både adopterte og fosternbarn i fam.

[Gjest lurer veldig nå]

Vil gjerne høre efaringer fra dere som har gjort begge deler.Har tenkt tanken om barn nr. 4 skal være fosterbarn, men er veldig usikker.

- Vil et lite "foster"barn kalle deg ,mamma, pappa selv om det har sin kontakt med biol mamma og pappa hele livet tro?

- Hvordan opplever adopteret det. Ser de forskjellen. At h'n ikke er "vår" på en måte, mens de er det, selv om de faktisk er i en samme situasjon bare det at de ikke kan treffe biol. familie, og juridisk sett er våre.

Følelsesmesig vil det jo ikke bli noen forskjell, men der er en nyanse som jeg lurer på om blir vanskelig.

-begrepet ordentlige foreldre får det en ny debatt i denne sit. Vi er ordentlige foreldre til våre adopteret barn, men de har ofgså fødemamma pappa. Første mamma og pappa eller hva man velger å si. Hva med fosterbarna. Kan man argumnetere på samme måten??

- Vi har barn i alderen snart 7 til 11. Det nye barnet vil være et lite barn evnt. 2-3. Kansje det er annerledes hvis man hadde foster først, eller fikk mens de andre var mindre. Mange tanker osv.

Inbiller meg at disse tingene ville vært enklere dersom man hadde komb. egenfødt og så fosterbarn. Men jeg vet ikke.

Takknemlig for svar.Føler meg velig usikker på dette, om det er en god komb.

Jeg er seriøs og forventer seriøse svar som ikke går inn for å misforstå formuleringer her.Regner med at de som har gjort begge deler har vært innom noen av de samme tankene:)

Hilsen en som

[piluttanlei]

qoute-- Hvordan opplever adopteret det. Ser de forskjellen. At h'n ikke er "vår" på en måte, mens de er det, selv om de faktisk er i en samme situasjon bare det at de ikke kan treffe biol. familie, og juridisk sett er våre. qoute end-

Som adoptivmamma må jeg da reagere på dette ! Har du satt deg ordentlig inn i hvordan det er å ha fosterbarn ? Det inneberer at barnet kan återplasseres hos biologiske foreldrer . Du kan da ikke seriøst likstelle adoptivbarn og fosterbarn???

[Gjest lurer veldig nå]

qoute-- Hvordan opplever adopteret det. Ser de forskjellen. At h'n ikke er "vår" på en måte, mens de er det, selv om de faktisk er i en samme situasjon bare det at de ikke kan treffe biol. familie, og juridisk sett er våre. qoute end-

Som adoptivmamma må jeg da reagere på dette ! Har du satt deg ordentlig inn i hvordan det er å ha fosterbarn ? Det inneberer at barnet kan återplasseres hos biologiske foreldrer . Du kan da ikke seriøst likstelle adoptivbarn og fosterbarn???

Da misforstår du, slik jeg fryktet. Jeg vet utmerket godt hva som er forskjellen. Det er nettopp denne forskjellen jeg lurer på om kan bli problematisk, og som jeg prøvde å beskrive. hvordan blir denne komb. med fosterbarn, adopterte.De er jo likestilt i familien, men juridisk sett er de ikke våre, mens de andre er det.

Og de har faktisk mye den samme bakgrunn. Av en eller annen grunn kunne de ikke være hos sin biol. familie.

Det konkrete barnet det er snakk om for vår del skal plasseres permanet, dvs til det er voksent.Selv om jeg vet at det kan hende det endres.

Jeg likestiller ikke, men lurer på om den forskjellen blir vanskelig for våre egne(adopterte) barn å forstå.

Så det vil jeg gjerne ha svar på av de som har gjort begge deler.

Formuleringer kan misforstås, så vær vennlig å prøv å se hva jeg ønsker å vite. Jeg har tre barn som er adoptert og vet hva det vil si å væe fosterforelder, ok:))))

[Tubby1365380674]

qoute-- Hvordan opplever adopteret det. Ser de forskjellen. At h'n ikke er "vår" på en måte, mens de er det, selv om de faktisk er i en samme situasjon bare det at de ikke kan treffe biol. familie, og juridisk sett er våre. qoute end-

Som adoptivmamma må jeg da reagere på dette ! Har du satt deg ordentlig inn i hvordan det er å ha fosterbarn ? Det inneberer at barnet kan återplasseres hos biologiske foreldrer . Du kan da ikke seriøst likstelle adoptivbarn og fosterbarn???

mulig forvirringen skyldes mange "de". De i første inlegg viser altså til de barna som er adoptert.

