elsker/elsker ikke...

[ShitDiddelyDo]

Du har lest et innlegg fra et menneske og dømmer henne med engang. Jeg kan også si at det er mannsjåvinistisk. Hvis du snur det på hodet så er han en idiot som utnytter en ensom alenemor. Hun skriver at han bor mye hos henne fordi det passer pga. hans jobb.

Jeg har ikke lyst å ta stilling til om hun skrev det hun har tenkt lenge eller om dette var tanker i hodet hennes her og nå. Jeg har heller ikke lyst å ta stilling til om han er kjernekar (som noen nevner han i tråden) eller ikke. Om hun ikke tar ansvar for sitt eget liv eller ikke tar jeg heller ikke stilling til utefra de få ordene hun skrev.

Derfor ser jeg ikke logikken din, den setningen om idioter som ikke skal ha barn oset av fordommer som ikke er vanlige i min omgangskrets.

I din omgangskrets er det kun de i hvite trøyer som ikke går på sterke medikamenter, så jeg tror ikke vi bør legge den til grunn.

I et innlegg over har jeg skrevet hvorfor jeg skrev det jeg skrev.

[amerikafareren]

I din omgangskrets er det kun de i hvite trøyer som ikke går på sterke medikamenter, så jeg tror ikke vi bør legge den til grunn.

I et innlegg over har jeg skrevet hvorfor jeg skrev det jeg skrev.

Du er kjapp med drittkastingen som vanlig. Hvor mye du vet om min omgangskrets er irrelevant. Du har ikke skrevet noe i denne tråden som viser en menneskelig innsikt.

[amerikafareren]

Grunnen til at jeg svarte jenta i relativt krasse ordlag, er at man ikke uten videre drar inn en ny mann i sitt hjem når man har barn. Og dama over har til og med prestert å gjøre det selv uten de rette følelsene for fyren, i et forhold hun ikke engang trodde skulle holde.

Det er sånn man kan holde på før man får unger. Man gjør ikke det med unger i hus.

Det er faen ikke rart mange barn blir narkomane. Først forsvinner fars daglige omsorg, noe som rimelig sikkert er tøft nok for de fleste unger, selv om han ser dem i helgene og en dag i uka, men så kommer det en ny stefarfigur inn i bildet, en ungene får et forhold til, og i tilfelle over har til og med mor dratt denne fyren inn i ungenes liv uten at hun trodde forholdet skulle vare.

Det er bare å ta av seg hatten.

Greit nok: Det går an å gjøre feil, men man utsetter ikke unga for noe sånt når man til og med anser det som mest sannsynlig at det ikke vil vare.

Herregud. Jeg har ikke unger men selv jeg forstår da såpåss.

Vel, det var derfor jeg svarte stygt, og jeg skal være den første til å innrømme at det hender jeg drar i for mye.

Men det her er ikke en av de gangene.

Ja du drar i for mye som REGEL. Og denne gangen var det stygt. At du unnskylder deg foran og bak er vanlig også. Kanskje er du umoden med for lite livserfaring, men jamen om jeg gidder bruke de forklaringene på deg. Du har nøyaktig ingen grunn til å svare krasst når du vet ingenting. Gå hjem til mammaen din og få trøst.

[Lillemus]

Grunnen til at jeg svarte jenta i relativt krasse ordlag, er at man ikke uten videre drar inn en ny mann i sitt hjem når man har barn. Og dama over har til og med prestert å gjøre det selv uten de rette følelsene for fyren, i et forhold hun ikke engang trodde skulle holde.

Det er sånn man kan holde på før man får unger. Man gjør ikke det med unger i hus.

Det er faen ikke rart mange barn blir narkomane. Først forsvinner fars daglige omsorg, noe som rimelig sikkert er tøft nok for de fleste unger, selv om han ser dem i helgene og en dag i uka, men så kommer det en ny stefarfigur inn i bildet, en ungene får et forhold til, og i tilfelle over har til og med mor dratt denne fyren inn i ungenes liv uten at hun trodde forholdet skulle vare.

