Hva skyldes overvekt?

[Gjest Jeg undres bare]

Inspirert av tråden nedenfor..

Jeg har lest og hørt utallige ganger at mange mener at overvekt ikke skyldes mangel på viljestyrke. Men hva skyldes det da?

Jo, jeg vet noen har sykdommer/medisiner som gjør de overvektige, og det er ikke de jeg snakker om nå. Men alle de som ikke kan skylde på noen sykdom. For det er det de færreste som kan.

Ei venninne av meg har alltid vært stor, og sagt at hun 'bare er slik'. Dårlig forbrenning osv. Men i fjor tok hun seg sammen. Begynte å trimme og spiste mye mindre. Og gikk da (selvsagt) ned 20 kg. i løpet av forholdsvis kort tid. Grunnen til at hun var overvektig tidligere, var selvsagt fordi hun manglet viljestyrke til å gjøre noe med situasjonen.

Men hver gang man nevnet ordet viljestyrke og overvekt/slanking i samme åndedrag, blir det ramaskrik. Men om dem ikke skyldes mangel på viljestyrke (og man ellers er frisk), hva skyldes det da??

Og å si at man da kan si det samme om alkoholikere og narkomane, blir kanskje riktig, men samtidig feil. Man blir da ikke fysisk avhengig av å spise altfor mye mat? Man blir jo ikke fysisk syk om man begynner å spise normale mengder?

Og joda, vet hva jeg snakker om. Jeg kan ikke spise alt jeg vil uten at det merkes på vekta. Hadde jeg gitt faen og spist absolutt alt jeg hadde hatt lyst på og ikke trent, hadde jeg også vært overvektig. Men man _kan_ jo gjøre noe med det.

Jeg mener ikke å rakke ned på noen med dette, og jeg vet det ikke er lett å 'ta seg sammen'. Men det skal det da heller ikke være. Man må jo legge om hele livsstilen. Lurer bare på hva overvektige mener skal til, så lenge det ikke finnes noen mirakelkur, om ikke egeninnsats?

[Adriana]

Mange overvektige bruker mat som trøst. Drukner følelser med mat. Akkurat som at noen tar seg en røyk når de er stressa.

Jeg tror at viljestyrke kan hjelpe NOEN. Men så er det noen som er deprimerte eller blir deprimerte av overvekten og det er ikke så lett å begynne å trene og å slutte å trøstespise når man er deppa.

Mange sier at overvektige kan takke seg selv og det kan de vel til en viss grad, men ingen VELGER å være overvektig.

[Gjest også overvektig]

Nei, det skyldes nok ikke mangel på viljestyrke.

Men mangel på støtte i nærmiljøet, og ikke minst en redsel for det som er ukjent. Den rammen man har rundt seg til vanlig er kjent og trygg. Mange beskriver at fettet på kroppen deres oppleves som en beskyttelse, og at når dette forsvinner, så føler man seg "naken" og mer utsatt.

Å gjennomføre store endringer i livet betyr at man må gi slipp på det som er kjent og trygt, og det kan være vanskelig for mange.

Mange legger følelser i spisingen og vet kanskje ikke hva de skal erstatte spisingen med når følelsene kommer. Er man vant med å døyve negative følelser med mat, hva skal man så erstatte det med? Det kan føles skremmende. Da må man ha hjelp, både av fagfolk og likesinnede. Fagfolk for råd og veiledning, og likesinnede for trøst, støtte og oppmuntring.

[Gjest svak viljestyrke kan være kronisk]

Du har rett i mye av det du skriver, men et par ting reagerer jeg på. Det virker som om alle som mangler viljestyrke / selvkontroll, bare skal kunne ta seg sammen. Men mange er ikke så sterke at de klarer dette på egenhånd. Det er dette som er problemet deres! Vår mentale ballast er ulik.

Og; for utrolig mange kvinner så har dette hormonelle årsaker. I forbindelse med svangerskap og amming (og senere klimateriet) skjer det mye med apetitt, forbrenning og vekt som for mange blir vanskelig å kontrollere selv. Jeg spiste sunt i hele svangerskapet, allikevel gikk jeg (alt for) mye opp i vekt. Dette raste av etter fødselen, men ikke alle opplever dette.

