Hva skal jeg gjøre da??!!

[Gjest Hun skjønner det ikke]

Leste et innlegg her inne for en stund siden ang. dette, men velger å skrive et nytt nå..

I dag fikk jeg følgende sms fra min mor; "Beklager at jeg ikke er den perfekte mor/mormor, men hvem er vel perfekte?"

Denne regner jeg med kom, pga at jeg ikke ga henne en klem da hun kom på besøk i påska. -Hvorfor jeg ikke ga henne klem?

Jo, i hele oppveksten har vi ungene (kanskje spes. jeg) fått tuta ørene fulle av hennes problemer, hvor ille samlivet med vår far var, (de var gift i 27 år), etc. Hver helg var det krangling mellom foreldrene våre, og det var "min skyld". Alle julehøytider var det "siste gangen hun bodde sammen med faren vår julaften" + + +.

Da jeg var ca 7 år, lå hun i sengen og sultestreika en uke.

I tenårene fikk jeg beskjed om å flytte mer enn en gang. Da jeg gikk ut døra, kom ho hylende etter meg og dro meg inn igjen før jeg nådde veien.

Dersom jeg har noe jeg vil ta opp med henne, er det alltid jeg som ender opp med å høre på hvor ille ho har hatt det i alle år..

Nå har jeg fått nok. Ungene mine er glad i henne (er jo det jeg også..), og gleder seg til hvert møte. Ho er jo ikke sånn mot de. Jeg, derimot, har fått et anstrengt forhold til henne. Orker ikke gi henne klemmer, har problemer med å snakke med henne osv.

Hun forstår bare ikke at ho kan skylde seg selv i mye av dette! "Gudene vet hva jeg har gjort galt" og "det er greit å vite at ingen av barna mine trenger meg" er noe av det jeg fikk i siste sms.

Eldste barnet hennes har ingen kontakt med henne lenger, mellomste har litt, og jeg har litt, men nå gir jeg henne opp snart....

Det nytter ikke å fortelle henne hva det er ho kanskje har gjort galt... Ho er "feilfri" og kan ikke stå for noe av det ho har sagt og gjort. Enten fortrenger ho det, og glemmer hva ho sier og gjør, ellers så klarer ho, ja gudene vet...

Blir jo sliten av dette jeg også.

Uff. Det er ikke meningen å bry dere her inne med dette, men jeg må bare få det "ned på papiret" og UT!!!!

[Gjest Min skjønner det heller ikke...]

Jeg tror jeg skjønner veldig godt hvordan du har det... Jeg kjente meg igjen i en del av det du skriver. Det går nesten ikke an å komme inn på noen nære temaer i det hele tatt før jeg får hele historien om for et jævlig liv hun har/har hatt. Sist hun hadde sjansen var i jula, og den grep hun. Når hun satte i gang stoppet jeg henne, og penslet henne inn på opprinnelig tema igjen. Når det ikke gikk etter en stund, tok jeg tak i det hun sa. Før har jeg bare lyttet og vært forståelsesfull og gitt henne den tilbakemeldingen hun er vant til å få og ønsker, men denne gangen snudde jeg på flisa... Jeg tok tak i det hun sa, prøvde å snakke med henne om hvordan hun kan komme ut av den situasjonen hun er i, at hun trenger hjelp og hvor hun kan få det. Hun var selvfølgelig ikke interessert i noen hjelp (hvordan kan hun da fortsette å dyrke det tragiske livet sitt), men hun har hvertfall ikke øst det der forferdelige livet over meg igjen. Hun vil ikke få muligheten til det heller, for jeg har oppretta regelen om at hun må gjerne fortelle meg at hun har det jævlig, men da må hun også høre på meg og de råd jeg gir og ta ANSVAR for livet sitt (en mammaregel, er ikke like streng med andre :-)

Jeg vet ikke hvordan du har det, men jeg sørger nok litt over å ha mistet mamma. For det er slik jeg føler det. Fra å være en omsorgsperson for meg, så har rollene blitt snudd helt på hodet og jeg vet ikke lenger hva slags rolle hun har i forhold til meg. Vi har få felles interesser. Når jeg er på besøk er hun så opptatt med livet sitt, at hun nesten ikke er til stede. Politisk har vi beveget oss milevis fra hverandre, så langt fra hverandre at jeg ikke skjønner at det er mulig! Hvordan kunne jeg vokse opp under hennes innflytelse og ende opp med et så totalt forskjellig syn på ting som er viktige for meg!?

