Hva skyldes overvekt?

[Gjest ductil]

Kanskje hun ikke oppfatter vekten sin som et problem? Kanskje hennes vekt bare er et problem for dem som ikke takler å se overvektige mennesker?

Jeg har ingen tro på at man reelt sett trives med en kropp som bærer på minst 50 kg for mye. Men av flere onder kan overvekt være det minste dersom man ikke ser seg i stand til å gjøre noe med overvekten.

[Gjest ductil]

Du legger da vrangvilja til også, da!

Manglende støtte fra ens omgivelser når det gjelder vektreduksjon er faktisk en grunn til at mange ikke klarer å gjøre noe med vektproblemet sitt, eller at forsøkene strander. Dette har jeg sett flere ganger, ettersom jeg jobber med overvektige til daglig.

Jeg mener at slike tolkninger er noe av det som er med på å opprettholde overvekt hos den enkelte.

[Gjest også overvektig]

Jeg mener at slike tolkninger er noe av det som er med på å opprettholde overvekt hos den enkelte.

Det er tydelig at du ikke har peiling på hva dette dreier seg om. Jeg har også vektproblemer selv, i tillegg til at jeg jobber med overvektige daglig. Jeg ser hver dag hvilke problemer de sliter med, og ikke minst hva en manglende støtte fra nærmiljøet betyr (feks. at ektemannen ikke gidder støtte dem og heller motarbeider dem med negative kommentarer etc).

Men nå tok du jo kun ut en liten del av det jeg nevnte som mulig hinder for en vektreduksjon, så jeg gidder ikke bruke mer tid på å svare.

[Gjest ductil]

Det er tydelig at du ikke har peiling på hva dette dreier seg om. Jeg har også vektproblemer selv, i tillegg til at jeg jobber med overvektige daglig. Jeg ser hver dag hvilke problemer de sliter med, og ikke minst hva en manglende støtte fra nærmiljøet betyr (feks. at ektemannen ikke gidder støtte dem og heller motarbeider dem med negative kommentarer etc).

Men nå tok du jo kun ut en liten del av det jeg nevnte som mulig hinder for en vektreduksjon, så jeg gidder ikke bruke mer tid på å svare.

Siden du ikke har klart å løse ditt vektproblem, kan det selvfølgelig være fristende å hevde at personer som har klart nettopp dette ikke har peiling på hva de snakker om...

[Gjest kirsebær]

Har lest at noen har enkelte næringsmidler som 'tenner' dem, akkurat som alkohol for en alkoholiker. Som oftest karbohydrater, feks brød eller kaker. Noen kaller det sukkernarkomani. Det eneste som hjelper er å kutte ut alt sukker, tar en EN bit (det samme som ett glass for alkoholikeren) sprekker en og hiver innpå uante mengder sukkerholdig mat.

Mange av oss damer kan vel føle oss som sukkernarkomane før mensen?

[Gjest kirsebær]

Forøvrig tror jeg kanskje at overvekt er et avhengighetsproblem (av mat) akkurat som avhengighet av spill, alkohol og andre ting. Det kan vel hende at de som er født med lavere viljestyrke (for det ER vel kanskje litt medfødt?) er mer disponert for både overvekt og alkoholisme? At en rett og slette er en avhengighets-personlighet altså.

[Gjest kirsebær]

Forøvrig tror jeg kanskje at overvekt er et avhengighetsproblem (av mat) akkurat som avhengighet av spill, alkohol og andre ting. Det kan vel hende at de som er født med lavere viljestyrke (for det ER vel kanskje litt medfødt?) er mer disponert for både overvekt og alkoholisme? At en rett og slette er en avhengighets-personlighet altså.

En tredje mulighet er problemer i livet. Noen får hjerteproblemer, andre muskelproblemer og noen trøstespiser eller drikker.

[Ugga Bugga]

Forøvrig tror jeg kanskje at overvekt er et avhengighetsproblem (av mat) akkurat som avhengighet av spill, alkohol og andre ting. Det kan vel hende at de som er født med lavere viljestyrke (for det ER vel kanskje litt medfødt?) er mer disponert for både overvekt og alkoholisme? At en rett og slette er en avhengighets-personlighet altså.

