I gode og onde dager

[Gjest Bedratta]

Min kjære gjennom 5 år er utro mot meg. Jeg har oppdaget det selv, men jeg klarer ikke å ta det opp. Jeg vet ikke hvor alvorlig dette er, men jeg tror det har foregått i minst 4 måneder. Uansett hvor jævelig dette er, ønsker jeg å beholde ham. Jeg elsker han over alt og ser ikke for meg noen fremtid uten ham. Hva gjør jeg? Hjelp...

[Gjest yates]

Føler med deg. Utroskap er et kollosalt svik og en respektløs handling.

Du skriver at du ønsker å gjøre alt for å beholde han. Jeg håper du har tenkt nøye igjennom dette, og vet hva dette innebærer for deg. Tillit må bygges opp igjen og du vil nok oppleve usikkerhet og svekket selvtillit i en tid fremover. Uansett så må du på et tidspunkt konfrontere han med dette. Dette er ikke noe som man kommer igjennom ved å late som det ikke eksisterer.

Vil råde deg til å tenke grundig igjennom din påstand om at du ikke kan forestille deg et liv uten han. Du hadde vel et bra liv før dere ble sammen? Det er ikke noe som heter den rette, det finnes mange der ute som du kan få et lykkelig liv med - og ikke minst - behandler deg med respekt. Ønsker deg lykke til!

[Gjest Bedratta]

Føler med deg. Utroskap er et kollosalt svik og en respektløs handling.

Du skriver at du ønsker å gjøre alt for å beholde han. Jeg håper du har tenkt nøye igjennom dette, og vet hva dette innebærer for deg. Tillit må bygges opp igjen og du vil nok oppleve usikkerhet og svekket selvtillit i en tid fremover. Uansett så må du på et tidspunkt konfrontere han med dette. Dette er ikke noe som man kommer igjennom ved å late som det ikke eksisterer.

Vil råde deg til å tenke grundig igjennom din påstand om at du ikke kan forestille deg et liv uten han. Du hadde vel et bra liv før dere ble sammen? Det er ikke noe som heter den rette, det finnes mange der ute som du kan få et lykkelig liv med - og ikke minst - behandler deg med respekt. Ønsker deg lykke til!

Ja, jeg har egentlig det. Det som er vondt er å vite at dette i det hele tatt skjer, men jeg merker at følelsene for hverandre er der fra begges side, så jeg velger å forsøke. Han vet ikke at jeg vet, og derfor er nok ikke utroskapen slutt. Men jeg velger å tro at han hadde gjort det slutt med meg hvis han ikke ønsket å være sammen med meg mer. Jeg vet det høres helt på trynet ut og hadde aldri trodd jeg ville godta en slik situasjon, men det er bare det at jeg rett og slett elsker denne mannen... Er det noen som har opplevd det samme og klart å komme seg helskinnet gjennom det hele? Skulle gjerne hatt noen gode råd, både for og imot å bli hos ham, for og i mot å ta det opp osv... Ønsker at folk tar meg seriøst selvom jeg klarer å være glad i ham etter dette...

Takker for all hjelp

[Gjest snakk med ham]

Ja, jeg har egentlig det. Det som er vondt er å vite at dette i det hele tatt skjer, men jeg merker at følelsene for hverandre er der fra begges side, så jeg velger å forsøke. Han vet ikke at jeg vet, og derfor er nok ikke utroskapen slutt. Men jeg velger å tro at han hadde gjort det slutt med meg hvis han ikke ønsket å være sammen med meg mer. Jeg vet det høres helt på trynet ut og hadde aldri trodd jeg ville godta en slik situasjon, men det er bare det at jeg rett og slett elsker denne mannen... Er det noen som har opplevd det samme og klart å komme seg helskinnet gjennom det hele? Skulle gjerne hatt noen gode råd, både for og imot å bli hos ham, for og i mot å ta det opp osv... Ønsker at folk tar meg seriøst selvom jeg klarer å være glad i ham etter dette...

Takker for all hjelp

Føler med deg!Dette høres alt annet enn godt ut.

Jeg synes at du skal fortelle ham at du vet, og at du har det fælt. Du kan jo ikke fortsette slik.

Vil du virkelig ha en mann som bedrar deg? Han respekterer deg jo ikke sånn som han holder på. Hvordan skal du klare å forholde deg til ham?

Om du vil ha ham på tross av dette, så bør han vel bevise at det er nettopp deg han vil ha? Da må han jo droppe hun andre, og faktisk også vise deg at han angrer, eller?

