Hva skyldes overvekt?

[Gjest Litt lubben]

Det er naturligvis mange årsaker.

Gener har noe å si. Mange legger raskt på seg mens andre kan dytte i seg hva de vil.

Stoffskifte. Mange ødelegger dette i ung alder som følge av dårlig kosthold. Enkelte er naturligvis født med lavt stoffskifte. Mange fucker det opp med slankekurer, og får svi for det senere.

Psyken. Maten kan være substitutt for noe annet. Noen drikker, noen tar dop, noen spiser ser til døde.

Latskap. Eller i hvert fall manglende vilje til å røre på seg, og spise sunt. Enkelte liker å trene, løpe, forsøke å fokusere på et sunt liv, mens andre gir helt faen. Til slutt kan det å gi faen gi utslag i stoffskifte og forbrenning, og man raser opp i vekt, langt hurtigere enn man gjorde som ung da man kunne spise det som var av mat uten å legge på seg.

Viljestyrke. Selvsagt. Mange klarer ikke å legge om livsstilen. Usunn mat er for godt og trening er et helvetes slit, og jo tyngre man blir jo verre er det naturligvis å gjøre noe med problemet, både fordi alt er fysisk tyngre enn for en lett person, stoffskifte er gjerne fucka opp så alt går tregere uansett, en stor kropp krever mer føde enn en kropp på 60 kilo, det sliter på mer en muskelaturen å røre på seg, kroppen veier tross alt mer enn det bein og ligamenter og sener tåler, samtidig som det er hardere å motivere seg til å nå sitt mål om 3 år i stedet for 3 måneder fram i tid, noe som igjen gir utslag i psysken, og man ender opp i en ond sirkel.

Men jeg har sett mange overvektige utrette underverker på egen hånd ved hjelp av trening og kosthold, eventuelt Grete Roede eller lignende - altså en fullstendig omlegging av livsstil. Men det tar tid, det er enklere å kaste seg på en mirakelslankekur som ikke funker og gjør alt verre i stedet, og den onde sirkelen er igjen et faktum.

Kjempebra svar, ShitDiddelydo. vil legge til noe. jeg tror at det er lett å bare "Gi faen også. Når man er ung så kan mange spise hva dem vil uten å legge på seg. Og når de blir eldre så går det ikke så lett og plutselig så går man opp i vekt. Og som du sa, det er lettere med et mål på 3 mnd enn 3 år.

Men det som gjør det myye vanskeligere å begynne å trene er røyken, det er min erfaring. Når man er overvektig og i tillegg røyker så er man nærmest dødsdømt. Spesielt dersom man er stor-røyker. Å gå opp tunge bakker og gå turer, eller trene er utrolig tungt. Men samtidig er det mange som kvier seg for å slutte å røyke for å legge mer på seg. Det er en vond sirkel.

Jeg sluttet å røyke og har begynt å trene. Er mer opplagt nå og føler ikke samme trehetten og tiltaksløsheten lenger. Anbefales!

[Gjest Litt lubben]

Tja, hvis man går på g-sport har din kollega sannsynligvis rett. Og det er jo i vanlige sportsbutikker de fleste går i.

Men det finnes butikker for bodybuildere. Der finnes det også gedigne klær.

www.betterbodies.no

Men du har likevel veldig rett. Ikke bare når det gjelder klær, men også i forhold til mat. Sunn mat er faen så dyrt, mens usunn mat er fryktelig billig.

Forholdene ligger ikke spesielt godt til rette for overvektige.

Det er skikkelig fortvilende. Her burde myndighetene gripe inn, de som er så opptatt av å slanke folk. blir faktisk provosert.

[ShitDiddelyDo]

ødelegger man stoffskiftet ved å slanke seg feil i ung alder da? Mener du selve stoffskiftet, at en får hypothyreose, eller mener du mer sånn generelt "forbrenning"?

For har venner som har ødelagt det meste ved slanking/spiseproblemer i ung alder, og de er lagt inn, skal lære spise 6 små måltider om dagen og setter i gang forbrenningen igjen liksom.

Men ingen av dem har hypothyreose, som er langt mer enn "bare" dårlig forbrenning. Jeg spørr fordi jeg ikke vet altså, ikke for å pirke eller noe. Syns dette var interessant... Har selv lavt stoffskifte pga sannsynligvis en medisin jeg bruker, men jeg spiste godt, bare ikke godteri, og trente mye før jeg utviklet lavt stoffskifte.