Det er bare å ta av seg hatten.

Greit nok: Det går an å gjøre feil, men man utsetter ikke unga for noe sånt når man til og med anser det som mest sannsynlig at det ikke vil vare.

Herregud. Jeg har ikke unger men selv jeg forstår da såpåss.

Vel, det var derfor jeg svarte stygt, og jeg skal være den første til å innrømme at det hender jeg drar i for mye.

Men det her er ikke en av de gangene.

Jeg er helt enig med deg. Fyren er jo i hus bare til "noe bedre dukker opp". Stakkars unger. Litt av noen rollemodeller de vokser opp med!

[petter smart]

Hallo???

Ser du ikke at hun skriver: "Når jeg har barnefri"?

Regner med at det betyr at barna er hos sin far, og at det ikke er kjæresten som er "barnevakt"

Og en ting til: Det er faktisk fullt mulig å sette stor pris på, og være veldig glad i en person, men samtidig innse at man har forskjeller som kan skape problemer!

Det vitner om selvinnsikt at hun er klar over problemet, og vil ha andres synspunkter / erfaringer.

Hvis du ikke har noe annet bidra med enn en korttenkt idiot-kommentar, så burde du heller la være å svare!

Lær deg å lese selv før du skjeller ut andre.

Hun skriver "Når jeg er sliten og trenger hjelp så føler jeg at han er akkurat den jeg trenger og vil ha. Men, når jeg har barnefri og klar for action så er han nok litt for kjedelig for meg."

Han er altså god å ha når hun trenger hjelp med barna og er trøtt og sliten. Men når hun har barnefri er han ikke god nok lenger.

Da er det jo tydeligvis ikke selve mannen hun er glad i, men barnevakten.

[Gjest KariKruskakli]

Grunnen til at jeg svarte jenta i relativt krasse ordlag, er at man ikke uten videre drar inn en ny mann i sitt hjem når man har barn. Og dama over har til og med prestert å gjøre det selv uten de rette følelsene for fyren, i et forhold hun ikke engang trodde skulle holde.

Det er sånn man kan holde på før man får unger. Man gjør ikke det med unger i hus.

Det er faen ikke rart mange barn blir narkomane. Først forsvinner fars daglige omsorg, noe som rimelig sikkert er tøft nok for de fleste unger, selv om han ser dem i helgene og en dag i uka, men så kommer det en ny stefarfigur inn i bildet, en ungene får et forhold til, og i tilfelle over har til og med mor dratt denne fyren inn i ungenes liv uten at hun trodde forholdet skulle vare.

Det er bare å ta av seg hatten.

Greit nok: Det går an å gjøre feil, men man utsetter ikke unga for noe sånt når man til og med anser det som mest sannsynlig at det ikke vil vare.

Herregud. Jeg har ikke unger men selv jeg forstår da såpåss.

Vel, det var derfor jeg svarte stygt, og jeg skal være den første til å innrømme at det hender jeg drar i for mye.

Men det her er ikke en av de gangene.

Det er en annen side av saken som du selvfølgelig har helt rett i.

Det første som falt meg inn da jeg leste innlegget, var at hun umulig kunne være forelsket.

Hun beskriver han som rolig tafatt og kjedelig ,når de har barnefri.Altså virker det som de har det kjedelig i tosomhet.

Han er imidlertid god å ha, når ungene er til stede. Flink med barna og i huset.

Dette er egenskaper som er et kjempepluss.

Men jeg fikk nesten det inntrykket at hun vurderer og beholde han som kjæreste KUN ut i fra de siste egenskapene, til tross for at hun ellers hadde svært lite positivt å si.

Bør man ikke være himmelstormende forelsket så tidlig i et forhold og være glad for å tilbringe mest mulig tid med HAN, når de har barnefri?