[Gjest Det er ikke så lett å gå opp, og ikke ned]

Det kan være like vanskelig for en tynn person å legge på seg, som for en overvektig å gå ned i vekt.

[Gjest vioola]

det blir man faktisk.

Venner man seg til å spise mye raske karbohydrater , sukker eller fett vil man crave akurat de stoffene.

om man bruker mat som mestringsmekanisme er vel ikke det noe annerledes enn å bruke alkohol eller narkotika, Er en avhengighet. Og man kan ikke slutte å spise.

Noen er selvfølgelig bare glad i mat og har ikke noen dypereliggende årsaker til hvorfor de spiser mye. Og kan altså bare bruke viljestyrke og ta seg sammen. Men for svært mange er det ikke så enkelt

[Gjest sjøstjerna]

Hva det skyldes? Input er større enn output.

Dvs de får inn mer energi enn det som forbrennes.

Forbrenningen varierer. Personlig irriterer det meg at den endres nedover nå... kanskej pga økende alder?

Er det noen som har formening om dette?

Viljestyrke? Tja. Tror ikke det alltid er svaret. For noen har større trang til mat enn andre. Det kreves ikke så mye for de med lav appetitt å skulle spise lite. De med GOD appetitt derimot vil streve mer.

[Gjest been there, is there]

Jeg synes også overvektig og vioola hadde gode svar her. En psykolog sa en gang at overvektige personer har følelensen liggende godt ute på huden.

Jeg tror det er psykoligisk betinget. Og den overspisingstrangen som mange har når man føler seg stresset etc, er nok etterhvert blitt en ganske ond sirkel som ikke bare er å si nei til.

Selv om du tenker over hva du spiser, så har du ingen ide hvordan det er, hvis du ikke har vært overvektig. En av tingen som kan gjøre det være er nedlatende folk i tillegg, som liksom skal gjøre en oppmerksom på at nå må man da ta seg sammen. Akkurat som om man ikke har speil hjemme.

En døende person skrev så fint at meningen med livet er kjærlighet. Synes heller du skal tenke litt mer på det, enn å gå å irritere deg over feite folk.

[Gjest fridalida]

Hva kommer det da av at de fleste overvektige klarer seg veldig bra ellers, og overhodet ikke mangler "viljestyrke" på andre områder? Erna Solberg, for eksempel - tror du hun mangler viljestyrke?

Tror ikke noen overvektige mener at livstilsendring ikke må til. Men hva er det som gjør at man klarer å endre livsstil, og opprettholde den nye livsstilen over tid? Det er dette området de fleste overvektige savner støtte og kompetanes om i hjelpeapparatet.

De fleste med alvorlig overvekt har blitt det pga psykologiske problemer og veldig ofte problemer med grensesetting og eget selvbilde.

Anbefaler å lese Charlotte Buhl, Phil McGraw eller Sigurd Stubsjøen dersom dette interesserer deg.

[Gjest hilsen overvektig.]

I mitt tilfelle: depresjon og dårlig selvbilde.

[Gemini]

"- Det er vanskeligere å komme bort fra en tilstand av sykelig overvekt enn for eksempel alkoholisme, forteller Villi Våge."

http://web3.aftenbladet.no/magasin/helse/article278257.ece

Det er også et faktum at 80-90% av de som er sykelig overvektige har insulinresistens, en tilstand som mange leger ikke tar på alvor. Insulinresistens er enkelt forklart forløperen til diabetes 2, og fører blant annet til store blodsukkersvingninger, som gir et vanvittig sterkt sug etter noe søtt, evt. mat, men fremfor alt noe søtt. Omtrent som en alkoholikers sug etter alkohol. Alt som heter fornuft blir blåst bort når det står på.

Jeg er selv sykelig overvektig, og har hatt et svært dårlig møte med helsevesenet, særlig fastlegen, som blant annet ikke vil henvise meg videre til et overvektsprosjekt som jeg ønsker meg inn på. For det ER ikke bare å skjerpe seg, det er en mengde psykologiske reaksjoner, og også det jeg nevner med insulinresistens.