Mine venninner som har hatt sånn sulte/spy/faste/sprekke/

overspise opplegg har ikke ødelagt stoffskiftet sitt.Men har jo lav forbrenning sikkert.

Så en KAN utviklet lavt stoffskifte pga feil slanking? Hos meg var det pga litium, som gjør at noe fra hjernen blir for høyt, som gir signal til noe i skjoldbruskkjertelen til å produsere for lite tyroksin.

Skal få medisin. Har mange plager, mer enn bare det at jeg veier kanskje 10 kg mer enn jeg ville gjort uten lavt stoffskifte.(men jeg er slank, var alltid 50 kg før, og 60 kg nå liksom...) Tørr, vond hud, fryser, sover ekstremt mye, utmattet, poser under øynene, konsentrasjonsproblemer. Har jo bare hatt det i halvt år ++, ble oppdaget tidlig siden jeg tar regelmessige blodprøver siden litium kan gi lavt stoffskifte, så er jo det de som er langt mer plaget fordi de har gått med det så lenge.

Men aktiv har jeg som regel vært, og spist mye:o)

Ja. Du kan ødelegge stoffskiftet ditt ved slanking. Det er til og med sannsynlig at det skjer for folk som kaster seg på den ene lavkaloridietten etter den andre, og svært mange overvektige gjør jo nettopp det. Selv om jeg tror folk er mer bevisst skadevirkningene av den typen slankekurer i dag enn for 10 år siden. Selv om det også da var godt kjent, dog var fokuset i media et helt annet enn i dag.

Så den typen slankekurer er direkte årsak til at mange har ødelagt seg.

Søk på nettet. Det bør være enkelt å finne informasjon om det.

Jeg vet fint lite om medisiner og hvilke som påvirker stoffskiftet i negativ grad, med unntak av thyreoid-hormonene T3 og T4. Dette er medisiner folk med lavt stoffskifte får, og for friske mennesker som spekulerer i bruk av disse for å øke forbrenninga, er det svært lite som skal til for å ødelegge stoffskiftet permanent.

Men det er vel ikke den typen medisiner du snakker om.

[ShitDiddelyDo]

Kjempebra svar, ShitDiddelydo. vil legge til noe. jeg tror at det er lett å bare "Gi faen også. Når man er ung så kan mange spise hva dem vil uten å legge på seg. Og når de blir eldre så går det ikke så lett og plutselig så går man opp i vekt. Og som du sa, det er lettere med et mål på 3 mnd enn 3 år.

Men det som gjør det myye vanskeligere å begynne å trene er røyken, det er min erfaring. Når man er overvektig og i tillegg røyker så er man nærmest dødsdømt. Spesielt dersom man er stor-røyker. Å gå opp tunge bakker og gå turer, eller trene er utrolig tungt. Men samtidig er det mange som kvier seg for å slutte å røyke for å legge mer på seg. Det er en vond sirkel.

Jeg sluttet å røyke og har begynt å trene. Er mer opplagt nå og føler ikke samme trehetten og tiltaksløsheten lenger. Anbefales!

Jeg har merket den røykeeffekten selv. Etter at jeg slutta med den daglige røyken tok det kun et par uker før jeg kjente forskjellen, spesielt i lange oppoverbakker.

Ja, mange spiser det de vil i ungdsomstiden, men alderen vil for de fleste innhente dem.

Og jeg forstår at mange synes trening er ufattelig kjedelig. Det er sånn det er. Og da blir det naturligvis ekstra hardt og komme i gang.

Selv for oss som virkelig liker å trene kan det til tider være hardt. For de som virkelig hater det må det naturligvis være et rent helvete å komme i gang.

Men det er det som skal til. Trening og omgjøring av kostholdet. Det funker for absolutt alle. Ikke i like stor grad for alle, men det funker. Og at det kan være hardt å motivere seg når man har 50 kilo man må kvitte seg med og ikke kun 2 kilo, det tviler jeg ikke på. Men det er likevel det som må gjøres.

Karikruskakli skriver et godt innlegg om det i den andre overvekttråden litt lengre ned på siden her.

[Gjest bmi 30+]

Selvfølgelig har noen lav forbrenning, noen har sykdommer som gjør at de legger lett på seg osv, men de fleste av disse tilstandene kommer ettter år med feilernæring og lite trim.

Jeg skjønte etter min kropps signaler (la på meg på magen) at jeg var i ferd med å utvikle insulinresistens. Det er klart jeg kan sukke og akke meg over at jeg har insulinresistens og at kroppen min lagrer mer fett av maten.

