Samboerskap

[Gjest Jessica81]

Er 24 selv og sammen med en hærlig mann på 31. Vi har vært sammen i over ett og halvt år nå,og enda ikke flytta sammen. Men nå har jeg så lyst...dele hverdagen med han. Vi har begge et eget barn hver,og de er jo kjempevenner.

Det han sier er at han er skremt etter det siste forholdet sitt. Men herregud,det er jo over 7 år siden!! Vært alene siden det..

Vi snakka om samboerskap høsten 05. Og på nyåret sa han at han ville flytte sammens med meg på våren 06, faktisk rundt mai sa han da. Jaja....nå er vi i slutten av april og han har ikke nevnt det med et ord siden....Mente han det ikke? Er litt redd for å mase om det, redd han blir lei og nekter meg adgang....

Hvor lenge er det meninga man skal vente? Har fortalt han det mange ganger at jeg vil bo med han. Men han virker hele tiden veldig usikker og ubestemmt! Begynner faktisk å bli lei av å vente på han jeg nå ja, og i såfall hvor lenge skal jeg vente til HAN får bestemmt seg da?

[Gjest mamma til fler]

Hei! Jeg opplevde brudd for noen år siden nå, og har sverget på at om jeg går inn i et nytt forhold, blir det særboskap! Altså at vi beholder hver vår leilighet og heller veksler på hvor vi bor, og bor hver for oss i perioder, også. Erfaringene med forrige samboerskap og brudd gjør at jeg aldri kommer til å utsette meg for noe slikt en gang til. Jeg har rett og slett ikke nok "kapital i hjertebanken" til å ta sjansen. Da lever jeg heller alene.

Så om din kjære har det slik - må du ta et valg: Er det ham du vil ha - eller samboerskapet. Selvfølgelig ønsker man å dele hverdagene og alt med sin kjære, som du gjør - men kanskje er det nettopp å bli "slukt opp" 24 timer i døgnet som skremmer vettet av ham. Kanskje trenger han et sted å trekke seg tilbake til, for i det hele tatt å orke risikere følelsene sine i det hele tatt?

Det er ikke negativt sagt om ham - eller forholdet deres - men det er jo en kjensgjerning at man blir veldig sårbar når man elsker noen. Så at han ikke tør flytte sammen, kan bety at du er veldig, veldig viktig for ham.

[Gjest særboerskap er for ungdom]

Hei! Jeg opplevde brudd for noen år siden nå, og har sverget på at om jeg går inn i et nytt forhold, blir det særboskap! Altså at vi beholder hver vår leilighet og heller veksler på hvor vi bor, og bor hver for oss i perioder, også. Erfaringene med forrige samboerskap og brudd gjør at jeg aldri kommer til å utsette meg for noe slikt en gang til. Jeg har rett og slett ikke nok "kapital i hjertebanken" til å ta sjansen. Da lever jeg heller alene.

Så om din kjære har det slik - må du ta et valg: Er det ham du vil ha - eller samboerskapet. Selvfølgelig ønsker man å dele hverdagene og alt med sin kjære, som du gjør - men kanskje er det nettopp å bli "slukt opp" 24 timer i døgnet som skremmer vettet av ham. Kanskje trenger han et sted å trekke seg tilbake til, for i det hele tatt å orke risikere følelsene sine i det hele tatt?

Det er ikke negativt sagt om ham - eller forholdet deres - men det er jo en kjensgjerning at man blir veldig sårbar når man elsker noen. Så at han ikke tør flytte sammen, kan bety at du er veldig, veldig viktig for ham.

Hvis man virkelig elsker noen så vil man jo være nær denne hele tiden og derfor også flytte sammen. Vil man ikke bo sammen er nok ikke følelsene der helt. Er da bare sære folk og litt psykisk ustabile folk som er så unnskyld meg men pinglete at de ikke greier å bo med en annen person. Skal man ha barn kan man jo ikke drive å bytte leilighet som man gjorde når en var 18.

Voksne folk i forhold som elsker hverandre vil jo bo sammen og det er jo mest naturlig også.

[Gjest særboerskap er for ungdom]

synes du får spørre ham rett ut jeg om han vil flytte sammen med deg, ellers er han jo ikke noe å samle på. Man må jo tørre å ta steget for å kunne fortsette forholdet videre. At han har en dårlig erfaring skal da ikke påvirke hans forhold til deg? Og hvis dere uansett skal være sammen hvorfor ikke bo sammen? Det høres helt absurd ut.

