Sliten av forholdet til mine foreldre...

[Gjest Det sliter meg ut]

Dette har vel kanskje ikke noe på dette forumet å gjøre, men jeg vet ikke hvor jeg ellers skal "putte" det...

Jeg er i midten av 30-årene og har selv stiftet familie.

Foreldrene mine er skilt (10 år siden de skilte lag)

Vel. For å gjøre en lang historie litt kort....

Da jeg var liten, kranglet foreldrene mine mye (veldig mye)!! Husker at jeg flere ganger ba de slutte, men da fikk jeg høre, at jeg var en av årsakene til at de kranglet, eller så ba de meg tie stille.

Da jeg ble eldre, og hadde noe å ta opp med foreldrene mine (små-problemer som tenåringer av og til trenger å lufte), ble mora mi hysterisk, og skrek ut alle sine problemer, istedenfor å hjelpe/svare meg.

Det samme skjedde for et par måneder siden. Jeg hadde en ting jeg ville "lufte" for henne, og da raste livet hennes.

Ho skulle hoppe foran toget, 40 år av livet hennes har vært et he..e.e.. (etter at ho fikk sitt første barn), og nå måtte ho snart få fred!!! Bla bla bla. Alt dette, og mere til, øste ho av seg, før jeg fikk snakket ferdig, og fortalt hva jeg egentlig skulle si..

Kunne sagt mye mer, men synes dette holder.

Pappa er grei nok, men har vel egentlig aldri brydd seg så mye han heller... -Andre foreldre skulle helst kjøre til og fra aktiviteter, osv.

Er flink til å kverulere og "misforstå" ting, og så slenge ut en hel masse. Dette skjedde også nå i påsken, og jeg ba ham reise. Orket ikke mer av kveruleringa, sa jeg. Han dro ikke, men jeg orket heller ikke å snakke med ham de to dagene han ble...

Det er viktig for de begge å komme på besøk i høytider, og være noen dager.. Men å hjelpe til med noe, eller bidra med litt i kosten, det skjer ikke.

Hvis jeg en dag ikke smiler og er blid, så er jeg vanskelig. -Har ikke lov til å være sliten eller ha vondt i hodet e.l..

Jeg har aldri fått et eneste "unskyld" fra foreldrene mine, hvis de har behandlet meg urett. De har nemlig ALLTID rett, og er verdens beste foreldre.

Hva skal jeg gjøre? Er jo glad i foreldrene mine, men de skuffer meg gang, på gang.

Orker ikke engang å gi de en klem... For meg blir det helt galt.

Å si til de at de må gå i seg selv de også, det nytter ikke.

Føler at jeg klager mye nå. Noen spør seg kanskje... "Hva meg henne? Er ho feilfri ho da?"

Neida, er ikke det, men jeg er nok skuffet og bitter. Bitter på foreldre som ikke bryr seg om andre enn seg selv. Bitter på foreldre som har satt barna sine opp mot hverandre. Snakka stygt om den ene til den andre, osv. Og SKUFFA over at de ikke ser/skjønner hva de gjør og har gjort!!

Noen som har opplevd det samme?

[Gjest abrahamsen]

Jeg har ikke opplevd det sammen, snarere tvert imot. Jeg har alltid hørt at jeg har vært ønsket og at jeg og de andre søskena mine har vært en berikelse for mine foreldre. De har alltid satt oss i første rekke og aldri gitt uttrykk for at de er slitne av oss. Klart har de vært slitne og lei, men aldri gitt oss "skylda". De har aldri hatt alvorlige krangler, men viste åpenlyst at de elsket hverandre.

Jeg vet ikke helt hva jeg skal si om dine foreldre, men gode har de vel ikke vært....? Vet heller ikke hva du skal gjøre for at de skal se annerledes på deg og livet, men sender deg en stor stor klem!

[Gjest Elainie]

Jeg opplever omtrent det samme som deg. Det er håpløst å diskutere med foreldre som bare er opptatt med seg selv.

Dessverre er det forsent å forandre på foreldre som er blitt gamle.

Det er en liten trøst å høre andre sliter med det samme.

[Blenda1365380899]

Jeg har ikke opplevd det sammen, snarere tvert imot. Jeg har alltid hørt at jeg har vært ønsket og at jeg og de andre søskena mine har vært en berikelse for mine foreldre. De har alltid satt oss i første rekke og aldri gitt uttrykk for at de er slitne av oss. Klart har de vært slitne og lei, men aldri gitt oss "skylda". De har aldri hatt alvorlige krangler, men viste åpenlyst at de elsket hverandre.

Jeg vet ikke helt hva jeg skal si om dine foreldre, men gode har de vel ikke vært....? Vet heller ikke hva du skal gjøre for at de skal se annerledes på deg og livet, men sender deg en stor stor klem!