Det er lurt å bruke sunn fornuft, men hvor er følelsene?

Jeg tenker som så at hvis hun synes han er kjedelig nå så tidlig i forholdet, hva synes hun om han da om 5-10 år?

Hva har de to sammen, når ungene er ute av redet?

Da jeg var nyforelsket var det ikke noe jeg heller ville enn å bruke mest mulig tid med han.

Det første halvåret levde vi nærmest i "hi", og hadde lite behov for andre. Det var oss to, som elsket i skogen, i bilen og ja jeg synes ikke han var det minste kjedelig:o)

Men det er sant som Dorthe sier. Det er ikke lett å finne en mellomting, for nå kunne jeg godt tenkt meg at han hadde vært litt kjedeligere innimellom:)

Det skal alltid forgå noe. Tiden skal utnyttes må du vite.

Det er sunne interesser han har da, men det tar nesten pusten fra meg innimellom:)

Men takket være han, har jeg opplevd og sett mye av verden, som jeg muligens ikke ville ha gjort om jeg hadde vært sammen med en sofagris.

[mariaflyfly]

Det er en annen side av saken som du selvfølgelig har helt rett i.

Det første som falt meg inn da jeg leste innlegget, var at hun umulig kunne være forelsket.

Hun beskriver han som rolig tafatt og kjedelig ,når de har barnefri.Altså virker det som de har det kjedelig i tosomhet.

Han er imidlertid god å ha, når ungene er til stede. Flink med barna og i huset.

Dette er egenskaper som er et kjempepluss.

Men jeg fikk nesten det inntrykket at hun vurderer og beholde han som kjæreste KUN ut i fra de siste egenskapene, til tross for at hun ellers hadde svært lite positivt å si.

Bør man ikke være himmelstormende forelsket så tidlig i et forhold og være glad for å tilbringe mest mulig tid med HAN, når de har barnefri?

Det er lurt å bruke sunn fornuft, men hvor er følelsene?

Jeg tenker som så at hvis hun synes han er kjedelig nå så tidlig i forholdet, hva synes hun om han da om 5-10 år?

Hva har de to sammen, når ungene er ute av redet?

Da jeg var nyforelsket var det ikke noe jeg heller ville enn å bruke mest mulig tid med han.

Det første halvåret levde vi nærmest i "hi", og hadde lite behov for andre. Det var oss to, som elsket i skogen, i bilen og ja jeg synes ikke han var det minste kjedelig:o)

Men det er sant som Dorthe sier. Det er ikke lett å finne en mellomting, for nå kunne jeg godt tenkt meg at han hadde vært litt kjedeligere innimellom:)

Det skal alltid forgå noe. Tiden skal utnyttes må du vite.

Det er sunne interesser han har da, men det tar nesten pusten fra meg innimellom:)

Men takket være han, har jeg opplevd og sett mye av verden, som jeg muligens ikke ville ha gjort om jeg hadde vært sammen med en sofagris.

"Det første som falt meg inn da jeg leste innlegget, var at hun umulig kunne være forelsket."

Jeg tenkte at vedkommende kunne umulig være 32...

[bugge -jenta]

Nei, det skal ikke være enkelt:)

Jeg kunne godt ha flyttet inn i skogen jeg,da jeg var nyforelsket. Ihverfall for ett års tid.

Når jeg var nyforelsket plukket vi bær i skogen, og gikk på fjellturer på mitt initiativ...

Hilsen frøken tertefin..

[bugge -jenta]

Du har lest et innlegg fra et menneske og dømmer henne med engang. Jeg kan også si at det er mannsjåvinistisk. Hvis du snur det på hodet så er han en idiot som utnytter en ensom alenemor. Hun skriver at han bor mye hos henne fordi det passer pga. hans jobb.