Flere jeg kjenner har fått et helt annet og bedre møte med helsevesenet. Bl.a. en venninne av meg, som har fått påvist insulinresistens og hormonelle forandringer. Hun har lagt om kostholdet, gått lange turer daglig osv., og ikke gått ned et gram. Så kom hun til en spesialist, og fikk en medisin som heter metformin, og plutselig renner kiloene av. Hun gjør de samme tingene som før, men en hormonell ubalanse i kroppen, samt insulinresistensen behandles, og kroppen reagerer mer normalt på kost og mosjon.

Så om det ikke alltid er sykdom i utgangspunktet som gjør at man blir overvektig, så får man ofte en sykelig forandring i kroppen når man er blitt noe overvektig, og sliter da med å gå ned i vekt, kanskje også med å unngå å gå videre opp. Det er ikke noe som skjer alle, men mange, når man først har kommet i et uføre som dette.

Selvsagt er det noen som er sykelig overvektige som klarer å gå ned i vekt "bare" ved å legge om kosthold og mosjonsvaner, helt på egen hånd.

Og selvsagt er det noen med spiseforstyrrelser som kommer seg tilbake til et normalt forhold til mat, noen alkoholikere som klarer å slutte å drikke, noen som klarer å slutte med narkotika, helt på egenhånd.

Men mange trenger hjelp. Og da er det ganske variabelt hvilken hjelp man evt. blir møtt med.

Blir man møtt med nedlatende holdninger om at man er lat og viljeløs, så har dette svært sjelden noen positiv effekt.

[Gjest cerruti 1881]

Mange overvektige bruker mat som trøst. Drukner følelser med mat. Akkurat som at noen tar seg en røyk når de er stressa.

Jeg tror at viljestyrke kan hjelpe NOEN. Men så er det noen som er deprimerte eller blir deprimerte av overvekten og det er ikke så lett å begynne å trene og å slutte å trøstespise når man er deppa.

Mange sier at overvektige kan takke seg selv og det kan de vel til en viss grad, men ingen VELGER å være overvektig.

Som det vel er skrevet her et sted, så er problemet med mat kontra feks alkohol at det ikke er fysisk mulig å avstå. Tenk om alkoholikeren skulle drikke en dl fire ganger daglig - sikkert lett å sprekke da. Sånn er det også med matinntak, utrolig nok, når man fullstendig har mistet kontrollen over spisingen.

[Gjest også overvektig]

"- Det er vanskeligere å komme bort fra en tilstand av sykelig overvekt enn for eksempel alkoholisme, forteller Villi Våge."

http://web3.aftenbladet.no/magasin/helse/article278257.ece

Det er også et faktum at 80-90% av de som er sykelig overvektige har insulinresistens, en tilstand som mange leger ikke tar på alvor. Insulinresistens er enkelt forklart forløperen til diabetes 2, og fører blant annet til store blodsukkersvingninger, som gir et vanvittig sterkt sug etter noe søtt, evt. mat, men fremfor alt noe søtt. Omtrent som en alkoholikers sug etter alkohol. Alt som heter fornuft blir blåst bort når det står på.

Jeg er selv sykelig overvektig, og har hatt et svært dårlig møte med helsevesenet, særlig fastlegen, som blant annet ikke vil henvise meg videre til et overvektsprosjekt som jeg ønsker meg inn på. For det ER ikke bare å skjerpe seg, det er en mengde psykologiske reaksjoner, og også det jeg nevner med insulinresistens.

Flere jeg kjenner har fått et helt annet og bedre møte med helsevesenet. Bl.a. en venninne av meg, som har fått påvist insulinresistens og hormonelle forandringer. Hun har lagt om kostholdet, gått lange turer daglig osv., og ikke gått ned et gram. Så kom hun til en spesialist, og fikk en medisin som heter metformin, og plutselig renner kiloene av. Hun gjør de samme tingene som før, men en hormonell ubalanse i kroppen, samt insulinresistensen behandles, og kroppen reagerer mer normalt på kost og mosjon.