Og du må da se at foster barn og barn som adopteres kan ha en ganske lik bakgrunn i mange tilfeller.Det er jo nettopp det som jeg lurer på om kan bli problematisk.Fordi den adopterte er vår, mens fosterbarnet ikke er vår. samtidig som det lille barnet some er aktuelt for oss sans. vil kalle oss mamma og pppa og som også vil oppleves følelses messig som vår,fordi det ikke er snakk om en kortsiktig plassering her.

Har venner som er fosterforeldre, avlastingsforeldre og akutt beredskaps hjem, men de har ikke adopteret i tillegg

Skjønner du nå?

[Gjest blue cucumber]

Hei, har ikke fosterbarn selv, men har det innen familien.

Siden de adopterte barna er eldre, så tror jeg det skulle være ganske så uproblematisk.

Men det kommer litt an på om fosterbarnet skal være permanent hos dere, eller om det blir for en periode. Det har litt betydning for om barnet kaller dere mamma og pappa.

Fosterbarnet i min familie sier ikke mamma og pappa men heller lise-mamma og Morten, noe jeg synes er greit når han også skal ha samvær med sine biologiske foreldre. Ellers omtaler han fosterforeldrene med fornavn. Med mindre dere vet at barnet skal være permanent hos dere, så ville jeg ikke lagt opp til barnet skulle kalle dere mamma og pappa. Det kan bli vanskelig om barnet skal tilbake til sine biologiske foreldre.

Om deres adoptivbarn er trygge på sin identitet og ellers er harmoniske, så kan jeg ikke helt se at dette med å ha et fosterbarn skulle medføre noe særlig problemer utover at fosterbarnet vil trenge mye emosjonell støtte i starten, og adoptivbarna bør være forberedt på at mammma og pappa ofte må prioritere fosterbarnet.

Vet ikke om du ble så mye klokere. Men du får ha lykke til med valget.

[step]

Vi har både egenfødte og adopterte og lurte på om sistemann skulle være et fosterbarn. Derfor avtalte jeg en samtale med fosterhjemsansvarlig i kommunen og fikk gode råd som var tilpasset akkurat oss. Det var så deilig å få råd fra en som hadde lang erfaring fra fosterhjem plasseringer og alt som du også lurer på.

[piluttanlei]

mulig forvirringen skyldes mange "de". De i første inlegg viser altså til de barna som er adoptert.

Og du må da se at foster barn og barn som adopteres kan ha en ganske lik bakgrunn i mange tilfeller.Det er jo nettopp det som jeg lurer på om kan bli problematisk.Fordi den adopterte er vår, mens fosterbarnet ikke er vår. samtidig som det lille barnet some er aktuelt for oss sans. vil kalle oss mamma og pppa og som også vil oppleves følelses messig som vår,fordi det ikke er snakk om en kortsiktig plassering her.

Har venner som er fosterforeldre, avlastingsforeldre og akutt beredskaps hjem, men de har ikke adopteret i tillegg

Skjønner du nå?

Ok, jeg skjønner, jeg la nok bare vekt på feil settning for å få det til å henge sammen .

Jeg tror nok at det kan være en fordel for barna å ha noe felles.Tror kanskje det kan være vanskeligere med biobarn v/s foster eller adoptivbarn. Selv er jeg så heldig at jeg har 2 adopterte og venter på fosterbarn, vi har vært igjennom ''pride'' og skal nå beslutte oss for alder , mye å tenke på !

Lykke til !

[Gjest klemz]

Ok, jeg skjønner, jeg la nok bare vekt på feil settning for å få det til å henge sammen .

Jeg tror nok at det kan være en fordel for barna å ha noe felles.Tror kanskje det kan være vanskeligere med biobarn v/s foster eller adoptivbarn. Selv er jeg så heldig at jeg har 2 adopterte og venter på fosterbarn, vi har vært igjennom ''pride'' og skal nå beslutte oss for alder , mye å tenke på !

Lykke til !

Håper det skal gå bra med bio-og adoptivbarn vi da....

[grot]

Håper det skal gå bra med bio-og adoptivbarn vi da....

Det gjør det helt sikkert. Har begge deler vi også, og føler at de som problematiserer dette ikke er de som har begge deler, men heller de som uttaler seg fra "utsiden".

Du får oppleve to fantastiske måter å få barn på. Kan man være heldigere da?

Jeg føler meg i hvertfall som verdens heldigste mamma:-)

[Gjest ikke nick for øyeblikket]

Vi har både biologisk og adoptivbarn og vurderte sterkt å bli fosterforeldre.

Grunnen til at vi ikke gjorde det var kun for at vi selv følte at vi ikke ville klare der og da å ta stilling til at barnet kanskje skulle plasseres tilbake i sin familie en gang.

