Er glad i han, men...

[litt sliten]

... føler meg likevel utbrent og sliten på familieliv, samliv,husarbeid etc... Har ikke lyst på sex. Har liten motivasjon for det meste i livet. Har lyst på tid alene, tid der jeg kan gjøre akkurat som jeg selv vil... Ikke de veldig ekstreme tingene, men bare ha ro rundt meg, lage middag når jeg vil, gå på kino når jeg vil, legge meg når jeg vil...

Har vært sammen i 20 år (fra jeg var 15). Mest av alt vil jeg at vi for en periode bor 50/50 på hybel, men det er uaktuelt for han fordi jeg i en periode for et år siden hadde et litt nært forhold til en kollega.

Da han skjønte at jeg sleit og ville ut for et år siden (ikke skilles, men ha luft) snudde han om og ble drømmemannen... Det har nådd inn til hodet, men ikke til hjertet.

Nå sliter jeg med manglende følelser - vanskelig å gi tilbake så mye kjærlighet som han fortjener....

Noen som kjenner seg igjen?

[Gjest Signaturen]

Jeg tror jeg er i den situasjonen din kjære er i... Og jeg kan si at det er veldig frustrerende å føle at man gir og gir av seg selv og gjør det fordi man bare vil den andre og forholdet godt, men samtidig ikke vite hvordan det kommer til å arte seg til slutt.

Tror du bør snakke med ham om dette med rom og sånn, tror en 50/50-løsning er bra, møtes på halvveien. Gnisten kommer fort tilbake, hvis den ligger til grunn.

Lykke til!

[Gjest roulen]

Regner med at alle som giftet seg med den de var sammen med som 15-åring, kjenner seg igjen hvis de ikke har gjennomført bruddet allerede.

[litt sliten]

Jeg tror jeg er i den situasjonen din kjære er i... Og jeg kan si at det er veldig frustrerende å føle at man gir og gir av seg selv og gjør det fordi man bare vil den andre og forholdet godt, men samtidig ikke vite hvordan det kommer til å arte seg til slutt.

Tror du bør snakke med ham om dette med rom og sånn, tror en 50/50-løsning er bra, møtes på halvveien. Gnisten kommer fort tilbake, hvis den ligger til grunn.

Lykke til!

Har sånn utrolig stor tro på denne 50/50-løsningen.. Det er derfor jeg er så fortvilet for at min mann ikke orker å prøve. Jeg tror at dersom jeg bare får oppleve å ha litt tid for meg selv, få lov å kjenne på litt frihet, så vil det bli mer spennende å være sammen med han igjen.... Sånn det er nå går jeg bare rundt med masse samvittighet fordi jeg ikke klarer å gi han nok ekte kjærlighet. Han er også selvsagt sliten og orker lite som er positivt for sin egen del. Er alltid hjemme, og dermed føler jeg alltid forventninger som jeg ikke klarer å innfri... Det er nok det som gjør meg sliten og som gjør at jeg har lyst til å ha tid for meg selv. Alene på en hybel vil verken et rotete, skittent hus, barn eller mann kreve noe. Og jeg er sikker på at det ikke kom til å gå mange ukene før jeg igjen var klar for hjem, mann og familie... For det er jo egentlig ikke dem jeg vil bort fra, er bare så sliten...

[Gjest Ferie uten mann og barn]

Sommerferien nærmer seg, da kan du reise bort noen uker alene og komme tilbake mer uthvilt. Flere ektepar som kjeder seg sammen burde gjøre dette.

[Gjest Ulvinnen]

Regner med at alle som giftet seg med den de var sammen med som 15-åring, kjenner seg igjen hvis de ikke har gjennomført bruddet allerede.

Og der er du i gang igjen med å fordømme alle "tenåringsekteskap".

Hvilken glede har du egentlig av det?

[Gjest roulen]

Og der er du i gang igjen med å fordømme alle "tenåringsekteskap".

Hvilken glede har du egentlig av det?

Merkelig svar.

Jeg tror ikke du aner hvor mange som i dag ser at de advarslene de fikk da de bandt seg "for livet" til en kjæreste som 15-åringer, var helt riktige, og burde blitt tatt ad notam.

Helt naturlig at det blir "bråstopp" i 30- års alderen.

[Gjest midia]

Regner med at alle som giftet seg med den de var sammen med som 15-åring, kjenner seg igjen hvis de ikke har gjennomført bruddet allerede.

