan komme på rett kjøl igjen. Og jeg er sikkert ekstra hårsår nå som jeg er gravid, ja.

[Gjest ensom tosom]

Kan jeg spørre om dette felles barnet var planlagt, siden dere åpenbart har slitt en stund alt før du ble gravid..?

Vi hadde det ganske bra da vi planla småen. Ting var liksom begynt å ordne seg på flere plan. Dessuten hadde jeg det litt travelt med å få nummer to, med tanke på både min og storesøsters alder. Jeg står for det valget uansett hva som skjer.