Jeg tror nok ting kommer til å forandre seg når jeg får barn, og hun får barnebarn. Tror hun kommer til å være en bedre bestemor for mine barn enn mor for meg.. Og da vil vi kanskje få noe felles. Kanskje hun kan få gi meg noen moderlige råd og noe av den rollefordelingen jeg mener skal være mellom selv voksne barn og foreldre kommer tilbake..

Nå fikk jeg sannelig ut litt jeg også :-) Men, jeg skulle egentlig prøve å gi deg noen gode råd for hva du skal gjøre... Kanskje det kunne hjelpe deg å prøve å gå ut av de vante rollene dere har, slik som meg? Si fra neste gang hun "starter opp igjen" at hvis dere skal snakke om det så må hun ta ansvar for livet sitt, for du kan ikke bære det lenger. Hun må legge en plan for hvordan hun kan få det bedre, hvis ikke kan ikke du være der for henne... Hva tror du?

[Blenda1365380899]

Jeg tror jeg skjønner veldig godt hvordan du har det... Jeg kjente meg igjen i en del av det du skriver. Det går nesten ikke an å komme inn på noen nære temaer i det hele tatt før jeg får hele historien om for et jævlig liv hun har/har hatt. Sist hun hadde sjansen var i jula, og den grep hun. Når hun satte i gang stoppet jeg henne, og penslet henne inn på opprinnelig tema igjen. Når det ikke gikk etter en stund, tok jeg tak i det hun sa. Før har jeg bare lyttet og vært forståelsesfull og gitt henne den tilbakemeldingen hun er vant til å få og ønsker, men denne gangen snudde jeg på flisa... Jeg tok tak i det hun sa, prøvde å snakke med henne om hvordan hun kan komme ut av den situasjonen hun er i, at hun trenger hjelp og hvor hun kan få det. Hun var selvfølgelig ikke interessert i noen hjelp (hvordan kan hun da fortsette å dyrke det tragiske livet sitt), men hun har hvertfall ikke øst det der forferdelige livet over meg igjen. Hun vil ikke få muligheten til det heller, for jeg har oppretta regelen om at hun må gjerne fortelle meg at hun har det jævlig, men da må hun også høre på meg og de råd jeg gir og ta ANSVAR for livet sitt (en mammaregel, er ikke like streng med andre :-)

Jeg vet ikke hvordan du har det, men jeg sørger nok litt over å ha mistet mamma. For det er slik jeg føler det. Fra å være en omsorgsperson for meg, så har rollene blitt snudd helt på hodet og jeg vet ikke lenger hva slags rolle hun har i forhold til meg. Vi har få felles interesser. Når jeg er på besøk er hun så opptatt med livet sitt, at hun nesten ikke er til stede. Politisk har vi beveget oss milevis fra hverandre, så langt fra hverandre at jeg ikke skjønner at det er mulig! Hvordan kunne jeg vokse opp under hennes innflytelse og ende opp med et så totalt forskjellig syn på ting som er viktige for meg!?

Jeg tror nok ting kommer til å forandre seg når jeg får barn, og hun får barnebarn. Tror hun kommer til å være en bedre bestemor for mine barn enn mor for meg.. Og da vil vi kanskje få noe felles. Kanskje hun kan få gi meg noen moderlige råd og noe av den rollefordelingen jeg mener skal være mellom selv voksne barn og foreldre kommer tilbake..

Nå fikk jeg sannelig ut litt jeg også :-) Men, jeg skulle egentlig prøve å gi deg noen gode råd for hva du skal gjøre... Kanskje det kunne hjelpe deg å prøve å gå ut av de vante rollene dere har, slik som meg? Si fra neste gang hun "starter opp igjen" at hvis dere skal snakke om det så må hun ta ansvar for livet sitt, for du kan ikke bære det lenger. Hun må legge en plan for hvordan hun kan få det bedre, hvis ikke kan ikke du være der for henne... Hva tror du?

Du må i hvert fall ikke finne deg i alt. Du må markere det du står for og ikke bite det i deg.

Jeg har en mor som har vært og er psykisk syk og har vært det hele mitt liv. Nå er jeg 53 år og har voksne barn selv.

Min mor har ingen selvinnsikt og ingen empati. Det høres ut som begge deres mødre mangler dette de også.

Jeg tøyde meg for langt for å tilfredstille min mor. Altfor langt. Ikke gjør det dere. Marker egne grenser. Ellers kan en slik mor gjøre forferdelig skade.

Jeg har gått i terapi i hvert fall i 12 år pga det helvete av en oppvekst min mor ga meg. -Og mine søsken- Jeg er halvt uføretrygdet. Jobber 50%.