Er du sikker på at han er utro?

Hvordan har du funnet ut dette?

Er det ved å snoke? Og at det er derfor det er vanskelig å ta det opp? Uansett synes jeg at du bør fortelle ham hva du vet!

Lykke til!

[Gjest yates]

Ja, jeg har egentlig det. Det som er vondt er å vite at dette i det hele tatt skjer, men jeg merker at følelsene for hverandre er der fra begges side, så jeg velger å forsøke. Han vet ikke at jeg vet, og derfor er nok ikke utroskapen slutt. Men jeg velger å tro at han hadde gjort det slutt med meg hvis han ikke ønsket å være sammen med meg mer. Jeg vet det høres helt på trynet ut og hadde aldri trodd jeg ville godta en slik situasjon, men det er bare det at jeg rett og slett elsker denne mannen... Er det noen som har opplevd det samme og klart å komme seg helskinnet gjennom det hele? Skulle gjerne hatt noen gode råd, både for og imot å bli hos ham, for og i mot å ta det opp osv... Ønsker at folk tar meg seriøst selvom jeg klarer å være glad i ham etter dette...

Takker for all hjelp

Jeg mener ikke å ta fra deg forhåpningene, men noen menn viser fremdeles store følelser for partneren når de er utro. Kanskje for å lette på sin egen samvittighet. Sier ikke at din mann er slik, du kjenner jo han bedre enn jeg gjør.

Når du sier at du ønsker å gi dette et forsøk og du føler det er riktig så må du få han til å legge alle kortene på bordet. Han må innrømme sin utroskap. Du må få klarhet i om han ønsker å satse videre på dette forholdet sammen med deg. Denne satsningen krever mye av dere begge og vil sette forholdet ennå mer på prøve. Det å bygge opp tillit er ikke gjort over natten, og det kan by på mange hindringer og situasjoner der din usikkerhet og sjalusi blir satt på prøve. Det bør du og din partner være klar over. Dere må begge være istand til å takle dette.

Vil anbefale dere på det sterkeste å oppsøke en familierådgiver. Det vil være til stor hjelp.

[Gjest Bedratta]

Føler med deg!Dette høres alt annet enn godt ut.

Jeg synes at du skal fortelle ham at du vet, og at du har det fælt. Du kan jo ikke fortsette slik.

Vil du virkelig ha en mann som bedrar deg? Han respekterer deg jo ikke sånn som han holder på. Hvordan skal du klare å forholde deg til ham?

Om du vil ha ham på tross av dette, så bør han vel bevise at det er nettopp deg han vil ha? Da må han jo droppe hun andre, og faktisk også vise deg at han angrer, eller?

Er du sikker på at han er utro?

Hvordan har du funnet ut dette?

Er det ved å snoke? Og at det er derfor det er vanskelig å ta det opp? Uansett synes jeg at du bør fortelle ham hva du vet!

Lykke til!

Hei

Jeg vet at han på en måte har vært utro for ikke så lenge siden med samme dame, da kom han gråtkvalt til meg og sa at de hadde kysset på en fest og lovte på tro og ære at det ikke hadde skjedd noe mer, han var helt knust og jeg trodde på ham. Han sa at han forstod om jeg ikke kunne leve mer med ham, men at han ikke ville noe annet enn å være sammen med meg. Det er den samme damen jeg nå har funnet ut at det er noe mer med. De jobber sammen, hvilket jo gjør det ekstra vondt. Jeg vet jo at han ser henne hver dag... Jeg har aldri sett dem sammen eller noe slikt, men jeg må si jeg har klare indikasjoner. Har funnet ut at han har kjøpt smykker som i hvert fall ikke jeg har fått, har funnet tomme poser som stammer fra blomsterbutikker osv. Synes det hele er rart, går jo selvsagt rundt og håper at jeg tar feil, men synes det nå er så klare indikasjoner at jeg ikke kan benekte og fortrenge det lengre.

I tillegg kommer tankene om hva om han har smittet meg med sykdommer etc... En ting er jo HIV, klamydia etc, men jeg synes det er skummelt med HPV-virus tanken også jeg..

Synes dette er veldig vanskelig, tar det veldig tungt, sover ikke, spiser ikke, gråter meg i søvn. Vet ikke hva jeg skal gjøre. Det er ufattelig vondt når man oppdager noe sånt, særlig når man er forlovet og alt..

