Hva gjør jeg videre?

[Gjest Gresset er]

Jeg har vært gift i snart 18 år og føler på mange måter at ekteskapet er gått "i stå". Det er mye irritasjon og sinne fra min side som jeg på en måte kanaliserer ut min frustrasjon ut på.

Det er flere ting som irriterer meg i vårt forhold, og blant annet mht hvem som tar "initiativet" til å ha sex. I 99% så er det jeg som gjør det. Dette er plagsomt da det ellers ofte er "god natt da"... Jeg blir liggende veldig, veldig frustrert med (ofte) ereksjon og tenker, ja så ble det ikke sex i kveld heller.

Når vi elsker så føler jeg at hun er initiativløs til handling... Dvs. hun vil helst at jeg skal komme oppå henne.

Det er liksom så kjedelig med liten eller ingen variasjon etter over 20 års samliv.

Jeg er en gutt som også er glad i munnsex. Jeg synes det er fint å gjøre det på henne, men hun ber meg aldri om det. Gjør jeg det så ønsker hun å "trekke meg oppover" slik at det blir på den trygge gamle måten...

Jeg synes det er godt at hun bruker munnen på meg, men i 99% av gangene hun gjør det så er det etter at jeg har spurt om hun kan gjøre det(!)

Jeg er nøye med hygienen så det bør ikke være det.Jeg har også forståelse for at ikke alle jenter synes det er noe ok.At hun ikke vil svelge sæd er også "helt ok", men det jeg forsøker å si noe om er at jeg ønsker meg etter alle disse årene mer initiativ og litt mer "oppfinnsomhet" fra hennes side.

Jeg har lyst til å si ifra til henne, at fra nå vil ikke jeg lenger ta initiativet. Om hun ønsker å ha sex,vel så får hun vise det!

Er jeg urimelig?

Jeg vil legge til at jeg selv mener at jeg er en hensynsfull mann som ikke "forlanger" sex 7 dager i uka. Men når det ofte blir 2- 3 ganger i måneden, ja da blir jeg frustrert og lei meg.

For en stund siden kom jeg tilfeldig i kontakt med min ex kjæreste og hvor mange følelser fortsatt er tilstede (fra begges side...) Hun ønsker å ha sex med meg og ja jeg er fristet! Vi har jevn kontakt pr sms da dette gjør hverdagen "spennende".

Jeg vet at det ofte ikke er slik at gresset er grønnere... osv, men jeg er fortsatt en ung mann som kjeder meg i mitt forhold! så hva gjør jeg videre?

Det er ikke bare det seksuelle det er snakk om, men alt i forholdet. Vi har noen ting som er ok, men det begynner å bli så kjedelig!!!

Jeg tenker og spør skal vi ta en tur på kino? Kanskje kan vi sette av tid fast en gang pr mnd. men liten eller ingen respons...

Når det gjelder felles interesser så er det sånn både når jeg ser meg tilbake og idag har lite av samme interesser. Kanskje det å se på en film på tv sammen (!).

Poenget er at jeg ser så lei av hele tiden å være den som tar initiativet til alt "kreativt" som skal gjøres... Mht ferien hvert er det liksom helt greit å vente til det siste i stdet for å planlegge litt. Jeg må ta initiativet.

Nå er jeg kanskje stygg, men sier det allikevel at jeg gjennom årene har vært flau pga hennes overvekt.

Jeg har ofte på en hyggelig måte oppfordret henne til å gå turer, trene osv. men uten stort hell når det gjelder vekt reduksjon.

Jeg har et stort savn etter det å kunne løfte jenta mi og bære henne eller ha henne på fanget. Dette nytter ikke med en vekt på ca.90 kg.

Uff jeg er en fæl fyr føler jeg som utleverer kona mi på denne måten...

