SOS Er jeg urimelig, angående søvn?

[Gjest Kona hans]

Jeg har en snill og hensynsfull mann som har tålt mye av meg gjennom noen tøffe år.

Som person er han nokså avhengig av regelmessigehet, i hvert fall _nok_ mat og søvn om han skal fungere. Jeg kan mer presse meg selv om det er noe som skal gjøres, noe uavhengig av fysiske behov. (Men jeg blir ofte så amper og grinete at jeg gjør klokt i å ikke trekke den strikken for langt.)

Han sier han er nattmenneske, og her er problemet mitt. Han sitter oppe om nettene og sover om dagen. Han har en jobb der han i hovedsak jobber hvilende natt. Stort sett kan han sove uforstyrret da, altså 5-6 timer. Likevel sover han som regel 4-5 timer etter en nattevakt fordi han sitter oppe halve natten når han kunne sovet. Også når han ikke har vært på nattevakt kan han sitte oppe om nettene og sove bort formiddagene.

I dag(/i går) har han sagt at han er veldig trøtt og ikke orker så mye. Han fikk ikke sovet så mye etter nattavakten. Og nå kom han nettopp å la seg, rundt kl 02.30. Nå er jeg så frustrert at jeg ikke får sove. Jeg vet at vi kan glemme å få shinet huset og gjort noe hyggelig sammen med ungene i morgen. Vi kommer ikke til å være i gjenge som familie før rundt 15-tiden. Han klarer nemlig ikke å være oppe om natten og likevel fungere neste dag. Det virker også som han nærmest mener han har rett til å sove når han er trett om det ikke er noe helt prekært som må gjøres.

Vi kan aldri planlegge at vi skal gjøre noe sammen, f.eks. avslutte et oppussingsprosjekt eller dra på tur med familien en godværsdag. Det er også vanskelig å ta noe på sparket. Jeg vet aldri hvor trøtt han er. Og når han er trøtt går søvnen foran det meste. Jeg blir gal av å se det trøtte lidende trynet når vi prøver å få gjort noe.

Han sier han er et nattmenneske. Jeg mener han velger å leve som en unansvarlig tenåring på dette området. Han er en voksen mann. Jeg mener han er hensynsløs overfor familien.

Jeg kjenner jeg mister respekten for han til et punkt hvor jeg tidvis forakter ham for dette. Jeg blir også forferdelig skuffet og sliten over alt vi ikke får gjort. Føler det er et svik mot meg og ungene. Og det kan overskygge alt det flotte han er og gjør. Jeg mener også han generelt ville vært mer opplagt om han struktruete og disiplinerte søvnen sin. Han ville også vunnet på det.

Du verden hvor mange ganger jeg har tatt dette opp både på måtene som anbefales i læreboka og i raseri. Det har ikke forandret på noe på mer enn 10 år. Menn kan ha en sterk motstand mot å gjøre noe kona har foreslått.

Er det jeg som er for kravstor? Burde jeg bare ignorere dette?

Kan dette være et mønster som det er vanskeligere for han å endre på enn jeg forstår?

Er det mulig han er i stand til å fortrenge hvor negativt hans søvnmønster påvirker hele familien og hvor mye det stjeler fra oss alle? Hva skal i så fall til for å vekke ham?

Han trives godt i jobben sin, men jeg ønsker han fikk en 8-16-jobb siden jeg tror dette er det eneste som kan strukturere dagene våre. Familiens behov har definitivt ikke klart det.

Han ser ut til å mene at struktur er en tvangstrøye. For meg blir mangelen på dette en tvangstrøye. Jeg ønsker struktur med innebygget felksibilitet og slingringsmonn. Et visst minstemål av struktur ser jeg på som springbrettet til det meste man vil gjøre og oppnå, også av uregelmessige sprell.

Han ønsker storbyweekend og annen avkobling. Jeg føler at hver eneste dag er et så stort unntak at jeg ikke orker noe som bryter opp hverdagen enda mer. Jeg føler meg som person og oss som familie konstant på etterskudd og underskudd i en eller annen unntakstilstand. Vi kommer aldri forbi overlevelsesmodus.

