både adopterte og fosternbarn i fam.

[trk1365380645]

Jeg har ingen erfaring med dette, men vi har også tenkt på å åpne hjemmet og hjertene våre for et fosterbarn når vi en gang i fremtiden er ferdig med adopsjonsprosessen(e), og jeg leser derfor svarene du får med interesse. Dessuten gjør jeg meg en tanke, etter det du skriver og noe jeg nettopp leste i avisen, nemlig at svært mange fosterhjemsplasserte får store vansker senere i livet: kanskje er ikke problemet hva barna tenker og spørsmålene de stiller, men hvordan vi som voksne/foreldre forholder oss. Klarer vi virkelig å åpne hjertene våre for et barn vi vet kan bli tatt fra oss, i teorien når som helst og kanskje på kort varsel? Og hva med barnets behov og rettigheter etter fylte 18 (når "jobben" som fosterforeldre formelt sett er over), i forhold til omsorg, samvær, praktisk hjelp og støtte, arv o.l. Leste bl.a. en artikkel om en voksen mann som levde hos en fosterfamilie fra han var bare noen måneder gammel, sammen med en fostersøster og en søster som var foreldrenes biologiske barn. Men når arven skulle fordeles var det bare noen "smuler" til fosterbarna. Er det riktig? Jeg har ikke svaret, men kjenner at den saken berørte og opprørte meg og satte igang nye tanker. Kanskje avsporing i.f.t. det du skrev om, men synes det var fint at du tok opp dette temaet.

Vi har også vært inne på tanken om fosterbarn, og kommer nok til å ha det i bakhodet senere. Det er interessante tanker både trådstarter og du, fillolin, har. Jeg tror nok at det er mulig å bli like følelsesmessig engasjert selv om man enda mer enn ved adopterte eller biologiske barn, har fosterbarna til låns. Men i hvor stor grad fosterforeldre blir så knyttet til barna, vet jeg ikke noe om. Men jeg hang meg litt opp i det du skrev om at det gikk dårlig med svært mange fosterbarn, og det strider litt mot det inntrykket jeg har. Jeg trodde de mente fosterhjem var det beste når barna ikke kan bo hjemme? Og hvilke typer fosterhjemsplasseringer var det? Hvor lenge hadde de bodd i fosterhjem og hvilket utgangspunkt hadde de? Kanskje du har en link?

Håper ellers du klarer å bevare tålmodigheten før Livets Reise!

Hjertelig hilsen

[fillolin]

Vi har også vært inne på tanken om fosterbarn, og kommer nok til å ha det i bakhodet senere. Det er interessante tanker både trådstarter og du, fillolin, har. Jeg tror nok at det er mulig å bli like følelsesmessig engasjert selv om man enda mer enn ved adopterte eller biologiske barn, har fosterbarna til låns. Men i hvor stor grad fosterforeldre blir så knyttet til barna, vet jeg ikke noe om. Men jeg hang meg litt opp i det du skrev om at det gikk dårlig med svært mange fosterbarn, og det strider litt mot det inntrykket jeg har. Jeg trodde de mente fosterhjem var det beste når barna ikke kan bo hjemme? Og hvilke typer fosterhjemsplasseringer var det? Hvor lenge hadde de bodd i fosterhjem og hvilket utgangspunkt hadde de? Kanskje du har en link?

Håper ellers du klarer å bevare tålmodigheten før Livets Reise!

Hjertelig hilsen

Jeg leste om dette i bladet "att adoptera", utgitt av svenske Adoptionscentrum (AC). Dessverre ligger ikke artikkelen på nettet, men AC har faktisk vedtatt en uttalelse om dette: http://www.adoptionscentrum.se/portal/page?_pageid=33,48269&_dad=portal&_schema=PORTAL&nid=3939 Jeg trodde også at fosterhjem var et veldig godt omsorgsalternativ, og det kommer vel sikkert an på hva en sammenligner med, men det er altså noen svenske forskere som har gjennomført en studie som viser at mange barn som har vokst opp i fosterhjem får store vansker. Dette gjelder særlig de langtidsplasserte, og det var det som fikk meg til å tenke litt på nytt i.f.t. den følelsesmessige situasjonen disse barna, og fosterforeldrene, kommer i. Dette er studien som ligger til grunn for artikkelen i "att adoptera":

Hjern A, Lindblad F och Vinnerljung B (2003)

Suicide, Psychiatric illness, and social maladjustment in intercountry adoptees in Sweden: A cohort stydy. Den kan bestilles her http://www.sos.se/socialtj/cus/skrift/cussar.htm

Igjen, det kommer vel an på hva en sammenligner med, men forskerne er opptatt av at en må se nærmere på dette, at det er mulig å gjøre forbedringer og at en bør vurdere adopsjon for noen flere enn idag.