Jeg er ikke feilfri på noen måte jeg heller, jeg vet det. Men jeg tenker ofte at livet er for kort til å gå og balle med disse tankene. Det er heller ikke så lett å bryte ut siden vi har barn sammen.

På en måte kan jeg tenke meg å forsøke å bo litt alene for å få "litt space" dvs kjenne litt på evt. et savn. Jeg føler at vi begge på en måte bryter hverandre ned hver eneste dag slik det er nå.

Jeg tenker så ofte at jeg er så lei! Så lei!

Jeg orker bare ikke tanken på familie rådgiving heller da jeg selv har gått i terapi for problematikk ifm jobb. Har tatt opp tankene mine der, men ble aldri nok belyst.

Tusen takk for evt. svar!

[Gjest Carpe Diemus]

Livet er for kort til å leve slik du beskriver. Ta ansvar for DITT liv og skill deg HVIS du tror livet ditt blir bedre som single?

[Gjest Skjønner problemet godt]

K O M M U N I S E R!

Snakk med konen din, om alle disse tingene som plager deg.

Det nytter ikke å klage her og ikke prate med henne om det.

Hun må få vite hvor landet står, det er bare på den måten dere kan gjøre noe aktivt sammen med problemet.

Hun leser ikke dine tanker og hvis hun heller ikke har forstått alvoret så er det ikke mye å gjøre.

La henne forstå alvoret.

Ikke vær utro først og dermed prøve å fikse ting etterpå.

[Gjest Gips]

Foreslå at du bor for deg selv noen måneder for å gi ekteskapet en ny sjanse. Det er hardt arbeid å endre et langt ekteskap når dere ser hverandre hver dag.

[Gjest beTutta]

Enig med "Skjønner problemet godt". Ta deg en skikkelig prat med kona di og la henne skjønne alvoret. Det er forferdelig slitsomt å hele tiden måtte ta initiativet (samme hva det gjelder) og bare få nei eller likegyldighet til svar. Fortell kona di hva du ønsker og hør hennes versjon. Det kan jo hende hun også er frustrert og tenker noen av de samme tankene.

Om det ikke blir noen bedring kan du kanskje flytte for deg selv en periode. Hva med å jobbe utenlands eller et annet sted i landet om du har muligheten?

Det at dere har lite/dårlig sex kan komme av at dere ikke interesserer dere for hverandre lenger. Dere lever hvert deres liv (jobb/interesser) og -ser- ikke hverandre lenger. På tide å tilbringe mer 'kvalitetstid' sammen?

[jubalong70]

Jeg sitter igjen med noen spørsmål vedrørende din kone.

Hvorfor er hun overvektig? Kan det være at hun heller ikke trives i samlivet, og trøster seg med mat?

Hva kan du gjøre for å gjøre hennes hverdag lettere?

Kanskje hun får mer lyst på sex hvis hun slapp å ta ansvar for "alt" det andre i huset. (Jeg vet jo ikke hvordan dere har det, men bare tenker høyt.)

Kanskje dine forventninger om sex gjør at hun blir avtent?

Kanskje hun føler at du ikke liker kroppen hennes? Det er en absolutt turn-off!!!

Hun kan ikke slappe av under sex hvis hun ikke føler at du liker henne akkurat som hun er. Og hun kan heller ikke slappe av under sex hvis hun ikke selv føler seg vel. Og man kan ikke slippe seg løs under sex hvis man ikke kan slappe av.

Det virker som om dere er inne i en dårlig sirkel her. Det kan nok være på sin plass med noen lange og gode samtaler. Kanskje dere kan reise bort, gå noen turer sammen og snakke?

Og for all del, du løser ingen problemer i forhold til din kone ved å være utro, eller leke med tanken om å være utro.