Eller jeg kan velge, endre kosthold, begynne å trimme, sørge for at inntaket av kalorier er under forbruket.

Så nå går jeg ned, sakte men sikkert, og alle problemene mine med konsentrasjonsvansker, tretthet og giddaløshet er borte, etter 5 uker med fullt fokus på at dietten ikke skal få blodsukkeret mitt til å kjøre berg-og-dal-bane.

[Gjest bmi 30+]

Kjempebra svar, ShitDiddelydo. vil legge til noe. jeg tror at det er lett å bare "Gi faen også. Når man er ung så kan mange spise hva dem vil uten å legge på seg. Og når de blir eldre så går det ikke så lett og plutselig så går man opp i vekt. Og som du sa, det er lettere med et mål på 3 mnd enn 3 år.

Men det som gjør det myye vanskeligere å begynne å trene er røyken, det er min erfaring. Når man er overvektig og i tillegg røyker så er man nærmest dødsdømt. Spesielt dersom man er stor-røyker. Å gå opp tunge bakker og gå turer, eller trene er utrolig tungt. Men samtidig er det mange som kvier seg for å slutte å røyke for å legge mer på seg. Det er en vond sirkel.

Jeg sluttet å røyke og har begynt å trene. Er mer opplagt nå og føler ikke samme trehetten og tiltaksløsheten lenger. Anbefales!

Jeg har samme erfaring som deg, etter å ha kuttet ut røyken er det morsomt å yte maksimalt i oppoverbakkene. Tidligere var det en selvpining som jeg ikke ville utsette meg selv for.

Nå trimmer jeg mest fordi jeg synes det er morsomt å se framgangen dag for dag.

[Gjest Litt lubben]

Selv om det ikke er enkelt, så tror jeg allikevel at løsningen for de fleste ligger i bruk av viljestyrke. Den overvektige må bruke sin viljestyrke på noe som for andre nesten eller helt går automatisk.

Jeg tror det er få som oppnår en vesentlig vektreduksjon uten bruk av viljestyrke...

Klart man må bruke viljestyrke!

Man kan jo verken klare å spise de riktige tingene eller å trene uten viljestyrke. Man kan si til det uendelige at det er pga det og det jeg er overvektig, men til syvende og sist kommer man ingen vei uten å gjøre noe med det.

Been there, done that.

Jeg forstår meg ikke på folk som ikke mener at viljestyrke er viktig. Viljestyrke er selve essensen i å lykkes, uansett hva det måtte være!

Og nå snakker jeg ikke om sykelig overvekt og hormonsykdommer og sånn, selv om vilje også må ha noe å si også her vil jeg tro.

Man er sin egen lykkes smed..

[Gjest Litt lubben]

Du kan da ikke mene at "mangel på støtte i nærmiljøet" er en større årsak til overvekt enn den enkeltes egen evne til å kontrollere sitt matinntak?

Dette blir for meg i ekstrem grad å unngå å ta ansvar for egne handlinger og i stedet legge ansvaret på omgivelsene.

Enig!

[Gjest Litt lubben]

Du legger da vrangvilja til også, da!

Manglende støtte fra ens omgivelser når det gjelder vektreduksjon er faktisk en grunn til at mange ikke klarer å gjøre noe med vektproblemet sitt, eller at forsøkene strander. Dette har jeg sett flere ganger, ettersom jeg jobber med overvektige til daglig.

Man kan ikke skylde på at omgivelsene ikke støtter opp. Noe ansvar bør og må en ta selv. Dersom man vil ned i vekt, så må man gjøre noe med det. Dersom man ikke vil ned i vekt, vel, så forbil ovevektig da.

[ShitDiddelyDo]

Jeg har samme erfaring som deg, etter å ha kuttet ut røyken er det morsomt å yte maksimalt i oppoverbakkene. Tidligere var det en selvpining som jeg ikke ville utsette meg selv for.

Nå trimmer jeg mest fordi jeg synes det er morsomt å se framgangen dag for dag.

Folk sier ofte at de legger på seg når de slutter å røyke. Det stemmer sikkert hvis man kompenserer med noe i stedet for røyken.

Men kutter man ut røyken orker man også mer. Man blir i fysisk bedre form selv uten å røre på seg noe mer enn man gjorde.

Denne ekstra kondisjonen burde flere bruke som en seriøs motivasjonsfaktor til å yte mer.