[Gjest snakk med ham]

Hei

Jeg vet at han på en måte har vært utro for ikke så lenge siden med samme dame, da kom han gråtkvalt til meg og sa at de hadde kysset på en fest og lovte på tro og ære at det ikke hadde skjedd noe mer, han var helt knust og jeg trodde på ham. Han sa at han forstod om jeg ikke kunne leve mer med ham, men at han ikke ville noe annet enn å være sammen med meg. Det er den samme damen jeg nå har funnet ut at det er noe mer med. De jobber sammen, hvilket jo gjør det ekstra vondt. Jeg vet jo at han ser henne hver dag... Jeg har aldri sett dem sammen eller noe slikt, men jeg må si jeg har klare indikasjoner. Har funnet ut at han har kjøpt smykker som i hvert fall ikke jeg har fått, har funnet tomme poser som stammer fra blomsterbutikker osv. Synes det hele er rart, går jo selvsagt rundt og håper at jeg tar feil, men synes det nå er så klare indikasjoner at jeg ikke kan benekte og fortrenge det lengre.

I tillegg kommer tankene om hva om han har smittet meg med sykdommer etc... En ting er jo HIV, klamydia etc, men jeg synes det er skummelt med HPV-virus tanken også jeg..

Synes dette er veldig vanskelig, tar det veldig tungt, sover ikke, spiser ikke, gråter meg i søvn. Vet ikke hva jeg skal gjøre. Det er ufattelig vondt når man oppdager noe sånt, særlig når man er forlovet og alt..

Huff da, jeg føler virkelig med deg!

Lurer han ikke på hvorfor du gråter da?

Nei, prat med ham du, det må du jo! Sånn kan du jo ikke ha det. Ta vare på deg selv!)

[Gjest syv søstre]

Hei

Jeg vet at han på en måte har vært utro for ikke så lenge siden med samme dame, da kom han gråtkvalt til meg og sa at de hadde kysset på en fest og lovte på tro og ære at det ikke hadde skjedd noe mer, han var helt knust og jeg trodde på ham. Han sa at han forstod om jeg ikke kunne leve mer med ham, men at han ikke ville noe annet enn å være sammen med meg. Det er den samme damen jeg nå har funnet ut at det er noe mer med. De jobber sammen, hvilket jo gjør det ekstra vondt. Jeg vet jo at han ser henne hver dag... Jeg har aldri sett dem sammen eller noe slikt, men jeg må si jeg har klare indikasjoner. Har funnet ut at han har kjøpt smykker som i hvert fall ikke jeg har fått, har funnet tomme poser som stammer fra blomsterbutikker osv. Synes det hele er rart, går jo selvsagt rundt og håper at jeg tar feil, men synes det nå er så klare indikasjoner at jeg ikke kan benekte og fortrenge det lengre.

I tillegg kommer tankene om hva om han har smittet meg med sykdommer etc... En ting er jo HIV, klamydia etc, men jeg synes det er skummelt med HPV-virus tanken også jeg..

Synes dette er veldig vanskelig, tar det veldig tungt, sover ikke, spiser ikke, gråter meg i søvn. Vet ikke hva jeg skal gjøre. Det er ufattelig vondt når man oppdager noe sånt, særlig når man er forlovet og alt..

Jeg føler så med deg... Utroskap er skikkelig vondt. Utrolig sårende og ødeleggende for kjærligheten, selvtilliten og forholdet.

Du ber om innspill fra andre som har opplevd utroskap. Her er min lille historie kort fortalt:

Min samboere hadde et forhold til en annen dame noen uker. Jeg fant det ut ved en tilfeldighet, men skjulte på ingen måte at jeg hadde funnet det ut. Det ble full oppvask på stedet. Jeg var aldeles rasende, han ulykkelig, men VELDIG forelsket i en annen.

Jeg og samboeren hadde et lite helvete noen uker etter jeg fant ut hva som hadde hendt før det roet seg sånn nogenlunde. Jeg stolte på ingen måte på ham, og led meg gjennom dagene.

I dag har vi det imidlertid bra sammen. Det er over to år siden det skjedde, og jeg føler ganske stor avstand til det...

MEN - ikke større avstand enn at jeg fortsatt kan kjenne den hese angsten hviske meg i øret "du har vel ikke glemt meg" av og til. Det gjør fortsatt vondt å tenke på at jeg ble sviktet, men jeg tenker ikke så ofte på det som før.

Forholdet vårt fikk en skikkelig knekk etter denne episoden. Jeg visste at jeg elsket ham av hele mitt hjerte. Men - visste samtidig at jeg aldri kom til å stole på ham igjen 100 %. For det gjør jeg ikke. Den eneste jeg stoler fullt og fast på er meg selv.