Jeg har prøvd det meste bortsett fra å true med skillsmisse, sexnekt eller noe annet usaklig. (Men det påvirker unektelig samlivet negativt fordi dette gjør meg så stresset og frustrert og jeg mister så mye respekt for ham.) Jeg føler meg veldig ensom i de praktiske tingene jeg gjør og de familieverdiene jeg forsøker å fremme.

Er jeg bare dum? Burde jeg bare strukturere meg og ungene og la han leve sitt liv? Burde jeg bare lære å gjøre de tingene jeg gjør alene og ikke regne med ham på noe punkt? Men hva er da visten med å være gift om man nesten ikke har noen praktisk hverdag sammen?

Når jeg har tatt dette opp kan han bli irritert, men oftes reagerer han med en masse skyldfølelse. Jeg er en dårlig mann. Jeg er en skuffelse for deg osv. Det han aldri gjør er å ta tak i det som jeg mener er problemet. Jeg vet om ikke han er enig i at dette er et reelt problem.

I desperasjon har jeg vurdert å dra inn en tredieperson for og "snakke ham til rette". Men det kjennes unektelig ganske feil å gjøre noe slikt.

Er det noe jeg kan gjøre med dette, både i forhold til meg selv og min kjære? Alle konstruktive forslag mottas med takk. Innlegg av typen "For en drittsekk, skill deg fra ham!" ser jeg ikke som konstruktive.

Jeg har mange gode grunner til å satse vider på denne mannen som jeg ikke har nevt her. Og jeg er ikke fullkommen jeg heller. Jeg har ikke monopol på å sluke kameler.

Dette innelgget er også postet på "Psykiatri".

[jaime]

For å svare på en bit av dette, så kan jeg jo fortelle at jeg er som din mann, i det at jeg er et nattmenneske av natur og ikke liker struktur og for mye planlegging. Jeg sover fra kl. 04-5 til 12-1 hver dag, og har som ham en jobb som passer til dette. Å tvinge meg selv til å bli A-menneske ville gjøre meg ganske så miserabel!

Forskjellen er at jeg er single og bor alene, og kan gjøre som jeg vil. Du og din mann er åpnebart veldig forskjellige, og har nok større utfordinger for å klare å leve balansert sammen, enn par der begge er A, B eller C-mennesker...

[Gjest Kona hans]

For å svare på en bit av dette, så kan jeg jo fortelle at jeg er som din mann, i det at jeg er et nattmenneske av natur og ikke liker struktur og for mye planlegging. Jeg sover fra kl. 04-5 til 12-1 hver dag, og har som ham en jobb som passer til dette. Å tvinge meg selv til å bli A-menneske ville gjøre meg ganske så miserabel!

Forskjellen er at jeg er single og bor alene, og kan gjøre som jeg vil. Du og din mann er åpnebart veldig forskjellige, og har nok større utfordinger for å klare å leve balansert sammen, enn par der begge er A, B eller C-mennesker...

Takk for svar.

En annen _stor_ forskjell er at vi har barn. Og dette gjør rett og slett et stort innhogg i barnas liv.

Selv er jeg B-menneske på grensen til C. Men det er noe som heter ansvar og valg. Jeg har valgt å få mann og barn og må dermed også velge bort noe av friheten til å innrette døynet kun etter hva som passer meg. Man kan ikke snekre, støvsuge og rydde klokken 3 på natten med barn i huset.

Det nytter heller ikke å begynne å pakke til skitur klokken tre på ettermiddagen.

Det er helt greit at du lever slik du gjør nå, det er et valg som bare omfatter ditt liv. Men om du fikk barn ville, du fort oppdaget at en slik livsførsel gjorde livet umulig. Et minstemål av struktur må til for å gjøre det levelig i en familie. Stuktur har aldri vært noe mål for meg, men det er iblant et uunnværelig hjelpemiddel.

Skulle du en gang skaffe deg mann og barn, er du herved informert om at din frihet til å stå opp når det passer deg er kansellert for de neste 20 årene.

Er det en frihet du ikke vil gi slipp på, så tvihold på din enslige, barnløse stand.

mvh

[jaime]

Takk for svar.

En annen _stor_ forskjell er at vi har barn. Og dette gjør rett og slett et stort innhogg i barnas liv.

Selv er jeg B-menneske på grensen til C. Men det er noe som heter ansvar og valg. Jeg har valgt å få mann og barn og må dermed også velge bort noe av friheten til å innrette døynet kun etter hva som passer meg. Man kan ikke snekre, støvsuge og rydde klokken 3 på natten med barn i huset.