[Gjest linnelinn]

Ja. Du kan ødelegge stoffskiftet ditt ved slanking. Det er til og med sannsynlig at det skjer for folk som kaster seg på den ene lavkaloridietten etter den andre, og svært mange overvektige gjør jo nettopp det. Selv om jeg tror folk er mer bevisst skadevirkningene av den typen slankekurer i dag enn for 10 år siden. Selv om det også da var godt kjent, dog var fokuset i media et helt annet enn i dag.

Så den typen slankekurer er direkte årsak til at mange har ødelagt seg.

Søk på nettet. Det bør være enkelt å finne informasjon om det.

Jeg vet fint lite om medisiner og hvilke som påvirker stoffskiftet i negativ grad, med unntak av thyreoid-hormonene T3 og T4. Dette er medisiner folk med lavt stoffskifte får, og for friske mennesker som spekulerer i bruk av disse for å øke forbrenninga, er det svært lite som skal til for å ødelegge stoffskiftet permanent.

Men det er vel ikke den typen medisiner du snakker om.

jeg tror den heter Levaxin

[Gjest Litt lubben]

Jeg har samme erfaring som deg, etter å ha kuttet ut røyken er det morsomt å yte maksimalt i oppoverbakkene. Tidligere var det en selvpining som jeg ikke ville utsette meg selv for.

Nå trimmer jeg mest fordi jeg synes det er morsomt å se framgangen dag for dag.

Ja enig, det er selvpining å trene når man røyker mye. Da er motivasjonen på bunn, og man psyker seg selv ned ved å røyke. Nå føler jeg at jeg psyker meg selv opp, ved å trene.

[ShitDiddelyDo]

Du legger da vrangvilja til også, da!

Manglende støtte fra ens omgivelser når det gjelder vektreduksjon er faktisk en grunn til at mange ikke klarer å gjøre noe med vektproblemet sitt, eller at forsøkene strander. Dette har jeg sett flere ganger, ettersom jeg jobber med overvektige til daglig.

Hvordan bør omgivelsene støtte opp?

Gir jeg råd om kosthold og trening blir jeg hengt fordi det "ikke er så enkelt".

Så hvordan mener du man støtter en overvektig som vil ned i vekt?

[ShitDiddelyDo]

jeg tror den heter Levaxin

Jeg har null greie på medisin.

Men jeg har jo lest at medisin kan påvirke stoffskiftet.

[Gjest Litt lubben]

Jeg har merket den røykeeffekten selv. Etter at jeg slutta med den daglige røyken tok det kun et par uker før jeg kjente forskjellen, spesielt i lange oppoverbakker.

Ja, mange spiser det de vil i ungdsomstiden, men alderen vil for de fleste innhente dem.

Og jeg forstår at mange synes trening er ufattelig kjedelig. Det er sånn det er. Og da blir det naturligvis ekstra hardt og komme i gang.

Selv for oss som virkelig liker å trene kan det til tider være hardt. For de som virkelig hater det må det naturligvis være et rent helvete å komme i gang.

Men det er det som skal til. Trening og omgjøring av kostholdet. Det funker for absolutt alle. Ikke i like stor grad for alle, men det funker. Og at det kan være hardt å motivere seg når man har 50 kilo man må kvitte seg med og ikke kun 2 kilo, det tviler jeg ikke på. Men det er likevel det som må gjøres.

Karikruskakli skriver et godt innlegg om det i den andre overvekttråden litt lengre ned på siden her.

Jeg forstår jo godt at det må være veldig hardt å motivere seg spesielt når man har mange kg for mye, jeg vet det av egen erfaring. Men jeg kan underskrive på at bare det å gjøre noe med det, gir utrolig mye tilbake i form av selvfølelse. Man får dårlig selvfølelse av bare sitte der og spise usunt.

Nå når jeg trener og spiser sunt så føler jeg meg slankere og flottere. Og selvtilliten er 1000 ganger bedre fordi jeg føler jeg gjør noe med situasjonen min. Har massse å si det også!

Hvis jeg hadde sittet hjemme og spist sjokolade så hadde jeg følt meg elendig.

[Gjest linnelinn]

Jeg har null greie på medisin.

Men jeg har jo lest at medisin kan påvirke stoffskiftet.

lavt stoffskifte er en sykdom...

som en får en medisin mot...

det er ikke bare det samme som å ha lav forbrenning...

hypothyreose heter den.