Jeg hadde gitt ham ultimatum, enten bestemme seg for å flytte sammen snart, eller bryte, for vil han ikke bo med deg er ikke følelsene rette og det blir de vel heller ikke da nå etter så lang tid.

[Gjest mamma til fler]

Hvis man virkelig elsker noen så vil man jo være nær denne hele tiden og derfor også flytte sammen. Vil man ikke bo sammen er nok ikke følelsene der helt. Er da bare sære folk og litt psykisk ustabile folk som er så unnskyld meg men pinglete at de ikke greier å bo med en annen person. Skal man ha barn kan man jo ikke drive å bytte leilighet som man gjorde når en var 18.

Voksne folk i forhold som elsker hverandre vil jo bo sammen og det er jo mest naturlig også.

Ikke enig med deg. For hva er "naturlig" - og hvem bestemmer hva som er naturlig?

Voksne mennesker som har levd en stund og opparbeidet seg en viss bagasje, på godt og vondt, og dessuten har barn, vil ikke uten videre oppgi så mye av seg selv at de flytter sammen.

Det er ikke snakk om at man ikke elsker eller ikke tør eller - det handler om at man er blitt formet og har kommet seg gjennom f.eks. brudd med nød og neppe og kanskje trenger mer rom rundt seg for å bli stående på beina, rett og slett.

Så når man ikke flytter sammen, men velger særbo, kan det faktisk være like mye tegn på at man kjenner egne grenser og er blitt mer voksen, selvstendig, som det motsatte, som du påstår.

[Gjest særboerskap er for ungdom]

Ikke enig med deg. For hva er "naturlig" - og hvem bestemmer hva som er naturlig?

Voksne mennesker som har levd en stund og opparbeidet seg en viss bagasje, på godt og vondt, og dessuten har barn, vil ikke uten videre oppgi så mye av seg selv at de flytter sammen.

Det er ikke snakk om at man ikke elsker eller ikke tør eller - det handler om at man er blitt formet og har kommet seg gjennom f.eks. brudd med nød og neppe og kanskje trenger mer rom rundt seg for å bli stående på beina, rett og slett.

Så når man ikke flytter sammen, men velger særbo, kan det faktisk være like mye tegn på at man kjenner egne grenser og er blitt mer voksen, selvstendig, som det motsatte, som du påstår.

Du, hvis man er så lammet etter et brudd som det du beskriver her så har man vel vett til å ikke innlede noe nytt forhold i det hele tatt. Man venter jo med det til man er litt ferdig med forrige. Og når man er ferdig med det så er man jo ferdig med det og klar for neste.

Virker som du beskriver folk som er mer enn psykisk ustabile her, nærmest psykisk sjuke, og det gjelder da ikke mange.

Folk greier da reise seg etter et brudd og særlig om man har en ny partner. Hvorfor skulle man bli mindre såret av denne om man bor hver for seg hvis det er det du er redd for? Man MÅ faktisk tørre å slippe folk innpå seg, eller la være med forhold.

[Gjest Jessica81]

synes du får spørre ham rett ut jeg om han vil flytte sammen med deg, ellers er han jo ikke noe å samle på. Man må jo tørre å ta steget for å kunne fortsette forholdet videre. At han har en dårlig erfaring skal da ikke påvirke hans forhold til deg? Og hvis dere uansett skal være sammen hvorfor ikke bo sammen? Det høres helt absurd ut.

Jeg hadde gitt ham ultimatum, enten bestemme seg for å flytte sammen snart, eller bryte, for vil han ikke bo med deg er ikke følelsene rette og det blir de vel heller ikke da nå etter så lang tid.

Helt enig. Jeg har jo sagt det til han mange ganger at jeg vil bo sammens med han.

Så hvis jeg kan gi han et ultimatum med god samvittighet,kommer jeg nok til å gjøre det.

Sist jeg nevnte det for han, var i vinter - da fikk jeg slengt det i trynet at han tok det som at jeg ville spare penger på husleie og strøm(leiligheten er kald og vanskelig å holde varm)!!!

Det ble et skikkelig slag i trynet faktisk, er jo ikke for økonomien, men fordi jeg elsker han og vil skape et familie liv sammens med han!

[Gjest mamma til fler]

Du, hvis man er så lammet etter et brudd som det du beskriver her så har man vel vett til å ikke innlede noe nytt forhold i det hele tatt. Man venter jo med det til man er litt ferdig med forrige. Og når man er ferdig med det så er man jo ferdig med det og klar for neste.

Virker som du beskriver folk som er mer enn psykisk ustabile her, nærmest psykisk sjuke, og det gjelder da ikke mange.

