Samboeren min tenner på andre menn (langt)

[Färger]

PS: Samme innlegg finnes under "samliv"-forumet også.. Ble litt usikker på hvor dette _egentlig_ passer inn...

Jeg er en jente på 26 og samboer med en gutt på 27 år. Vi har vært sammen snart et år nå. Forholdet har vært veldig godt for oss begge, med tanke på tidligere forhold som ikke har vært så sunne for oss. (Jeg har hatt problemer med å stole på mennesker og han har slitt med å klare å bli forelsket).

Jeg har hele tiden hatt en fornemmelse om at han holdt noe fra meg og jeg konfronterte han med dette rett etter at vi ble kjent. Han kunne forsikre meg om at han var ærlig med meg og at det ikke var noe han holdt skjult.

Nå, ett år etter, finner jeg (tilfeldigvis) ut at han har oppsøkt gutter for tilfeldige møter via nettet og telefon. Han blånektet lenge, men jeg ga meg ikke siden jeg hadde hadde snakket med en av guttene han hadde kontakt med, på telefon. Til slutt innrømmet han at han hadde kontaktet gutter, tenner på de og har hatt guttesex før han møtte meg. Samtidig innrømmer han at han mest sannsynelig aldri ville fortalt meg det av seg selv.

Jeg ble først sjokkert og føler meg såret fordi han ikke snakket med meg om dette fra dag en. Jeg har fått høre og mener selv at jeg er en person som har et åpent sinn og at jeg respekterer andre mennesker uansett. Han har fortalt meg at han var redd for å miste meg pga dette. Han sier selv at det er "bare" sex og at han ikke klarer å forelske seg i gutter. Han bedyrer at han ikke har hatt fysisk kontakt med noen mens vi har vært sammen.

Jeg synes det er vanskelig å takle at han liker gutter. Det er bare naturlig å bli tiltrukket av andre mennesker selv om man er i forhold, men jeg synes det er vanskelig å tenke på at han liker både gutter og jenter...mens jeg kun ser på andre menn. Dette har vel noe med min natur å gjøre, at jeg er heterofil. Mye har skjedd gjennom året vi har vært sammen. Jeg ble voldtatt og har hatt enormt problemer med å stole på andre mennesker og så skjer noe sånn som dette. Jeg føler at hele grunnen jeg sto på blir dratt bort.

Vi har forsøkt å ta vare på følelsene våre og forholdet. Han har vært igjennom en vanskelig periode før han møtte meg og sier at livet hans virkelig ble verdt å leve igjen da vi traff hverandre. Dette har han fortalt meg før alt dette kom frem også. Han sier selv at det er bare meg og at jeg er alt han ønsker seg fysisk og følelsesmessig.

Jeg har virkelig sluppet løs alle mine følelser og vist han hvor mye jeg fortsatt bryr meg om han. Jeg ønsker å fortsette forholdet og lære meg å stole på han igjen. Som person er jeg et omsorgsmenneske, som mange andre jenter. Og jeg har virkelig gjort min innsats for å vise han at jeg fortsatt ønsker forholdet. Jeg fikk et tips av en venninne at vi skulle begynne på en salgs "dagbok" sammen, skrive ned følelser, så vi kan komme hverandre nærmere igjen. Jeg gjorde også dette... Men uten hell, da han ikke føler noe særlig for å bruke den.

Ellers kan jeg nevne at vi hadde et års dag nå og jeg overrasket han med en reise. Han hadde ingenting til meg. Jeg føler nok at han har blitt forferdelig passiv etter at dette ble avslørt. Han var før veldig oppmerksom og romantisk. Kunne komme med blomster bare etter en "fille-krangel".. Dette er litt mer enn en fille-krangel og han har ikke gjort noe annet enn å flykte til kompiser for å røyke hasj. Til opplysning; hasjrøykingen aksepterer jeg. (Da bruken hans er på lik linje med oss andre som er ute å drikker en gang eller to i måneden). Men nå oppsøker han rusen for å slippe tanker og følelser rundt dette som er vanskelig og det gjør meg bekymret.

Jeg kjenner at jeg som har fått sjokket, midt oppe i alt må beskytte og ta vare på han. Men nå vet jeg ikke om jeg kan ta vare på meg selv og jeg vet ikke hvor prioriteringene mine er lengre. Vi har snakket om å få barn sammen og at vi skal gifte oss en dag. Jeg vet ikke om jeg kan komme tilbake til de tankene og følelsene igjen. Jeg gråter hver kveld og klarer ikke å konsentrere meg om jobben. Jeg har isolert meg helt fra alle mine venner og det eneste jeg gjør er å sitte hjemme å se tv. Husarbeid og tøyvask for flere uker hoper seg opp, jeg greier ikke engang å lage middag. Jeg forstår at jeg er dypt deprimert og skal til samtale hos min lege til uken. Kan vi ha godt av å gå felles til en terapeut eller rådgiver? Jeg er åpen for alle råd og ønsker selv mest av alt; å bli bedre og å finne tilbake til meg selv og på sikt også til samboeren min.

[Gjest hønetulla]

Jeg må bare svare på dette innlegget. Du virker så herlig, synes jeg, og jeg synes det er veldig synd at du har opplevd det du har gjort. Skjønner godt at du er blitt skreptisk Synes samboeren din er svært heldig som har en kjæreste som deg. Du virker veldig tolerant og fleksibel. At du i denne situasjonen reagerer, er ikke svært forståelig. Hva man her bør gjøre? Vanskelig å gi råd, men om du virkelig elsker ham og dere har et ellers godt fundament å bygge forholdet på, er det nok lurt å gjøre som dere har planr om, få noe profesjonell hjelp. Ønsker deg/dere masse lykke til.

[Gjest hønetulla]

Jeg må bare svare på dette innlegget. Du virker så herlig, synes jeg, og jeg synes det er veldig synd at du har opplevd det du har gjort. Skjønner godt at du er blitt skreptisk Synes samboeren din er svært heldig som har en kjæreste som deg. Du virker veldig tolerant og fleksibel. At du i denne situasjonen reagerer, er ikke svært forståelig. Hva man her bør gjøre? Vanskelig å gi råd, men om du virkelig elsker ham og dere har et ellers godt fundament å bygge forholdet på, er det nok lurt å gjøre som dere har planr om, få noe profesjonell hjelp. Ønsker deg/dere masse lykke til.

Oopps, ble viss et par skriveleifer... Jeg mener selvfølgelig at det ER svært forståelig at du føler som du gjør, og at du er SKEPTISK, ikke skreptisk;-)