Lei av jobben!

[Gjest jobbeguri]

Jeg har alltid trivdes på jobben jeg, så det er en sto skuffelse for meg nå at jeg mistrives så fryktelig...

Har vært ansatt ved samme sykepost i nesten seks år, og har nå nylig kommet tilbake etter svangerskapspermisjon. Jobber litt redusert nå i forhold til før.

Det har vært store utskiftninger i personalgruppen mens jeg har vært borte, men det er heldigvis mange igjen av de jeg kjenner godt og har et veldig godt forhold til.

Dessverre syns jeg at mange av de nye som har begynt har en veldig dårlig arbeidsmoral (huff ,nå hørtes jeg fryktelig gammel og streng ut, tenk å bruke et sånt ord...). Alt skal liksom bare være tull og tøys hele tiden og jeg merker at rutiner som vi fulgte før ikke følges lenger. Jeg syns jo dette har konsekvenser i form av et dårligere tilbud til pasientene og at det blir mye rot og uoversiktlighet av det. Både når det gjelder dokumentasjon/rapportering og når det gjelder det fysiske miljøet på posten.

Jeg har snakket med sjefen min om dette, og hun sa at ledelsen var "klar over problemet" og at man planla en endring i organiseringen av dagvakten spesielt for å få litt mer orden og system igjen.

Men jeg kjenner så veldig på at jeg er "ferdig" her. Jeg har ikke lyst til å jobbe her mer! Hver gang jeg er på vakt så tenker jeg ikke lenger fram enn til vaktas slutt, jeg føler at jeg melder meg helt ut og ikke har lyst til å påta meg langvarige ansvarsoppgaver.

Kanskje noe av grunnen er at jeg ikke føler meg like verdsatt som før, hvis det går an å bruke det ordet..

Siden jeg nå går i redusert stilling og ikke er her like ofte som før får jeg aldri gå som gruppeleder eller være med på legevisitten, og jeg opplever stadig vekk at jeg får "ordrer" og blir "satt på plass" av noen av de nye som kanskje har jobbet her seks måneder og allerede har blitt verdensmestre. Hallo, person med masse kunnskap og kompetanse her, se på meg!

Jeg er så usikker på om dette er noe det går an å komme seg ut av, om denne "jobb-depresjonen" kan gå over uten at jeg må skifte jobb...?

Men akkurat nå tenker jeg jo bare på at jeg har lyst til å skifte job, det er bare det at jeg vet ikke hva slags jobb det skulle bli... sukk

Noen som har noen innspill til en fortvilt sykepleier?

[vilma]

Jeg skjønner godt hvordan du har det nå. Har vært igjennom den fasen med å komme tilbake etter permisjon. Alle endringer som har kommet gradvis gjennom tiden trer hlt klart fram for en som kommer tilbake.

Dernest har du problemstillingen med en redusert stilling. Den kan være kinkig, og jeg kjenner det i hjerterota hvordan det må føles å bli "flytta nedover i hierarkiet", og det av unge uerfarne jyplinger... Jeg hadde en hos oss som gikk i 50%. Hun sa hun følte seg som en ekstravakt. Hun var ofte ikke med på møtene. Ting ble bestemt, angående brukere hun hadde mye med, uten at hun var tilstede. Det er ikke så lett, av og til må en bare ta en bastemmelse om en tiltakskjede, der og da, og kunne ikke vente til hun var tilbake. Da hun gikk opp i 80% trivdes hun mye bedre.

Det kan godt være at disse tingene vil gå seg til igjen etterhvert, og at jobbdepresjonen din er en slags sorg over at permisjonen er over, en ny fase av livet begynner. Ikke unormalt i det hele tatt, MEN...

Nå er det vel ikke aktuelt for deg å gå opp i stilling ennå. Så jeg tror at hadde det vært meg så hadde jeg sett meg om etter noe annet, evt., en annen avdeling. 6 år på samme sted er lenge. Kanskje tiden er inne for å erverve ny kompetanse på en ny avd. Det er også lettere å akseptere en plass lengre nede i hierarkiet når en er ny på ordentlig, og ikke bare ny i de nyansattes øyne.

Uansett; LYKKE TIL!

[Gjest jobbeguri]

Jeg skjønner godt hvordan du har det nå. Har vært igjennom den fasen med å komme tilbake etter permisjon. Alle endringer som har kommet gradvis gjennom tiden trer hlt klart fram for en som kommer tilbake.

Dernest har du problemstillingen med en redusert stilling. Den kan være kinkig, og jeg kjenner det i hjerterota hvordan det må føles å bli "flytta nedover i hierarkiet", og det av unge uerfarne jyplinger... Jeg hadde en hos oss som gikk i 50%. Hun sa hun følte seg som en ekstravakt. Hun var ofte ikke med på møtene. Ting ble bestemt, angående brukere hun hadde mye med, uten at hun var tilstede. Det er ikke så lett, av og til må en bare ta en bastemmelse om en tiltakskjede, der og da, og kunne ikke vente til hun var tilbake. Da hun gikk opp i 80% trivdes hun mye bedre.

Det kan godt være at disse tingene vil gå seg til igjen etterhvert, og at jobbdepresjonen din er en slags sorg over at permisjonen er over, en ny fase av livet begynner. Ikke unormalt i det hele tatt, MEN...

Nå er det vel ikke aktuelt for deg å gå opp i stilling ennå. Så jeg tror at hadde det vært meg så hadde jeg sett meg om etter noe annet, evt., en annen avdeling. 6 år på samme sted er lenge. Kanskje tiden er inne for å erverve ny kompetanse på en ny avd. Det er også lettere å akseptere en plass lengre nede i hierarkiet når en er ny på ordentlig, og ikke bare ny i de nyansattes øyne.

Uansett; LYKKE TIL!

Tusen takk for et kjempefint svar, vilma, du har forstått akkurat hvordan jeg føler meg!

"Som en ekstravakt", akkurat som om jeg skulle sagt det selv.

Jeg tror nok at jeg kommer til å se meg om etter ny jobb. Det er bare det at beslutningen sitter litt langt inne, fordi jeg har trivdes så godt og fremdeles har noen gode kollegaer der. Men det er vel sånn at det er på tide å skifte beite...

Tusen takk for innspill!!

klem