Folk greier da reise seg etter et brudd og særlig om man har en ny partner. Hvorfor skulle man bli mindre såret av denne om man bor hver for seg hvis det er det du er redd for? Man MÅ faktisk tørre å slippe folk innpå seg, eller la være med forhold.

"Virker som du beskriver folk som er mer enn psykisk ustabile her, nærmest psykisk sjuke, og det gjelder da ikke mange.

Folk greier da reise seg etter et brudd og særlig om man har en ny partner."

Har du vært i noe forhold noen gang? Og - om du mener at det er å være psykisk sjuk å ikke klare reise seg etter brudd, bør du slå opp på den skalaen av psykisk sjukdom som handler om fornektingsmekanismer og projisering. For hvis det er så lettvint for deg, alt sammen - kan det jo tenkes du lever i fornekting og i hvert fall ikke kan leve deg inn i andres situasjon. Eller at det er din egen utrygghet i forhold du projiserer ut og mener at jeg burde klare å komme meg av - mens du selv ikke engang klarer slippe noen nær nok til å få vondt når det går galt! Tenker jeg.

Eller også liker du komme med kategoriske og provoserende og lettvinte svar fordi du vil ha liv her inne. Hva vet jeg. Ikke interessert, men gjør meg jo mine tanker,da.

[Gjest særboerskap er for ungdom]

"Virker som du beskriver folk som er mer enn psykisk ustabile her, nærmest psykisk sjuke, og det gjelder da ikke mange.

Folk greier da reise seg etter et brudd og særlig om man har en ny partner."

Har du vært i noe forhold noen gang? Og - om du mener at det er å være psykisk sjuk å ikke klare reise seg etter brudd, bør du slå opp på den skalaen av psykisk sjukdom som handler om fornektingsmekanismer og projisering. For hvis det er så lettvint for deg, alt sammen - kan det jo tenkes du lever i fornekting og i hvert fall ikke kan leve deg inn i andres situasjon. Eller at det er din egen utrygghet i forhold du projiserer ut og mener at jeg burde klare å komme meg av - mens du selv ikke engang klarer slippe noen nær nok til å få vondt når det går galt! Tenker jeg.

Eller også liker du komme med kategoriske og provoserende og lettvinte svar fordi du vil ha liv her inne. Hva vet jeg. Ikke interessert, men gjør meg jo mine tanker,da.

Uansett hva jeg sier til deg slipper det ikke inn. Du får ta det opp med psykiateren din. Jeg makter faktisk ikke diskutere noe med noen som er psykisk sjuke, det er en verden langt unna min. Lykke til og god bedring!

[Ugga Bugga]

Ett og et halvt år er ikke lenge, og dere har barn. Når man har barn blir det straks mer alvorlig å flytte sammen. Nei, vent litt og gi det litt tid, du.

[Gjest særboerskap er for ungdom]

Ett og et halvt år er ikke lenge, og dere har barn. Når man har barn blir det straks mer alvorlig å flytte sammen. Nei, vent litt og gi det litt tid, du.

1,5 år er da rimelig lenge når man er voksen, og nettopp det med barn og alt det praktiske gjør da at det er enda smartere å flytte sammen. De kjenner jo hverandre alle sammen uansett så hvorfor ikke bo sammen? Så sant de ikke har planer om å bryte opp da, det må jo være eneste grunnen til ikke å flytte sammen. Usikkerhet om forholdet og om det er rett.

[Ugga Bugga]

1,5 år er da rimelig lenge når man er voksen, og nettopp det med barn og alt det praktiske gjør da at det er enda smartere å flytte sammen. De kjenner jo hverandre alle sammen uansett så hvorfor ikke bo sammen? Så sant de ikke har planer om å bryte opp da, det må jo være eneste grunnen til ikke å flytte sammen. Usikkerhet om forholdet og om det er rett.

Nei, jeg synes ikke halvannet år er lenge, selv for voksne mennesker.

"Så sant de ikke har planer om å bryte opp da, det må jo være eneste grunnen til ikke å flytte sammen. Usikkerhet om forholdet og om det er rett."

Så du mener at alle som ikke bor sammen går med planer om å bryte opp?

[Gjest særboerskap er for ungdom]

Nei, jeg synes ikke halvannet år er lenge, selv for voksne mennesker.

"Så sant de ikke har planer om å bryte opp da, det må jo være eneste grunnen til ikke å flytte sammen. Usikkerhet om forholdet og om det er rett."

Så du mener at alle som ikke bor sammen går med planer om å bryte opp?

