frustrert over mann, gifte seg..

[Gjest lei-meg-faktisk]

Hei!

kort personalia: jeg: 30, samboer med en på 33, to barn: 5 og 3 år.

Vært sammen i seks år, ja barna kom fort. Vi hadde vært sammen i tre mnd før jeg ble gravid.

vel..hva er problemet? jo lenge har det vært at jeg ville flytte hjem til kristiansand (vi bor nå i oslo, og da vi traff hverandre i oslo var jeg på "vei" hjemover egentlig).

Lenge sa min samboer at vi skulle flytte "neste år" da han også godt kunne tenke seg å prøve å flytte fra oslo..

det har vært fem "til neste år"..men nå har han etter mye stress og frustrasjon i jobben tenkt at det blir så fort det ordner seg meg jobben for han, jeg studerer og kan være fleksibel.

Greit. Jeg tvinger han jo til det på en måte, men får ta han på ordet uten å føle på den dårlige samvittigheten.

Problemet er egentlig at jeg synes han er så sur og grinete. Dette fører til noen krangler foran barna, som gjør meg vondt. Jeg vil ikke de skal høre på dette. Han er sur fordi jeg bestemmer alt og styrer alt. Men hvis han spør meg om noe og jeg ikke vet hva jeg mener blir han også sur for at jeg ikke kan svare. Klart jeg styrer en del, men han er en sosekopp og jeg er en administrator i denne familien.

Når vi har det bra er alt flott. Men jeg synes han er en muggen kjiping til tider. Jeg lurer på om mye kan bunne i stress. Han har myyyye på jobben, klart jeg ser dette, men dette blir jo også tatt hensyn til når jeg henter bringer barn i 95% av tilfellene, gjør alt hjemme unntatt hans ansvarsområde som er oppvaskmaskinen. Han maser og kjefter hver gang jeg har "puttet feil inn" (for en krise!) men jeg kan ikke si jeg klager inmari når jeg plukker hans skitne tøy overalt.

Han glemmer alle bursdager i sin familie og når han lover å sende noe kan han glemme det også. Han spør meg aldri om hvordan det går med meg på skolen, og når jeg prøver å be han sette seg inn i et problem jeg har kan han finne på å gå fra og sette seg i sofaen med barna. Jeg oppfatter at han ikke gidder bry seg om andre (enn barna). Han er jo så trøtt og sliten av jobbstress det er jo derfor liksom. Men han tar liksom aldri initiativ til å spørre hvordan jeg har det. Jeg må alltid begynne å fortelle.Hvis jeg tar opp dette, får jeg bare tilbake om hvor lite jeg forstår han. Hvor tøft har ikke han det liksom.

Ja, jeg synes han er en dust av og til, men det hindrer meg ikke til å ha lyst å gifte meg med ham. Jeg husker tidlig i forholdet min mor sa til meg i en bisetning at min samboer var en sån type som ikke ville ta skrittet ut med giftemål. Vil være litt fri.. men hallo! Det er jo romantiosk, kan være, og praktisk ikke minst. Vi har jo ingen avtale nå, så alt sklir på plass når man giftes. Husker jeg fikk en tekstmelding på bursdagen min da jeg hadde fått et smykke der det sto: kan vi si jeg har fridd nå? det hadde han jo ikke akkurat men. Jeg tror alle kvinner kunne ønske seg et romantisk friere, men jeg har innsett at det får jeg ikke. Og har da spurt meg selv om hvor viktig er det for meg å være gift? jo faktisk, det er viktig. Dette har jeg sagt og han har akseptert det og kan godt tenke seg , for å være snill, gifte seg. MEN han tar jo sels ingen initiativ. det skjønner jeg jo når det er det samme for han EGENTLIG.