Så om det ikke alltid er sykdom i utgangspunktet som gjør at man blir overvektig, så får man ofte en sykelig forandring i kroppen når man er blitt noe overvektig, og sliter da med å gå ned i vekt, kanskje også med å unngå å gå videre opp. Det er ikke noe som skjer alle, men mange, når man først har kommet i et uføre som dette.

Selvsagt er det noen som er sykelig overvektige som klarer å gå ned i vekt "bare" ved å legge om kosthold og mosjonsvaner, helt på egen hånd.

Og selvsagt er det noen med spiseforstyrrelser som kommer seg tilbake til et normalt forhold til mat, noen alkoholikere som klarer å slutte å drikke, noen som klarer å slutte med narkotika, helt på egenhånd.

Men mange trenger hjelp. Og da er det ganske variabelt hvilken hjelp man evt. blir møtt med.

Blir man møtt med nedlatende holdninger om at man er lat og viljeløs, så har dette svært sjelden noen positiv effekt.

God innlegg!

Og akkurat dette med insulinresistens og andre (hormonelle) sykdommer som måtte ligge til grunn, har ikke helsevesenet vært flinke nok til å oppdage og ta alvorlig. Omkvedet har i altfor mange år bare vært "spise mindre og mosjonere mer". Det hjelper ikke alle!

[Gemini]

God innlegg!

Og akkurat dette med insulinresistens og andre (hormonelle) sykdommer som måtte ligge til grunn, har ikke helsevesenet vært flinke nok til å oppdage og ta alvorlig. Omkvedet har i altfor mange år bare vært "spise mindre og mosjonere mer". Det hjelper ikke alle!

Nei, i alle fall ikke alene.

En kombinasjon av medisinering (der det er relevant), kosthold, mosjon, og en eller annen form for oppfølging over tid, tror jeg er en bra løsning.

[Gjest ductil]

Jeg tror ikke at sterkt overvektige nødvendigvis har mindre viljestyrke enn andre, men mener allikevel at bruk av viljestyrke for de aller, aller fleste er eneste måte å komme ned i vekt samt forbli normalvektige i etterkant.

Poenget er at personer med sterk tendens til overvekt alltid må utøve sterk selvkontroll for å ikke bli overvektige. Dette er et krevende, livslangt prosjekt.

Andre uten den samme tendensen til sterk overvekt, kan opprettholde normal vekt uten den samme intense bruken av vilje. Overvektige må bruke mye energi på et område hvor folk uten vektproblemer kommer mye lettere unna for å klare å bekjempe sitt vektproblem.

Det finnes alle grader av dette.

Samme fenomenet kan en finne på mange livsområder. For noen er det ukomplisert å holde orden rundt seg, for andre kreves vesentlig innsats for å få det til. Noen hyler og skriker til unger og ektefelle for bagateller, for å unngå å ødelegge familielivet gjennom slik atferd må de legge betydelige bånd på sine naturlige impulser. Andre trenger ikke å være opptatt av å kontrollere sitt temperament annet enn ved helt ekstreme episoder.

De som mangler en automatisk regulering mellom inntak og forbruk av energi, kan av omverdenen observeres da overvekten avslører dem. De som hyler og skriker slipper tilsvarende avsløring sålenge de ikke hyler på offentlig grunn...

Tror forøvrig at det for mange kan være lettere å gjøre noe med et rusproblem enn med et vektproblem. I forhold til alkohol kan man ha en null-grense, prøver man seg på det samme i forhold til mat ender man ut i anorektikernes rekker... Vektkontroll kan kun oppnås gjennom en gylden middelvei og den må finnes hver uke året gjennom et helt liv .

[Gjest ductil]

Nei, det skyldes nok ikke mangel på viljestyrke.

Men mangel på støtte i nærmiljøet, og ikke minst en redsel for det som er ukjent. Den rammen man har rundt seg til vanlig er kjent og trygg. Mange beskriver at fettet på kroppen deres oppleves som en beskyttelse, og at når dette forsvinner, så føler man seg "naken" og mer utsatt.