Dine spørsmål var overhodet ikke i våre tanker.

Barn skjønner forskjellen når de er så store som dine. Du forklarer hvordan det ligger an og ikke gjør noe mer med den saken. Da vil ikke barna heller sette spørsmålstegn på hva og hvorfor videre.

Jeg ville vel ha gått utifra at fosterbarn som skal være lenge ville kalle dere også for mamma og pappa. Det vil være lettere i forhold til omgivelsene og event. spørsmål fra andre folk.

Vi har valgt ny adopsjon for å gjøre vår familie komplett. Og vi må føle at vi er ferdig med egne barn først. Men hvis vi har tid og overskudd senere i livet så vil vi kanskje ta opp fosterbarnsaken påny og vurdere den utifra våre ønsker om og utvide familien videre.Men under andre forutsetninger for familien i sin helhet.

[Guerrito]

Hei! Jeg tror, at adoptivforeldre har store og gode forutsetinger for å bli gode fosterforledre, særlig på ett bestemt område: De har tatt til seg noe som ikke er biologisk, men elsker det like mye. Kanskje , hvis man har egenfødte (bare) og så får fosterbarn, kan fosterbarnet føle eller tro at fosterforeldrene egentlig er mer glad i sine egne, ettersom de er biologiskfødte og fordi de vet at det finnes leie grunner til at de ikke er hos sine biologiske foreldre, Feks kan det tro at de biologiske foreldre ikke bryr seg om dem, de opplever altså allerede fra før a å være redde for at de voksne ikke er "glade nok" i dem. Hvis de ser at dere har adoptert barn, og vet at for dere betyr ikke biologi nødvendigvis noe, og adoptivbarna kan også se og tenke det samme. selv om de har biologiskefødte søsken eller ikke. Mine foreldre vurderte en gang å bli fosterforledre, og da var jeg såpass stor at de snakket med meg og min biologiskefødte storebror om det ( Var rundt 7-8).Jeg ble glad for dette,og lei meg da de bestemte seg for å ikke gjøre det alikevel. Det er iallfall min personlige erfaring...

[trompet]

Da misforstår du, slik jeg fryktet. Jeg vet utmerket godt hva som er forskjellen. Det er nettopp denne forskjellen jeg lurer på om kan bli problematisk, og som jeg prøvde å beskrive. hvordan blir denne komb. med fosterbarn, adopterte.De er jo likestilt i familien, men juridisk sett er de ikke våre, mens de andre er det.

Og de har faktisk mye den samme bakgrunn. Av en eller annen grunn kunne de ikke være hos sin biol. familie.

Det konkrete barnet det er snakk om for vår del skal plasseres permanet, dvs til det er voksent.Selv om jeg vet at det kan hende det endres.

Jeg likestiller ikke, men lurer på om den forskjellen blir vanskelig for våre egne(adopterte) barn å forstå.

Så det vil jeg gjerne ha svar på av de som har gjort begge deler.

Formuleringer kan misforstås, så vær vennlig å prøv å se hva jeg ønsker å vite. Jeg har tre barn som er adoptert og vet hva det vil si å væe fosterforelder, ok:))))

Jeg tror nok at dere vet det riktige å fortelle barna når et fosterbarn er akutuellt. De forstår jo mer enn voksne tror noen ganger. De vil ikke fokusere noe som helst på det , kun at de får kanskje besøk av foreldrene av og til , mens deres barn bor jo hos sine foreldre.de trenger ikke ha besøk av andre mammaer og pappaer.

[Gjest klemz]

Det gjør det helt sikkert. Har begge deler vi også, og føler at de som problematiserer dette ikke er de som har begge deler, men heller de som uttaler seg fra "utsiden".

Du får oppleve to fantastiske måter å få barn på. Kan man være heldigere da?

Jeg føler meg i hvertfall som verdens heldigste mamma:-)

Vi føler oss priveligerte vi da!! Godt å høre det er flere! Føler også at det er mange "utenfra" som mener og føler mye på det å velge å ha to forskjellige svangerskap! Men det er absolutt å anbefale synes iallfall vi! Forberedt på alt kan man ikke være, men det er man heller ikke om man kun har bio-barn heller!

[Gjest klemz]

Vi har både biologisk og adoptivbarn og vurderte sterkt å bli fosterforeldre.

Grunnen til at vi ikke gjorde det var kun for at vi selv følte at vi ikke ville klare der og da å ta stilling til at barnet kanskje skulle plasseres tilbake i sin familie en gang.

Dine spørsmål var overhodet ikke i våre tanker.