DU lurer kanskje på hvorfor jeg ble, og hvorfor jeg ikke kastet ham ut? Kan hende det var en annen der ute som ville være meg tro?

Fant ut at det ikke var noen løsning for meg å kutte forholdet vårt. Først og fremst fordi han sa han var veldig glad i meg, at han angret veldig, og at han mest av alt ønsket å beholde meg og familien (vi hadde da et lite barn på rett over året).

Man har absolutt ingen garanti for at kjærlighet kommer til å vare, at mannen i ditt liv behandler deg på en skikkelig måte, eller at du selv kommer til å fortsette å være glad i partneren din for alltid.

Du må selv finne ut hva som passer for deg, men jeg er overbevist om at det er uklokt å tie dette i hjel - samt tåle dette.

Hvis du tier og tåler, tror jeg at selvtilliten din havner under frysepunktet, at angsten gnager og river i hjertet når han ikke kommer hjem når han pleier. Du kommer mest sannsynlig til å begynne på "sjekke-helvete" (sjekke mobil, mail, lommer, klær...mm), men det er bare ødeleggende. Man blir bare frynsete i kantene av det.

Troll sprekker når de kommer frem i lyset. Mitt råd er derfor å si det du vet til din partner, og ta det derfra.

Du fortjener at kjæresten din er snill og trofast mot deg. Dersom partneren din ikke er det (for han er ikke det når han er utro mot deg), er han faktisk ikke verdt at du strever sånn.

[Gjest Bedratta]

Jeg føler så med deg... Utroskap er skikkelig vondt. Utrolig sårende og ødeleggende for kjærligheten, selvtilliten og forholdet.

Du ber om innspill fra andre som har opplevd utroskap. Her er min lille historie kort fortalt:

Min samboere hadde et forhold til en annen dame noen uker. Jeg fant det ut ved en tilfeldighet, men skjulte på ingen måte at jeg hadde funnet det ut. Det ble full oppvask på stedet. Jeg var aldeles rasende, han ulykkelig, men VELDIG forelsket i en annen.

Jeg og samboeren hadde et lite helvete noen uker etter jeg fant ut hva som hadde hendt før det roet seg sånn nogenlunde. Jeg stolte på ingen måte på ham, og led meg gjennom dagene.

I dag har vi det imidlertid bra sammen. Det er over to år siden det skjedde, og jeg føler ganske stor avstand til det...

MEN - ikke større avstand enn at jeg fortsatt kan kjenne den hese angsten hviske meg i øret "du har vel ikke glemt meg" av og til. Det gjør fortsatt vondt å tenke på at jeg ble sviktet, men jeg tenker ikke så ofte på det som før.

Forholdet vårt fikk en skikkelig knekk etter denne episoden. Jeg visste at jeg elsket ham av hele mitt hjerte. Men - visste samtidig at jeg aldri kom til å stole på ham igjen 100 %. For det gjør jeg ikke. Den eneste jeg stoler fullt og fast på er meg selv.

DU lurer kanskje på hvorfor jeg ble, og hvorfor jeg ikke kastet ham ut? Kan hende det var en annen der ute som ville være meg tro?

Fant ut at det ikke var noen løsning for meg å kutte forholdet vårt. Først og fremst fordi han sa han var veldig glad i meg, at han angret veldig, og at han mest av alt ønsket å beholde meg og familien (vi hadde da et lite barn på rett over året).

Man har absolutt ingen garanti for at kjærlighet kommer til å vare, at mannen i ditt liv behandler deg på en skikkelig måte, eller at du selv kommer til å fortsette å være glad i partneren din for alltid.

Du må selv finne ut hva som passer for deg, men jeg er overbevist om at det er uklokt å tie dette i hjel - samt tåle dette.

Hvis du tier og tåler, tror jeg at selvtilliten din havner under frysepunktet, at angsten gnager og river i hjertet når han ikke kommer hjem når han pleier. Du kommer mest sannsynlig til å begynne på "sjekke-helvete" (sjekke mobil, mail, lommer, klær...mm), men det er bare ødeleggende. Man blir bare frynsete i kantene av det.

Troll sprekker når de kommer frem i lyset. Mitt råd er derfor å si det du vet til din partner, og ta det derfra.

Du fortjener at kjæresten din er snill og trofast mot deg. Dersom partneren din ikke er det (for han er ikke det når han er utro mot deg), er han faktisk ikke verdt at du strever sånn.