Å gjennomføre store endringer i livet betyr at man må gi slipp på det som er kjent og trygt, og det kan være vanskelig for mange.

Mange legger følelser i spisingen og vet kanskje ikke hva de skal erstatte spisingen med når følelsene kommer. Er man vant med å døyve negative følelser med mat, hva skal man så erstatte det med? Det kan føles skremmende. Da må man ha hjelp, både av fagfolk og likesinnede. Fagfolk for råd og veiledning, og likesinnede for trøst, støtte og oppmuntring.

Du kan da ikke mene at "mangel på støtte i nærmiljøet" er en større årsak til overvekt enn den enkeltes egen evne til å kontrollere sitt matinntak?

Dette blir for meg i ekstrem grad å unngå å ta ansvar for egne handlinger og i stedet legge ansvaret på omgivelsene.

[Gjest ductil]

det blir man faktisk.

Venner man seg til å spise mye raske karbohydrater , sukker eller fett vil man crave akurat de stoffene.

om man bruker mat som mestringsmekanisme er vel ikke det noe annerledes enn å bruke alkohol eller narkotika, Er en avhengighet. Og man kan ikke slutte å spise.

Noen er selvfølgelig bare glad i mat og har ikke noen dypereliggende årsaker til hvorfor de spiser mye. Og kan altså bare bruke viljestyrke og ta seg sammen. Men for svært mange er det ikke så enkelt

Selv om det ikke er enkelt, så tror jeg allikevel at løsningen for de fleste ligger i bruk av viljestyrke. Den overvektige må bruke sin viljestyrke på noe som for andre nesten eller helt går automatisk.

Jeg tror det er få som oppnår en vesentlig vektreduksjon uten bruk av viljestyrke...

[Gjest ductil]

Hva kommer det da av at de fleste overvektige klarer seg veldig bra ellers, og overhodet ikke mangler "viljestyrke" på andre områder? Erna Solberg, for eksempel - tror du hun mangler viljestyrke?

Tror ikke noen overvektige mener at livstilsendring ikke må til. Men hva er det som gjør at man klarer å endre livsstil, og opprettholde den nye livsstilen over tid? Det er dette området de fleste overvektige savner støtte og kompetanes om i hjelpeapparatet.

De fleste med alvorlig overvekt har blitt det pga psykologiske problemer og veldig ofte problemer med grensesetting og eget selvbilde.

Anbefaler å lese Charlotte Buhl, Phil McGraw eller Sigurd Stubsjøen dersom dette interesserer deg.

Erna Solberg klarer ikke å bruke sin viljestyrke på å kontrollere sitt matinntak. I så måte mangler hun enten motivasjon eller viljestyrke til å gjøre noe med sitt vektproblem. Dette betyr selvfølgelig ikke at hun ikke har like mye viljestyrke som andre mennesker , men hun unnlater å bruke den til å løse noe som for andre fremstår som et problem

[Gjest også overvektig]

Erna Solberg klarer ikke å bruke sin viljestyrke på å kontrollere sitt matinntak. I så måte mangler hun enten motivasjon eller viljestyrke til å gjøre noe med sitt vektproblem. Dette betyr selvfølgelig ikke at hun ikke har like mye viljestyrke som andre mennesker , men hun unnlater å bruke den til å løse noe som for andre fremstår som et problem

Kanskje hun ikke oppfatter vekten sin som et problem? Kanskje hennes vekt bare er et problem for dem som ikke takler å se overvektige mennesker?

[Gjest også overvektig]

Du kan da ikke mene at "mangel på støtte i nærmiljøet" er en større årsak til overvekt enn den enkeltes egen evne til å kontrollere sitt matinntak?

Dette blir for meg i ekstrem grad å unngå å ta ansvar for egne handlinger og i stedet legge ansvaret på omgivelsene.

Du legger da vrangvilja til også, da!

Manglende støtte fra ens omgivelser når det gjelder vektreduksjon er faktisk en grunn til at mange ikke klarer å gjøre noe med vektproblemet sitt, eller at forsøkene strander. Dette har jeg sett flere ganger, ettersom jeg jobber med overvektige til daglig.