Tanker på dag fem.

[Gjest eldre foreldre]

Ja, det er vel dag fem, klarte å skrive feil ennå en gang i det forrige innlegget.

Mand, tirsd, onsd, torsd, fred, det skulle bli fem det, fem dager siden testen viste positivt.

Nesten fem uker på veg.

Sover ganske hardt om nettene, svimer vel nesten av tenker jeg.

Vi ble enige om å la praten bero til i dag siden vi begge var så slitne i går.

På badet så spøkte min mann med meg, om brystene min som var så store nå, hvor store de ville bli, blir de SÅ store eller osv.

Deilig å kunne spøke litt oppi det hele, men i dag er en ny dag, vi får se hva dagen bringer.

I går kunne jeg se at skjebnen var litt snill mot meg. Jeg har brukt samme tannlegen i mange, mange år, så vi er litt bekjente på en måte, litt mer enn tannlege-pasient.

Jeg har iset litt i en jeksel og ringte ned for å se om han kunne ta meg inn i går, eneste mulighet uten å ta mer fri fra jobben.

Han hadde svært små muligheter og anbefalte en annen tannlege på huset, noe jeg litt motvillig gikk med på.

Men herregud sier jeg, takk og lov for skjebnen som gjorde det slik for når jeg lå der i stolen og han stappet de tinga inn i munnen for å ta bilde så datt det ned i hodet på meg: "barnet"!!!

Jeg røsket ut tingen og visket forsiktig: "du har taushetsplikt du"? "Ja, selvsakt" "Er dette farlig når en er gravid"?

Han sa det ikke var påvist men at de anbefalt gravide å vente i det lengste. Han skulle skrive på rapporten at han ikke anså det som nødvendig å ta bilder.

Jeg var halt i sjokk og tenkte på hvilken situasjon jeg ville vært i om det var min tannlege jeg hadde sittet i stolen til, jeg vil jo ikke fortelle noen i tilfelle det ene valget.

Takk og lov var altså denne tannlegen svært så forståeelsesfull, og han kom utenfra og jobbet der bare et par dager i uken.

Jeg var helt sjelven etterpå jeg.

Tannen var det ikke noe galt med da bare for å ha fortalt det, det er vel gravid tannkjøtt, noe som jeg jo veldig så godt er klar over men som jeg i denne tiden ikke har ofret en tanke.

Nei, nå må jeg se å få stellet meg. Det blir nok en lang dag ja, får bare håpe jeg evner å gjøre jobben min en smule bedre enn på mandag.

Ha en riktig fin dag alle sammen, jeg tar støtten deres med meg på vegen i dag.

[Gjest been there.....]

Kjære deg !!!!

Jeg ville bare gi deg en varm klem.

Har tenkt så mye på deg, og valget du må ta.

stor klem fra

[Klara Q]

"På badet så spøkte min mann med meg, om brystene min som var så store nå, hvor store de ville bli, blir de SÅ store eller osv."

Aner jeg en gryende aksept - ja, kanskje endog glede - over svangerskapet?

[Paloma]

Hei! Håper du har en fin dag på jobb, og klarer å tenke på noe annet innimellom - godt å få en mental pause, tanker som kverner og kverner kan gå seg litt fast.

Jeg tror også at det må være lov å ha litt blandede følelser omkring et svangerskap, det er jo en stor omveltning, særlig hvis planene var noe helt annet. For oss var valget egentlig enkelt, ingen orket å ta abort, så da var det bare å sette seg til tegnebrettet og planlegge de neste årene på nytt... Men det var ikke så gøy for det, liksom.. Nå gleder jeg meg til babyen skal komme, blir nok like hjelpeløst forelsket i denne som de andre.... men kjenner fortsatt litt på de følelsene om at det er fint slik det er nå, med to mer mobile barn som jeg kan gjøre flere ting med, en jobb som jeg trives godt i - den går ikke noe sted da, men jeg er liksom ikke klar til å gå helt inn i babyverden igjen..

Ungene våre gleder seg hemningsløst, det er fint å se, av og til tror jeg barn ser ting enklere og tydeligere enn voksne. Det hadde vært umulig å forsvare overfor dem at den nye babyen ikke skulle få være en del av familien vår. Ikke at de ville fått vite det, men rent hypotetisk.

Det var en fin opplevelse du hadde hos tannlegen - det er rart hvordan beskytterinstinktet hos mor tar over så tidlig! Høres ut som om mannen din også begynner å kladde fremtiden på nytt.. i alle fall at tankeprosessenegår på høygir, så setter han vel ord på følelsene sine når han har fått sortert dem ut i hodet sitt.

Ønsker dere en fin dag.

[Gjest togli]

Huff, jeg håper virkelig jeg slipper å noen gang stå overfor det valget du må ta... Jeg er ganske sikker på at jeg ville følt det på samme måten som deg om jeg skulle bli gravid igjen.

Etter innleggene dine å dømme, synes jeg det virker ganske klart for meg at du egentlig vet hva som til syvende og sist er riktig for dere å gjøre. Jeg sitter med en følelse av at abort ikke er riktig for deg?

Uansett hva du velger å gjøre vil jeg ønske deg lykke til!

*klem*

[Gjest glaice]

Jeg har lest en del av innlegga dine, utrolig vanskelig situasjon du er i.

Jeg tror vel du egentlig vil beholde barnet(eller tar jeg feil) men det at din mann er så negativ gjør at du også blir usikker??? Du teller uker, dager, du beskytter fosteret mot evnt skader hos tannlegen...

Vil du klare å leve med å ta bort barnet? Du har sikkert spurt deg selv om det mange ganger.

Hva ville mannen din sagt hvis du fortalte han at du ikke ville ta abort, men at du ville beholde barnet? Hadde han støttet deg? Som mange sikkert har sagt før meg, du angrer ikke på de barna du får, men du kan komme til å angre på de barna du ikke får.

Du nevnte i et svar at mannen din syns det ble urettferdig ovenfor dine barn at hans barn ville arve mer enn sine søsken?

Er det ikke mulig for han å skrive testamente? Så de vil arve ganske likt?

Dere har en deilig frihet nå, det forstår jeg godt, dere kan reise på ferier uten barn, og dere har enkelte helger fri, så klart denne friheten er deilig! Hvis dere velger å få barnet, har dere foreldre som kan være barnevakt for dette barnet innimellom? Eller er dine barn så store at de ville ha glede av å passe barnet innimellom? Bare noen tanker.... og det med å reise, det går fint an å ha med barn på mange forskjellige reiser, går vel egentlig an over hele verden ;-)

Jeg forstår veldig godt at dere er i en vanskelig situasjon, og føler fryktelig med deg! Håper du klarer å bli sikker på at det valget du tar er riktig for deg, og at du ikke vil angre på det valget du tok!

[laban]

"På badet så spøkte min mann med meg, om brystene min som var så store nå, hvor store de ville bli, blir de SÅ store eller osv."

Aner jeg en gryende aksept - ja, kanskje endog glede - over svangerskapet?

Jeg tenkte noe av det samme.

Tror han kanskje nærmer seg et slags smeltepunkt. Eller kanskje jeg bare ønsker å tro det for trådstarters skyld.

[Klara Q]

Jeg tenkte noe av det samme.

Tror han kanskje nærmer seg et slags smeltepunkt. Eller kanskje jeg bare ønsker å tro det for trådstarters skyld.

Han er jo bare et menneske, så han kan nok uansett ikke la være å bli glad i barnet - om det går den veien.