Overvektig søker hjelp

[Gjest Persille]

Det tror jeg egentlig ikke noe på. Jeg tror det ligger noe annet enn pur viljestyrke bak, Hva det er, kan bare denne personen fortelle deg.

Det eneste jeg kan sammenlikne "matsuget" med, er sex-driften. Synes det likner noenlunde, bortsett fra at matbehovet faktisk var sterkere for meg, på det verste.

Forestill deg at du har tilgang på sex, hele tiden, du har lyst på sex som en normal person har, og du blir glad, rolig, tilfreds, trygg av å ha sex. Forestill deg så at du ligger ved siden av den du har lyst til å ha sex med, natt etter natt, og at personen er mer enn villig til å ha sex med deg. Forestill deg så at du bruker viljestyrken din til å la være - dag etter dag, måned etter måned, år etter år.

Hvor mange tror du holder ut det i lengden, hvor mange ville sprekke - ofte?

De fleste, naturligvis. Akkurat som de fleste som slanker seg kun med viljestyrke som våpen.

Din venn kan naturligvis være et unntak, i så fall ett av de meget få.

"Det tror jeg egentlig ikke noe på. Jeg tror det ligger noe annet enn pur viljestyrke bak, Hva det er, kan bare denne personen fortelle deg."

Nå har det seg sånn at vedkommende en dag fikk for seg at nå var det nok - hun var lei av å være tjukk, og nå skulle det endringer til! Og så gjorde hun det - og det har holdt til nå, om det holder for alltid gjenstår å se, men jeg tviler på hun blir like stor igjen, tatt i betraktning hvor fornøyd hun er nå...

[Gjest KariKruskakli]

Jeg har prøvd, men her jeg bor er det lite valgmulighet. Vedkommende jeg kom til hadde absolutt ingen forståelse for de tingene jeg sliter med.

Så det er ikke så enkelt.

Jeg tror at det hadde vært flott om overvektige kunne få et sammensatt tilbud. Legehjelp, motivasjonshjelp, psykologhjelp og da av noen som vet hva det dreier seg om å være svært overvektig og hjelp med maten.

Får man slik hjelp er det lettere å ta tak i problemene.

Veier man 150 kg føles det uoverkommelig å skulle slanke seg. MAn vil jo gjerne veie 65 kg ikke sant, og det vil si at man må gå ned 85 kg. Hvor motiverende er det?

Du tenker masse negative tanker og det er disse tankene som hindrer deg i å gå ned i vekt.

Det er sikkert ikke lett å gjøre noe med tankene dine sånn i en fei, men det er likevel det som skal til. Det er bare DU som kan endre disse tankene.

Skal man slanke seg, må man tenke positivt positivt postivt. Slipper man negative tanker til som du gjør hele veien her, vil du ikke greie det.

Du har tapt før du har begynt.

Det er den samme oppskriften som brukes enten man skal gå ned 2 kilo eller 50 kilo.

Kosthold og mosjon er nøkkelen uansett.

Eneste forskjellen er at for å gå ned 50 kilo, må man mobilisere enda mer styrke.

50 kilo kan virke uoverkommelig og derfor lager det en sperre inne i ditt hode som hindrer deg i å tenke positivt.

Veier man 50 kilo eller mer for mye, så må man selvfølgelig

starte helt i det små.

Målet bør ikke være å gå ned fortest mulig på kortest mulig tid.

Det kan være direkte farlig å starte med et tøft treningsprogram. I tilleg vil det ta fullstendig motet fra deg.

Du sier at en på 150 kilo ikke greier å gå en rask tur med barnevogn. Du behøver ikke å gå en rask tur. Du behøver ikke å gå langt heller.

Du begynner med å gjøre det du føler du greier. Meningen er ikke at du skal komme hjem etter turen og føle at du er så pompa at du ikke har lyst til å gjenta turen dagen etter.

Du forbrenner kalorier på kortere turer også. Mer enn du ville ha gjort om du ikke tok turen.

Du gjentar den samme turen helt til du føler at du har lyst til å forlenge den.

Drikk masse vann etter turen, før du kjenner etter om du er sulten.

Har du lyst på en bolle, så tenk etter hvor langt du må gå for å kvitte deg med kaloriene av den bollen.

Skulle du en dag likevel komme til å ta den bollen, så må du ikke tro at du har tapt. Det har du ikke. Ikke la negative tanker slippe til.