Jeg skjønner at jeg bør ta det opp, men jeg er så redd for konsekvensene. Det virker som om han ikke egentlig skjuler det så godt, kanskje er det med vilje, kanskje ønsker han at jeg skal finne ut av det og bli sint og bryte fordi han ikke orker å gjøre det selv.. Dette skremmer meg, jeg vet ikke hvordan jeg skal komme meg ut av dette dilemmaet. Mest av alt vil jeg bare glemme alt. Skjønner at jeg aldri vil klare å glemme det helt, men jeg vil heller aldri klare å glemme det hvis det tar slutt heller. Mister jeg ham nå, så vet jeg ikke hva jeg gjør... Det er ingen barn i bildet, men det er vel så vondt for det.. Vi har jo snakket om å få barn og gifte oss og alt, også får jeg dette midt i fleisen. Klarer ikke å være sint på ham en gang, føler bare kjærlighet, det er det som er så spesielt.

[Gjest Bedratta]

Jeg føler så med deg... Utroskap er skikkelig vondt. Utrolig sårende og ødeleggende for kjærligheten, selvtilliten og forholdet.

Du ber om innspill fra andre som har opplevd utroskap. Her er min lille historie kort fortalt:

Min samboere hadde et forhold til en annen dame noen uker. Jeg fant det ut ved en tilfeldighet, men skjulte på ingen måte at jeg hadde funnet det ut. Det ble full oppvask på stedet. Jeg var aldeles rasende, han ulykkelig, men VELDIG forelsket i en annen.

Jeg og samboeren hadde et lite helvete noen uker etter jeg fant ut hva som hadde hendt før det roet seg sånn nogenlunde. Jeg stolte på ingen måte på ham, og led meg gjennom dagene.

I dag har vi det imidlertid bra sammen. Det er over to år siden det skjedde, og jeg føler ganske stor avstand til det...

MEN - ikke større avstand enn at jeg fortsatt kan kjenne den hese angsten hviske meg i øret "du har vel ikke glemt meg" av og til. Det gjør fortsatt vondt å tenke på at jeg ble sviktet, men jeg tenker ikke så ofte på det som før.

Forholdet vårt fikk en skikkelig knekk etter denne episoden. Jeg visste at jeg elsket ham av hele mitt hjerte. Men - visste samtidig at jeg aldri kom til å stole på ham igjen 100 %. For det gjør jeg ikke. Den eneste jeg stoler fullt og fast på er meg selv.

DU lurer kanskje på hvorfor jeg ble, og hvorfor jeg ikke kastet ham ut? Kan hende det var en annen der ute som ville være meg tro?

Fant ut at det ikke var noen løsning for meg å kutte forholdet vårt. Først og fremst fordi han sa han var veldig glad i meg, at han angret veldig, og at han mest av alt ønsket å beholde meg og familien (vi hadde da et lite barn på rett over året).

Man har absolutt ingen garanti for at kjærlighet kommer til å vare, at mannen i ditt liv behandler deg på en skikkelig måte, eller at du selv kommer til å fortsette å være glad i partneren din for alltid.

Du må selv finne ut hva som passer for deg, men jeg er overbevist om at det er uklokt å tie dette i hjel - samt tåle dette.

Hvis du tier og tåler, tror jeg at selvtilliten din havner under frysepunktet, at angsten gnager og river i hjertet når han ikke kommer hjem når han pleier. Du kommer mest sannsynlig til å begynne på "sjekke-helvete" (sjekke mobil, mail, lommer, klær...mm), men det er bare ødeleggende. Man blir bare frynsete i kantene av det.

Troll sprekker når de kommer frem i lyset. Mitt råd er derfor å si det du vet til din partner, og ta det derfra.

Du fortjener at kjæresten din er snill og trofast mot deg. Dersom partneren din ikke er det (for han er ikke det når han er utro mot deg), er han faktisk ikke verdt at du strever sånn.

Kan jeg forresten spørre hvordan du fant dette ut? Og hvordan du tok det opp?

[Gjest svak?]

Hvordan kan noen som deg her velge å la seg behandle respektløst, og velge og miste all verdighet? For det er jo det du gjør om du bare lar dette her gli over.

Føler du at du er så lite verdt, at det ikke er så nøy om han har en kjæreste til?

Ingen med sunne egenverdier godtar noe sånt, eller tilgir noe sånt helt uten videre.

[org]

Hvordan kan noen som deg her velge å la seg behandle respektløst, og velge og miste all verdighet? For det er jo det du gjør om du bare lar dette her gli over.