Har du vært i denne situasjonen selv ettersom du så bastant sier dette?

[Gjest Ulvinnen]

Har du vært i denne situasjonen selv ettersom du så bastant sier dette?

Noe må det være.

Legg merke til at det er noen (med nytt nick hver gang), som benytter enhver anledning til å forhåndsdømme par som finner hverandre tidlig og hevde at de trekker opp skilsmisseprosenten. Dette til tross for at det også hver gang er mange dolere som forteller om motsatt erfaring.

[Goldy79]

Noe må det være.

Legg merke til at det er noen (med nytt nick hver gang), som benytter enhver anledning til å forhåndsdømme par som finner hverandre tidlig og hevde at de trekker opp skilsmisseprosenten. Dette til tross for at det også hver gang er mange dolere som forteller om motsatt erfaring.

eg gifta meg når eg nett var fylt 20, er framleis gift. Har vore saman sidan eg var 18 år!

Synes ikkje det har noko å seie kor gammal ein er når ein treff kvarandre :-)

[Gjest puuh...!]

Har sånn utrolig stor tro på denne 50/50-løsningen.. Det er derfor jeg er så fortvilet for at min mann ikke orker å prøve. Jeg tror at dersom jeg bare får oppleve å ha litt tid for meg selv, få lov å kjenne på litt frihet, så vil det bli mer spennende å være sammen med han igjen.... Sånn det er nå går jeg bare rundt med masse samvittighet fordi jeg ikke klarer å gi han nok ekte kjærlighet. Han er også selvsagt sliten og orker lite som er positivt for sin egen del. Er alltid hjemme, og dermed føler jeg alltid forventninger som jeg ikke klarer å innfri... Det er nok det som gjør meg sliten og som gjør at jeg har lyst til å ha tid for meg selv. Alene på en hybel vil verken et rotete, skittent hus, barn eller mann kreve noe. Og jeg er sikker på at det ikke kom til å gå mange ukene før jeg igjen var klar for hjem, mann og familie... For det er jo egentlig ikke dem jeg vil bort fra, er bare så sliten...

Jeg forstår deg utmerket godt. De helgene ungene er hos faren sin, er bare helt nødvendige for min overlevelse - bare det å kunne la oppvasken stå, legge fra meg nøklene uten at de blir borte, kunne gå naken rundt om jeg skulle få lyst til det, uten kommentarer eller tilnærmelse, kunne sove med god samvittighet, kunne gå tur i butikker uten å måtte skynde meg hjem eller få telefoner. Kunne sitte med venninner uten å se på klokka. Ha god samvittighet, rett og slett, og stillhet. Se på de tv-programmene jeg har lyst til, uten konkurranse, også!

Jeg tror ikke menn i det hele tatt forstår hvor mye vi kvinner investerer og gir av oss selv, på bekostning av oss selv, i forhold. Jeg er i hvert fall sikker på at i mitt neste forhold, vil jeg beholde leiligheten for meg selv, så jeg har et sted å trekke meg tilbake til.

Jeg tror begge parter har godt av å ha rom omkring seg som er bare deres. Og da snakker jeg ikke om formiddagene der den ene er på jobb, den andre ikke.

Et skuespill av Ibsen renner meg i hu når jeg leser ditt innlegg: Fruen fra havet. Som er gift, men har gjort en avtale om at når hennes elskede vender tilbake, skal hun følge ham. Etter mange års ekteskap, hun har voksne døtre, kommer hennes elskede omsider. Og ektemannen nekter henne å dra, naturligvis. Han kjemper en kamp. Men til slutt innser han at det ikke er han - men hun - som må treffe valget. Skal hun reise eller skal hun bli - det kan ikke han, bare hun, bestemme. Så han gir henne friheten til å velge selv. Og vil la henne dra.

Da, og først da, når hun får ta valget over eget liv selv - blir hun fri. Til å velge. Og da velger hun naturligvis den mannen som ga henne hennes eget liv. Som respekterte hennes valg.

Det er klart at fristelser kan komme når man bor hver for seg - men såvidt jeg forsto, kom fristelsene for deg mens dere bodde sammen.

Men ditt behov for å få luft omkring deg bør han respektere. Det er et dikt som lyder slik:

" If you Love somebody, set him free; if he comes back to you, he is yours; if he doesn't, he never was!" Det er fruen fra havet i 3 setninger. Men det er også utfordringen til din mann: Er han modig nok til å finne ut sannheten om forholdet deres...?