Det som er fint når man har kommet i gang og tatt den turen noen ganger, så skjer det noe i hodet. En mer positiv tankevirksomhet trer i kraft som gjør at du automatisk får lyst til å spise sundt. Du begynner å bli mer bevisst på hva du putter i munnen.

Ikke tenk at du skal slanke deg så og så mange kilo. Tenk en en kilo eller halvkilo om gangen. Hvert minste lille gram i riktig retning er postivt.

Ikke vei deg hver dag, men en gang i uka.

Du skal bruke lang tid på dette, så du må være tålmodig.

Det er hele livstilen som skal endres og du skal ikke legge lista så høyt at du ikke greier å fortsette med samme livstilen når du har nådd den vekten du ønsker.

Hva med å skrive en dagbok her inne, så kan vi være heiagjeng eller tre støttende til når du føler at de negative tankene overtar?

Vi kan være her i 2-3 år eller lenger om du vil for å følge med deg.

[Gjest feita]

Du tenker masse negative tanker og det er disse tankene som hindrer deg i å gå ned i vekt.

Det er sikkert ikke lett å gjøre noe med tankene dine sånn i en fei, men det er likevel det som skal til. Det er bare DU som kan endre disse tankene.

Skal man slanke seg, må man tenke positivt positivt postivt. Slipper man negative tanker til som du gjør hele veien her, vil du ikke greie det.

Du har tapt før du har begynt.

Det er den samme oppskriften som brukes enten man skal gå ned 2 kilo eller 50 kilo.

Kosthold og mosjon er nøkkelen uansett.

Eneste forskjellen er at for å gå ned 50 kilo, må man mobilisere enda mer styrke.

50 kilo kan virke uoverkommelig og derfor lager det en sperre inne i ditt hode som hindrer deg i å tenke positivt.

Veier man 50 kilo eller mer for mye, så må man selvfølgelig

starte helt i det små.

Målet bør ikke være å gå ned fortest mulig på kortest mulig tid.

Det kan være direkte farlig å starte med et tøft treningsprogram. I tilleg vil det ta fullstendig motet fra deg.

Du sier at en på 150 kilo ikke greier å gå en rask tur med barnevogn. Du behøver ikke å gå en rask tur. Du behøver ikke å gå langt heller.

Du begynner med å gjøre det du føler du greier. Meningen er ikke at du skal komme hjem etter turen og føle at du er så pompa at du ikke har lyst til å gjenta turen dagen etter.

Du forbrenner kalorier på kortere turer også. Mer enn du ville ha gjort om du ikke tok turen.

Du gjentar den samme turen helt til du føler at du har lyst til å forlenge den.

Drikk masse vann etter turen, før du kjenner etter om du er sulten.

Har du lyst på en bolle, så tenk etter hvor langt du må gå for å kvitte deg med kaloriene av den bollen.

Skulle du en dag likevel komme til å ta den bollen, så må du ikke tro at du har tapt. Det har du ikke. Ikke la negative tanker slippe til.

Det som er fint når man har kommet i gang og tatt den turen noen ganger, så skjer det noe i hodet. En mer positiv tankevirksomhet trer i kraft som gjør at du automatisk får lyst til å spise sundt. Du begynner å bli mer bevisst på hva du putter i munnen.

Ikke tenk at du skal slanke deg så og så mange kilo. Tenk en en kilo eller halvkilo om gangen. Hvert minste lille gram i riktig retning er postivt.

Ikke vei deg hver dag, men en gang i uka.

Du skal bruke lang tid på dette, så du må være tålmodig.

Det er hele livstilen som skal endres og du skal ikke legge lista så høyt at du ikke greier å fortsette med samme livstilen når du har nådd den vekten du ønsker.

Hva med å skrive en dagbok her inne, så kan vi være heiagjeng eller tre støttende til når du føler at de negative tankene overtar?

Vi kan være her i 2-3 år eller lenger om du vil for å følge med deg.

Det var gode ord og tanker og jeg skal vurdere det. Takk KariKruskakli

[Gjest KariKruskakli]

Alle forstår den oppsktiften. Overvektige er ikke overvektige fordi de ikke vet bedre, i alle fall tror jeg deg gjelder ytterst få.

Men det er et langt sted fra å vite til å gjøre, og det steget er, i alle fall er det min erfaring, for de fleste av psykologisk art.