Jeg har pr. dags dato ingen kontakt med mine søsken og min mor som følge av mye mix og trix fra hennes side og forfordelig av penger til en av mine søsken osv. Og mye vondt av psykisk terror. Slik dere opplever.

For disse mødrene hjelper det ikke å være kjempesnill. Ta perspektiv utifra dere selv og deres egne behov. Ikke finn dere i noe. Sett foten ned og marker egne grenser. Alt utifra eget perspektiv, ikke hennes. (husk det).

Jeg har voksne barn selv og min mor er kjempegrei mot mine barn. Men mot meg er hun ei heks med en engels utseende. Søt gammel dame på 85 år med hvitt hår osv.

Jeg har her på dol skrevet utallige innlegg om dette emnet fordi jeg ser at døtre blir skyteskive for sine mødre og blir terrorisert av dem.

Ikke la disse mødrene få herje fritt til skade for snille jenter.

Jeg lever i dag ett godt liv uten å ha kontakt med min heks av ei mor.

Det gjør forresten godt å skrive om dette her. Det er begrenset hva vi kan klage om dette i hverdagen....Nettverket blir lei av å høre om det )

Min datter har fått leve sitt liv og bor i dag i ett annet land og har fått full frihet. Jeg har vært utrolig redd for å bli som min mor.

Min datter ville aldri funnet seg i at jeg behandlet henne slik jeg har blitt behandlet.

Hva er egentlig vitsen med å være dørmatte for ei heks? )

[Gjest Hun skjønner det ikke]

Du må i hvert fall ikke finne deg i alt. Du må markere det du står for og ikke bite det i deg.

Jeg har en mor som har vært og er psykisk syk og har vært det hele mitt liv. Nå er jeg 53 år og har voksne barn selv.

Min mor har ingen selvinnsikt og ingen empati. Det høres ut som begge deres mødre mangler dette de også.

Jeg tøyde meg for langt for å tilfredstille min mor. Altfor langt. Ikke gjør det dere. Marker egne grenser. Ellers kan en slik mor gjøre forferdelig skade.

Jeg har gått i terapi i hvert fall i 12 år pga det helvete av en oppvekst min mor ga meg. -Og mine søsken- Jeg er halvt uføretrygdet. Jobber 50%.

Jeg har pr. dags dato ingen kontakt med mine søsken og min mor som følge av mye mix og trix fra hennes side og forfordelig av penger til en av mine søsken osv. Og mye vondt av psykisk terror. Slik dere opplever.

For disse mødrene hjelper det ikke å være kjempesnill. Ta perspektiv utifra dere selv og deres egne behov. Ikke finn dere i noe. Sett foten ned og marker egne grenser. Alt utifra eget perspektiv, ikke hennes. (husk det).

Jeg har voksne barn selv og min mor er kjempegrei mot mine barn. Men mot meg er hun ei heks med en engels utseende. Søt gammel dame på 85 år med hvitt hår osv.

Jeg har her på dol skrevet utallige innlegg om dette emnet fordi jeg ser at døtre blir skyteskive for sine mødre og blir terrorisert av dem.

Ikke la disse mødrene få herje fritt til skade for snille jenter.

Jeg lever i dag ett godt liv uten å ha kontakt med min heks av ei mor.

Det gjør forresten godt å skrive om dette her. Det er begrenset hva vi kan klage om dette i hverdagen....Nettverket blir lei av å høre om det )

Min datter har fått leve sitt liv og bor i dag i ett annet land og har fått full frihet. Jeg har vært utrolig redd for å bli som min mor.

Min datter ville aldri funnet seg i at jeg behandlet henne slik jeg har blitt behandlet.

Hva er egentlig vitsen med å være dørmatte for ei heks? )

Tross alt er det "godt" å se at jeg ikke er helt alene om dette her.

-Selv om jeg har begynt å føle at mamma driver med litt "psykisk terror", har jeg vondt for å tro at det er det ho mener å gjøre... At ho er ei heks klarer jeg heller ikke å si at ho er... MEN, at min mamma er ei dame med psykiske problemer er vel ikke å dytte under en stol. Er redd for å havne der selv, og gjør det jeg kan for ikke å "ligne" henne.

Min mamma er enebarn og hadde nok en VELDIG streng oppdragelse, noe jeg tror har vært med på å ødelegge for henne. Har blitt veldig usikker på seg selv.

Hun er selvsentrert og egoistisk, men forstår det rett og slett ikke selv.

Husker da jeg som barn hadde vondt i magen, eller hadde slått meg etc, for å ta noen eksempler.. Da jeg kom for å søke trøst, fikk jeg til svar "Der har jeg hatt vondt mange ganger også, men det går over". Tror ho gjør så godt ho kan, men har ikke evnen til å se hva empati egentlig dreier seg om.