Jeg har ikke lyst å ta stilling til om hun skrev det hun har tenkt lenge eller om dette var tanker i hodet hennes her og nå. Jeg har heller ikke lyst å ta stilling til om han er kjernekar (som noen nevner han i tråden) eller ikke. Om hun ikke tar ansvar for sitt eget liv eller ikke tar jeg heller ikke stilling til utefra de få ordene hun skrev.

Derfor ser jeg ikke logikken din, den setningen om idioter som ikke skal ha barn oset av fordommer som ikke er vanlige i min omgangskrets.

Hva han er er irrelevant. Det er hun som har ansvaret for ungene sine.

[Gjest KariKruskakli]

Når jeg var nyforelsket plukket vi bær i skogen, og gikk på fjellturer på mitt initiativ...

Hilsen frøken tertefin..

Høres koselig ut det også

Vi begynte å plukke bær etter at den første ungen kom. Ellers var vi på mange fjellturer og er det enda.

Hver høst tar vi en alenehelg på fjellet uten barn. Men de fleste blir med barn. Og da blir det ikke så alt for lange turer, når minstemor er med.

Men mannen min drar med seg de to største på lange turer. Da de største ungene var 8 og 10, var de både på Galdhøpiggen og Glittertind, mens jeg lå på sykehus og nettopp hadde født minstemor.

Ungene våre har ikke mulighet til å bli late;o)

[Gjest Settlers]

Grunnen til at jeg svarte jenta i relativt krasse ordlag, er at man ikke uten videre drar inn en ny mann i sitt hjem når man har barn. Og dama over har til og med prestert å gjøre det selv uten de rette følelsene for fyren, i et forhold hun ikke engang trodde skulle holde.

Det er sånn man kan holde på før man får unger. Man gjør ikke det med unger i hus.

Det er faen ikke rart mange barn blir narkomane. Først forsvinner fars daglige omsorg, noe som rimelig sikkert er tøft nok for de fleste unger, selv om han ser dem i helgene og en dag i uka, men så kommer det en ny stefarfigur inn i bildet, en ungene får et forhold til, og i tilfelle over har til og med mor dratt denne fyren inn i ungenes liv uten at hun trodde forholdet skulle vare.

Det er bare å ta av seg hatten.

Greit nok: Det går an å gjøre feil, men man utsetter ikke unga for noe sånt når man til og med anser det som mest sannsynlig at det ikke vil vare.

Herregud. Jeg har ikke unger men selv jeg forstår da såpåss.

Vel, det var derfor jeg svarte stygt, og jeg skal være den første til å innrømme at det hender jeg drar i for mye.

Men det her er ikke en av de gangene.

Dæven, SDD, her sa du mye fornuftig. Og det fra en mann!

Er helt enig med deg jeg (uten å ha lest ditt krasse innlegg ennå), jeg tenkte det samme som du skriver her, når jeg leste innlegget.

[løvinne71]

Ser du ikke hva hun skriver?

Hun roser han opp i skyene når det gjelder hans gode forhold til barna, han er god å ha når hun er sliten og han er er flink i husarbeid.

MEN når hun har barnefri, DA er han KJEDELIG.

Og slik jeg tolker det da, så blir det et slags "fornuftsforhold"

Mannen virker som en kjernekar han, synes jeg. Men ut fra innlegget hennes, lurer jeg på om hun kan være forelsket.

Jeg synes man skal velge kjæreste etter både fornuft og hjerte.

Jeg ser helt tydelig hva hun skriver!

Hun har funnet en person som hun kan trives bra sammen med på mange måter. Og som er flink til å dele små og store oppgaver med henne i hverdagen. Dette gir hun også tydelig uttrykk for at hun setter stor pris på, og at hun verdsetter disse egenskapene hos ham!

So far, so good....

MEN, hun har også oppdaget at han har en side som IKKE passer henne like bra: Nemlig at han er litt for passiv og intiativløs i situasjoner hvor de faktisk har både TID OG ANLEDNING til å gjøre andre ting - som oftest når hun har barnefri!