[Flippflopp]

Siden det er meg som diskuteres her så kunne jeg godt tenke meg å tilføye noen ting som er en det av totalbildet.

For det første så er dette andre gangen du svikter min tillit. Første gangen var for 10-12 år siden da vi bodde hver for oss i to år. Da hadde du et sexuelt forhold til en felles venn av oss.

Denne kollegaen som du nå har hatt et nært forhold til har dreid seg om hemmelige besøk hos han, hemmelige sms-meldinger, brev osv. En gang tok jeg med ungene på hytta for at du skulle ha jobbfest hjemme. Da ble han igjen og dere danset, strøk osv. til kl. 07.00 om morgenen. En annen ting som er sårt når det gjelder denne kollegaen er at du ikke har avsluttet vennskapet, men fortsatt ønsker å ha han som venn. Jeg har sagt jeg ikke ønsker at dere har kontakt utenom jobb, men det respekterer han ikke og fortsetter å sende deg sms’er. Når jeg sier at jeg synes det er problematisk, så sier du ”kanskje han bare ikke forstår at dette er et så stort problem for deg” i en litt sarkastisk tone. Dette får meg til å tenke at det er et større problem for deg at jeg ikke liker det enn at det er et problem at han ikke slutter, enda han vet om at du har vært utro en gang tidligere.

En annen ting som er sårt er at du benektet forholdet selv på direkte spørsmål. Du innrømmet det ikke før jeg kunne vise deg at jeg hadde bevis, nemlig en sms-melding jeg hadde snoket til meg. ”Vet ikke hva X tenker om deg, om han har noen konkret mistanke, men kommetarene etter xxx viste jo at han nok er redd for det, ja. Har sagt jeg ikke vil han noen andre enn han , selv om det er vanskelig . Hvis han spør konkret om deg vet jeg ikke hva jeg sier. ……… Håper helga de blir fin. Klem kan jeg vel fortsatt sende tror jeg…” Dette var utdrag fra en av meldingene. Da la du deg flat, men siden har du prøvd å uskyldiggjøre det med at dere hadde jo ikke gjort noe galt. At dere bare var blitt litt for gode venner osv. At vi egentlig aldri hadde snakket om grenser, at du nok hadde en litt annen forståelse enn meg om hvilke grenser vi skulle ha. Det siste kan jeg bevise at ikke er sant. For du har nemlig skrevet dette tidligere her som svar til ei som lurte på om typens hemmelige kafebesøk med en venninne var ok.

---------

”Innlegget skrevet av xxxxxx i Samliv

6/1-2003 klokken 20:50 ,

Re: Hvor mye frihet i et forhold

Etter å ha lest lignende innlegg tidligere skjønner jeg at det er svært ulike meninger om dette. Jeg skjønner godt at du ikke har likt det du opplevde, og spesielt ikke når møtene var hemmelige. Hvorfor skal en partner ha venninner som han ikke ønsker at partneren skal bli kjent med..... nei, dette skjønner ikke jeg.

Jeg nevnte dette for min mann sist jeg hadde lest en lignende diskusjon og han var også sjokkert over hvor frie tøyler noen mente det var normalt å ha. Han hadde ikke likt om jeg stadig hadde avtaler med andre menn uten han. Og jeg føler meg absolutt ikke passet på.

Mulig folks følelser på dette området har mye med erfaringer å gjøre. Folk som opp i gjennom årene har hatt mange venner av motsatt kjønn som det aldri har vært noe kjærestegreier med, har kanskje lettere for å gi frihet enn andre. Vet ikke. Tror i hvert fall det er viktig å snakke sammen om dette, slik at man finner en person som tenker omtrent som deg selv. ”

-------------

Da vi var hos familieterapeut i fjor så tok han opp et problem som var under veis, nemlig at du skulle på en ukes jobbtur alene sammen med denne kollegaen nå i mars. Det ville du ikke snakke om for at jobben er det som betyr mest for deg, og denne turen var så viktig både for deg og kollegaen. Det gikk ikke å forandre på, så du trumfet gjennom turen som var nå i mars. Like sannsynlig at jeg mister følelsene for han som at de blir sterkere sa du. Da du kom tilbake fra turen ble forholdet vårt tydelig verre. Du var enda mer avisende enn tidligere. Men ingenting hadde forandret noe sa du, men jeg klarer ikke å la være å spekulere i det.