Det nytter heller ikke å begynne å pakke til skitur klokken tre på ettermiddagen.

Det er helt greit at du lever slik du gjør nå, det er et valg som bare omfatter ditt liv. Men om du fikk barn ville, du fort oppdaget at en slik livsførsel gjorde livet umulig. Et minstemål av struktur må til for å gjøre det levelig i en familie. Stuktur har aldri vært noe mål for meg, men det er iblant et uunnværelig hjelpemiddel.

Skulle du en gang skaffe deg mann og barn, er du herved informert om at din frihet til å stå opp når det passer deg er kansellert for de neste 20 årene.

Er det en frihet du ikke vil gi slipp på, så tvihold på din enslige, barnløse stand.

mvh

Ja, jeg er barnfri (dvs frivillig uten barn på livstid), så dét problemet får jeg aldri (og en eventuell mann må nok også være nattugle).

Når det gjelder dere to så er det klart at dere må samarbeide og kompromisse, begge to. En ting som slo meg var om dere kunne ha noen dager hvor dere kjører nogenlunde "likt" døgnløp, og andre hvor dere har tid for dere selv den delen av dagen den andre sover? Alle har jo godt av litt "fritid" fra hverandre i et parforhold. Barnepass etc må selvsagt tas med i betraktningen.

[kaffepiken]

Kanskje oppsøke en samlivsterapaut? Det virker jo som om du selv har forsøkt å nå inn til ham i lang tid allerede, uten at du har klart å oppnå noen forandring.

For øvrig syns jeg slett ikke du er urimelig! Det kan jeg si, for jeg har også jobbet mye natt en lang periode tidligere. Hvis det skal fungere greit i kombinasjon med et familieliv, _må_ man disiplinere seg og sove når man skal sove, og tvinge seg opp når man skal. Det er helt klart tøft og slitsomt, men det er bedre enn å sove "etter behov" sånn som mannen din gjør. Hvis han ikke klarer å ha en viss selvdisiplin og tvinge seg selv litt, bør han heller bytte jobb. Familie og barn har prioritet foran jobb syns jeg.

Men dette har du jo sagt mange ganger uten at du når inn til ham. Derfor tenkte jeg på dette med samlivsterapaut. En nøytral og profesjonell tredjepart som kan hjelpe til å holde samtalen konstruktiv og balansert.

Uansett tenker jeg at det ikke er mulig å tvinge noen til å forandre seg, han må ville det selv. I så fall må det jo være bedre at du lever ditt liv og planlegger ting uten at du er avhengig av at han er med på det. Du og barna kan ha det bra og leve et strukturert liv likevel. Det høres ut til at du bruker veldig mye energi på å irritere deg over dette. Det er jo bortkastet energi ettersom han ikke har noen planer om å gjøre noe med det. Du vil ikke gå fra ham, ergo må du heller akseptere at ting er som de er hvis han er helt steil på dette.

[Speak]

Det er helt uakseptabelt at et familiemedlem kan fraskrive seg så mye ansvar som din mann gjør. Han har like mye ansvar for familien/barn som deg.

Unntaket er når han har vært på jobb på nattaen. Da bør han få lov til å sove litt ekstra.

Jeg tror ikke det hjelper uansett hvor mye du sier til han. Oppsøk familivernkontoret for å få hjelp. De kan kanskje snakke til han slik at han forstår hva han utsetter familien sin for.

Lykke til.

[fuji1365380447]

Jeg syntes at du har rett i at det avgjørende punktet her er at dere er en familie med barn.

Den måten han velger å leve livet sitt på, går ut over barna hans, og er ikke akseptabelt.

Jeg syntes at det er en feig og uansvarlig måte å trekke seg bort fra konflikter på, ved å si "jeg er et nattmenneske".

Alle som har vært studenter vet at det er fullt mulig å bli et nattmenneske - det er bare å snu døgnet lenge nok, så MÅ man sove uttover dagen.

Men de fleste får dette snudd tilbake igjen når de kommer i vanlig jobb, for da MÅ de opp tidlig, og på samme måte så MÅ de legge seg tidligere for å fungere.