[ShitDiddelyDo]

Jeg forstår jo godt at det må være veldig hardt å motivere seg spesielt når man har mange kg for mye, jeg vet det av egen erfaring. Men jeg kan underskrive på at bare det å gjøre noe med det, gir utrolig mye tilbake i form av selvfølelse. Man får dårlig selvfølelse av bare sitte der og spise usunt.

Nå når jeg trener og spiser sunt så føler jeg meg slankere og flottere. Og selvtilliten er 1000 ganger bedre fordi jeg føler jeg gjør noe med situasjonen min. Har massse å si det også!

Hvis jeg hadde sittet hjemme og spist sjokolade så hadde jeg følt meg elendig.

Ja. Selv om det er vanskelig finnes det jo ikke andre alternativer, og det er der viljestyrken kommer inn i bildet.

Det eneste alternativet man har er å kline til og gjøre noe, og ingen kan gjøre det for dem.

[Gjest linnelinn]

Jeg har null greie på medisin.

Men jeg har jo lest at medisin kan påvirke stoffskiftet.

http://www.thyro.net/hypothyreose.htm

"Den typen jeg har er autoimmun thyreoiditt, også kjent som Hashimoto's thyreoiditt.

Hypothyreose er en sykdom som betyr at man har lavt stoffskifte. Sykdommen er ofte kronisk, den kan være arvelig og behandlingen er oftest livslang. Sykdommen er mest kjent for å ramme eldre kvinner, men den rammer egentlig kvinner i alle aldre og også menn. Noen har også medfødt hypothyreose. Hypothyreose kan også være forbigående. Behandlingen består som oftest av thyroxin - tabletter. Det er imidlertid ikke alle som kan bruke thyroxin og da finnes det andre stoffskiftemedisiner man kan ta, det er etterhvert mange som har gått over til Armour og føler at de fungerer bedre på denne. Forskjellen på thyroxin og Armour er at mens thyroxin er kunstig fremstilt, er Armour fremstilt av tørket skjoldbruskkjertelhormon fra svin og inneholder både T4 og T3. Flere norske leger begynner nå også å skrive ut lijodthyronin (T3) som et tillegg til thyroxin (T4). Om legen ikke er villig til å skrive ut thyroxin, har jeg hørt om folk som har fått dette via homeopat. Armour må bestilles av legen på registreringsfritak.

Skjoldbruskkjertelen produserer hormoner som har betydning for stoffskiftet, hormoner som igjen blir omdannet til andre hormoner blant annet i tarmsystemet. T3 er ett av disse hormonene og kroppens evne til å utnytte T3 riktig har betydning for stoffskiftet.

Noe av det som skjer hos en person med lavt stoffskifte er at skjoldbruskkjertelen av forskjellige grunner ikke produserer nok stoffskiftehormoner, eller at cellene i kroppen ikke får nok. Hos en med autoimmun thyreoiditt er det slik at kroppens immunforsvar går til angrep på skjoldbruskkjertelen og ødelegger den, slik at produksjonen av stoffskiftehormoner reduseres. Når stoffskiftet ikke fungerer slik det skal fører det til at kroppen går på "sparebluss" hele tiden og det kan bli et ork å leve et normalt liv.

Selv om de fleste allmennpraktiserende legene idag bør være godt oppdaterte på stoffskiftesykdommer, har jeg inntrykk av at det dessverre ennå finnes noen som ikke er det.

En god del av innleggene i forumet tyder på det. Så dersom du går til en lege som ikke er særlig interessert i å utrede deg for stoffskiftesykdommer, bør du få henvisning til en spesialist - en endokrinolog - for å få en sikker diagnose.

Sykdommen kan komme snikende over lang tid og noen merker kanskje ikke at de har den. Andre igjen oppsøker lege fordi de føler seg "ute av form" eller har en depresjon. Hypothyreose oppleves gjerne forskjellig fra person til person.

Som regel går det an å oppdage den med blodprøver, men det er tilfeller der dette kan være vanskelig. Noe av det skumle er at man godt kan ha blodprøver innenfor normalen og likevel ha sykdommen. Dette kommer av at de oppsatte grensene tilsvarer gjennomsnittet i befolkningen og ikke den enkeltes normalområde. Den enkeltes normalområde kan nemlig være adskillig snevrere enn gjennomsnittets. Dessverre finnes det leger som kun ser på blodprøveverdiene og ikke symptomene. Selvfølgelig skal man alltid utelukke andre årsaker til plagene, men stoffskiftet må heller ikke utelukkes selv om prøvesvarene er normale.