Ellers så er det slik at du ikke kan prate om våre problemer i lag med meg. Jeg kritiserer deg bare når jeg prøve å si hvordan jeg har det og føler det. Du prater med venninner og gestaltterapeut alene. Det er du som har problemer sier du. Jeg har foreslått at vi skal prøve familieterapeut eller samlivskurs, men du sier at de forsto deg jo ikke.

Jeg har sagt til deg at du må gjerne flytte, men at jeg ikke kan gi noen garanti for at jeg vil ha deg tilbake etterpå. At jeg ikke ønsker løsning der du kommer og går, og at jeg skal gå og håpe på at ting løser seg, Har sagt jeg ønsker at en slik flytting i utgangspunktet skal være av en mer permanent art, slik at jeg skal slippe usikkerheten som jeg har hatt i ett år nå. Men du vil ikke flytte under slike vilkår. Du ønsker garanti for at du kan komme tilbake. Selv garanterer du at du kommer tilbake, men egentlig så er jo det en garanti du ikke er i stand til å gi. Det er da like sannsynlig at du finner ut at du har det best alene som at du skal plutselig skal få følelsene tilbake. Derfor tror jeg ikke på en slik garanti, og derfor ønsker jeg å være i en situasjon der jeg har faste rammer. Ikke slik som nå der jeg ikke har noen kontroll over noe, og det eneste jeg kan gjøre er å håpe. Slik det er nå holder du meg fast, men vil samtidig selv være fri. Hadde jeg enda visst at det med kollegaen var en tilbakelagt ting, at du hadde avsluttet vennskapet og tatt avstand fra han som ikke klarer å la være å rote rundt i livet vårt og tydeligvis viser mangel på respekt både for meg og deg. Da hadde det nok vært lettere

Vel, som jeg har sagt tidligere så er jeg fortsatt glad i deg, og mitt høyeste ønske er at vi skal få det fint i sammen igjen. Men jeg har samtidig et sterkt ønske om å få avklart ting slik at jeg vet hva jeg har å forholde meg til resten av livet.

Beklager at det ble et langt innlegg, men det var godt å få det ut.

[litt sliten]

Jeg forstår deg utmerket godt. De helgene ungene er hos faren sin, er bare helt nødvendige for min overlevelse - bare det å kunne la oppvasken stå, legge fra meg nøklene uten at de blir borte, kunne gå naken rundt om jeg skulle få lyst til det, uten kommentarer eller tilnærmelse, kunne sove med god samvittighet, kunne gå tur i butikker uten å måtte skynde meg hjem eller få telefoner. Kunne sitte med venninner uten å se på klokka. Ha god samvittighet, rett og slett, og stillhet. Se på de tv-programmene jeg har lyst til, uten konkurranse, også!

Jeg tror ikke menn i det hele tatt forstår hvor mye vi kvinner investerer og gir av oss selv, på bekostning av oss selv, i forhold. Jeg er i hvert fall sikker på at i mitt neste forhold, vil jeg beholde leiligheten for meg selv, så jeg har et sted å trekke meg tilbake til.

Jeg tror begge parter har godt av å ha rom omkring seg som er bare deres. Og da snakker jeg ikke om formiddagene der den ene er på jobb, den andre ikke.

Et skuespill av Ibsen renner meg i hu når jeg leser ditt innlegg: Fruen fra havet. Som er gift, men har gjort en avtale om at når hennes elskede vender tilbake, skal hun følge ham. Etter mange års ekteskap, hun har voksne døtre, kommer hennes elskede omsider. Og ektemannen nekter henne å dra, naturligvis. Han kjemper en kamp. Men til slutt innser han at det ikke er han - men hun - som må treffe valget. Skal hun reise eller skal hun bli - det kan ikke han, bare hun, bestemme. Så han gir henne friheten til å velge selv. Og vil la henne dra.

Da, og først da, når hun får ta valget over eget liv selv - blir hun fri. Til å velge. Og da velger hun naturligvis den mannen som ga henne hennes eget liv. Som respekterte hennes valg.

Det er klart at fristelser kan komme når man bor hver for seg - men såvidt jeg forsto, kom fristelsene for deg mens dere bodde sammen.

Men ditt behov for å få luft omkring deg bør han respektere. Det er et dikt som lyder slik:

" If you Love somebody, set him free; if he comes back to you, he is yours; if he doesn't, he never was!" Det er fruen fra havet i 3 setninger. Men det er også utfordringen til din mann: Er han modig nok til å finne ut sannheten om forholdet deres...?