At vi søsknene har vokst opp med foreldre som har snakket stygt om hverandre til oss, og som har snakket stygt om oss barna til hver av oss (hvis dere skjønner denne setningen..?) har vært med på å splitte søskenflokken også.

Det har vært helt greit å slenge dritt, vel og merke.

Det er godt å se andre familier (til min mann, venninner osv), hvor samholdet i familien står høyt, og hvor mødre og fedre virkelig stiller opp for barna sine! Hvor vonde ord om/til hverandre aldri blir nevnt. Samtidig er det vondt å vite at slik vil jeg aldri oppleve i min nærmeste familie!

Sist jeg tok opp et "problem" jeg hadde, med min mamma, ble jeg sittende å høre på gråten hennes og på hvor grusomt hun hadde det i livet sitt (pga oss ungene). Derimot samlivet med den nye mannen skal visst være FANTASTISK!! -For ikke å snakke om hvor fint det er å se samholdet mellom hans barn...

Faren min også kan gå å rose andre familier for samholdet de imellom..

INGEN av mine foreldre skjønner at det gode samholdet faktisk bunner i at foreldrene til disse har jobbet for nettop samhold, og ikke splittelse (som det blir av bakvaskelser).

Nei, jeg har gitt opp mine tror jeg. Orker ikke å la hodepinen ta overhånd hos meg pga dårlig samvittighet og skuffelse ovenfor mamma -og til dels pappa.

De får gjøre så godt de kan på sin måte, uten at jeg legger meg for mye i deres liv. Får bare håpe at de har såpass innsikt, at de opprettholder kontakten med barnebarna sine! Den oppgaven har de hittil klart litt bedre (med litt hjelp fra meg...)

Uff. Innleggene mine blir lenger og lenger, men fingrene stopper ikke å taste.. )

[Blenda1365380899]

Tross alt er det "godt" å se at jeg ikke er helt alene om dette her.

-Selv om jeg har begynt å føle at mamma driver med litt "psykisk terror", har jeg vondt for å tro at det er det ho mener å gjøre... At ho er ei heks klarer jeg heller ikke å si at ho er... MEN, at min mamma er ei dame med psykiske problemer er vel ikke å dytte under en stol. Er redd for å havne der selv, og gjør det jeg kan for ikke å "ligne" henne.

Min mamma er enebarn og hadde nok en VELDIG streng oppdragelse, noe jeg tror har vært med på å ødelegge for henne. Har blitt veldig usikker på seg selv.

Hun er selvsentrert og egoistisk, men forstår det rett og slett ikke selv.

Husker da jeg som barn hadde vondt i magen, eller hadde slått meg etc, for å ta noen eksempler.. Da jeg kom for å søke trøst, fikk jeg til svar "Der har jeg hatt vondt mange ganger også, men det går over". Tror ho gjør så godt ho kan, men har ikke evnen til å se hva empati egentlig dreier seg om.

At vi søsknene har vokst opp med foreldre som har snakket stygt om hverandre til oss, og som har snakket stygt om oss barna til hver av oss (hvis dere skjønner denne setningen..?) har vært med på å splitte søskenflokken også.

Det har vært helt greit å slenge dritt, vel og merke.

Det er godt å se andre familier (til min mann, venninner osv), hvor samholdet i familien står høyt, og hvor mødre og fedre virkelig stiller opp for barna sine! Hvor vonde ord om/til hverandre aldri blir nevnt. Samtidig er det vondt å vite at slik vil jeg aldri oppleve i min nærmeste familie!

Sist jeg tok opp et "problem" jeg hadde, med min mamma, ble jeg sittende å høre på gråten hennes og på hvor grusomt hun hadde det i livet sitt (pga oss ungene). Derimot samlivet med den nye mannen skal visst være FANTASTISK!! -For ikke å snakke om hvor fint det er å se samholdet mellom hans barn...

Faren min også kan gå å rose andre familier for samholdet de imellom..

INGEN av mine foreldre skjønner at det gode samholdet faktisk bunner i at foreldrene til disse har jobbet for nettop samhold, og ikke splittelse (som det blir av bakvaskelser).

Nei, jeg har gitt opp mine tror jeg. Orker ikke å la hodepinen ta overhånd hos meg pga dårlig samvittighet og skuffelse ovenfor mamma -og til dels pappa.

De får gjøre så godt de kan på sin måte, uten at jeg legger meg for mye i deres liv. Får bare håpe at de har såpass innsikt, at de opprettholder kontakten med barnebarna sine! Den oppgaven har de hittil klart litt bedre (med litt hjelp fra meg...)