[Gjest nøffnøff]

ok: forstår godt at du er lei av å ta initiativ, og dette kan du absolutt ta skikkelig opp med henne.forklar det sånn som du sier det her uten å virke klagende.

men jeg synes du må gå litt inn i deg selv angående det at du er flau over ei som veier 90 kilo......det er faktisk ikke allverden, og det er vel heller dine preferanser det er noe feil med enn henne....

kanskje hun merker dette? det kan være en del av årsaken.

må si at jeg hadde nok ikke klart å føle meg særlig attraktiv hvis kjæresten min hintet om trening og stadig satt med sms`er til en annen person.

konklusjonen er at innledningsvis fikk jeg stor forståelse for deg, men så etterhvert synes jeg kanskje u legger litt opp til det selv også når det gjelder dette med vekt og oppmerksomhet.

[Gjest Gresset er]

Mht overvekt er det ikke sånn at jeg til stadig gir henne hint om dette, på ingen måte. Er ikke slem og vil såre. årsaken til overvekt er forskjellig sammensatt da flere i hennes slekt er ovvervektige. en annen ting (kanskje en dårlig unnskyldning) er at man i en familie/partnerskap kanskje hoft "tillater" seg å kose seg med mat oftere enn ellers.

Her ser jeg jo at jeg kan gå forsiktig inn å påvirke.

Jeg er enig i at 90 kg ikke er allverden, med det hjelper ikke for mitt savn som jeg skrev om. Om hun merker at jeg ikke er fornøyd og om at dette påvirker henne ifm sex tror jeg ikke, men kan heller ikke være sikker. Kan hende at dette er vanskelig for henne, alstå sitt syn på sin egen kropp.

Om det er mine preferanser det er noe feil med? kan hende...?

For å si det sånn så er jeg ikke ute etter en fotomodell. Mitt savn og "flauhet" har gått på at jeg har følt det kjipt og pinlig i situasjoner sammen med kamerater hvor deres koner/samboere ikke er nevnevedig overvektige. Ingen sylfider, men en mer "normal" vekt.

Mht sms er dette ikke merkbart (tror jeg da) da jeg er ytterst forsiktig med å både sende og motta (lydløst) meldinger.

Jeg vil absolutt ikke såre kona mi med utroskap og er som sagt veldig forsiktig.

Jeg forsøker å være ærlig, selv om det er litt fælt å snakke om det her. Har heller ikke tenkt å bruke dette stde som en klagekanal. Men som nevnt konstruktivt å få noen tilbakemeldinger. Det var også tanken. Jeg er derfor veldig takknemlig for alle svarene!

Jeg venter heller ikke at alle skal ta "mitt part".

Jeg tar oppfordringene om at jeg må snakke med kona mi. Dette har jeg også tenkt på i lang tid... men dagene går. Dette er egentlig naturstridig for meg da jeg liker handling og at ting ikke bare skal skure og gå.

Det er jo ikke sånn at vi aldri snakker sammen eller har gjort det, men ting har lett for å falle tilbake i samme mønster... Ingen som kjenner seg igjen?

Jeg føler at mine signaler aldri blir tatt seriøst.

At vi er inne i en vond sirkel tror jeg på. vi sier aldri til hverandre at vi er glad i hverandre lenger...

Jeg vet at jeg kan begynne å si det igjen, men føles på en måte unaturlig.

Noe som er dumt etter en en samtale er jo at evt.endringer

som merkes ikke hadde vært der om det ikke hadde vært for meg som igjen har tatt et initiativ. Er også redd for at endringene blir påfallende og ikke vil føles naturlige...

Jeg har ingen store planer om å utroskap, men samtidig vanskelig å holde igjen når situasjonen er som den er.

[Gjest Gresset er]

Mht overvekt er det ikke sånn at jeg til stadig gir henne hint om dette, på ingen måte. Er ikke slem og vil såre. årsaken til overvekt er forskjellig sammensatt da flere i hennes slekt er ovvervektige. en annen ting (kanskje en dårlig unnskyldning) er at man i en familie/partnerskap kanskje hoft "tillater" seg å kose seg med mat oftere enn ellers.