Kjenner meg så godt igjen i det du skriver... og jeg tenker også sånn at jeg skulle ønske han turde å gi meg frihet... Han sa nettopp at en fugl som ble sluppet ut av buret aldri kom tilbake igjen... Det er vel sånn han ser det:-( Jeg tenker heller motsatt... men det er jo selvsagt alltid en risiko. Men det er det jo også når man lever på denne måten... Dessverre vil han pr i dag heller skilles enn å prøve 50/50-løsningen

[litt sliten]

Noe må det være.

Legg merke til at det er noen (med nytt nick hver gang), som benytter enhver anledning til å forhåndsdømme par som finner hverandre tidlig og hevde at de trekker opp skilsmisseprosenten. Dette til tross for at det også hver gang er mange dolere som forteller om motsatt erfaring.

Syns det er så dumt når det blir diskusjoner helt på siden av det trådstarteren, i dette tilfellet meg, la opp til...

Akkurat nå er det for meg uinteressant om noen alltid dømmer tenåringsekteskap nord og ned eller ikke... jeg ville bare høre om noen hadde det som meg og kunne gi meg litt innspill i en vanskelig situasjon...

[Gjest trådløs]

Kjenner meg så godt igjen i det du skriver... og jeg tenker også sånn at jeg skulle ønske han turde å gi meg frihet... Han sa nettopp at en fugl som ble sluppet ut av buret aldri kom tilbake igjen... Det er vel sånn han ser det:-( Jeg tenker heller motsatt... men det er jo selvsagt alltid en risiko. Men det er det jo også når man lever på denne måten... Dessverre vil han pr i dag heller skilles enn å prøve 50/50-løsningen

Hva vil du ha frihet til?

Du har valgt å beholde han ved forrige korsvei, og da skal du ta han på alvor, når han føler at han ikke vil gå på gress!

Vi kan se ordtaket om å gi fri, så kommer den du elsker tilbake motsatt også.

Tar jeg noe, kan jeg også miste noe annet.

[Gjest trådløs]

Siden det er meg som diskuteres her så kunne jeg godt tenke meg å tilføye noen ting som er en det av totalbildet.

For det første så er dette andre gangen du svikter min tillit. Første gangen var for 10-12 år siden da vi bodde hver for oss i to år. Da hadde du et sexuelt forhold til en felles venn av oss.

Denne kollegaen som du nå har hatt et nært forhold til har dreid seg om hemmelige besøk hos han, hemmelige sms-meldinger, brev osv. En gang tok jeg med ungene på hytta for at du skulle ha jobbfest hjemme. Da ble han igjen og dere danset, strøk osv. til kl. 07.00 om morgenen. En annen ting som er sårt når det gjelder denne kollegaen er at du ikke har avsluttet vennskapet, men fortsatt ønsker å ha han som venn. Jeg har sagt jeg ikke ønsker at dere har kontakt utenom jobb, men det respekterer han ikke og fortsetter å sende deg sms’er. Når jeg sier at jeg synes det er problematisk, så sier du ”kanskje han bare ikke forstår at dette er et så stort problem for deg” i en litt sarkastisk tone. Dette får meg til å tenke at det er et større problem for deg at jeg ikke liker det enn at det er et problem at han ikke slutter, enda han vet om at du har vært utro en gang tidligere.

En annen ting som er sårt er at du benektet forholdet selv på direkte spørsmål. Du innrømmet det ikke før jeg kunne vise deg at jeg hadde bevis, nemlig en sms-melding jeg hadde snoket til meg. ”Vet ikke hva X tenker om deg, om han har noen konkret mistanke, men kommetarene etter xxx viste jo at han nok er redd for det, ja. Har sagt jeg ikke vil han noen andre enn han , selv om det er vanskelig . Hvis han spør konkret om deg vet jeg ikke hva jeg sier. ……… Håper helga de blir fin. Klem kan jeg vel fortsatt sende tror jeg…” Dette var utdrag fra en av meldingene. Da la du deg flat, men siden har du prøvd å uskyldiggjøre det med at dere hadde jo ikke gjort noe galt. At dere bare var blitt litt for gode venner osv. At vi egentlig aldri hadde snakket om grenser, at du nok hadde en litt annen forståelse enn meg om hvilke grenser vi skulle ha. Det siste kan jeg bevise at ikke er sant. For du har nemlig skrevet dette tidligere her som svar til ei som lurte på om typens hemmelige kafebesøk med en venninne var ok.