Uff. Innleggene mine blir lenger og lenger, men fingrene stopper ikke å taste.. )

Hei.

Jeg skriver her fordi jeg vil at andre døtre ikke skal få de skadene jeg selv har fått. Og fordi jeg på sett og vis føler at jeg ikke har vært flink nok til å håndtere min mor.

Det er faktisk slik det er ift. min mor at jeg måtte lære meg til å behandle henne. Rollene ble byttet om. Jeg ble ganske flink til å gi henne omsorg og gode samtaler for at hun skulle ha det bra.

Det er ikke slik ett mor barn forhold skal være.

Derfor ønsker jeg å gi ett budskap om at du må være flink til å distansere deg, stte grenser og beskytte deg slik at hun ikke treffer dine svakeste punkter.

Du beskriver egenskaper ved din mor som min mor også har. Det som jeg følte var veldig vondt var at det aldri tok slutt dette med gråt, problemer og konflikter.

Jeg ønsker bare å leve ett fredelig liv. Jeg levde konstand med vonde følelser inni meg når jeg var sammen med henne.

Vær flink å sette grenser. Du må bestemme hvor mye du vil være sammen med henne og hva du tåler av mix.

Vær bevisst. Tenk først og fremst på dine barn , ditt liv og din egen familie. Det er det viktigste for deg.

[Gjest kvitsymra]

Eg har ikke hatt kontakt med famlien min på 14 år. Måtte slippe taket, for å klare meg. For noen år siden traff eg moren min 1-2 ggr i året, og hva preget av disse kafetreffene i over en uke etterpå. Det var ikke verdt det, fant eg ut i ettertid.

Men det er ingen dans på roser å være alene. Spesielt da eg landet på sykehuset, eller når alle andre drar på hytta med familien..

I hverdagen går det greit å ikke ha kontakt med "dem", men det er sårt å tenke på at man ikke har så mange.. og venner kommer og går...

[Blenda1365380899]

Eg har ikke hatt kontakt med famlien min på 14 år. Måtte slippe taket, for å klare meg. For noen år siden traff eg moren min 1-2 ggr i året, og hva preget av disse kafetreffene i over en uke etterpå. Det var ikke verdt det, fant eg ut i ettertid.

Men det er ingen dans på roser å være alene. Spesielt da eg landet på sykehuset, eller når alle andre drar på hytta med familien..

I hverdagen går det greit å ikke ha kontakt med "dem", men det er sårt å tenke på at man ikke har så mange.. og venner kommer og går...

Jeg forstår hva du snakker om, men for noen av oss så må vi velge omtrent som to onder...

Det er vondt begge delene, men hva gjør minst vondt i lengden.

I tillegg så er det det at vi gjør ikke dette før vi har digre sår inni oss og nesten holder på å gå under. Slik tror jeg det er for de som må bryte kontakten med familien sin.

Vi må rett og slett. Det vises ingen hensyn og respekt i familien. Derfor er det bedre uten dem.

Jeg synes det er kjempesårt, men jeg orker ikke mer.

[Gjest kvitsymra]

Jeg forstår hva du snakker om, men for noen av oss så må vi velge omtrent som to onder...

Det er vondt begge delene, men hva gjør minst vondt i lengden.

I tillegg så er det det at vi gjør ikke dette før vi har digre sår inni oss og nesten holder på å gå under. Slik tror jeg det er for de som må bryte kontakten med familien sin.

Vi må rett og slett. Det vises ingen hensyn og respekt i familien. Derfor er det bedre uten dem.

Jeg synes det er kjempesårt, men jeg orker ikke mer.

Det gjelder å glede seg over de små tingene.

I dag kom den eldste datteren på kjøkkendøren med en liten bukett med blåvei. Daaa smeltet eg, da!

Ungene er det viktigste eg har. Og de fortjener å få en barndom som er mest mulig forutsigbar og "normal".

Da eg såg den rosa jakken blant andre barnejakker oppi skogholtet, kjente eg i magen at det er verdt det. :c)

mvh

[Blenda1365380899]

Det gjelder å glede seg over de små tingene.

I dag kom den eldste datteren på kjøkkendøren med en liten bukett med blåvei. Daaa smeltet eg, da!

Ungene er det viktigste eg har. Og de fortjener å få en barndom som er mest mulig forutsigbar og "normal".

Da eg såg den rosa jakken blant andre barnejakker oppi skogholtet, kjente eg i magen at det er verdt det. :c)

mvh

Der har du poenget. Det var det viktigste for meg også. )

Lykke til med barna dine.