Her ser jeg jo at jeg kan gå forsiktig inn å påvirke.

Jeg er enig i at 90 kg ikke er allverden, med det hjelper ikke for mitt savn som jeg skrev om. Om hun merker at jeg ikke er fornøyd og om at dette påvirker henne ifm sex tror jeg ikke, men kan heller ikke være sikker. Kan hende at dette er vanskelig for henne, alstå sitt syn på sin egen kropp.

Om det er mine preferanser det er noe feil med? kan hende...?

For å si det sånn så er jeg ikke ute etter en fotomodell. Mitt savn og "flauhet" har gått på at jeg har følt det kjipt og pinlig i situasjoner sammen med kamerater hvor deres koner/samboere ikke er nevnevedig overvektige. Ingen sylfider, men en mer "normal" vekt.

Mht sms er dette ikke merkbart (tror jeg da) da jeg er ytterst forsiktig med å både sende og motta (lydløst) meldinger.

Jeg vil absolutt ikke såre kona mi med utroskap og er som sagt veldig forsiktig.

Jeg forsøker å være ærlig, selv om det er litt fælt å snakke om det her. Har heller ikke tenkt å bruke dette stde som en klagekanal. Men som nevnt konstruktivt å få noen tilbakemeldinger. Det var også tanken. Jeg er derfor veldig takknemlig for alle svarene!

Jeg venter heller ikke at alle skal ta "mitt part".

Jeg tar oppfordringene om at jeg må snakke med kona mi. Dette har jeg også tenkt på i lang tid... men dagene går. Dette er egentlig naturstridig for meg da jeg liker handling og at ting ikke bare skal skure og gå.

Det er jo ikke sånn at vi aldri snakker sammen eller har gjort det, men ting har lett for å falle tilbake i samme mønster... Ingen som kjenner seg igjen?

Jeg føler at mine signaler aldri blir tatt seriøst.

At vi er inne i en vond sirkel tror jeg på. vi sier aldri til hverandre at vi er glad i hverandre lenger...

Jeg vet at jeg kan begynne å si det igjen, men føles på en måte unaturlig.

Noe som er dumt etter en en samtale er jo at evt.endringer

som merkes ikke hadde vært der om det ikke hadde vært for meg som igjen har tatt et initiativ. Er også redd for at endringene blir påfallende og ikke vil føles naturlige...

Jeg har ingen store planer om å utroskap, men samtidig vanskelig å holde igjen når situasjonen er som den er.

[Gjest Mald]

ok: forstår godt at du er lei av å ta initiativ, og dette kan du absolutt ta skikkelig opp med henne.forklar det sånn som du sier det her uten å virke klagende.

men jeg synes du må gå litt inn i deg selv angående det at du er flau over ei som veier 90 kilo......det er faktisk ikke allverden, og det er vel heller dine preferanser det er noe feil med enn henne....

kanskje hun merker dette? det kan være en del av årsaken.

må si at jeg hadde nok ikke klart å føle meg særlig attraktiv hvis kjæresten min hintet om trening og stadig satt med sms`er til en annen person.

konklusjonen er at innledningsvis fikk jeg stor forståelse for deg, men så etterhvert synes jeg kanskje u legger litt opp til det selv også når det gjelder dette med vekt og oppmerksomhet.

90 kilo er for høy vekt for en dame hvis hun da ikke er 1,90 høy eller mer.

[Gjest Påsketuristen]

Mht overvekt er det ikke sånn at jeg til stadig gir henne hint om dette, på ingen måte. Er ikke slem og vil såre. årsaken til overvekt er forskjellig sammensatt da flere i hennes slekt er ovvervektige. en annen ting (kanskje en dårlig unnskyldning) er at man i en familie/partnerskap kanskje hoft "tillater" seg å kose seg med mat oftere enn ellers.

Her ser jeg jo at jeg kan gå forsiktig inn å påvirke.