Jeg er ikke så sikker på det. For noen overvektige (eller alkoholikere for den saks skyld) kan vise stor viljestyrke på andre områder, f.eks. innen jobb eller utdanning.

[laban]

En av årsakene er gener.

http://www.bion.no/genialt/GENialt%204-2005.pdf

(bla litt fram til artikkelen Genetikk og fedme)

Det er kommet flere forskningsrapporter i den senere tid som konkluderer med at virkeligheten er mer nyansert enn den utbredte "bare å ta seg sammen"-løsningen.

Noen har svært vanskelig for å gå ned i vekt, uansett hva de gjør. Andre har svært vanskelig for å gå opp i vekt, uansett hva de gjør. Det betyr selvsagt ikke at alle skal gi opp å gjøre noe som helst.

[flisa]

Årsakene er like sammensatt som mennesket selv.

[ShitDiddelyDo]

Det er naturligvis mange årsaker.

Gener har noe å si. Mange legger raskt på seg mens andre kan dytte i seg hva de vil.

Stoffskifte. Mange ødelegger dette i ung alder som følge av dårlig kosthold. Enkelte er naturligvis født med lavt stoffskifte. Mange fucker det opp med slankekurer, og får svi for det senere.

Psyken. Maten kan være substitutt for noe annet. Noen drikker, noen tar dop, noen spiser ser til døde.

Latskap. Eller i hvert fall manglende vilje til å røre på seg, og spise sunt. Enkelte liker å trene, løpe, forsøke å fokusere på et sunt liv, mens andre gir helt faen. Til slutt kan det å gi faen gi utslag i stoffskifte og forbrenning, og man raser opp i vekt, langt hurtigere enn man gjorde som ung da man kunne spise det som var av mat uten å legge på seg.

Viljestyrke. Selvsagt. Mange klarer ikke å legge om livsstilen. Usunn mat er for godt og trening er et helvetes slit, og jo tyngre man blir jo verre er det naturligvis å gjøre noe med problemet, både fordi alt er fysisk tyngre enn for en lett person, stoffskifte er gjerne fucka opp så alt går tregere uansett, en stor kropp krever mer føde enn en kropp på 60 kilo, det sliter på mer en muskelaturen å røre på seg, kroppen veier tross alt mer enn det bein og ligamenter og sener tåler, samtidig som det er hardere å motivere seg til å nå sitt mål om 3 år i stedet for 3 måneder fram i tid, noe som igjen gir utslag i psysken, og man ender opp i en ond sirkel.

Men jeg har sett mange overvektige utrette underverker på egen hånd ved hjelp av trening og kosthold, eventuelt Grete Roede eller lignende - altså en fullstendig omlegging av livsstil. Men det tar tid, det er enklere å kaste seg på en mirakelslankekur som ikke funker og gjør alt verre i stedet, og den onde sirkelen er igjen et faktum.

[flisa]

Du legger da vrangvilja til også, da!

Manglende støtte fra ens omgivelser når det gjelder vektreduksjon er faktisk en grunn til at mange ikke klarer å gjøre noe med vektproblemet sitt, eller at forsøkene strander. Dette har jeg sett flere ganger, ettersom jeg jobber med overvektige til daglig.

Jeg opplevde veldig at da jeg begynte å spise etter Fedon -så skulle jeg spise oftere - og det ble kommentert hele tiden -det var flaut og ekkelt å måtte forklare hvorfor man puttet noe i munnen til stadighet -ingen sa soe om at de så at det hjalp - gikk jo ned masse jeg!

[ShitDiddelyDo]

Det er naturligvis mange årsaker.

Gener har noe å si. Mange legger raskt på seg mens andre kan dytte i seg hva de vil.

Stoffskifte. Mange ødelegger dette i ung alder som følge av dårlig kosthold. Enkelte er naturligvis født med lavt stoffskifte. Mange fucker det opp med slankekurer, og får svi for det senere.

Psyken. Maten kan være substitutt for noe annet. Noen drikker, noen tar dop, noen spiser ser til døde.