Skjønner forresten ikke hvorfor det er så "frustrerende" for andre at overvektige tilsynelatende ikke forstår. Hvorfor er folks vekt så veldig viktig for andre enn de som bærer den?

Jeg har gått ned 50 kg, og har ikke hatt behov for viljestyrke ett eneste sekund. Egentlig ikke så veldig stort behov for kontroll av matinntak, heller. Alt løste seg da jeg løste de bakenforliggende årsakene til overvekten.

Finner man ikke dem, hjelper kosthold og mosjon ikke i det hele tatt, på sikt. Folk gjør det som funker, og for mange har både maten og overvekten en viktig funksjon.

"Skjønner forresten ikke hvorfor det er så "frustrerende" for andre at overvektige tilsynelatende ikke forstår. Hvorfor er folks vekt så veldig viktig for andre enn de som bærer den?"

Det som er frustrende er å se at SDD ønsker å hjelpe, men at han bare blir møtt med negativitet og tanker om at det aldri vil nytte.

Med slike tanker vil det ihvertfall aldri nytte.

Slik negativitet vil ikke hjelpe det spøtt.

[Gjest KariKruskakli]

Det var gode ord og tanker og jeg skal vurdere det. Takk KariKruskakli

Bare hyggelig;)

[Gjest fridalida]

for meg er det endel viljestyrke. Og greie å sitte med uroligheten , eller å trøste meg med noe annet enn mat. Eller når jeg kjeder meg finne på noe annet enn å spise.

Å kalle det viljestyrke blir for enkelt. Har med å sette opp tingene sånn at man lettere kan stå imot suget . Som å aldri handle når man er sulten. Avtale med venninne og trene et par

ganger i uka.

å kun ha som plan at nå skal jeg spise det og det og gjøre det og det tror jeg krever enorm viljestyrke. Man må trene seg på å fylle livet sitt med andre ting enn mat. Det nytter ikke bare å finne ut at man spiser fordi man er ensom etc. Man kommer ikke mye lengre med det . Selv om man vet at akkurat det er grunnen til man spiser.

nei jeg vet ikke jeg.

Og finne ut at jeg spiser på grunn av bakenforliggende ting har egentlig gitt meg akkurat like mye nytteverdi som å vite at på grunn av tøff ungdomstid har jeg endel problemer i dag.

Jeg er helt enig med deg - det dreier seg om å finne andre mestringsstrategier enn mat og "latskap". Men jeg mener at det må på plass først, og at mosjon og mat ikke virker, altså at man ikke klarer å holde "regimet" dersom man ikke gjør de andre tingene først.

[Gjest fridalida]

"Skjønner forresten ikke hvorfor det er så "frustrerende" for andre at overvektige tilsynelatende ikke forstår. Hvorfor er folks vekt så veldig viktig for andre enn de som bærer den?"

Det som er frustrende er å se at SDD ønsker å hjelpe, men at han bare blir møtt med negativitet og tanker om at det aldri vil nytte.

Med slike tanker vil det ihvertfall aldri nytte.

Slik negativitet vil ikke hjelpe det spøtt.

SDD uttaler seg om ting han ikek har peiling på, og ville sannsynligvis, om denne kvinnen leste det han skrev, gjøre henne mismodig enn å hjelpe henne.

Han sier jo bare det alle vet, mosjon og sunn mat hjelper. Men problemet er jo ikke det, problemet ligger i å klare å endre livet sitt, slik at man klarer å ta i bruk mosjon og sunn mat.

Mosjon og sunn mat er samme resept som overvektige møter hos fastlegen sin. Alle fagmiljøer er nå enige om at slike råd ikke er nok for å få folk til å endre livsstil. Du burde lese kronikken til Charlotte Buhl i Aftemopsten før påske, kan sikkert finne den ved søk.

[Gjest fridalida]

Du er selvfølgelig helt på bærtur.

Det psykiske er årsaken til at mange overvektige ikke klarer å legge om sin livsstil.

Har jeg sagt noe annet? Nei.

Det psykiske er ikke årsaken til at kosthold og trening ikke funker. For det funker. Selv om psyken ikke er på plass, forutsatt at den overvektige klarer å endre livsstilen likevel.

Stemmer ikke det?

Selvfølgelig stemmer det.

Likevel er det du som ræler i vei om hvor lite jeg forstår mens du framstiller deg selv som et offer for egen psyke, og ja; det er så synd på deg, det synes du i hvert fall selv, og alt er alle andres feil. F.eks. min. Jeg som ikke har gjort noe annet enn å si at det funker å legge om livsstilen, noe som er 100 % korrekt, uansett hvor vanskelig det er, men du; du sitter der og bæler deg og har det så forferdelig fordi hele verden er mot deg.