Nei, men når man har vært sammen så lenge, og de har snakket om det, og det likevel aldri blir noe av så er da det et veldig klart tegn på at den ene ikke er sikker på om forholdet vil holde. Hvorfor skulle de ellers ikke heller kunne bo sammen?

[Ugga Bugga]

Nei, men når man har vært sammen så lenge, og de har snakket om det, og det likevel aldri blir noe av så er da det et veldig klart tegn på at den ene ikke er sikker på om forholdet vil holde. Hvorfor skulle de ellers ikke heller kunne bo sammen?

Jeg vet ikke. I så fall så må de vel snakke sammen om det.

[Gjest Jessica81]

Ett og et halvt år er ikke lenge, og dere har barn. Når man har barn blir det straks mer alvorlig å flytte sammen. Nei, vent litt og gi det litt tid, du.

Kan du gi meg en god grunn til hvorfor vi skal vente?

Er det mulig at det skal være slik, at man skal vente i lang tid på at den andre vil,når man vil så gjerne selv?

Blir jo litt sånn at jeg blir usikker på forholdet da,på han,på hvorfor han ikke vil bo sammens med meg. Hvorfor ikke, likssom.....?

Blir automatisk noen tanker rundt det ja. Syns ikke det er så mye å vente på lenger jeg, for han sier jo han vil dele resten av livet sitt med meg, og at han ser for seg oss for alltid! Ja,så hvorfor ikke bo sammen å da, tenker jeg jeg da...

[Gjest Jessica81]

Nei, men når man har vært sammen så lenge, og de har snakket om det, og det likevel aldri blir noe av så er da det et veldig klart tegn på at den ene ikke er sikker på om forholdet vil holde. Hvorfor skulle de ellers ikke heller kunne bo sammen?

Akkurat der er jeg veldig enig ja. Hvis det er sånn at han faktisk er usikker....ja,da vet jeg sannlig ikke jeg nei...

Da blir i såfall jeg også veldig usikker ja.

[Ugga Bugga]

Kan du gi meg en god grunn til hvorfor vi skal vente?

Er det mulig at det skal være slik, at man skal vente i lang tid på at den andre vil,når man vil så gjerne selv?

Blir jo litt sånn at jeg blir usikker på forholdet da,på han,på hvorfor han ikke vil bo sammens med meg. Hvorfor ikke, likssom.....?

Blir automatisk noen tanker rundt det ja. Syns ikke det er så mye å vente på lenger jeg, for han sier jo han vil dele resten av livet sitt med meg, og at han ser for seg oss for alltid! Ja,så hvorfor ikke bo sammen å da, tenker jeg jeg da...

Grunnen til at man bør vente, er vel først og fremst for barnas del. For dem vil det jo bli en viktig endring i livet å skifte bosted og få en ny stefar/stemor. Og for barnas del bør dere jo være veldig sikre på forholdet før dere flytter sammen, fordi det blir jo kjipt for dem hvis dere flytter fra hverandre etter kort tid. De trenger tross alt stabilitet.

Men det viktigste er jo at dere snakker sammen om dette, og hvis han ikke vil bo sammen med deg må du spørre ham hvorfor, det nytter ikke å spørre oss, vi er ikke tankelesere.

[Gjest særboerskap er for ungdom]

Grunnen til at man bør vente, er vel først og fremst for barnas del. For dem vil det jo bli en viktig endring i livet å skifte bosted og få en ny stefar/stemor. Og for barnas del bør dere jo være veldig sikre på forholdet før dere flytter sammen, fordi det blir jo kjipt for dem hvis dere flytter fra hverandre etter kort tid. De trenger tross alt stabilitet.

Men det viktigste er jo at dere snakker sammen om dette, og hvis han ikke vil bo sammen med deg må du spørre ham hvorfor, det nytter ikke å spørre oss, vi er ikke tankelesere.

Men stemor og far har de jo fra før da barna er involvert i forholdet. At de bor sammen gjør i tilfelle bare barna mindre forvirret over forholdet.

[Gjest Jessica81]

Men stemor og far har de jo fra før da barna er involvert i forholdet. At de bor sammen gjør i tilfelle bare barna mindre forvirret over forholdet.

Helt enig med deg igjen!

[Ugga Bugga]

Men stemor og far har de jo fra før da barna er involvert i forholdet. At de bor sammen gjør i tilfelle bare barna mindre forvirret over forholdet.

Ja vel, men de trenger uansett stabilitet, så de to bør være temmelig sikre på forholdet før de går inn i et samboerforhold.

For det er jo ganske kjipt for barna hvis de flytter sammen, og så flytter fra hverandre igjen. Da er det jo bedre å vente litt med å flytte sammen.