Og tålmodighet, ja - heldigvis har vi det travelt, og vi var godt forberedt på denne delen av ventingen, så ennå går det greit, men jeg innser at det føles som en evighet og at det faktisk bare har gått en måned...

[trompet]

Jeg leste om dette i bladet "att adoptera", utgitt av svenske Adoptionscentrum (AC). Dessverre ligger ikke artikkelen på nettet, men AC har faktisk vedtatt en uttalelse om dette: http://www.adoptionscentrum.se/portal/page?_pageid=33,48269&_dad=portal&_schema=PORTAL&nid=3939 Jeg trodde også at fosterhjem var et veldig godt omsorgsalternativ, og det kommer vel sikkert an på hva en sammenligner med, men det er altså noen svenske forskere som har gjennomført en studie som viser at mange barn som har vokst opp i fosterhjem får store vansker. Dette gjelder særlig de langtidsplasserte, og det var det som fikk meg til å tenke litt på nytt i.f.t. den følelsesmessige situasjonen disse barna, og fosterforeldrene, kommer i. Dette er studien som ligger til grunn for artikkelen i "att adoptera":

Hjern A, Lindblad F och Vinnerljung B (2003)

Suicide, Psychiatric illness, and social maladjustment in intercountry adoptees in Sweden: A cohort stydy. Den kan bestilles her http://www.sos.se/socialtj/cus/skrift/cussar.htm

Igjen, det kommer vel an på hva en sammenligner med, men forskerne er opptatt av at en må se nærmere på dette, at det er mulig å gjøre forbedringer og at en bør vurdere adopsjon for noen flere enn idag.

Og tålmodighet, ja - heldigvis har vi det travelt, og vi var godt forberedt på denne delen av ventingen, så ennå går det greit, men jeg innser at det føles som en evighet og at det faktisk bare har gått en måned...

Jeg har hørt begge deler.. dvs. hvis fosterbarnet kommer tidlig i fosterhjem , før de har fått for store "skader" å traumer, så går det bra med dem,Hvis barneværnet bruker lang tid på å bestemme seg for å gå inn i familien å overta omsorgen for barnet , kan skader ha skjedd, mht,den lange å krevende omplasseringen som ofte skjer.Har derimot barneværnet en klar mening om at det ikke er mulig for barnet å vokse opp hos foreldrene i uoverskuelig tid så får barnet en ballast med seg i fosterhjemmet om de blir plassert tidlig i livet. Eldre barn har med seg så mange minner fra tiden i hjemmet som kan prege dem livet ut.Det ofte selv om de får det veldig trygt og godt i fosterhjemmet.

de som har foreldrekontakt føler også at de blir dratt i begge retninger å det er i å for seg både godt å vondt.Derfor er det viktigste i en fosterhjems plassering at bio foreldrene å fosterforeldrene kan snakke sammen , at barnet får følesen av at ingen av de voksne har noe vondt å si om hverandre.

Så... det som den som lurer fælt skriver , at det barnet det er snakk om er lite enda å ikke fått merket noe omsorgsvikt, er et ideiellt tilskudd til familien , Familiens barn er tross alt eldere enn det barnet. så de forstår mer å mer etterhvert .hva som er forskjellen.

[trk1365380645]

Jeg har hørt begge deler.. dvs. hvis fosterbarnet kommer tidlig i fosterhjem , før de har fått for store "skader" å traumer, så går det bra med dem,Hvis barneværnet bruker lang tid på å bestemme seg for å gå inn i familien å overta omsorgen for barnet , kan skader ha skjedd, mht,den lange å krevende omplasseringen som ofte skjer.Har derimot barneværnet en klar mening om at det ikke er mulig for barnet å vokse opp hos foreldrene i uoverskuelig tid så får barnet en ballast med seg i fosterhjemmet om de blir plassert tidlig i livet. Eldre barn har med seg så mange minner fra tiden i hjemmet som kan prege dem livet ut.Det ofte selv om de får det veldig trygt og godt i fosterhjemmet.

de som har foreldrekontakt føler også at de blir dratt i begge retninger å det er i å for seg både godt å vondt.Derfor er det viktigste i en fosterhjems plassering at bio foreldrene å fosterforeldrene kan snakke sammen , at barnet får følesen av at ingen av de voksne har noe vondt å si om hverandre.