I denne desperate situasjonen ville jeg satt et ultimatum: Jeg ville bedt ham om å finne seg en valig 8-16 jobb, slik at familielivet kan fungere normalt i ukene i alle fall. Om nødvendig så kan du be en familierterapeut å megle i denne konflikten.

Men du har min fulle støtte til å sette ned foten og si at slik kan dere ikke leve lenger!

Et sted å begynne kan være å ta et print av innlegget ditt. Det er svært godt formulert, og vil gi ham en innsikt i hva du tenker...

Lykke til.

[løvinne71]

Jeg forstår godt din frustrasjon! Men jeg leser litt mellom linjene at dette sikkert ikke er lett for din mann heller, og jeg tror kanskje du undervurderer litt hvor slitsomt det er å ha en nattejobb.

Siden han stort sett reagerer med "skyldfølelse" når du tar dette opp med ham, (istedet for evt irritasjon og sinne) så virker det jo som at han har forståelse for problemet, men at han samtidig kanskje vet med seg selv at det ikke er så lett å gjøre noe med!

Å få nok søvn er ganske elementert for å fungere. Og siden han nå har innarbeidet "feil" døgnrytme over flere år, så er det sikkert ikke lett å forandre dette sålenge han fortsatt jobber om natten.

Og det er sikkert heller ikke lett å bare omstille seg, de dagene han har fri.

At han har mulighet til å hvile og sove på jobben, åpner selvfølgelig for muligheten til å tilpasse seg "normal" døgnrytme til en viss grad. Og derfor synes jeg du er i din fulle rett til å forlange og forvente at han ihvertfall PRØVER å gjøre det beste ut av situasjonen.

Samtidig synes jeg ikke du bør undervurdere hvor slitsomt det sikkert er å ha en nattejobb.

Bare det å måtte reise til og fra, og dra på jobb på "gale" tide av døgnet, er nok ganske slitsomt. Og selvom han har "mulighet" til å sove opptil 5-6 timer på jobb er dette stort sett ikke nok for de fleste. Kanskje sover han ikke så effektivt heller siden han tross alt er "på vakt"? Ergo er han nødt til å ta igjen litt søvn når han har fri.

Jeg har derfor følelsen er at årsaken til problemet heller er jobbsituasjonen hans, enn innsatsviljen??

At han evt burde hatt en annen familievennligere jobb istedet, er jo en annen diskusjon. Men du skriver jo også at han liker jobben sin, og det kan være mange grunner til at det ikke er bare bare å bytte jobb..

Kort oppsummert så har jeg full forståelse for at du er frustrert over situasjonen. Men jeg synes kanskje du også overvurderer hvor store muligheter han har til å gjøre noe med det, og kanskje urettmessig(!?) beskylder ham for å "lure seg unna" familie-ansvaret"?

Du beskriver ham jo som en alle tiders mann ellers...

[Gjest kjæreste litt nå og da]

Har en samboer selv som har en jobb hvor nattevakt inngår - og skjønner svært godt din irritasjon. Svært sjelden vi legger oss samtidig når han er hjemme, for enten har han vridd døgnet eller så er han så glad for å ha fri (+ at han er nattmenneske som han selv sier..hehe) han kan sitte opp langt til natt. Dette går jo så klart utover livet sammen, da jeg må ta hensyn til han samt at fellesaktiviteter må planlegges ut fra hans jobb.

Vel...du vet hvordan det er.

Nå har jeg fulgt min samboer gjennom hele utdannelsen hans - noe som er HANS valg. Ja, jeg hadde nok valgt et annet yrke om jeg fikk bestemme, men han elsker det han driver med og det ikke min rett å kreve at habn skal gjøre noe annet. Det har jeg rett og slett ikke lov til. Han er ogå bekymret ang evt giftemål mellom oss da "90% i hans yrke visstnok skiller seg nettopp pga av jobben og den rytmen som medfølger". Vel, jeg elsker han og tar det som det er. Selvfølglig, hensyn må man ta - men ville nok også reagert på den unnasluntringen mannen din gjør. Her oss hos er det nok jeg som gjør det meste, men han bidrar når han kan.