Om du alt har fått konstatert hypothyreose og går på thyroxin for det, husk at alle blodprøver bestandig skal tas fastende. Minimum 9 timer må gå fra du har tatt siste thyroxin og til prøven skal tas. Helst skal man være fastende når det gjelder mat og drikke også.

Mange av oss som også sliter med overvekt kan ha insulinresistens i tillegg til hypothyreose. For oss vil et lav-karbohydratholdig kosthold være gunstig for vektreduksjon. Du kan lese mer om såkalt glykemisk indeks og lav-karbo-dietter på linksiden min (omtrent midt på siden).

Stoffskiftesykdommer er i slekt med flere andre sykdommer. Dette gjelder flere typer revmatisme som for eksempel leddgikt, lupus, og Sjögrens Syndrom. Fibromyalgi, osteoporose (benskjørhet) og diabetes + flere lidelser, regnes også med i denne slekten av sykdommer. Har man en eller flere personer i familien som har en eller flere av disse sykdommene, så er det en mulighet for at man selv kan utvikle en eller flere av dem. Man kan nemlig ha flere av disse lidelsene samtidig. Dette gjelder spesielt de autoimmune sykdommene.

Temaer som kreft i skjoldbruskkjertelen, operasjon og fjerning av kjertelen og behandling av dette, samt graviditet, svangerskap og fødsel i kombinasjon med hypothyreose, vil jeg ikke ta opp her. Det er imidlertid mulig for de som er interessert å benytte linkene jeg har satt opp til å finne mer informasjon om disse temaene og ikke minst diskutere i forumet."

[Gjest Litt lubben]

Selvfølgelig har noen lav forbrenning, noen har sykdommer som gjør at de legger lett på seg osv, men de fleste av disse tilstandene kommer ettter år med feilernæring og lite trim.

Jeg skjønte etter min kropps signaler (la på meg på magen) at jeg var i ferd med å utvikle insulinresistens. Det er klart jeg kan sukke og akke meg over at jeg har insulinresistens og at kroppen min lagrer mer fett av maten.

Eller jeg kan velge, endre kosthold, begynne å trimme, sørge for at inntaket av kalorier er under forbruket.

Så nå går jeg ned, sakte men sikkert, og alle problemene mine med konsentrasjonsvansker, tretthet og giddaløshet er borte, etter 5 uker med fullt fokus på at dietten ikke skal få blodsukkeret mitt til å kjøre berg-og-dal-bane.

Helt enig! Det er snakk om å ikke sitte og synes synd i seg selv for mye. Da får man ingenting gjort. Jeg la på meg pga hormonforstyrrelser, og syntes så synd i meg selv, men hva hjelper det meg da? Jeg kan velge å fortsette å være overvektig eller gjøre noe med det. I de aller, aller fleste tilfellene så går man ned i vekt ved endret kosthold og trening.

Jeg spiser fedons musli og holder meg mett hele dagen. Spiser lite brød, og har kutta snop. Fokusrer på lav blodsukkerstigning.

Og følelsen man får etter å ha presset seg selv er fantastisk, man får skikkelig bra selvbilde

[Gjest hos oss]

Hvordan bør omgivelsene støtte opp?

Gir jeg råd om kosthold og trening blir jeg hengt fordi det "ikke er så enkelt".

Så hvordan mener du man støtter en overvektig som vil ned i vekt?

Omgivelsene (de som er nære den overvektige) kan hjelpe til med å finne alternativer for det som tidligere har vært (den kaloririke og stillesittende) måten å hygge seg på, handle inn mat som den overvektige bør ha tilgjengelig, ikke handle inn mat den overvektige ikke bør ha tilgjengelig (hvis ektefellen eller foreldrene eller andre en bor sammen med / ofte er hos fyller skap og skuffer med sjokolade, setter frem kaker og søtt, handler inn og lager "nei-mat", så er det veldig ødeleggende hvis motivasjon og selvdisiplin ikke er på topp en periode..), invitere seg med på turer og trening (selv om dette betyr at man må bruke treningstiden sin på aktiviteter som en mindre krevende enn man er vant til), begynne på et ernærings/matlagingskurs sammen, bytte på å ha med hjemmelaget salat til to i lunsjen, særlig de dagene da kantina har junk-food-dag..

Alt kommer jo an på relasjonen man har til vedkommende, men generelt vil det hjelpe mer at noen gjør noe sammen, enn at det har form som opplæring.