Så... det som den som lurer fælt skriver , at det barnet det er snakk om er lite enda å ikke fått merket noe omsorgsvikt, er et ideiellt tilskudd til familien , Familiens barn er tross alt eldere enn det barnet. så de forstår mer å mer etterhvert .hva som er forskjellen.

Det høres jo riktig ut som trompet skriver at det har stor betydning når barnet kommer i fosterfamilie og forholdet mellom foreldrene og fosterforeldrene. Og så har det vel noe å si hva som er grunnlaget, altså hvilke skader/ traumer barnet evt bærer med seg?

Hjertelig hilsen

[fillolin]

Det høres jo riktig ut som trompet skriver at det har stor betydning når barnet kommer i fosterfamilie og forholdet mellom foreldrene og fosterforeldrene. Og så har det vel noe å si hva som er grunnlaget, altså hvilke skader/ traumer barnet evt bærer med seg?

Hjertelig hilsen

Ja, det høres absolutt riktig ut slik trompet skriver, og det er slik jeg har tenkt før også. Men såvidt jeg forstår den artikkelen jeg leste er det altså nettopp de langtidsplasserte som sliter mest. Og da tenkte jeg at de ikke kunne være så veldig gamle når de ble plassert i fosterhjemmet, men det kommer vel an på hvordan forskerne har definert langtidsplassert også da. Min tanke når jeg leste dette var imidlertid at det er for disse barna, som kanskje har levd mesteparten av sitt liv i fosterfamilien, at det blir størst misforhold mellom den opplevde situasjonen og den juridiske situasjonen. Men det var jo bare mine tanker...

[trompet]

Ja, det høres absolutt riktig ut slik trompet skriver, og det er slik jeg har tenkt før også. Men såvidt jeg forstår den artikkelen jeg leste er det altså nettopp de langtidsplasserte som sliter mest. Og da tenkte jeg at de ikke kunne være så veldig gamle når de ble plassert i fosterhjemmet, men det kommer vel an på hvordan forskerne har definert langtidsplassert også da. Min tanke når jeg leste dette var imidlertid at det er for disse barna, som kanskje har levd mesteparten av sitt liv i fosterfamilien, at det blir størst misforhold mellom den opplevde situasjonen og den juridiske situasjonen. Men det var jo bare mine tanker...

Desverre så er det nesten , jeg sier nesten alltid en veldig lang prosess før barn blir plassert i fosterhjem. Den tiden som b v bruker på utredningen er for barna veldig slitsom. de blir jo spurt om ditt å datt å de fleste er lite interesert i å bli offer for b. v. for foreldrene vil nok i den perioden være på vakt å fortelle barna deres verson osv. Hvis b v må gå inn å "ta" et barn i en spessiell situsjon så får selvfølgelig barna sjokk om de ikke selv har ringt etter hjelp. Da må de jo i såfall være større barn,Derimot så vet b v ofte at et barn som er underveis til å bli født, om at det bør plasseres i f hjem, men det kan ta opp til et år eller to før en slik sak blir ferdig om mor protesterer , å det gjør de fleste mødre som har født et barn, som igjen blir fratatt dem etter fødslen.

Derfor er det en veldig fin ordning for mødre som skal føde at det finns mødrehjem , hvor de er sammen med flere i samme situasjon å under oppsyn - opplæring. av profesjonelle. Desverre så er det nok at det går den gale veien med moren , hun greier ikke å ha omsorgen for barnet, å barnet kommer i fosterhjem. De er nok heldigst de som da får et fosterhjem etter et slikt opphold , værre er det med de som ikke kom under slike omstendigheter og har opplevd omsorgsvikt. Barna merker ikke at de er fosterbarn om det ikke blir fokusert på det til stadighet eller helst ikke snakket om da de selv er tilstede, Fosterbarn har da lett for å føle seg annenrangs , noe de helst skulle slippe å føle .

[studentinna]

Lyst aa h0re fra et "fosterbarn"?