Latskap. Eller i hvert fall manglende vilje til å røre på seg, og spise sunt. Enkelte liker å trene, løpe, forsøke å fokusere på et sunt liv, mens andre gir helt faen. Til slutt kan det å gi faen gi utslag i stoffskifte og forbrenning, og man raser opp i vekt, langt hurtigere enn man gjorde som ung da man kunne spise det som var av mat uten å legge på seg.

Viljestyrke. Selvsagt. Mange klarer ikke å legge om livsstilen. Usunn mat er for godt og trening er et helvetes slit, og jo tyngre man blir jo verre er det naturligvis å gjøre noe med problemet, både fordi alt er fysisk tyngre enn for en lett person, stoffskifte er gjerne fucka opp så alt går tregere uansett, en stor kropp krever mer føde enn en kropp på 60 kilo, det sliter på mer en muskelaturen å røre på seg, kroppen veier tross alt mer enn det bein og ligamenter og sener tåler, samtidig som det er hardere å motivere seg til å nå sitt mål om 3 år i stedet for 3 måneder fram i tid, noe som igjen gir utslag i psysken, og man ender opp i en ond sirkel.

Men jeg har sett mange overvektige utrette underverker på egen hånd ved hjelp av trening og kosthold, eventuelt Grete Roede eller lignende - altså en fullstendig omlegging av livsstil. Men det tar tid, det er enklere å kaste seg på en mirakelslankekur som ikke funker og gjør alt verre i stedet, og den onde sirkelen er igjen et faktum.

Isj. Mange skrivfeil.

[flisa]

Slik er det med meg:

Jeg har en stillesittende jobb - med til tider høyt press,- som gjør at jeg slurver med frokost og lunsj -jobber i stedet. Så klokka 17 - til butikken for å handle til middag, hjem og lager middag og så begynner det; først 2 store porsjoner -fordi jeg er skrubbsulten -og må skynde meg - for jeg skal jobbe litt om kvelden også. Spiser også opp etter ungene. rett etter middag er jeg gal etter noe søtt - jeg kan knaske gamle mandler el. bare for å få puttet noe i munn -det ender gjerne med at jeg hiver på meg jakka og går over veien til butikken og kjøper noe "vi kan kose oss med!" - da er jeg den snille mor. Og spiser mange ganger opp alt selv, - mens de andre er på andre rom....får helt noia om jeg hører det kommer noen.

Så blir jeg helt råtten i kroppen - og gjør det jeg MÅ på pc'en -før tv'n tar meg - og så er det sengetid.

Jeg er rett og slett ikke snill med meg selv.

Og stress er fetende.

[flisa]

Det er naturligvis mange årsaker.

Gener har noe å si. Mange legger raskt på seg mens andre kan dytte i seg hva de vil.

Stoffskifte. Mange ødelegger dette i ung alder som følge av dårlig kosthold. Enkelte er naturligvis født med lavt stoffskifte. Mange fucker det opp med slankekurer, og får svi for det senere.

Psyken. Maten kan være substitutt for noe annet. Noen drikker, noen tar dop, noen spiser ser til døde.

Latskap. Eller i hvert fall manglende vilje til å røre på seg, og spise sunt. Enkelte liker å trene, løpe, forsøke å fokusere på et sunt liv, mens andre gir helt faen. Til slutt kan det å gi faen gi utslag i stoffskifte og forbrenning, og man raser opp i vekt, langt hurtigere enn man gjorde som ung da man kunne spise det som var av mat uten å legge på seg.

Viljestyrke. Selvsagt. Mange klarer ikke å legge om livsstilen. Usunn mat er for godt og trening er et helvetes slit, og jo tyngre man blir jo verre er det naturligvis å gjøre noe med problemet, både fordi alt er fysisk tyngre enn for en lett person, stoffskifte er gjerne fucka opp så alt går tregere uansett, en stor kropp krever mer føde enn en kropp på 60 kilo, det sliter på mer en muskelaturen å røre på seg, kroppen veier tross alt mer enn det bein og ligamenter og sener tåler, samtidig som det er hardere å motivere seg til å nå sitt mål om 3 år i stedet for 3 måneder fram i tid, noe som igjen gir utslag i psysken, og man ender opp i en ond sirkel.