I går ga jeg et forslag om at vi kunne gjøre det i utlandet til sommeren bare oss og forlovere vi skal på ferie med fra før. ok sa han da, og jeg mailet litt for å få noen opplysninger om hvordan man skulle gå frem.. jeg var glad og lykkelig inni meg da han når han skulle ta av middagsbordet plutselig ble sur og grinete av ingenting. Eller rettere sagt fordi jeg skulle legge ungene og klokka var allerede halv åtte og så gav jeg dem mat i stedet for å hive dem rett i seng. Han:De trengte søvn og ikke mat og jeg skulle rette meg etter det han også mente på det punktet om legging ble det sagt. Jeg vil gjerne gi dem kvelds når middagen var fem, men han mente de bare drøyde tida. så kjefting rundt dette.

jeg kunne ikke la være å tenke på at det han egentlig ble så sur for var det med gifting. At jeg tok det opp og billedlig holdt kniven på strupen hans. Da jeg sa at det kanskje kunne bli dobbeltbryllup og spurte han om han visst hvorfor ikke paret vi skulle reise med hadde giftet seg, sa han bare mutt: de er ikke på gifter´n.

jeg ble lei meg og følte bare sterkere at han egentlig ikke vil og sån er situasjonen. Jeg elsker han, men hater han like raskt når han kan ødelegge feriene med å bli grinete å sur for ingenting.

Min tanke nå er at jeg har tatt dette opp. Om ikke han følger opp gifte-seg tråden gidder ikke jeg heller. kan jo ikke presse han! Hadde vi ikke hatt barn sammen, hadde jeg gått fra han. viljen til å vise hverandre og omverdenen at man elsker hverandre er viktig for meg, samt alt det praktiske. for han er det det samme, tror på en måte han syns det er flaut å gå med ring. Men dette er jo viktig for meg, så jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Vet bare at kommunikasjone er et vanskelig ord

(forresten:kan vi bestille time hos deg i oslo?)

[løvinne71]

Oj... her var det jammen mye rot!

Du skriver veldig mange detaljer. Men slik jeg tolker hovedtrekkene, så høres det ut som dere kommuniserer dårlig, og ikke er på bølgelengde hverken når det gjelder personlige behov, eller planer for fremtiden.

Er du virkelig sikker på at du vil gifte deg med denne mannen??

At han ofte blir sur "for ingenting"

og er irritabel og gretten, synes jeg vitner om en uberegnelig og vanskelig personlighet, som kan være vanskelig å forholde seg til i et samliv.

Når du heller ikke føler at han imøtekommer dine behov og ønsker på områder som er viktige for deg, så tror jeg du kommer til å bli frustert og skuffet adskillige ganger fremover.

Du skriver jo at du ville gått ifra ham hvis dere ikke hadde barn(!?)

Men samtidig virker du nesten panisk opptatt av at du vil gifte deg med ham for enhver pris?

Jeg er enig i at man bør strekke seg langt for å få forhold til å fungere når det er barn inne i bildet.

Men hvis det stadig er krangler og dårlig stemmning i hjemmet pga ulykkelig foreldre som ikke har det godt sammen, så tror jeg man gjør både seg selv og barna er bjørnetjeneste ved å holde sammen "for barnas skyld"

Hvis man ikke klarer å løse dette, så tror jeg nok barna kan være vel så tjent med å heller ha harmoniske og lykkelige foreldre som lever hver for seg.

Men hvis du likevel ønsker å leve med denne mannen, så må du nok skru ned dine forventninger til ham flere hakk, og innfinne deg med hvordan han er.

Du må gi litt mere blaffen, og ikke la hans humørsvingninger gå innpå deg.

Det som er synd, er at dette også går utover barna.

Har du snakket med ham om hvorfor han er så gretten??

Greit nok at han er stresset pga jobben, men.... det er det jo mange som er, uten at de blir urimelig ovenfor "uskyldige" i hytt og pine...

Det kan jo tyde på at heller ikke han er lykkelig i forholdet, men at han ikke kan sette ord på det?

Har dere snakket om hans side av saken? Har han gitt uttrykk for noe ovenfor deg?

Har dere også gode perioder hvor dere kan snakke godt sammen, eller er forholdet generellt ganske labert??

[Lora]

Du sier at du ville gått ifra ham om det ikke var for barna. Og samtidig sier du at du vil gifte deg med ham??! Dette henger ikke på greip i det hele tatt.

Synes forøvrig du skal tenke deg godt om før du gifter deg med en slik grinebiter.

[anett]

Du sier at du ville gått ifra ham om det ikke var for barna. Og samtidig sier du at du vil gifte deg med ham??! Dette henger ikke på greip i det hele tatt.

Synes forøvrig du skal tenke deg godt om før du gifter deg med en slik grinebiter.

Dere kan prøve familieterapi å se hva som skjer. Forandrer ikke det noe, er vel det å gifte seg ikke akkurat det lureste.Det å gifte seg forandrer ikke en person.