---------

”Innlegget skrevet av xxxxxx i Samliv

6/1-2003 klokken 20:50 ,

Re: Hvor mye frihet i et forhold

Etter å ha lest lignende innlegg tidligere skjønner jeg at det er svært ulike meninger om dette. Jeg skjønner godt at du ikke har likt det du opplevde, og spesielt ikke når møtene var hemmelige. Hvorfor skal en partner ha venninner som han ikke ønsker at partneren skal bli kjent med..... nei, dette skjønner ikke jeg.

Jeg nevnte dette for min mann sist jeg hadde lest en lignende diskusjon og han var også sjokkert over hvor frie tøyler noen mente det var normalt å ha. Han hadde ikke likt om jeg stadig hadde avtaler med andre menn uten han. Og jeg føler meg absolutt ikke passet på.

Mulig folks følelser på dette området har mye med erfaringer å gjøre. Folk som opp i gjennom årene har hatt mange venner av motsatt kjønn som det aldri har vært noe kjærestegreier med, har kanskje lettere for å gi frihet enn andre. Vet ikke. Tror i hvert fall det er viktig å snakke sammen om dette, slik at man finner en person som tenker omtrent som deg selv. ”

-------------

Da vi var hos familieterapeut i fjor så tok han opp et problem som var under veis, nemlig at du skulle på en ukes jobbtur alene sammen med denne kollegaen nå i mars. Det ville du ikke snakke om for at jobben er det som betyr mest for deg, og denne turen var så viktig både for deg og kollegaen. Det gikk ikke å forandre på, så du trumfet gjennom turen som var nå i mars. Like sannsynlig at jeg mister følelsene for han som at de blir sterkere sa du. Da du kom tilbake fra turen ble forholdet vårt tydelig verre. Du var enda mer avisende enn tidligere. Men ingenting hadde forandret noe sa du, men jeg klarer ikke å la være å spekulere i det.

Ellers så er det slik at du ikke kan prate om våre problemer i lag med meg. Jeg kritiserer deg bare når jeg prøve å si hvordan jeg har det og føler det. Du prater med venninner og gestaltterapeut alene. Det er du som har problemer sier du. Jeg har foreslått at vi skal prøve familieterapeut eller samlivskurs, men du sier at de forsto deg jo ikke.

Jeg har sagt til deg at du må gjerne flytte, men at jeg ikke kan gi noen garanti for at jeg vil ha deg tilbake etterpå. At jeg ikke ønsker løsning der du kommer og går, og at jeg skal gå og håpe på at ting løser seg, Har sagt jeg ønsker at en slik flytting i utgangspunktet skal være av en mer permanent art, slik at jeg skal slippe usikkerheten som jeg har hatt i ett år nå. Men du vil ikke flytte under slike vilkår. Du ønsker garanti for at du kan komme tilbake. Selv garanterer du at du kommer tilbake, men egentlig så er jo det en garanti du ikke er i stand til å gi. Det er da like sannsynlig at du finner ut at du har det best alene som at du skal plutselig skal få følelsene tilbake. Derfor tror jeg ikke på en slik garanti, og derfor ønsker jeg å være i en situasjon der jeg har faste rammer. Ikke slik som nå der jeg ikke har noen kontroll over noe, og det eneste jeg kan gjøre er å håpe. Slik det er nå holder du meg fast, men vil samtidig selv være fri. Hadde jeg enda visst at det med kollegaen var en tilbakelagt ting, at du hadde avsluttet vennskapet og tatt avstand fra han som ikke klarer å la være å rote rundt i livet vårt og tydeligvis viser mangel på respekt både for meg og deg. Da hadde det nok vært lettere

Vel, som jeg har sagt tidligere så er jeg fortsatt glad i deg, og mitt høyeste ønske er at vi skal få det fint i sammen igjen. Men jeg har samtidig et sterkt ønske om å få avklart ting slik at jeg vet hva jeg har å forholde meg til resten av livet.

Beklager at det ble et langt innlegg, men det var godt å få det ut.

Dette var sterkt!!!

Og ja, jeg forstår deg veldig godt!

Tror kanskje jeg må hjem og si hvor glad jeg er i mannen min, og hvor mye jeg angrer på enkelte ting.

Tusen tusen takk!

[litt sliten]

Siden det er meg som diskuteres her så kunne jeg godt tenke meg å tilføye noen ting som er en det av totalbildet.