Jeg er enig i at 90 kg ikke er allverden, med det hjelper ikke for mitt savn som jeg skrev om. Om hun merker at jeg ikke er fornøyd og om at dette påvirker henne ifm sex tror jeg ikke, men kan heller ikke være sikker. Kan hende at dette er vanskelig for henne, alstå sitt syn på sin egen kropp.

Om det er mine preferanser det er noe feil med? kan hende...?

For å si det sånn så er jeg ikke ute etter en fotomodell. Mitt savn og "flauhet" har gått på at jeg har følt det kjipt og pinlig i situasjoner sammen med kamerater hvor deres koner/samboere ikke er nevnevedig overvektige. Ingen sylfider, men en mer "normal" vekt.

Mht sms er dette ikke merkbart (tror jeg da) da jeg er ytterst forsiktig med å både sende og motta (lydløst) meldinger.

Jeg vil absolutt ikke såre kona mi med utroskap og er som sagt veldig forsiktig.

Jeg forsøker å være ærlig, selv om det er litt fælt å snakke om det her. Har heller ikke tenkt å bruke dette stde som en klagekanal. Men som nevnt konstruktivt å få noen tilbakemeldinger. Det var også tanken. Jeg er derfor veldig takknemlig for alle svarene!

Jeg venter heller ikke at alle skal ta "mitt part".

Jeg tar oppfordringene om at jeg må snakke med kona mi. Dette har jeg også tenkt på i lang tid... men dagene går. Dette er egentlig naturstridig for meg da jeg liker handling og at ting ikke bare skal skure og gå.

Det er jo ikke sånn at vi aldri snakker sammen eller har gjort det, men ting har lett for å falle tilbake i samme mønster... Ingen som kjenner seg igjen?

Jeg føler at mine signaler aldri blir tatt seriøst.

At vi er inne i en vond sirkel tror jeg på. vi sier aldri til hverandre at vi er glad i hverandre lenger...

Jeg vet at jeg kan begynne å si det igjen, men føles på en måte unaturlig.

Noe som er dumt etter en en samtale er jo at evt.endringer

som merkes ikke hadde vært der om det ikke hadde vært for meg som igjen har tatt et initiativ. Er også redd for at endringene blir påfallende og ikke vil føles naturlige...

Jeg har ingen store planer om å utroskap, men samtidig vanskelig å holde igjen når situasjonen er som den er.

hmm, dette er ingen enkel situasjon for deg/dere. Det er nok heller ingen enkel løsning på det heller, desverre.

Det å sette seg ned å SNAKKE sammen er alfa omega. Den/de samtelen(-e) er helt nødvendig for å komme ut av situasjoen uavhengig av om dere får samlivet til sammen eller velger å gå fra hverandre.

Det å snakke sammen her er viktig og må gjøres på en slik måte at dere ikke anklager hverandre(det kommer det ikke noe godt ut av), men på en slik måte at dere så saklig som mulig sikrer at begge parter virkelig forstår hvordan den andre har det i forholdet.

En av dere må starte "ballet" og jeg mener det er lurt å ha forberedt seg litt slik at det som kommer ut av munnen ikke blir av typen "du sier/gjør...", men heller "jeg føler/mener/tenker..."

Vi forsøker også å at den som snakker får snakket litt fra seg før den lyttende parten forsøker å gjenta(uten å dømme eller kommentere) hovedpoengene for å forsikre at man har samme oppfattelse av det som er sagt.For så å bytte på hvem som snakker og lytter.

Hvis slike samtaler blir for vanskelig burde dere få hjelp f.eks av en familieterapaut til akkurat dette.

Det hjelper ingenting å rømme fra det vanskelige. Dere har barn sammen og må uansett klare å kommunisere for å kunne samarbeide i eller utenfor et samliv.

Lykke til med forsøket på å komme videre og ut av en vanskelig situasjon.