Ikke rart du sliter med å slanke deg med den innstillinga du presenterer her. Du klarer jo faen ikke engang lese det jeg skriver fordi du er så jævla bitter.

Lykke til. Du trenger det.

Si meg en ting, leser du det du svarer på?

Jeg finnes ikke bitter, ikke er jeg overvektig, heller. Jeg har en BMI på 23, og har det veldig bra.

Jeg har hatt en spiseforstyrrelse, ja. Er ikke det en diagnose, heller? Jeg har jobbet meg ut av den, gjort opp med livet mitt. Da gikk jeg ned i overkant av 50 kg, uten å slite, uten å slanke meg. Fordi jeg var "falt på plass", og var i stand til å ta valg som var gode for meg. Noe jeg ikke hadde mulighet til tidligere.

Litt sårt å ha mistet en del år på å ha det dårlig med meg selv, men sånn er nå livet. Har lært en hel masse - tydligvis betraktelig mer enn deg.

Men skal ta selvkritikk på et punkt, siden jeg uttalte meg uklart. Ja, sunt kosthold og mosjon virker naturligvis, dersom man klarer å gjennomføre det. Og dersom man ikke har en hormonforstyrrelse eller en insulinresistens som mange overvektige har/utvikler etterhvert som kiloene legger seg på. Der er jeg helt enig med deg.

Mitt poeng er at de færreste klarer å gjennomføre varige kostholds - og mosjonsendringer dersom de ikke "gjør opp" med seg selv, og forholder seg til bakenforliggende årsaker først. Og når man veier 50 kg for mye, finnes det garantert bakenforliggende årsaker. I tillegg - av de få som klarer det, legger 90 % på seg igjen innen 2 år. Og siden du følger så godt med, vet du jo at jo-jo-slanking er det farligste av alt.

Derfor - å gi enkle kostholds- og mosjonsråd som du kommer med til sterkt overvektige personer, bidrar neppe til noe som helst. Ligger helt sikkert mange gode forsøk på vektnedgang bak 50 kg overvekt, hvis ikke er denne kvinnen virkelig et unntak. Og helt sikkert timer med gjennomlesning av slanke -og mosjonslitteratur.

[laban]

SDD uttaler seg om ting han ikek har peiling på, og ville sannsynligvis, om denne kvinnen leste det han skrev, gjøre henne mismodig enn å hjelpe henne.

Han sier jo bare det alle vet, mosjon og sunn mat hjelper. Men problemet er jo ikke det, problemet ligger i å klare å endre livet sitt, slik at man klarer å ta i bruk mosjon og sunn mat.

Mosjon og sunn mat er samme resept som overvektige møter hos fastlegen sin. Alle fagmiljøer er nå enige om at slike råd ikke er nok for å få folk til å endre livsstil. Du burde lese kronikken til Charlotte Buhl i Aftemopsten før påske, kan sikkert finne den ved søk.

http://www.aftenposten.no/meninger/kronikker/article1259065.ece

[Gjest blomsterløk]

Du tenker masse negative tanker og det er disse tankene som hindrer deg i å gå ned i vekt.

Det er sikkert ikke lett å gjøre noe med tankene dine sånn i en fei, men det er likevel det som skal til. Det er bare DU som kan endre disse tankene.

Skal man slanke seg, må man tenke positivt positivt postivt. Slipper man negative tanker til som du gjør hele veien her, vil du ikke greie det.

Du har tapt før du har begynt.

Det er den samme oppskriften som brukes enten man skal gå ned 2 kilo eller 50 kilo.

Kosthold og mosjon er nøkkelen uansett.

Eneste forskjellen er at for å gå ned 50 kilo, må man mobilisere enda mer styrke.

50 kilo kan virke uoverkommelig og derfor lager det en sperre inne i ditt hode som hindrer deg i å tenke positivt.

Veier man 50 kilo eller mer for mye, så må man selvfølgelig

starte helt i det små.

Målet bør ikke være å gå ned fortest mulig på kortest mulig tid.

Det kan være direkte farlig å starte med et tøft treningsprogram. I tilleg vil det ta fullstendig motet fra deg.