Denne fritiden er gull verdt for en "alenemor"

Og det er forståelig at hun ønsker å komme seg litt ut og se annet enn husets 4 vegger når hun har muligheten.

Det er også forståelig at hun ønsker å gjøre ting SAMMEN MED sin kjære! Og hvis han viser liten eller ingen interesse for å bruke denne tiden aktivt sammen med henne, så skjønner jeg godt at det blir frustrerende!

Det begynner å gå opp for henne at hun muligens har funnet en "sofagris" Og selvom hun er veldig glad i ham, blir hun usikker på om de er så forskjellige at dette kan bli et problem i fremtiden. Derfor ønsker hun å høre andres råd og erfaringer.

Dermed er vi vel ved sakens kjerne, og tilbake det hun spør om i innlegget sitt?

Men såvidt jeg kunne se, så hadde ikke ditt svar noe med spørsmålet å gjøre, men minnet mere om en tåpelig og nedsettende kommentar.

Derfor var det nærliggende for meg å tro at du ikke hadde forstått problemstillingen...

[løvinne71]

Lær deg å lese selv før du skjeller ut andre.

Hun skriver "Når jeg er sliten og trenger hjelp så føler jeg at han er akkurat den jeg trenger og vil ha. Men, når jeg har barnefri og klar for action så er han nok litt for kjedelig for meg."

Han er altså god å ha når hun trenger hjelp med barna og er trøtt og sliten. Men når hun har barnefri er han ikke god nok lenger.

Da er det jo tydeligvis ikke selve mannen hun er glad i, men barnevakten.

Kjære allverden så snevert og svart/hvitt både du, og flere andre, tenker!

Så det er liksom ikke mulig å sette stor pris på, og være veldig glad i en person, men samtidig være inneforstått med at man har forskjeller som kan bli et problem?

Det er vel de færreste som finner en en partner som passer 100% perfekt på alle måter!

Så det må vel være lov å sette spørsmåltegn ved det man finner negativt, uten å bli fordømt, eller beskyldt for å ikke være glad i kjæresten sin.

Les forøvrig det jeg svarte "karikruskakli" under her, hvis du trenger en oppklaring av hvordan jeg tolket innelgget til trådstarter.

[Gjest KariKruskakli]

Jeg ser helt tydelig hva hun skriver!

Hun har funnet en person som hun kan trives bra sammen med på mange måter. Og som er flink til å dele små og store oppgaver med henne i hverdagen. Dette gir hun også tydelig uttrykk for at hun setter stor pris på, og at hun verdsetter disse egenskapene hos ham!

So far, so good....

MEN, hun har også oppdaget at han har en side som IKKE passer henne like bra: Nemlig at han er litt for passiv og intiativløs i situasjoner hvor de faktisk har både TID OG ANLEDNING til å gjøre andre ting - som oftest når hun har barnefri!

Denne fritiden er gull verdt for en "alenemor"

Og det er forståelig at hun ønsker å komme seg litt ut og se annet enn husets 4 vegger når hun har muligheten.

Det er også forståelig at hun ønsker å gjøre ting SAMMEN MED sin kjære! Og hvis han viser liten eller ingen interesse for å bruke denne tiden aktivt sammen med henne, så skjønner jeg godt at det blir frustrerende!

Det begynner å gå opp for henne at hun muligens har funnet en "sofagris" Og selvom hun er veldig glad i ham, blir hun usikker på om de er så forskjellige at dette kan bli et problem i fremtiden. Derfor ønsker hun å høre andres råd og erfaringer.

Dermed er vi vel ved sakens kjerne, og tilbake det hun spør om i innlegget sitt?

Men såvidt jeg kunne se, så hadde ikke ditt svar noe med spørsmålet å gjøre, men minnet mere om en tåpelig og nedsettende kommentar.

