forstår DU dette?

[Gjest ayhla]

Vet knapt hvordan jeg skal legge frem problemstillingen. Håper at spesielt menn/gutter her inne har tankekapasitet nok til å svare meg og at det er overkommelig å lese dette,selv om det ble litt langt. Dette er veldig viktig- og jeg trenger hjelp til å forstå og hjelp til å gripe an tingene videre.

Det har seg i hvertfall slik at jeg er veldig,veldig glad i en fyr. Problemet er at vårt forhold begynner å gå på selvtillitten løs. Det er mange faktorer til dette,men en av grunnene er at jeg aldri får noen som helst bekreftelser på at han er noe glad i meg. Lenge har jeg trøstet meg med at han har vanskelig for å sette ord på følelser. Mange menn er jo slik. Det er mest vi jenter som klarer å lire ut av oss komlimenter og i å stadig gi gutten følelsen av at han er spesiell osv. Og den kategorien jenter hører jeg til. Simpelthen fordi det ikke koster noe å gjøre andre mennesker glad- og å gi positive bekreftelser som kommer rett fra hjertet gjør mer godt enn vondt. Også fordi jeg er slik av natur.

Jeg vet også at han setter pris på disse komplimentene. Han blir glad og sier blant annet at han er glad for at jeg setter så stor pris på han... (hva nå enn dette skal bety) Men så var det dette med balansegang,da. Det føles som daglige slag i trynet når jeg aldri vet hvor jeg står. Jeg får aldri et kompliment av han, han er ordmessig reservert og man får litt på følelsen av at han ubevisst bruker meg for å selv leve på alt det positive han får tilbake.

Ikke får jeg konsentrert meg om skolen lenger heller,for jeg lever i en vond uvisshet der jeg ikke vet om han ubevisst bruker meg eller om han faktisk mener noe med oss to. Ikke kan jeg få han til å si noe heller,for han har selv sagt at han ikke klarer å snakke om følelser. Men dette igjen får meg til å tro at han ikke kan snakke om det,fordi han egentlig ikke har noen følelser. Og det å eventuelt presse han til å si ting, fører ikke noe sted. Det er noe som alle sikkert forstår.

Faktisk trenger jeg litt mer fred i sjelen.litt mer ro og konsentrasjon. Jeg blir stresset av å tenke på dette her. jobb og studier begynner å gå dårlig. Det har pågått i snart et halvt år. Og føler meg mer og mer utsultet på litt positiv næring som kan få opp selvtillitten og ikke trekke den daglig ned. Jeg gir også ufattelig mye av meg selv og blottlegger meg temmelig mye ved å åpne opp for mitt innerste. Men jeg vet også at han på samme måten som meg trenger bekreftelser. Han er glad for det jeg gir til han.

Jeg gir heller ikke positive bekreftelser for å få noe tilbake,men jeg behøver av og til å vite at også jeg betyr noe- og at jeg ikke kun er et hvilket som helst daglig påfyll. Det å gi av seg selv uten å få direkte respons blir snart mer negativt enn positivt. Det føles vondt. Og til slutt er jeg redd for at det også dreper det som jeg har å gi han. At jeg ikke våger å blottlegge følelser mer.

Noen ganger tenker jeg at det beste er å gjøre det slutt,fordi han kanskje bare later som at han er glad i meg. Men dette verken klarer eller vil jeg,for jeg er tross alt ufattelig glad i han. Og glad i meg er jo egentlig han også. Selv om jeg knapt vet om han er like glad i meg som i en søster eller om jeg er litt mer spesiell for han (for å sette det kraftig på spissen)Det å se på hans handlinger,for å se hvor jeg står går heller ikke,for vi er i et avstandsforhold, mange mil unna. Alikevel treffes vi når vi kan og vi snakker sammen hver dag. Så forholdet slik sett er ikke noe problem. Og vi har det fint når vi er sammen.

Nå undrer jeg på om alt sammen kanskje er min feil. Og lurer litt på om det hjelper på hvis jeg selv også er litt mer tilbakeholdende. På den måten får jeg også litt mer konsentrasjon. Slipper å gi så mye,for så å bli skuffet. Gi litt slipp uten å tenke for mye på dette. Er det kanskje slik at dere menn tror at alt er i skjønneste orden,så lenge dama gir av seg selv?? Kan det være dette som gjør at jeg ikke får noe respons tilbake? At menn i grunn er litt kompliserte og at dere tenker at så lenge hun gir av seg selv,så har hun forstått at du er glad i henne og dermed står du selv trygt? Er det slik at jeg her har gravd min egen lille grav? Kan noen forklare hvordan menn fungerer på dette feltet?

så da lurer jeg videre litt på om noen her har personlige erfaringer enten fra den ene eller den andre siden. Hvordan skal jeg gå frem for å få litt mer fred i sjelen? Skal jeg endre meg og bli like tilbakeholdende som han? Vil det hjelpe? Kommer da "rollene" til å bli litt mer byttet? Eller vil det da bety at han havner i MIN situasjon og bare tror at jeg ikke er glad i han? For så at han blir enda MER lukket og alt går ad undas? Vil ikke gjøre noe dumt heller. Hvordan skal jeg egentlig få han til å "våkne" og vise at jeg ikke bør bli tatt som en slags selvfølge? Han er faktisk klar over ta jeg trenger å vite hor jeg står,men gjør ikke noe med situasjonen. Hvorfor er egentlig menn som han så lite flinke til å gi positive bekreftelser?

[Gjest collett]

Må innrømme at jeg ikke har lest alt like nøye (dette var langt.., men sitter i grunn igjen med spørsmålet: hvorfor er du så veldig glad i denne mannen? Hva er det egentlig han gir deg?

Kan ikke forstå at han kan bety så mye for deg så lenge han ikke gir noe av seg selv..

[Gjest yates]

Hei! Her får du svar fra en mann:)

Du virker som ei jente med fornuft og en flott personlighet. Så er det sagt:)

Jeg har opplevd noe lignende og erfarte at ingen forhold er verdt å satse på så lenge de svekker selvtilliten og skaper usikkerhet. Det kommer til å ødelegge deg på sikt, og det bør du ha i bakhodet.

I et forhold så må man gi og ta og det tror jeg helt sikkert din kjæreste er klar over. Så lenge dere har pratet om dette, og han er inneforstått med at du krever mer oppmerksomhet og bekreftelse for å føle deg vel, bør han jobbe med seg selv og gi deg dette. Det du krever er ikke unormalt eller for mye, det bør være en selvfølge i alle forhold. Vi trenger alle bekreftelser for å føle oss elsket. Slike krav er ikke urimelige.

Jeg tror du kan ha rett i at så lenge du hele tiden gir han bekreftelser så gir han mindre av seg selv - han føler seg trygg på deg. Allikevel så synes jeg ikke du skal holde igjen på dine bekreftelser. Det er ikke du som skal endre deg. Det er han som må gjøre endringene. Hvis et forhold begynner med en slik "maktkamp" er jeg redd det vil ta slutt og du ender opp med dårlig samvittighet.

Det er vanskelig når forhold blir slik som dette, men du må tenke på deg selv og ikke være redd for å stille krav. Selv om du elsker han så gjør han deg ikke lykkelig, og det fortjener du. Det kan være vanskelig å gjøre det slutt når det fremdeles er følelser, man av og til så må fornuften veie tyngre enn kjærligheten. Kan han ikke gi deg det du trenger så må man gå videre her i livet.

Lykke til!

[Bixit]

Når et forhold går på selvtilliten løs, burde du vurdere om det er verdt det.