Du sier at en på 150 kilo ikke greier å gå en rask tur med barnevogn. Du behøver ikke å gå en rask tur. Du behøver ikke å gå langt heller.

Du begynner med å gjøre det du føler du greier. Meningen er ikke at du skal komme hjem etter turen og føle at du er så pompa at du ikke har lyst til å gjenta turen dagen etter.

Du forbrenner kalorier på kortere turer også. Mer enn du ville ha gjort om du ikke tok turen.

Du gjentar den samme turen helt til du føler at du har lyst til å forlenge den.

Drikk masse vann etter turen, før du kjenner etter om du er sulten.

Har du lyst på en bolle, så tenk etter hvor langt du må gå for å kvitte deg med kaloriene av den bollen.

Skulle du en dag likevel komme til å ta den bollen, så må du ikke tro at du har tapt. Det har du ikke. Ikke la negative tanker slippe til.

Det som er fint når man har kommet i gang og tatt den turen noen ganger, så skjer det noe i hodet. En mer positiv tankevirksomhet trer i kraft som gjør at du automatisk får lyst til å spise sundt. Du begynner å bli mer bevisst på hva du putter i munnen.

Ikke tenk at du skal slanke deg så og så mange kilo. Tenk en en kilo eller halvkilo om gangen. Hvert minste lille gram i riktig retning er postivt.

Ikke vei deg hver dag, men en gang i uka.

Du skal bruke lang tid på dette, så du må være tålmodig.

Det er hele livstilen som skal endres og du skal ikke legge lista så høyt at du ikke greier å fortsette med samme livstilen når du har nådd den vekten du ønsker.

Hva med å skrive en dagbok her inne, så kan vi være heiagjeng eller tre støttende til når du føler at de negative tankene overtar?

Vi kan være her i 2-3 år eller lenger om du vil for å følge med deg.

Det var et fint innlegg skrevet av deg karikruskakli.

Mye jeg skal tenke på her, ja.

Hilsen en som fortsatt har en del kilo å ta av.

[Gjest fridalida]

Hvis psyken er hovedproblemet til stort sett alle overvektige, så har vi i økende grad en nasjon, og en verden, full av psykisk syke...

For noen er psyken det som hindrer vektkontroll, for andre er fysiske sykdommer hovedbidragsyter. Allikevel er det kun inntak mindre enn forbruk som gir vektreduksjon.

Man kan hyle over verdens urettferdighet, også mht overvektsproblematikk, men det hjelper så lite med hylingen... Akkurat som det ikke blir noe mer penger på kontoen selv om man synes det er grovt urettferdig at andre på enkel måte har tilgang får større summer enn en selv.

Vel, jeg snakker om sterkt overvektige, da. Ikke om de som sliter med 5 - 15 kg for mye. Tror godt man kan "late seg inn" i en slik overvekt uten bakenforliggende årsaker.

Når det gjelder personer med BMI 35 +, tror jeg sjelden at folk blir så overvektige uten bakenforliggende årsaker som må tas tak i først. Mener ikke nødvendigvis alvorlig psykisk sykdom, selv om det sikkert kan se sånn ut på det jeg har skrevet her.

[Gjest fridalida]

http://www.aftenposten.no/meninger/kronikker/article1259065.ece

Takk!

[Gjest fridalida]

"Men du mener likevel at denne kvinnen skal gjøre det, og skjønner tydeligvis ikke at det kanskje, for henne, er helt umulig uten massiv hjelp."

Hun har ikke noe valg. Hun får ikke noe plass på senteret. Mener du hun bør sette seg ned og råtne?

Selvfølgelig mener jeg at hun bør ta i et tak, kjøpe seg noen bøker, gå noen ekstra lange turer og melde seg inn på SATS. Selvfølgelig mener jeg det.

"At du ikke svarer på resten, sier i grunn det meste. Du lever med din sannhet, og vil ikke forholde deg til noe som kan rykke ved den)"

Jeg er rimelig sikker på at jeg har lest gjennom 10 ganger så mange kostholdsbøker og bøker om kost, trening, mosjon og slanking, i løpet av de siste 15 årene, enn hva du har gjort.

Så i motsetning til deg vet jeg hva jeg snakker om.

Jeg skrev to ting:

1. Et bedre kosthold funker.

2. Trening funker.

Og du reagerer som faen, og så er det meg det er noe feil med? Jada.