Uansett, lykke til!!

[Gjest lei-meg-faktisk]

Oj... her var det jammen mye rot!

Du skriver veldig mange detaljer. Men slik jeg tolker hovedtrekkene, så høres det ut som dere kommuniserer dårlig, og ikke er på bølgelengde hverken når det gjelder personlige behov, eller planer for fremtiden.

Er du virkelig sikker på at du vil gifte deg med denne mannen??

At han ofte blir sur "for ingenting"

og er irritabel og gretten, synes jeg vitner om en uberegnelig og vanskelig personlighet, som kan være vanskelig å forholde seg til i et samliv.

Når du heller ikke føler at han imøtekommer dine behov og ønsker på områder som er viktige for deg, så tror jeg du kommer til å bli frustert og skuffet adskillige ganger fremover.

Du skriver jo at du ville gått ifra ham hvis dere ikke hadde barn(!?)

Men samtidig virker du nesten panisk opptatt av at du vil gifte deg med ham for enhver pris?

Jeg er enig i at man bør strekke seg langt for å få forhold til å fungere når det er barn inne i bildet.

Men hvis det stadig er krangler og dårlig stemmning i hjemmet pga ulykkelig foreldre som ikke har det godt sammen, så tror jeg man gjør både seg selv og barna er bjørnetjeneste ved å holde sammen "for barnas skyld"

Hvis man ikke klarer å løse dette, så tror jeg nok barna kan være vel så tjent med å heller ha harmoniske og lykkelige foreldre som lever hver for seg.

Men hvis du likevel ønsker å leve med denne mannen, så må du nok skru ned dine forventninger til ham flere hakk, og innfinne deg med hvordan han er.

Du må gi litt mere blaffen, og ikke la hans humørsvingninger gå innpå deg.

Det som er synd, er at dette også går utover barna.

Har du snakket med ham om hvorfor han er så gretten??

Greit nok at han er stresset pga jobben, men.... det er det jo mange som er, uten at de blir urimelig ovenfor "uskyldige" i hytt og pine...

Det kan jo tyde på at heller ikke han er lykkelig i forholdet, men at han ikke kan sette ord på det?

Har dere snakket om hans side av saken? Har han gitt uttrykk for noe ovenfor deg?

Har dere også gode perioder hvor dere kan snakke godt sammen, eller er forholdet generellt ganske labert??

takk for svar. jo vi snakker sammen bra av og til. og jeg vet jeg svart maler noe nå, men for han stikker ikke tingene så dypt som hos meg. jeg tar det mer inn over meg. i dag da han kom hjem var jeg lei meg, men han møter meg med et kyss og har lagt ting bak seg. og vil at jeg bare skal skjønne at han må bli hørt. jeg vil gjerne vise at jeg er lei meg med å holde meg litt unna på en måte, men det tolker jo han bare som at jeg ikke er interessert i han....hvorfor skal det være nødvendig at det er så vanskelig!!!!

[Gjest lei-meg-faktisk]

Du sier at du ville gått ifra ham om det ikke var for barna. Og samtidig sier du at du vil gifte deg med ham??! Dette henger ikke på greip i det hele tatt.

Synes forøvrig du skal tenke deg godt om før du gifter deg med en slik grinebiter.

jeg vet det høres rart ut, men jeg føler det gir mening i å gi alt i et forhold og vite at det er oss to, da holder jeg mer ut. mener bare at jeg hadde gått hvis han ikke ønsker å gifte seg med meg hadde det ikke vært for barna..

[Gjest Biolla]

Må han jobbe mye for å betale felles regninger siden du studerer? Det kan kanskje være en av årsakene til at han oppfører seg slik.

[PieLill]

Før dere gjør noe annet må dere finne ut av forholdet deres. Det er vel lite realistisk at dere klarer det på egen hånd, så da er det best å finne noe gode familierådgivere.

Om han sliter seg ut og i tillegg er frustrert over jobben sin, _kan_ det forklare mye om ikke nødvendigvis forsvare. Hva gjør han for å finne en annen jobb?

Er dere presset økonomisk? Hva kan dere i så fall gjøre med det?

Håper dere finner en god løsning.

mvh

[Gjest sol etter regn]

jeg vet det høres rart ut, men jeg føler det gir mening i å gi alt i et forhold og vite at det er oss to, da holder jeg mer ut. mener bare at jeg hadde gått hvis han ikke ønsker å gifte seg med meg hadde det ikke vært for barna..