Føler du at du er så lite verdt, at det ikke er så nøy om han har en kjæreste til?

Ingen med sunne egenverdier godtar noe sånt, eller tilgir noe sånt helt uten videre.

Sikker?

Hvor gammel er du? Og hva har du opplevd som gjør at du kan uttale deg så bombastisk i slike sammenhenger?

[Gjest svak?]

Sikker?

Hvor gammel er du? Og hva har du opplevd som gjør at du kan uttale deg så bombastisk i slike sammenhenger?

Du mener tydeligvis at langvarig utroskap nbak ens rygg slvsagt kan tilgis, og at det spiller liten rolle for et forhold. Mener du det samme om vold også? Altså at han hadde slått henne, og hun hadde valgt å tilgi?

Hvorfor skal man la noen behandle en som en dritt? Skjønner at noen synes det er helt ok, men det gjør ikke jeg.

[Babette]

Hvis du ønsker å beholde ham for enhver pris, bør du ikke foreta deg noe i det hele tatt. Ikke røp at du vet, men fokuser på å vise ham at du elsker ham.

Og: Jeg skjønner at det går an å føle det slik som du gjør. For noen er det å miste den elskede verre enn alt annet.

[Gjest Bedratta]

Hvis du ønsker å beholde ham for enhver pris, bør du ikke foreta deg noe i det hele tatt. Ikke røp at du vet, men fokuser på å vise ham at du elsker ham.

Og: Jeg skjønner at det går an å føle det slik som du gjør. For noen er det å miste den elskede verre enn alt annet.

Det var godt å høre. Men han bør jo se på meg som rar hvis han skjønner at jeg vet og jeg allikevel ikke sier noe..

Sånn som det er nå føler jeg for å vise kjærlighetene min ekstra mye - jeg vil at han skal vite hva han har. Er det dumt av meg? Det føles feil om jeg skal trekke meg unna og la han ha det vondt og sånn, selv om han sårer meg, så trenger ikke jeg å såre ham også..

[Gjest Bedratta]

Hvordan kan noen som deg her velge å la seg behandle respektløst, og velge og miste all verdighet? For det er jo det du gjør om du bare lar dette her gli over.

Føler du at du er så lite verdt, at det ikke er så nøy om han har en kjæreste til?

Ingen med sunne egenverdier godtar noe sånt, eller tilgir noe sånt helt uten videre.

Jeg tror ikke du klarer å forstå hvordan dette er. Jeg hadde aldri trodd dette selv heller, men når jeg nå er midt oppi det så føler jeg bare kjærlighet til ham. Selvsagt er jeg skikkelig såret og skuffa, men jeg føler at dette allikevel er det jeg vil. Har aldri vært i tvil.

[Gjest Bedratta]

Du mener tydeligvis at langvarig utroskap nbak ens rygg slvsagt kan tilgis, og at det spiller liten rolle for et forhold. Mener du det samme om vold også? Altså at han hadde slått henne, og hun hadde valgt å tilgi?

Hvorfor skal man la noen behandle en som en dritt? Skjønner at noen synes det er helt ok, men det gjør ikke jeg.

Sier ikke at det er ok. Jeg sier at jeg er villig til å godta at det har skjedd og gå videre. Jeg får det ikke noe bedre om jeg ikke klarer å se fakta. Og når jeg fortsatt elsker ham etter at dette er oppdaget, så føles det feil å forlate ham. Det føles mer riktig å gjøre ham sikker på hva vi har og kanskje gjøre det enda mer klart hva han kan miste, uten å nødvendigvis true med noe

[Sofline]

Hvis du virkelig ønsker å beholde ham (uten fortsatt utroskap), synes jeg du bør avsløre hva du vet og kreve at han avslutter forholdet til den andre straks. Er det en på jobb, krev at han finner seg ny jobb. Gå i samlivsterapi.

[Gjest Bedratta]

Hvis du virkelig ønsker å beholde ham (uten fortsatt utroskap), synes jeg du bør avsløre hva du vet og kreve at han avslutter forholdet til den andre straks. Er det en på jobb, krev at han finner seg ny jobb. Gå i samlivsterapi.

De kommer ikke til å jobbe sammen mer om ca en måned - det er litt av grunnen min

[Sofline]

De kommer ikke til å jobbe sammen mer om ca en måned - det er litt av grunnen min

Du har vel ikke tenkt la ham gå og fortsette og være utro? Hvis han elsker deg, stopper han dette nå.