For det første så er dette andre gangen du svikter min tillit. Første gangen var for 10-12 år siden da vi bodde hver for oss i to år. Da hadde du et sexuelt forhold til en felles venn av oss.

Denne kollegaen som du nå har hatt et nært forhold til har dreid seg om hemmelige besøk hos han, hemmelige sms-meldinger, brev osv. En gang tok jeg med ungene på hytta for at du skulle ha jobbfest hjemme. Da ble han igjen og dere danset, strøk osv. til kl. 07.00 om morgenen. En annen ting som er sårt når det gjelder denne kollegaen er at du ikke har avsluttet vennskapet, men fortsatt ønsker å ha han som venn. Jeg har sagt jeg ikke ønsker at dere har kontakt utenom jobb, men det respekterer han ikke og fortsetter å sende deg sms’er. Når jeg sier at jeg synes det er problematisk, så sier du ”kanskje han bare ikke forstår at dette er et så stort problem for deg” i en litt sarkastisk tone. Dette får meg til å tenke at det er et større problem for deg at jeg ikke liker det enn at det er et problem at han ikke slutter, enda han vet om at du har vært utro en gang tidligere.

En annen ting som er sårt er at du benektet forholdet selv på direkte spørsmål. Du innrømmet det ikke før jeg kunne vise deg at jeg hadde bevis, nemlig en sms-melding jeg hadde snoket til meg. ”Vet ikke hva X tenker om deg, om han har noen konkret mistanke, men kommetarene etter xxx viste jo at han nok er redd for det, ja. Har sagt jeg ikke vil han noen andre enn han , selv om det er vanskelig . Hvis han spør konkret om deg vet jeg ikke hva jeg sier. ……… Håper helga de blir fin. Klem kan jeg vel fortsatt sende tror jeg…” Dette var utdrag fra en av meldingene. Da la du deg flat, men siden har du prøvd å uskyldiggjøre det med at dere hadde jo ikke gjort noe galt. At dere bare var blitt litt for gode venner osv. At vi egentlig aldri hadde snakket om grenser, at du nok hadde en litt annen forståelse enn meg om hvilke grenser vi skulle ha. Det siste kan jeg bevise at ikke er sant. For du har nemlig skrevet dette tidligere her som svar til ei som lurte på om typens hemmelige kafebesøk med en venninne var ok.

---------

”Innlegget skrevet av xxxxxx i Samliv

6/1-2003 klokken 20:50 ,

Re: Hvor mye frihet i et forhold

Etter å ha lest lignende innlegg tidligere skjønner jeg at det er svært ulike meninger om dette. Jeg skjønner godt at du ikke har likt det du opplevde, og spesielt ikke når møtene var hemmelige. Hvorfor skal en partner ha venninner som han ikke ønsker at partneren skal bli kjent med..... nei, dette skjønner ikke jeg.

Jeg nevnte dette for min mann sist jeg hadde lest en lignende diskusjon og han var også sjokkert over hvor frie tøyler noen mente det var normalt å ha. Han hadde ikke likt om jeg stadig hadde avtaler med andre menn uten han. Og jeg føler meg absolutt ikke passet på.

Mulig folks følelser på dette området har mye med erfaringer å gjøre. Folk som opp i gjennom årene har hatt mange venner av motsatt kjønn som det aldri har vært noe kjærestegreier med, har kanskje lettere for å gi frihet enn andre. Vet ikke. Tror i hvert fall det er viktig å snakke sammen om dette, slik at man finner en person som tenker omtrent som deg selv. ”

-------------

Da vi var hos familieterapeut i fjor så tok han opp et problem som var under veis, nemlig at du skulle på en ukes jobbtur alene sammen med denne kollegaen nå i mars. Det ville du ikke snakke om for at jobben er det som betyr mest for deg, og denne turen var så viktig både for deg og kollegaen. Det gikk ikke å forandre på, så du trumfet gjennom turen som var nå i mars. Like sannsynlig at jeg mister følelsene for han som at de blir sterkere sa du. Da du kom tilbake fra turen ble forholdet vårt tydelig verre. Du var enda mer avisende enn tidligere. Men ingenting hadde forandret noe sa du, men jeg klarer ikke å la være å spekulere i det.

Ellers så er det slik at du ikke kan prate om våre problemer i lag med meg. Jeg kritiserer deg bare når jeg prøve å si hvordan jeg har det og føler det. Du prater med venninner og gestaltterapeut alene. Det er du som har problemer sier du. Jeg har foreslått at vi skal prøve familieterapeut eller samlivskurs, men du sier at de forsto deg jo ikke.

