For store forventninger til samliv?

[Gjest yates]

Tror dere det er slik at vi har for store krav til våre partnere? Tror dere vi har større forventninger til forhold og samliv enn tidligere generasjoner? Og gjør disse kravene oss ute av stand til å kunne ha et lykkelig samliv?

Det er ganske overraskende å se blant mine venner og bekjente hvilke banale problemer som preger forholdet. Om det er sokker på baderomsgulvet, støv under bordet, høyt grass i hagen og en mann som ikke orker å gjøre noe med det akkurat nå, en kvinne som har lagt på seg noe kilo osv, så er det ramaskrik og sutring. Finnes det virkelig ikke rom for annet enn det perfekte? Hvorfor er det slik at 10 gode egenskaper hos en person blir fullstendig overskygget av 1 dårlig?

Hadde en fortrolig samtale med samboeren til en god venn av meg. Hun var fortvilet over situasjon i samlivet. Greit nok; han var snill, trofast, og ærlig. Omtenksom og kjærlig var han også. Men så var det det med at han ikke var så flink til å stelle i huset da. "Jeg fortjener jo noe bedre da" - sier hun med et ønske om en bekreftelse. "Nei" - svarer jeg raskt. Jeg behøver vel ikke å fortelle dere noe mer fra denne samtalen bortsett fra den tok en rask vending. Det jeg ville få fram er at mennesker som har omtrent alt de kan forlange fremdeles ikke er lykkelige. Det virker som alle er på søken etter det beste og bruker hele livet sitt på å drømme om en ridder på hvit hest som skal redde dem fra deres miserable liv.

Hvorfor er det slik? Hvorfor skal alt være så perfekt? Hva hvis man går i seg selv og innrømmer at ingen mennesker er perfekte og for hver dårlige egenskap partneren min har så finnes det også to gode. Kanskje ting hadde vært bedre hvis vi stilte større krav til oss selv enn våre partnere? Bare en tanke..

Som en liten avslutning for å sette dette i perspektiv; Hadde Bill Gates mistet 99% av formuen sin så hadde han antaglig hoppet ut av vinduet og skutt seg på vei ned. Hadde jeg hatt 1% av formuen hans så hadde jeg antaglig jublet vilt og hemningsløst hele veien til banken. Det hele bunner ut at Bill og jeg har litt forskjellige forventninger og krav.

Sier selvfølgelig ikke at mennesker tenker slik som jeg beskriver. De som ikke kjenner seg igjen i dette får ta det som et kompliment:)

[Sofline]

Jeg er veldig enig med deg... :-)

[Ugga Bugga]

Jeg tror du har et poeng, ja. Vi er mer kravstore enn tidligere generasjoner. Samtidig er jeg glad for at jeg har denne valgfriheten, at det faktisk er mulig å skille seg, at det er greit å prøve seg fram litt før man inngår et ekteskap, at kvinner i større grad er økonomisk uavhengige av menn, at det ikke er en skam å være alenemor, og at man ikke er nødt til å holde ut i et dårlig forhold bare fordi samfunnet sier at man skal gjøre det.

Men det kan selvsagt gå for langt andre veien også, og vi har nok litt for lett for å bryte opp et forhold når vi går lei av det, og kaste oss inn i et nytt. Ihvertfall en del av oss.

[Gjest kjolemor]

Noen har kanskje for høye krav, men jeg synes nesten det virker med omvendt jeg, men det er kanskje mest her inne. Synes enkelte godtar hva som helst, lar seg behandle respektløst, tilgir utrsoskap på utroskap, tar alt husarbeid osv. Disse virker jo som tror livet skal være et helvete og at det ikke kan være noe bedre.

En gylden middelvei er kanskje det beste?

Selv vet jeg at forhold kan være/bli dårlige, og det da er bedre å gå inn i et nytt slik at en kan finne en man passer bedre sammen med, enn å bare dasse misfornøyd rundt og syte.

Jeg synes man bør kunne ha noen krav, men selvsagt ikke til perfeksjon. Men å kreve at mannen gjør litt i huset pluss litt romantikk osv bør være greit.