Men jeg har sett mange overvektige utrette underverker på egen hånd ved hjelp av trening og kosthold, eventuelt Grete Roede eller lignende - altså en fullstendig omlegging av livsstil. Men det tar tid, det er enklere å kaste seg på en mirakelslankekur som ikke funker og gjør alt verre i stedet, og den onde sirkelen er igjen et faktum.

Jeg fikk høre om et problem til - som jeg ikke har tenkt på - en kollega av meg sa at man ikke får kjøpt treningstøy for store damer som henne - så hun syns det var pinlig å møte opp med noe hun hadde "satt sammen" - hun ville også være fin...å trening. (hun er enorm altså)

[ShitDiddelyDo]

Jeg fikk høre om et problem til - som jeg ikke har tenkt på - en kollega av meg sa at man ikke får kjøpt treningstøy for store damer som henne - så hun syns det var pinlig å møte opp med noe hun hadde "satt sammen" - hun ville også være fin...å trening. (hun er enorm altså)

Tja, hvis man går på g-sport har din kollega sannsynligvis rett. Og det er jo i vanlige sportsbutikker de fleste går i.

Men det finnes butikker for bodybuildere. Der finnes det også gedigne klær.

www.betterbodies.no

Men du har likevel veldig rett. Ikke bare når det gjelder klær, men også i forhold til mat. Sunn mat er faen så dyrt, mens usunn mat er fryktelig billig.

Forholdene ligger ikke spesielt godt til rette for overvektige.

[Gjest kirsebær]

Jeg er ikke så sikker på det. For noen overvektige (eller alkoholikere for den saks skyld) kan vise stor viljestyrke på andre områder, f.eks. innen jobb eller utdanning.

Nå taler jeg litt av erfaring her altså. hehe...

Jobb og utdanning kan være gøy. Du presterer og får tilbakemelding på at du klarer deg bra. Du trives.

Allikevel kan du ha problemer og bekymringer i livet. Syke pårørende, barn som bruker narkotika, dårlig forhold til familie. Slik at du trenger litt trøst, og det er der spisinga har kommet inn for min del. Når jeg er i en situasjon jeg ikke kommer ut av, er hjemme alene og ikke får bekymringstankene vekk feks, så er veien til matfatet kort. Og dermed øker vekta.

Etterhvert blir det jo kan hende andre grunner til at en ikke går ned, en kan jo utvikle insulinproblemer ved stort sukkerinntak over tid. Det blir en ond sirkel. Men ingen er jo forskjellige, og det kan være mange grunner. Dessverre tar ikke legene fete folk alvorlig.

[Babette]

Hva det skyldes? Input er større enn output.

Dvs de får inn mer energi enn det som forbrennes.

Forbrenningen varierer. Personlig irriterer det meg at den endres nedover nå... kanskej pga økende alder?

Er det noen som har formening om dette?

Viljestyrke? Tja. Tror ikke det alltid er svaret. For noen har større trang til mat enn andre. Det kreves ikke så mye for de med lav appetitt å skulle spise lite. De med GOD appetitt derimot vil streve mer.

Det er mange som har erfart at forbrenningen reduseres med alderen, ja.

En annen ting som påvirker forbrenningen er slankekurer. Mange overvektige har opplevd å gå raskt opp igjen, og da mer enn opprinnelig, etter en eller flere slankekurer.

Som i tillegg gjør at man tenker på mat hele tida.

Overvekt er et økende helseproblem, og jeg tror det offentlige vil styrke innsatsen på dette feltet, slik at det ikke bare blir et privat problem som den enkelte må takle alene.

[flisa]

Nå taler jeg litt av erfaring her altså. hehe...

Jobb og utdanning kan være gøy. Du presterer og får tilbakemelding på at du klarer deg bra. Du trives.

Allikevel kan du ha problemer og bekymringer i livet. Syke pårørende, barn som bruker narkotika, dårlig forhold til familie. Slik at du trenger litt trøst, og det er der spisinga har kommet inn for min del. Når jeg er i en situasjon jeg ikke kommer ut av, er hjemme alene og ikke får bekymringstankene vekk feks, så er veien til matfatet kort. Og dermed øker vekta.