"(Det forundrer meg at du ikke ler av folk på McDonalds, tatt i betraktning den "ærbødige" betegnelsen du hadde på Ebeltoft - senteret)"

Det var et ord jeg stjal fra Fleksnes. Da han arbeider som vaktmester på Biovita Helsesenter kaller han stedet for en nedfleskningsanstalt.

Ordet var vel mer humoristisk enn stygt, men det er klart: Noen reagerer på alt.

Nå har laban ovcer her lagt inn link til Charlotte Buhls kronikk. Anbefaler deg å lese den.

Hun er spesialist på spiseforstyrrelser og overvekt, så vidt jeg vet.

[Gjest fridalida]

"Det tror jeg egentlig ikke noe på. Jeg tror det ligger noe annet enn pur viljestyrke bak, Hva det er, kan bare denne personen fortelle deg."

Nå har det seg sånn at vedkommende en dag fikk for seg at nå var det nok - hun var lei av å være tjukk, og nå skulle det endringer til! Og så gjorde hun det - og det har holdt til nå, om det holder for alltid gjenstår å se, men jeg tviler på hun blir like stor igjen, tatt i betraktning hvor fornøyd hun er nå...

Utrolig flott for henne!

Mitt tips er fremdeles at, dersom du så nærmere på det, så ville motivasjon og selvrespekt komme høyere opp en pur viljestyrke. Men det vet jeg naturligvis ikke noe om.

[ShitDiddelyDo]

Si meg en ting, leser du det du svarer på?

Jeg finnes ikke bitter, ikke er jeg overvektig, heller. Jeg har en BMI på 23, og har det veldig bra.

Jeg har hatt en spiseforstyrrelse, ja. Er ikke det en diagnose, heller? Jeg har jobbet meg ut av den, gjort opp med livet mitt. Da gikk jeg ned i overkant av 50 kg, uten å slite, uten å slanke meg. Fordi jeg var "falt på plass", og var i stand til å ta valg som var gode for meg. Noe jeg ikke hadde mulighet til tidligere.

Litt sårt å ha mistet en del år på å ha det dårlig med meg selv, men sånn er nå livet. Har lært en hel masse - tydligvis betraktelig mer enn deg.

Men skal ta selvkritikk på et punkt, siden jeg uttalte meg uklart. Ja, sunt kosthold og mosjon virker naturligvis, dersom man klarer å gjennomføre det. Og dersom man ikke har en hormonforstyrrelse eller en insulinresistens som mange overvektige har/utvikler etterhvert som kiloene legger seg på. Der er jeg helt enig med deg.

Mitt poeng er at de færreste klarer å gjennomføre varige kostholds - og mosjonsendringer dersom de ikke "gjør opp" med seg selv, og forholder seg til bakenforliggende årsaker først. Og når man veier 50 kg for mye, finnes det garantert bakenforliggende årsaker. I tillegg - av de få som klarer det, legger 90 % på seg igjen innen 2 år. Og siden du følger så godt med, vet du jo at jo-jo-slanking er det farligste av alt.

Derfor - å gi enkle kostholds- og mosjonsråd som du kommer med til sterkt overvektige personer, bidrar neppe til noe som helst. Ligger helt sikkert mange gode forsøk på vektnedgang bak 50 kg overvekt, hvis ikke er denne kvinnen virkelig et unntak. Og helt sikkert timer med gjennomlesning av slanke -og mosjonslitteratur.

"Derfor - å gi enkle kostholds- og mosjonsråd som du kommer med til sterkt overvektige personer, bidrar neppe til noe som helst. Ligger helt sikkert mange gode forsøk på vektnedgang bak 50 kg overvekt, hvis ikke er denne kvinnen virkelig et unntak. Og helt sikkert timer med gjennomlesning av slanke -og mosjonslitteratur."

Vel, det er nettopp så enkelt det er, selv om det naturligvis er alt for vanskelig for mange.

Jeg kan ikke gi råd rundt en persons psyke. Det får en psykolog eller de selv ta seg av.

Jeg kan derimot gi kost- og treningsråd.

Selvfølgelig legger de på seg igjen. Det er derfor man må forandre hele livsstilen sin - permanent, og ikke kun slanke seg ned til ønsket vekt, og så falle tilbake til gamle synder.

Det er det mange gjør. Enten det er 50- eller 5 kilo de vil ned i vekt. Det er derfor treningsstudioene rundt om i landet fylles til randen med folk nå og fram til sommeren, mens det blir roligere igjen til høsten.