[Babette]

Jeg tror du har helt rett. Et klokt og tankevekkende innlegg.

Generelt har folk blitt fryktelig kravstore, bortskjemte og "matleie".

"You can have it all" er tidens melodi. Og " vi lever bare en gang". Og vi fortsetter å jakte på det perfekte. Som vi aldri finner.

[Goliath]

Godt skrevet - og tenkt:-)

[amerikafareren]

Jeg har mye av de samme tankene som deg, men da jeg skulle skilles ble det ramaskrik hos venninnene mine. Det minnet meg om det svaret du sier at du har gitt.

De så den perfekte, ytre fasaden og ikke noe annet. Ikke greide jeg å sette ord på noe annet heller. Ikke var han utro, ikke drakk han for mye alkohol, ikke brukte han for mye penger, flink var han med husarbeid (i hvert fall når de så på) osv.

Da jeg kom til det skrittet å fortelle min mor at vi skulle skilles ble hun ikke overrasket. Hun og min far hadde forstått for lengst hva som var galt og fikk satt de riktige ordene på det for meg som jeg hadde slitt med. Det var veldig mye galt i vårt forhold som holdt på å ødelegge oss begge. Slik skjedde i generasjonene før også, men de kunne ikke skille seg.

Vi har andre krav i dag, men vi har også andre muligheter. Min bestemor døde før jeg ble født, men ofte har jeg lurt på hvordan hun greide å bo sammen med min bestefar . Han var en "ordentlig" mann som var godt ansett i samfunnet, og var nok et godt gifte for henne i sin tid.

Sure sokker, oppvask, tlf.regning osv. blir ofte det konkrete det går an å sette ord på. Det andre er mere diffust. Noen ganger til og med skamfullt.

Når alt dette er sagt så er jeg enig med deg i at vi stiller enorme krav i dag.

[Clue1365380406]

Ja, vi er for kravstore. Den økonomiske friheten vi har gir oss også muligheter til en valgfrihet vi ikke hadde før.

Det som imidlertid er viktig, er at en også må se hva en selv har av feil, og se hva en selv kan gjøre for å bedre forholdet før en legger hele skylda for feil i forholdet på partneren.

Det er også greit å innse at man ikke får ALT i èn person. Noe må man hente fra andre. Hvis partneren ikke er av de mest pratsomme, får man finne andre å prate med.

Verre er det med husarbeid. Jeg kan skjønne at det lett blir gnisninger hvis den ene unndrar seg alt, kun sliter sofaen og pc-stolen, mens den andre har alt arbeid i hus og mer barn.

[Icora Panter]

Tror nok grunnen er at de fleste vil at partneren skal være akuratt som dem selv. Og ingen mennesker er like, så det vil jo bli uenigheter.

Men når jeg ser og hører rundt meg så lurer jeg virkelig på hvorfor noen lager store problemer ut av ting som virker helt uvesentlig. Sjalusi er nok det aller største problemet og at menn og kvinner er veldig ulike av natur.

Tror faktisk at min mann og jeg har et "perfekt forhold" i andres øyne. Har likt syn på det meste og har kranglet en gang på tre år! Har diskusjoner selvfølgelig,. men det går heller på ting som står i avisen og ikke som angår direkte vårt forhold. Og sexen er like bra i dag som når vi ble sammen.

[Gjest fytterakkern]

Tror nok grunnen er at de fleste vil at partneren skal være akuratt som dem selv. Og ingen mennesker er like, så det vil jo bli uenigheter.

Men når jeg ser og hører rundt meg så lurer jeg virkelig på hvorfor noen lager store problemer ut av ting som virker helt uvesentlig. Sjalusi er nok det aller største problemet og at menn og kvinner er veldig ulike av natur.

Tror faktisk at min mann og jeg har et "perfekt forhold" i andres øyne. Har likt syn på det meste og har kranglet en gang på tre år! Har diskusjoner selvfølgelig,. men det går heller på ting som står i avisen og ikke som angår direkte vårt forhold. Og sexen er like bra i dag som når vi ble sammen.

Jeg hadde håpet det kom et "men" der

[Icora Panter]

Jeg hadde håpet det kom et "men" der

he he