Barn skjønner forskjellen når de er så store som dine. Du forklarer hvordan det ligger an og ikke gjør noe mer med den saken. Da vil ikke barna heller sette spørsmålstegn på hva og hvorfor videre.

Jeg ville vel ha gått utifra at fosterbarn som skal være lenge ville kalle dere også for mamma og pappa. Det vil være lettere i forhold til omgivelsene og event. spørsmål fra andre folk.

Vi har valgt ny adopsjon for å gjøre vår familie komplett. Og vi må føle at vi er ferdig med egne barn først. Men hvis vi har tid og overskudd senere i livet så vil vi kanskje ta opp fosterbarnsaken påny og vurdere den utifra våre ønsker om og utvide familien videre.Men under andre forutsetninger for familien i sin helhet.

Ganske så likt tankegangen vår! Vi holder også tanken åpen for fosterbarn senere!

[Gjest mamma-mamma]

Vi er så priviligerte at vi har både, egenfødt, adopterte og fosterbarn i familien.

I det daglige går dette helt greit.

Det minste av fosterbarna sier mamma , mens den eldste sier navnet mitt. Adoptivbarna har også begynt å prøve ut navnet mitt i stedet for mamma.

Når man har barn med forskjellig bakgrunn kommer det opp spørsmål som hvem som er ordentlig mamma osv.

Når man ser på de barna man har i hus og på andres barn, skjønner man jo at alle barn krever spesialbehandling, uansett opphav!!!

[fillolin]

Jeg har ingen erfaring med dette, men vi har også tenkt på å åpne hjemmet og hjertene våre for et fosterbarn når vi en gang i fremtiden er ferdig med adopsjonsprosessen(e), og jeg leser derfor svarene du får med interesse. Dessuten gjør jeg meg en tanke, etter det du skriver og noe jeg nettopp leste i avisen, nemlig at svært mange fosterhjemsplasserte får store vansker senere i livet: kanskje er ikke problemet hva barna tenker og spørsmålene de stiller, men hvordan vi som voksne/foreldre forholder oss. Klarer vi virkelig å åpne hjertene våre for et barn vi vet kan bli tatt fra oss, i teorien når som helst og kanskje på kort varsel? Og hva med barnets behov og rettigheter etter fylte 18 (når "jobben" som fosterforeldre formelt sett er over), i forhold til omsorg, samvær, praktisk hjelp og støtte, arv o.l. Leste bl.a. en artikkel om en voksen mann som levde hos en fosterfamilie fra han var bare noen måneder gammel, sammen med en fostersøster og en søster som var foreldrenes biologiske barn. Men når arven skulle fordeles var det bare noen "smuler" til fosterbarna. Er det riktig? Jeg har ikke svaret, men kjenner at den saken berørte og opprørte meg og satte igang nye tanker. Kanskje avsporing i.f.t. det du skrev om, men synes det var fint at du tok opp dette temaet.

[trompet]

Jeg har ingen erfaring med dette, men vi har også tenkt på å åpne hjemmet og hjertene våre for et fosterbarn når vi en gang i fremtiden er ferdig med adopsjonsprosessen(e), og jeg leser derfor svarene du får med interesse. Dessuten gjør jeg meg en tanke, etter det du skriver og noe jeg nettopp leste i avisen, nemlig at svært mange fosterhjemsplasserte får store vansker senere i livet: kanskje er ikke problemet hva barna tenker og spørsmålene de stiller, men hvordan vi som voksne/foreldre forholder oss. Klarer vi virkelig å åpne hjertene våre for et barn vi vet kan bli tatt fra oss, i teorien når som helst og kanskje på kort varsel? Og hva med barnets behov og rettigheter etter fylte 18 (når "jobben" som fosterforeldre formelt sett er over), i forhold til omsorg, samvær, praktisk hjelp og støtte, arv o.l. Leste bl.a. en artikkel om en voksen mann som levde hos en fosterfamilie fra han var bare noen måneder gammel, sammen med en fostersøster og en søster som var foreldrenes biologiske barn. Men når arven skulle fordeles var det bare noen "smuler" til fosterbarna. Er det riktig? Jeg har ikke svaret, men kjenner at den saken berørte og opprørte meg og satte igang nye tanker. Kanskje avsporing i.f.t. det du skrev om, men synes det var fint at du tok opp dette temaet.

Det er riktig at fosterbarna ikke har rett på arv fra fosterforeldrene , men fra sine biologiske foreldre. Det kan jo i noen tilfeller være at de da får en arv som er større enn de da ville fått, om de hadde hatt arverett etter fosterforeldrene.