Det gjelder altså ikke bare sterkt overvektige. Det gjelder også de med 5 kilo for mye. Forskjellen er at de med 5 kilo for mye kan tillate seg å falle tilbake til gammel livsstil i langt større grad enn de som har lyktes med å gå ned utrolig mange kilo.

Kroppen vil huske. Den vil raskt finne tilbake til en vekt man har hatt i mange år. Det gjelder tidligere godt trente mennesker som har forfalt, og som enkelt trener seg opp igjen, og det gjelder sterkt overvektige som har trent seg ned, og raskt ramler tilbake til gamle "synde" når er er nede på ønsket vekt.

Selvfølgelig har det mye med viljestyrke og psyken å gjøre, men det kan ikke jeg hjelpe dem med. Er det riktig ille får de gå til en psykolog og forsøke å få hjelp, eller de får ta seg sammen selv - selv om jeg selvfølgelig er klar over at det ikke er spesielt enkelt.

Det er uansett opp til dem selv, og det eneste vi som ikke kjenner dem kan gjøre er å gi kost- og treningsråd.

[Gjest KariKruskakli]

SDD uttaler seg om ting han ikek har peiling på, og ville sannsynligvis, om denne kvinnen leste det han skrev, gjøre henne mismodig enn å hjelpe henne.

Han sier jo bare det alle vet, mosjon og sunn mat hjelper. Men problemet er jo ikke det, problemet ligger i å klare å endre livet sitt, slik at man klarer å ta i bruk mosjon og sunn mat.

Mosjon og sunn mat er samme resept som overvektige møter hos fastlegen sin. Alle fagmiljøer er nå enige om at slike råd ikke er nok for å få folk til å endre livsstil. Du burde lese kronikken til Charlotte Buhl i Aftemopsten før påske, kan sikkert finne den ved søk.

"SDD uttaler seg om ting han ikek har peiling på"

Hele forskjellen ligger vel i at SDD klarer å tenke positivt, mens du tenker negativt.

Selv må jeg ta et lite tak i meg selv hvert år.

Jeg vet at det er før man starter det er tungt. Man skal mobilisere styrke for å komme i gang.

Og ja jeg skjønner selvsagt at det å mobilisere styrke for meg er en helt annen sak som bare skal ned 2-3-4 kilo hvert år, enn for en som skal ned 50 kilo.

Det å gå opp 50 kilo går selvfølgelig hardt ut over psyken og det kan virke uvorkommelig å gå ned alle disse kiloene.

Men, det er likevel det som skal til. Endre hele måten å tenke på. Det nytter, det nytter, det nytter!!!

Tenk ikke 50 kilo på en gang. Tenk bare en halvkilo om gangen. Det er mye mer motiverende.

Hver minste lille gram i riktig retning er en seier.

[Gjest KariKruskakli]

Det var et fint innlegg skrevet av deg karikruskakli.

Mye jeg skal tenke på her, ja.

Hilsen en som fortsatt har en del kilo å ta av.

Så hyggelig! Jeg blir glad for å høre det:)

[Gjest fridalida]

"SDD uttaler seg om ting han ikek har peiling på"

Hele forskjellen ligger vel i at SDD klarer å tenke positivt, mens du tenker negativt.

Selv må jeg ta et lite tak i meg selv hvert år.

Jeg vet at det er før man starter det er tungt. Man skal mobilisere styrke for å komme i gang.

Og ja jeg skjønner selvsagt at det å mobilisere styrke for meg er en helt annen sak som bare skal ned 2-3-4 kilo hvert år, enn for en som skal ned 50 kilo.

Det å gå opp 50 kilo går selvfølgelig hardt ut over psyken og det kan virke uvorkommelig å gå ned alle disse kiloene.

Men, det er likevel det som skal til. Endre hele måten å tenke på. Det nytter, det nytter, det nytter!!!

Tenk ikke 50 kilo på en gang. Tenk bare en halvkilo om gangen. Det er mye mer motiverende.

Hver minste lille gram i riktig retning er en seier.

Du trenger ikke motivere meg, jeg har nådd min idealvekt for lenge siden. Ikke må jeg ned 2-3-4 kg hvert år, heller.

Nei, jeg tenker ikke negativt. Jeg tenker realistisk i forhold til vektnedgang. For sterkt overvektige er overvekt som oftest et symptom på noe annet som er feil, og det må løses først.