Man skal ikke "holde ut" av _noen grunn_ i et forhold!! Man skal BLI fordi man velger det. Og man skal VELGE det fordi man ELSKER personen og har det GODT sammen nå og i trolig i fremtiden. Man skal ikke bli fordi man skal "holde ut" pga barn eller økonomiske forhold mm..

[Solveig Vennesland, Familierådgiver]

Hei!

Du skriver så levende om din hverdagssituasjon, så jeg nesten ser dere for meg hjemme hos dere. Men lett har dere det ikke. Når det blir så lett gnisninger og bjeffing mellom dere to voksne, henger det gjerne sammen med udekkete behov og uinnfridde forventninger dere har til hverandre.

Tid til å snakke sammen og være sammen kommer ikke av seg selv i moderne travle småbarnsfamilier i vårt samfunn, dessverre. Når man ikke får det man lengter etter, av nærhet, trygghet og sex, ender man ofte i steden opp med hakking og surhet over småting. Dette må dere forsøke å gjøre noe skikkelig med.

I første omgang handler det om å forstå hverandre bedre og sette seg ned og snakke sammen om alt annet enn det praktiske i familien. Nå må det handle om dere to.

Når man føler seg forstått og verdsatt blir det mindre å krangle om. Dere bør også forsøke å få til en klarere ansvarsfordeling av oppgave hjemme. Det aner meg at du som administrator bidrar til å få ham til å føle seg som en liten gutt som trenger råd og veiledning. Det kan kverke lysten på intimitet og nørhet fra hans side. Samtidig skjønner jeg at hans sus ikke fører frem. Her har dere mye å snakke om.

Jeg foreslår for dere å ta noen timer med en parterapeut. En fagperson som kan stille spørsmål og bidra til en avklaring.

Det blir også et større alvor når dere bestemmer dere for å ta en gjennomgang av hvor dere står i forholdet. Jeg håper dere begge er motivert for dette.

Ja, jeg har praksis i Oslo, dere kan bestille time.

[Gjest lei-meg-faktisk]

Hei!

Du skriver så levende om din hverdagssituasjon, så jeg nesten ser dere for meg hjemme hos dere. Men lett har dere det ikke. Når det blir så lett gnisninger og bjeffing mellom dere to voksne, henger det gjerne sammen med udekkete behov og uinnfridde forventninger dere har til hverandre.

Tid til å snakke sammen og være sammen kommer ikke av seg selv i moderne travle småbarnsfamilier i vårt samfunn, dessverre. Når man ikke får det man lengter etter, av nærhet, trygghet og sex, ender man ofte i steden opp med hakking og surhet over småting. Dette må dere forsøke å gjøre noe skikkelig med.

I første omgang handler det om å forstå hverandre bedre og sette seg ned og snakke sammen om alt annet enn det praktiske i familien. Nå må det handle om dere to.

Når man føler seg forstått og verdsatt blir det mindre å krangle om. Dere bør også forsøke å få til en klarere ansvarsfordeling av oppgave hjemme. Det aner meg at du som administrator bidrar til å få ham til å føle seg som en liten gutt som trenger råd og veiledning. Det kan kverke lysten på intimitet og nørhet fra hans side. Samtidig skjønner jeg at hans sus ikke fører frem. Her har dere mye å snakke om.

Jeg foreslår for dere å ta noen timer med en parterapeut. En fagperson som kan stille spørsmål og bidra til en avklaring.

Det blir også et større alvor når dere bestemmer dere for å ta en gjennomgang av hvor dere står i forholdet. Jeg håper dere begge er motivert for dette.

Ja, jeg har praksis i Oslo, dere kan bestille time.

takk for godt svar. likte godt at du ikke svartmalte situasjonen.

Takk for det. Vi trenger å snakke skikkelig sammen for vi har det godt sammen også.

Så skal det sies at jeg skrev det

innlegget i ekstrem frustrasjon

etter krangel og sterke-lei-meg

følelser.

Vi skal ta tak i dette, for jeg gjør alt for å være sammen med han.

..og dessuten har vi nå bestilt vielse i utlandet og det gjør meg glad. samtidig vet jeg han ikke mente noe med å være sur...for han har lyst han også, jippi!