Angående alder så er det jo opp til fosterforeldrene å ha kontakt med barna etter at de er fyllt 18 år , de kan framdeles være deres psykologiske foreldre. I noen tilfeller blir fosterhjems plasseringen utvidet til fosterbarnet er fyllt 23 år , det er jo da boligtjenesten på stedet som blir sammarbeids partneren til f.foreldre.

Så er det jo også mulig for f. foreldrene å utstede et testamente for at f. barnet skal få del av arven etter dem. Men uten testamente har de ikke rett på noe arv fra fosterforeldrene.

[fillolin]

Det er riktig at fosterbarna ikke har rett på arv fra fosterforeldrene , men fra sine biologiske foreldre. Det kan jo i noen tilfeller være at de da får en arv som er større enn de da ville fått, om de hadde hatt arverett etter fosterforeldrene.

Angående alder så er det jo opp til fosterforeldrene å ha kontakt med barna etter at de er fyllt 18 år , de kan framdeles være deres psykologiske foreldre. I noen tilfeller blir fosterhjems plasseringen utvidet til fosterbarnet er fyllt 23 år , det er jo da boligtjenesten på stedet som blir sammarbeids partneren til f.foreldre.

Så er det jo også mulig for f. foreldrene å utstede et testamente for at f. barnet skal få del av arven etter dem. Men uten testamente har de ikke rett på noe arv fra fosterforeldrene.

Jeg er klar over de formelle og juridiske siden her, også at barnevernet kan velge å utvide ansvaret/plasseringen utover 18 år. Det jeg tenkte på var mer den følelsesmessige og sosiale siden av dette, kanskje særlig for barn som har bodd hele eller store deler av livet i fosterhjemmet og som ikke har liten eller dårlig kontakt med sine biologiske foreldre. Det jeg var opptatt av var hvordan de formelle sidene påvirker følelsene og relasjonene mellom barnet og fosterforeldrene og mellom barnet og evt. andre barn i familien.

[fillolin]

Jeg er klar over de formelle og juridiske siden her, også at barnevernet kan velge å utvide ansvaret/plasseringen utover 18 år. Det jeg tenkte på var mer den følelsesmessige og sosiale siden av dette, kanskje særlig for barn som har bodd hele eller store deler av livet i fosterhjemmet og som ikke har liten eller dårlig kontakt med sine biologiske foreldre. Det jeg var opptatt av var hvordan de formelle sidene påvirker følelsene og relasjonene mellom barnet og fosterforeldrene og mellom barnet og evt. andre barn i familien.

Oppdaget en liten skrivefeil i forrige innlegg: Skrev "Det jeg tenkte på var mer den følelsesmessige og sosiale siden av dette, kanskje særlig for barn som har bodd hele eller store deler av livet i fosterhjemmet og som ikke har liten eller dårlig kontakt med sine biologiske foreldre." Det skulle selvfølgelig stå "...kanskje særlig for barn som har bodd hele eller store deler av livet i fosterhjemmet og som har liten eller dårlig kontakt med sine biologiske foreldre."

[trompet]

Oppdaget en liten skrivefeil i forrige innlegg: Skrev "Det jeg tenkte på var mer den følelsesmessige og sosiale siden av dette, kanskje særlig for barn som har bodd hele eller store deler av livet i fosterhjemmet og som ikke har liten eller dårlig kontakt med sine biologiske foreldre." Det skulle selvfølgelig stå "...kanskje særlig for barn som har bodd hele eller store deler av livet i fosterhjemmet og som har liten eller dårlig kontakt med sine biologiske foreldre."

Ja da det blir jo en vurderingsak det da. Men om et fosterbarn f eks blir adoptert av f foreldrene så blir de automatisk arvinger etter dem , Om barnet har mistet en av de biologiske foreldrene under tiden som de er i fosterhjemmet så får de barnepensjon fram til fyllte 18 år . de arver derfor direkte også sine besteforeldre om et ledd er vekk (død), jeg vet noen som har blitt enearvinger ,som fikk en stor arv etter besteforeldrene som de aldri hadde sett før.men det er jo ikke egentlig det du mente med tanken din da.men testamente er jo alltid en god løsning. å så er det det da... når de blir voksne så er de jo selvfølgelig ikke så følesesmessige engasjert , de vet jo hvorfor ting er som det er.De vet sikkert også hvorfor de ble plassert i fosterhjem osv , Under oppveksten er det egentlig sjeldent at barna ikke har jevnlig kontakt med sine foreldre eller iallefall en av dem. Det vil alltid være en forskjell på adopterte å fosterbarn, for fosterbarn har jo alltid en tilsynsfører å kontakte å det i seg selv er noe ikke de andre barna har.