Derfor var det nærliggende for meg å tro at du ikke hadde forstått problemstillingen...

Mitt svar hadde veldig mye med spørsmålet og gjøre.

Hun spurte om vi mente de hadde noen fremtid sammen.

Jeg svarte slik: Det virker som om du er mest glad i barnevakten, men at resten kan være det samme.

En ganske liten, enkel og grei setning som beskriver akkurat hva jeg tenkte da jeg leste innlegget.

Så er det hun selv som må tenke og finne ut om det er slik det er.

I og med at hun spør, så er det klart at hun tviler.

Fordi hun tviler ville hun ha andres synspunkter.

Og når hun spør om synspunkter, så regner jeg med at hun vil ha et ærlig svar.

Mitt inntrykk er altså at hun er glad i den siden som er flink til å avlaste. Der får mannen masse ros.

Et positivt trekk ved mannen. Alle vil ha en mann som er snill med barna.

Men så kommer det en hel rekke ord som får meg til å lure på om hun er forelsket i han.

Det må jeg få lov til å si, når hun spør om synspunkter.

Jeg gidder ikke å sitte her å lyve.

Svaret mitt var egnetlig ikke frekt i det hele tatt.

Det var et svar som kan sette i gang en tankeprosess hos innskriver.

[PieLill]

Om jeg skal summere slik jeg oppfatter dette.

Du har med vidåpne øyne involvert deg selv _og_barna_dine_ i et forhold du ikke hadde noen tro på, og ikke han heller. Altså et gjensidig bruk-og-kast forhold.

Nå oppdager du at det ikke er riktig så enkelt å kaste som du hadde trodd, når du allerede har involvert hele deg og din familie i mannen og gjort ham til en del av ditt liv.

For det første må du gå langt inn i tankeboksen i forhold til ansvaret for dine barn. At du velger bruk-og-kast-relasjoner for ditt eget liv er så sin sak. Men at du velger det for dine barn er helt uakseptabelt. Du kan ikke slenge nære omsorgspersoner inn og ut av barnas liv. Det vet du om du tenker deg om.

I det øvrige du skriver hører jeg JEG, JEG, JEG! Alt handler om hva du kan få ut av denne mannen. Hvordan han kan ta seg av dine barn, hvordan han kan avlaste deg, gi deg god sex og hvordan han ikke er underholdende nok. Hvordan han kan og ikke kan gjøre deg tilfreds mao. Får inntrykk av at det hele handler om hva du får, ikke hva du skal gi som menneske. Han "godtgjørelse" består i hovedsak av reduserte boutgifter.

Når du skriver får jeg ikke noe inntrykk av at du er glad i denne mannen. Du er glad i de tingene han gjør for deg og uglad i de tingene han ikke gjør. Du vil ha en mann som er både spennende, hva nå din definisjon av dette måtte være, samtidig som han er trygg og stabil. Er han ikke begge deler, er han ikke god nok.

Beklager å måtte si det, men slike menn er utrolig sjelden vare. Og de mennene som sjarmerer deg fra sans og samlig lørdag kveld, er ofte de samme som vil drive deg til vannvidd for sin ansvarsløshet gjennom uken.

Om du var oppriktig glad i mannen du delvis bor sammen med, ville du vært opptatt av hva du kan gi ham, ikke hva han kan gi deg. Du ville forsøkt å finne et hus i skogen som samtidig var nær byen. Du ville forsøkt å gjøre en alenehelg i hjemmets lune rede spennende. Du ville sett deg om etter muligheter til å dra ut på noe som også han kunne sette pris på.

Du er åpenbart glad i de tingene denne mannen gir deg. Men om du skal måle hvor vidt du elsker ham, må du sette deg ned å regne sammen de tingene du er villig til å gi og ofre for han.

Kanskje på tide med en fullstendig hyllerevisjon av hvilke verdier som styrer ditt liv og dine valg.

mvh