Jeg har sagt til deg at du må gjerne flytte, men at jeg ikke kan gi noen garanti for at jeg vil ha deg tilbake etterpå. At jeg ikke ønsker løsning der du kommer og går, og at jeg skal gå og håpe på at ting løser seg, Har sagt jeg ønsker at en slik flytting i utgangspunktet skal være av en mer permanent art, slik at jeg skal slippe usikkerheten som jeg har hatt i ett år nå. Men du vil ikke flytte under slike vilkår. Du ønsker garanti for at du kan komme tilbake. Selv garanterer du at du kommer tilbake, men egentlig så er jo det en garanti du ikke er i stand til å gi. Det er da like sannsynlig at du finner ut at du har det best alene som at du skal plutselig skal få følelsene tilbake. Derfor tror jeg ikke på en slik garanti, og derfor ønsker jeg å være i en situasjon der jeg har faste rammer. Ikke slik som nå der jeg ikke har noen kontroll over noe, og det eneste jeg kan gjøre er å håpe. Slik det er nå holder du meg fast, men vil samtidig selv være fri. Hadde jeg enda visst at det med kollegaen var en tilbakelagt ting, at du hadde avsluttet vennskapet og tatt avstand fra han som ikke klarer å la være å rote rundt i livet vårt og tydeligvis viser mangel på respekt både for meg og deg. Da hadde det nok vært lettere

Vel, som jeg har sagt tidligere så er jeg fortsatt glad i deg, og mitt høyeste ønske er at vi skal få det fint i sammen igjen. Men jeg har samtidig et sterkt ønske om å få avklart ting slik at jeg vet hva jeg har å forholde meg til resten av livet.

Beklager at det ble et langt innlegg, men det var godt å få det ut.

Dette er din versjon av situasjonen, min er en annen, som du jo vet. Kunne ha gått inn i hver påstand og forklart hvordan jeg ser det, men syns ikke internett er et egnet sted for oss å kommuniserere om våre problemer. Jeg skrev bare innlegget for å få litt innspill og hjelp...

[Gjest trådløs]

Dette er din versjon av situasjonen, min er en annen, som du jo vet. Kunne ha gått inn i hver påstand og forklart hvordan jeg ser det, men syns ikke internett er et egnet sted for oss å kommuniserere om våre problemer. Jeg skrev bare innlegget for å få litt innspill og hjelp...

Synes du ikke det er veldig urimelig at han ikke får lov til å legge fram sin versjon?

Det gir andre mulighet for å være kritiske til begge?

Eller er det bare din versjon som skal fram?

Det bare bekrefter i så fall at du er svært lite i stand til å lytte. Eller villig?

Tror kanskje det er fler enn meg som skjønner hvem som ikke er særlig god til å se seg selv her.

[Flippflopp]

Dette er din versjon av situasjonen, min er en annen, som du jo vet. Kunne ha gått inn i hver påstand og forklart hvordan jeg ser det, men syns ikke internett er et egnet sted for oss å kommuniserere om våre problemer. Jeg skrev bare innlegget for å få litt innspill og hjelp...

Det er vel ikke min intensjon å starte noen diskusjon. Men syntes det kunne være greit å fylle ut litt. Noe av det jeg skriver er fakta, og noe er selfølgelig hvordan jeg ser og føler det. Jeg mener det kan være nyttig for de som vil svare deg at de ser den andre siden av saken også.

Følte det uansett godt å få sagt noe jeg også. Og kunne også tenke meg litt innspill og hjelp i den situasjonen jeg er i.

[Gjest trådløs]

Det er vel ikke min intensjon å starte noen diskusjon. Men syntes det kunne være greit å fylle ut litt. Noe av det jeg skriver er fakta, og noe er selfølgelig hvordan jeg ser og føler det. Jeg mener det kan være nyttig for de som vil svare deg at de ser den andre siden av saken også.

Følte det uansett godt å få sagt noe jeg også. Og kunne også tenke meg litt innspill og hjelp i den situasjonen jeg er i.

Det er ganske enkelt.

Samboeren min fant seg ikke i slikt, ble en mann og sa klart i fra.

Han hadde vært for snill, og jeg hadde ikke respekt.

Sett deg i respekt og si nok er nok! Det fikk jeg respekt for.

Et eneste forsøk på å bryte din tillit til, over og ut. Det er mitt råd.