I tenkeboksen

[Gjest bare angret at jeg ikke gikk før!]

Du må ikke la deg selv behandle på den måten - du er barnas rollemodell, akkurat som han er det - og må vise barna hvordan man skal snakke til hverandre og behandle hverandre. Dere to er ikke gode eksempler nå.

Det er bedre at barna har ett godt eksempel (deg) enn ingen.

Jeg har heller ikke verken familie eller venner igjen etter flere år med min eks - og det var skremmende å flytte ut og stå på egne bein, som alenemor, med ei som begynte i 1. klasse og en i 3. Ble ikke mindre skremmende av at han sa vi aldri ville klare oss, verken praktisk eller økonmisk, og i tillegg beholdt flesteparten av våre felles venner på sin side. Alle var enige i at han var veldig vanskelige, men likevel syntes de mest synd på ham!

Ta en telefon ned til trygdekontoret og forhør deg om hvordan økonomien kan bli for dere om du flytter fra ham. Husk at det gir tryggere økonomi om du ber om bridragsforskudd, da er det trygdekassa som krever pengene fra ham, hvis han ikke vil betale. Du er snart ferdig med utdannelse, vurder om det kan være en ide å søke jobb et annet sted, f.eks. Eller jobb med leilighet til. I det hele tatt, undersøk hvordan en framtid som skilt vil bli, rent praktisk.

Et brudd kan komme ganske plutselig, når det først kommer. Ting kan skje som gjør at du gjør valget på fra den ene dagen til den andre. Da er det greit å ha sondert terrenget på forhånd, så du ikke må gjøre det midt oppe i alt kaoset som følger med et raskt brudd.

Jeg brukte mange år på å ta den endelige avgjørelsen, men plutselig en dag innså jeg at det ikke var noen vei tilbake, at det handlet om helsa mi, rett og slett, og jeg har barn, så jeg kan ikke "gå i frø" eller bli syk og deprimert - for deres skyld. At din mann ikke ville la deg ha bilen da datteren din skal til legen, sier noe om hvordan han prioriterer barna i forhold til seg selv. Da er jo valget du har - skal de ha ham eller deg som sin nærmeste forelder.

Du blir syk av å leve slik du gjør nå, ungene får dårlige forbilder de må ta med seg videre i livet - jeg tror du allerede har gjort ditt valg - vet hva du vil - men at den praktiske gjennomføringen er skummel.

Da jeg flyttet ut, ble min eks rasende. Han slo blant annet en hel køyeseng til pinneved på flyttedagen! Og noen måneder seinere slo han meg på offentlig sted på grunn av en uoverensstemmelse. Han har lagt det av barna som er mest knyttet til meg, ikke for hat, men forakter det åpenlyst og kaller ham mammadalt. I det hele tatt har han oppført seg slik at jeg tydeligere enn noen gang ser ham slik han er og var - .

Jeg gikk og har aldri sett meg tilbake, ikke angret en eneste dag. Det har vært tøffe dager, dager jeg har grått meg i søvn og ikke visst hvordan jeg skulle klare morgendagen. Dager jeg virkelig har savnet noen å støtte meg til. Men jeg har _aldri_, ikke et eneste øyeblikk, savnet ham. Tvert imot!