Jeg kom i fosterhjem tidlig i tenaara, mine fosterforeldre hadde ingen andre barn. Gikk fint det De er like glad i meg som de ville vaert i egne barn, helt sikkert

Naar det gjelder hvordan situasjonen vil vaere ang bes0k hos bio foreldre kan dere som fosterhjem ogsaa sette grenser. Somme barn reiser hjem annenhver helg, andre m0tes kanskje i ukene, det kommer helt an paa situasjonen. Og den maa dere ta stilling til naar dere har kommet opp i den. Dere kan alltids velge aa ikke ta imot barnet dersom dere er redd for hva det maatte bringe med seg.

Ang. mamma/pappa og eller navne diskusjonen: Aerlig talt, det er det opp til det enkelte barn aa bestemme. Har dere andre barn som sier mamma/pappa vil nok et fosterbarn velge aa gj0re det samme. Men jeg synes det er helt opp til barnet, det er ikke noe dere kan bestemme, noen bio barn kaller ogsaa foreldre ved navn For ordens skyld: Jeg sier mamma og pappa til alle fire.

forvirrende? Ja, aboslutt, men det er greit, de er jo aldri samlet paa ett sted alle sammen!

Naar dere faar et fosterbarn skal dere kose og leke like mye med det som med andre barn. Det er et barn som bor hos dere, og det er derfor naturlig aa behandle de som egne barn. Men husk at alle barn er forskjellige og har forskjellige behov

Har dere forresten tenkt over hvor mange barn mellom 7 og 18 det er der ute som trenger deres omsorg og kjaerlighet? Det er slett ikke slik at alle skolebarn/tenaaringer er smaakriminelle og fulle av f pga en daarlig oppvekst... Mange har mistet foreldre paa tragisk vis, eller har kronisk syke foreldre... Noen barn er skj0nne og snille saa det holder selv om de er oppvokst med vold og andre grusomme ting. Alt de trenger er omsorg, kjaerlighet og grenser.

Tenk over det med eldre barn... Vi er evig takknemlige for at noen bryr seg etter at alt annen har sviktet!

For dere som er redd for at fosterbarn skal faa problemer og bli en f0lelsesmessig paakjenning: Er ikke alle barn i fare for aa bli nettopp det? Tror ikke hverken jeg eller mitt fosters0sken er mer til bekymring for vaare forleldre enn andre barn. Dessuten er jo fosterbarn fulgt opp med psykologhjelp og ppt om n0dvendig.

For ordens skyld: jeg er et helt normalt kvinnemenneske som studerer til en h0yere grad paa et universitet i utlandet og er akkurat like smart, f0lelselsmessig rar og sosialt akseptert som en gjennomsnitts 25 aar gammel norsk kvinne:) Helt normal med andre ord. Og veldig glad i mamma og pappa

Hei og hopp og lykke til!!!

[Gjest Lurer veldig nå]

Lyst aa h0re fra et "fosterbarn"?

Jeg kom i fosterhjem tidlig i tenaara, mine fosterforeldre hadde ingen andre barn. Gikk fint det De er like glad i meg som de ville vaert i egne barn, helt sikkert

Naar det gjelder hvordan situasjonen vil vaere ang bes0k hos bio foreldre kan dere som fosterhjem ogsaa sette grenser. Somme barn reiser hjem annenhver helg, andre m0tes kanskje i ukene, det kommer helt an paa situasjonen. Og den maa dere ta stilling til naar dere har kommet opp i den. Dere kan alltids velge aa ikke ta imot barnet dersom dere er redd for hva det maatte bringe med seg.

Ang. mamma/pappa og eller navne diskusjonen: Aerlig talt, det er det opp til det enkelte barn aa bestemme. Har dere andre barn som sier mamma/pappa vil nok et fosterbarn velge aa gj0re det samme. Men jeg synes det er helt opp til barnet, det er ikke noe dere kan bestemme, noen bio barn kaller ogsaa foreldre ved navn For ordens skyld: Jeg sier mamma og pappa til alle fire.

forvirrende? Ja, aboslutt, men det er greit, de er jo aldri samlet paa ett sted alle sammen!