Dere har vært gift/sammen lenge, og du visste hva du gikk til. Selv om tilværelsen ikke ble slik du håpet kan du ikke forlange at han forandrer alt (feks 9-16 jobb) pga deg. Ikke misforstå - det kan være jævlig til tider (spes da jeg mistenker at han bruker trøttheten til å dekke over ekstrem latskap), men det går bra. Jeg er mer stolt av meg selv som trives når så mange andre skiller seg. Det å ha fri for seg selv om kveldene og til uregelmessige tider trives jeg med. Er da jeg får gjort mine ting.

Men når jeg har lagt meg kl 23 og han nettopp har begynt på filmen sin. Jo, jeg puster tungt og teller til ti. Og sier til meg selv at han er en voksen mann og får legge seg når han vil. Tørr ikke tenke på raksjonen hvis jeg fortalte han når han skulle legge seg...

Som sagt, det finns verre ting enn at du ikke liker søvnmønsteret hans. Mye verre ektefeller enn en som har en litt rar døgnrytme...Men på den annen side, hvem har sagt at det er din måte som er den rette?

Pick your battles, vennen. Tror det funker (så kanskje jeg får lurt min kjære til å støvsuge i morgen )

[Gjest Kona hans]

Har en samboer selv som har en jobb hvor nattevakt inngår - og skjønner svært godt din irritasjon. Svært sjelden vi legger oss samtidig når han er hjemme, for enten har han vridd døgnet eller så er han så glad for å ha fri (+ at han er nattmenneske som han selv sier..hehe) han kan sitte opp langt til natt. Dette går jo så klart utover livet sammen, da jeg må ta hensyn til han samt at fellesaktiviteter må planlegges ut fra hans jobb.

Vel...du vet hvordan det er.

Nå har jeg fulgt min samboer gjennom hele utdannelsen hans - noe som er HANS valg. Ja, jeg hadde nok valgt et annet yrke om jeg fikk bestemme, men han elsker det han driver med og det ikke min rett å kreve at habn skal gjøre noe annet. Det har jeg rett og slett ikke lov til. Han er ogå bekymret ang evt giftemål mellom oss da "90% i hans yrke visstnok skiller seg nettopp pga av jobben og den rytmen som medfølger". Vel, jeg elsker han og tar det som det er. Selvfølglig, hensyn må man ta - men ville nok også reagert på den unnasluntringen mannen din gjør. Her oss hos er det nok jeg som gjør det meste, men han bidrar når han kan.

Dere har vært gift/sammen lenge, og du visste hva du gikk til. Selv om tilværelsen ikke ble slik du håpet kan du ikke forlange at han forandrer alt (feks 9-16 jobb) pga deg. Ikke misforstå - det kan være jævlig til tider (spes da jeg mistenker at han bruker trøttheten til å dekke over ekstrem latskap), men det går bra. Jeg er mer stolt av meg selv som trives når så mange andre skiller seg. Det å ha fri for seg selv om kveldene og til uregelmessige tider trives jeg med. Er da jeg får gjort mine ting.

Men når jeg har lagt meg kl 23 og han nettopp har begynt på filmen sin. Jo, jeg puster tungt og teller til ti. Og sier til meg selv at han er en voksen mann og får legge seg når han vil. Tørr ikke tenke på raksjonen hvis jeg fortalte han når han skulle legge seg...

Som sagt, det finns verre ting enn at du ikke liker søvnmønsteret hans. Mye verre ektefeller enn en som har en litt rar døgnrytme...Men på den annen side, hvem har sagt at det er din måte som er den rette?

Pick your battles, vennen. Tror det funker (så kanskje jeg får lurt min kjære til å støvsuge i morgen )

For det første har han blitt verre og verre med årene. Jeg visste absolutt ikke hva jeg gikk til. For det andre har han _hvilende_ nattevakt, dvs han kan sove fra 2400 til 0600. Så han kan ikke skylde på jobben for å snu døgnet. Han trenger selvsagt ekstra hvile etter nattevakt. Problemet er når han trenger det etter en natt med dataspill.

For det tredie har han _valgt_ å få barn. Et slik valg innebærer å vokse fra sine tenårsnykker og bli voksen. Et slikt søvnmønster er uforenelig med et familieliv.

Jeg kan ikke kommandere han i seng. Men da får han kanskje finne seg i at jeg ikke har overskudd til noen av sprellene han har lyst til. For mitt vedkommende går dette i rent overlevelsesmodus.

Det er ikke alltid min måte er den beste. Men akkurat på dette området tør jeg påstå jeg har rett.

mvh