Dette har jeg også opplevd. Jeg har vokst opp i helvete bruker jeg å si. For det var helt forferdelig. Men mine foreldre var nok glde i hverandre. Men alt som var av problemer måtte de fortelle i hvert fall meg som eldste datter.

Når jeg tenker på dem i dag er det uten kjærlighet til dem. Jeg ville ha drept dem hvis jeg hadde kunnet. Jeg hater dem begge. og har veldig streke negative følelser overfor dem.

De brukte meg da jeg var barn til å få egen omsorg og hadde ingen ting å gi. de var syke begge to og hele min barndom var perget av deres sykdom og angst for at den ene skulle dø og den andre skulle være uforutsigbar,

I dag er den syke død. Han døde da jeg var 20 år og jeg fortsatte livet med den uforutsigbar og psykisk syke.

Nå har jeg nådd grensen for hva jeg tåler av den sist gjennlevne. Jeg orker ikke kontakt. Det har blitt for mye intriger og vanskligheter på linje med det du beskriver.

Begre rant over da den sist gjennlevne gir alt hun har av inntekt til ett av barna sine og er ubagelig mot oss andre.

Jeg fant ut at jeg trenger ikke ha det så ubehagelig.

Men først måtte jeg gå i minst tolv år i terapi. De har rett og slett gjordt livet mitt til ett slit disse to min mor og min far. Derfor dreper jeg dem i mine tanker. Ikke live! Faen ta dem!

Jeg kan ikke tilgi. Men føler ingen bitterhet fordi det er ødeleggende for meg. Nå er jeg snart iferd med å dytte skuffen igjen etter disse to. Håper jeg en gang kan leve og ha det godt.

[Gjest abrahamsen]

Dette har jeg også opplevd. Jeg har vokst opp i helvete bruker jeg å si. For det var helt forferdelig. Men mine foreldre var nok glde i hverandre. Men alt som var av problemer måtte de fortelle i hvert fall meg som eldste datter.

Når jeg tenker på dem i dag er det uten kjærlighet til dem. Jeg ville ha drept dem hvis jeg hadde kunnet. Jeg hater dem begge. og har veldig streke negative følelser overfor dem.

De brukte meg da jeg var barn til å få egen omsorg og hadde ingen ting å gi. de var syke begge to og hele min barndom var perget av deres sykdom og angst for at den ene skulle dø og den andre skulle være uforutsigbar,

I dag er den syke død. Han døde da jeg var 20 år og jeg fortsatte livet med den uforutsigbar og psykisk syke.

Nå har jeg nådd grensen for hva jeg tåler av den sist gjennlevne. Jeg orker ikke kontakt. Det har blitt for mye intriger og vanskligheter på linje med det du beskriver.

Begre rant over da den sist gjennlevne gir alt hun har av inntekt til ett av barna sine og er ubagelig mot oss andre.

Jeg fant ut at jeg trenger ikke ha det så ubehagelig.

Men først måtte jeg gå i minst tolv år i terapi. De har rett og slett gjordt livet mitt til ett slit disse to min mor og min far. Derfor dreper jeg dem i mine tanker. Ikke live! Faen ta dem!

Jeg kan ikke tilgi. Men føler ingen bitterhet fordi det er ødeleggende for meg. Nå er jeg snart iferd med å dytte skuffen igjen etter disse to. Håper jeg en gang kan leve og ha det godt.

Dette skulle sikkert postes til tråd-starteren? Men jeg kan jo gi deg også en stor klem selv om det sikkert ikke hjelper så mye. Trist at foreldrene dine har påført deg så mye vondt.

[Gjest cyhal]

Vi er nok flere enn du tror dessverre. Din historie er svært lik min bortsett fra at mine foreldre merkelig nok fortsatt holder sammen.

Jeg har vært like frustrert som deg, men jeg kom til slutt fram til at det som gjorde meg så nedfor var alle forventningene jeg fortsatt etter over tredve år hadde til dem. Jeg måtte gå mange runder med meg selv før jeg greide å gjøre noe med saken, men i dag har jeg det mye bedre.

Jeg tror man noen ganger bare må innse at ting er som de er og ikke vil bli bedre. I dag godtar jeg at foreldrene mine er som de er. Vi vil aldri få et slikt nært og godt forhold som mange av venninnene mine hadde til sine foreldre, og de vil aldri bli gode besteforeldre for barna mine. De har det bare ikke i seg, og de ser ikke selv at de gjør noe galt.

Vi kan møtes av og til, og jeg vet at det da er opp til meg om de møtene blir hyggelige. Jeg vet at jeg må jenke meg litt, legge litt bånd på meg for å unngå hysteriske anfall og bebreidelser, og det går når det bare er snakk om av og til.

Det er nok ikke det du ønsker å høre, men jeg har ikke mye tro på at så godt voksne mennesker skal forandre seg. Mitt råd blir derfor å prøve å forsone deg med at ting er som de er og å prøve å legge bort alle forventinger.

Gode tanker til deg.