Les som sagt Charlotte Buhl. Greit at dere ikke tar mitt ord for god fisk, men dere burde kunne stole på henne.

[Gjest fridalida]

"Derfor - å gi enkle kostholds- og mosjonsråd som du kommer med til sterkt overvektige personer, bidrar neppe til noe som helst. Ligger helt sikkert mange gode forsøk på vektnedgang bak 50 kg overvekt, hvis ikke er denne kvinnen virkelig et unntak. Og helt sikkert timer med gjennomlesning av slanke -og mosjonslitteratur."

Vel, det er nettopp så enkelt det er, selv om det naturligvis er alt for vanskelig for mange.

Jeg kan ikke gi råd rundt en persons psyke. Det får en psykolog eller de selv ta seg av.

Jeg kan derimot gi kost- og treningsråd.

Selvfølgelig legger de på seg igjen. Det er derfor man må forandre hele livsstilen sin - permanent, og ikke kun slanke seg ned til ønsket vekt, og så falle tilbake til gamle synder.

Det er det mange gjør. Enten det er 50- eller 5 kilo de vil ned i vekt. Det er derfor treningsstudioene rundt om i landet fylles til randen med folk nå og fram til sommeren, mens det blir roligere igjen til høsten.

Det gjelder altså ikke bare sterkt overvektige. Det gjelder også de med 5 kilo for mye. Forskjellen er at de med 5 kilo for mye kan tillate seg å falle tilbake til gammel livsstil i langt større grad enn de som har lyktes med å gå ned utrolig mange kilo.

Kroppen vil huske. Den vil raskt finne tilbake til en vekt man har hatt i mange år. Det gjelder tidligere godt trente mennesker som har forfalt, og som enkelt trener seg opp igjen, og det gjelder sterkt overvektige som har trent seg ned, og raskt ramler tilbake til gamle "synde" når er er nede på ønsket vekt.

Selvfølgelig har det mye med viljestyrke og psyken å gjøre, men det kan ikke jeg hjelpe dem med. Er det riktig ille får de gå til en psykolog og forsøke å få hjelp, eller de får ta seg sammen selv - selv om jeg selvfølgelig er klar over at det ikke er spesielt enkelt.

Det er uansett opp til dem selv, og det eneste vi som ikke kjenner dem kan gjøre er å gi kost- og treningsråd.

Ja, men dette er jeg ikke uenig med deg i.

Jeg mener at de fleste bør begynne ferden mot 50 minus hos psykolog eller annen terapeut/fagperson, jeg, da. Tror det er den eneste muligheten, for de fleste, vel å merke, til å klare å holde vekten på sikt.

[ShitDiddelyDo]

"SDD uttaler seg om ting han ikek har peiling på"

Hele forskjellen ligger vel i at SDD klarer å tenke positivt, mens du tenker negativt.

Selv må jeg ta et lite tak i meg selv hvert år.

Jeg vet at det er før man starter det er tungt. Man skal mobilisere styrke for å komme i gang.

Og ja jeg skjønner selvsagt at det å mobilisere styrke for meg er en helt annen sak som bare skal ned 2-3-4 kilo hvert år, enn for en som skal ned 50 kilo.

Det å gå opp 50 kilo går selvfølgelig hardt ut over psyken og det kan virke uvorkommelig å gå ned alle disse kiloene.

Men, det er likevel det som skal til. Endre hele måten å tenke på. Det nytter, det nytter, det nytter!!!

Tenk ikke 50 kilo på en gang. Tenk bare en halvkilo om gangen. Det er mye mer motiverende.

Hver minste lille gram i riktig retning er en seier.

"Selv må jeg ta et lite tak i meg selv hvert år. Jeg vet at det er før man starter det er tungt. Man skal mobilisere styrke for å komme i gang."

Samme her. Nå som jeg ikke er den treningshesten jeg var for en del år siden, må jeg psyke meg opp skikkelig for å komme i gang. Det er til tider et helvete, og jeg må presse meg ut. Hungeren etter pizza er også ganske påfallende. Den har alltid vært der, men jeg kan ikke tillate meg det samme nå som jeg kunne da jeg tidligere trente veldig mye, og spiste rimelig sunt.

Alle har det sånn, og det eneste som nytter er å ta seg sjøl i nakken og komme seg ut, uansett hvor kjipt det er å starte.

Alternativet er å forfalle.

Og så føles det jo jævla godt når man etter en stund ser resultater, og da kommer motivasjonen også.