Naar dere faar et fosterbarn skal dere kose og leke like mye med det som med andre barn. Det er et barn som bor hos dere, og det er derfor naturlig aa behandle de som egne barn. Men husk at alle barn er forskjellige og har forskjellige behov

Har dere forresten tenkt over hvor mange barn mellom 7 og 18 det er der ute som trenger deres omsorg og kjaerlighet? Det er slett ikke slik at alle skolebarn/tenaaringer er smaakriminelle og fulle av f pga en daarlig oppvekst... Mange har mistet foreldre paa tragisk vis, eller har kronisk syke foreldre... Noen barn er skj0nne og snille saa det holder selv om de er oppvokst med vold og andre grusomme ting. Alt de trenger er omsorg, kjaerlighet og grenser.

Tenk over det med eldre barn... Vi er evig takknemlige for at noen bryr seg etter at alt annen har sviktet!

For dere som er redd for at fosterbarn skal faa problemer og bli en f0lelsesmessig paakjenning: Er ikke alle barn i fare for aa bli nettopp det? Tror ikke hverken jeg eller mitt fosters0sken er mer til bekymring for vaare forleldre enn andre barn. Dessuten er jo fosterbarn fulgt opp med psykologhjelp og ppt om n0dvendig.

For ordens skyld: jeg er et helt normalt kvinnemenneske som studerer til en h0yere grad paa et universitet i utlandet og er akkurat like smart, f0lelselsmessig rar og sosialt akseptert som en gjennomsnitts 25 aar gammel norsk kvinne:) Helt normal med andre ord. Og veldig glad i mamma og pappa

Hei og hopp og lykke til!!!

Takk for svar. Fint at du delte dette. Selvfølgelig vet jeg det er opp til barnet hva det vil kalle oss.Jeg lurte bare på hva som var erfaringen med å få mindre barn.Dersom de har kontakt med sine foreldre jevnlig kaller de jo de mamma og pappa. Våre er adopteret og de kaller også sine første foreldre mamma og pappa.

Å vurdere større barn er kjempev iktig, derfor har vi gjort det ved våre adopsjoner. Nesten alle vil ha under 2 år i norge, vi er dårligst i europa faktisk på¨dette å ønske litt større barn. Våre var, 4,4 og 6 år.

som oftest når man skal bli fosterforeldre ønsker barnevernet at de andre barna i familien skal være eldre enne det nye barnet.

I vår situasjon ville opp til 4 år være naturlig. Skulle vi vente mange år så kan vi selvsagt vurdere eldre barn, men vi har andre barn også å ta hensyn til. Akkurat nå gjaldt det et konkret barn som vi ville tenke på. 2 1/2 år.Som passer fint i vår familie. Men det er mange hensyn å ta:)) Lykke til du og.

[Gjest Lurer veldig nå]

takk

[studentinna]

Takk for svar. Fint at du delte dette. Selvfølgelig vet jeg det er opp til barnet hva det vil kalle oss.Jeg lurte bare på hva som var erfaringen med å få mindre barn.Dersom de har kontakt med sine foreldre jevnlig kaller de jo de mamma og pappa. Våre er adopteret og de kaller også sine første foreldre mamma og pappa.

Å vurdere større barn er kjempev iktig, derfor har vi gjort det ved våre adopsjoner. Nesten alle vil ha under 2 år i norge, vi er dårligst i europa faktisk på¨dette å ønske litt større barn. Våre var, 4,4 og 6 år.

som oftest når man skal bli fosterforeldre ønsker barnevernet at de andre barna i familien skal være eldre enne det nye barnet.

I vår situasjon ville opp til 4 år være naturlig. Skulle vi vente mange år så kan vi selvsagt vurdere eldre barn, men vi har andre barn også å ta hensyn til. Akkurat nå gjaldt det et konkret barn som vi ville tenke på. 2 1/2 år.Som passer fint i vår familie. Men det er mange hensyn å ta:)) Lykke til du og.

Jeg 0nkser dere lykke til:) Det er flott at dere vurderer eldre barn! Det med mamma/pappa er definitivt en kultur sak. De fleste barn sier det bare fordi det er det mest normale. Jeg begynte med det f0rst og fremst for aa slippe sp0rsmaal, deretter bare ble det slik at det passet seg:)

Lykke til folkens, haaper godkjenning og alt gaar i orden, det er litt av en papirm0lle.

Og det minner meg paa en liten anekdote: min bror og jeg brukte aa kalle oss papirbarn, vi f0lte det var mer passende en fosterbarn ettersom vi begge kom med to tre stapp fulle ringpermer med info!

Hei og hopp