Etterhvert blir det jo kan hende andre grunner til at en ikke går ned, en kan jo utvikle insulinproblemer ved stort sukkerinntak over tid. Det blir en ond sirkel. Men ingen er jo forskjellige, og det kan være mange grunner. Dessverre tar ikke legene fete folk alvorlig.

,,,,ja, og man forbinder jo ikke "kos og trøst" med å gå seg en tur i regnværet

[Gjest linnelinn]

Det er naturligvis mange årsaker.

Gener har noe å si. Mange legger raskt på seg mens andre kan dytte i seg hva de vil.

Stoffskifte. Mange ødelegger dette i ung alder som følge av dårlig kosthold. Enkelte er naturligvis født med lavt stoffskifte. Mange fucker det opp med slankekurer, og får svi for det senere.

Psyken. Maten kan være substitutt for noe annet. Noen drikker, noen tar dop, noen spiser ser til døde.

Latskap. Eller i hvert fall manglende vilje til å røre på seg, og spise sunt. Enkelte liker å trene, løpe, forsøke å fokusere på et sunt liv, mens andre gir helt faen. Til slutt kan det å gi faen gi utslag i stoffskifte og forbrenning, og man raser opp i vekt, langt hurtigere enn man gjorde som ung da man kunne spise det som var av mat uten å legge på seg.

Viljestyrke. Selvsagt. Mange klarer ikke å legge om livsstilen. Usunn mat er for godt og trening er et helvetes slit, og jo tyngre man blir jo verre er det naturligvis å gjøre noe med problemet, både fordi alt er fysisk tyngre enn for en lett person, stoffskifte er gjerne fucka opp så alt går tregere uansett, en stor kropp krever mer føde enn en kropp på 60 kilo, det sliter på mer en muskelaturen å røre på seg, kroppen veier tross alt mer enn det bein og ligamenter og sener tåler, samtidig som det er hardere å motivere seg til å nå sitt mål om 3 år i stedet for 3 måneder fram i tid, noe som igjen gir utslag i psysken, og man ender opp i en ond sirkel.

Men jeg har sett mange overvektige utrette underverker på egen hånd ved hjelp av trening og kosthold, eventuelt Grete Roede eller lignende - altså en fullstendig omlegging av livsstil. Men det tar tid, det er enklere å kaste seg på en mirakelslankekur som ikke funker og gjør alt verre i stedet, og den onde sirkelen er igjen et faktum.

ødelegger man stoffskiftet ved å slanke seg feil i ung alder da? Mener du selve stoffskiftet, at en får hypothyreose, eller mener du mer sånn generelt "forbrenning"?

For har venner som har ødelagt det meste ved slanking/spiseproblemer i ung alder, og de er lagt inn, skal lære spise 6 små måltider om dagen og setter i gang forbrenningen igjen liksom.

Men ingen av dem har hypothyreose, som er langt mer enn "bare" dårlig forbrenning. Jeg spørr fordi jeg ikke vet altså, ikke for å pirke eller noe. Syns dette var interessant... Har selv lavt stoffskifte pga sannsynligvis en medisin jeg bruker, men jeg spiste godt, bare ikke godteri, og trente mye før jeg utviklet lavt stoffskifte.

Mine venninner som har hatt sånn sulte/spy/faste/sprekke/

overspise opplegg har ikke ødelagt stoffskiftet sitt.Men har jo lav forbrenning sikkert.

Så en KAN utviklet lavt stoffskifte pga feil slanking? Hos meg var det pga litium, som gjør at noe fra hjernen blir for høyt, som gir signal til noe i skjoldbruskkjertelen til å produsere for lite tyroksin.

Skal få medisin. Har mange plager, mer enn bare det at jeg veier kanskje 10 kg mer enn jeg ville gjort uten lavt stoffskifte.(men jeg er slank, var alltid 50 kg før, og 60 kg nå liksom...) Tørr, vond hud, fryser, sover ekstremt mye, utmattet, poser under øynene, konsentrasjonsproblemer. Har jo bare hatt det i halvt år ++, ble oppdaget tidlig siden jeg tar regelmessige blodprøver siden litium kan gi lavt stoffskifte, så er jo det de som er langt mer plaget fordi de har gått med det så lenge.

Men aktiv har jeg som regel vært, og spist mye:o)