Vi passer så godt sammen, men

[Gjest dras til begge sider]

Det er et men, et veldig stort men faktisk.

Vi har vært sammen i fire år og bodd sammen i tre av dem. Vi kommer fra hver vår kant av landet og bor nå i hans landsdel. Før vi flyttet sammen hadde vi et avstandsforhold.

Grunnen til at jeg flyttet hit, bortsett fra ham, var at dette det eneste sted jeg kunne få utdannelsen jeg ønsket meg. Jeg har nå avbrutt den utdannelsen av forskjellige grunner og jobber. Neste år vil jeg gjerne starte på en ny utdannelse, og den kan man ikke få i nærheten av her vi bor nå. Derfor er det mest nærliggende at jeg tar den på universitet i Oslo, som ikke er så langt fra hvor jeg kommer fra.

I begynneslen av samboerskapet, sa han alltid at det ville være mest naturlig at vi en gang flyttet til "min landsdel". Dette fordi han har en jobb hvor han har minst 150 reisedager i året, og det da ville være mest naturlig vil bodde i nærheten av min familie (han har uansett ikke kjempegod kontakt med sin egen). Han vil heller ikke ha noe problem med å få ny jobb hvis vi flytter, og han kan også med letthet beholde den jobben han har nå.

Og så kommer men'et: Nå hvor vi har begynt å snakke mer om å flytte, blir det mer og mer uaktuelt for ham. Faktisk helt uaktuelt. Han sier "vi kan jo ikke bo i en ettroms i Oslo og leve av studielånet ditt" (det vil fortsatt ikke være noe problem for ham å få ny jobb eller beholde den han har).

Hvis jeg ikke flytter herfra vil jeg aldri få noen utdannelse. Jeg vil også gjerne ut og reise litt før jeg slår meg til ro og får barn (det har vi snakket om). Også det forekommer helt absurd for ham.

Jeg vet ikke hva som skjer hvis jeg stiller et ultimatum og sier at enten flytter han med meg, eller så flytter jeg alene. Innerst inne tror jeg han blir med, men kan jeg leve med å ha "tvunget" ham til å forlate hjemstedet sitt og vite at han gjør det bare for min skyld?

Jeg vet at jeg kommer til å angre bittert senere i livet hvis jeg blir her jeg er nå (ikke minst fordi jeg aldri vil få meg en utdannelse). Men jeg vet heller ikke hvordan jeg skal kunne leve uten ham hvis han ikke blir med.

[Gjest prust]

Har ikke noe konkret råd til deg - vil bare si litt om hvordan vi har det.

Jeg kommer fra en by på Sørlandet, mannen min fra ei bygd på Vestlandet. Vi treftes og ble sammen da vi studerte på samme sted på Østlandet. Så lenge vi studerte, var alt greit, vi levde i nuet og tenkte ikke så langt fremover.

Det ble til at han dro i militæret et halvt år da vi var ferdige mens jeg fikk meg jobb på min hjemplass. Da han var ferdig, fikk han jobb nær min hjemplass. Vi snakket hele tiden om at det var midlertidig - vi fikk se litt hvordan det gikk - og at vi trolig kom til å flytte til hans hjemplass før eller seinere (han er veldig knyttet til en gård i familien).

Så har nå årene gått. Jeg trives veldig godt her, og er glad for å bo nær min familie. Han har mindre nettverk enn meg, og lengter mye til sitt hjemsted og til sin familie. Der har vi imidlertig verken jobb eller annet nettverk enn hans foreldre.

Vi har nå tre barn som har sine venner her. De er likevel sterkt knyttet til Vestlandet, for vi er der ofte, kanskje 4-6 ganger i året. Jeg ønsker egentlig ikke å flytte og ønsker ikke å bo i ei lita bygd - samtidig ser jeg jo at hans ønske bare blir sterkere for hvert år, og at det sannsynligvis er rett å en gang flytte dit.

Nå ser vi for oss at vi blir boende her mens ungene er små - så flytter vi kanskje om 10-15 år.... Ti år er allerede gått...

Det er vanskelig når en eller begge av partene er sterkt knyttet til ett sted (og det ikke sammenfaller med bostedet).

For oss er dette en uløselig konflikt som ligger og murrer under overflaten, og som vi ikke finner noen god løsning på.

Lykke til med valg av flytting/ikke flytting!

[Gjest dras til begge sider]

Har ikke noe konkret råd til deg - vil bare si litt om hvordan vi har det.

Jeg kommer fra en by på Sørlandet, mannen min fra ei bygd på Vestlandet. Vi treftes og ble sammen da vi studerte på samme sted på Østlandet. Så lenge vi studerte, var alt greit, vi levde i nuet og tenkte ikke så langt fremover.

Det ble til at han dro i militæret et halvt år da vi var ferdige mens jeg fikk meg jobb på min hjemplass. Da han var ferdig, fikk han jobb nær min hjemplass. Vi snakket hele tiden om at det var midlertidig - vi fikk se litt hvordan det gikk - og at vi trolig kom til å flytte til hans hjemplass før eller seinere (han er veldig knyttet til en gård i familien).

Så har nå årene gått. Jeg trives veldig godt her, og er glad for å bo nær min familie. Han har mindre nettverk enn meg, og lengter mye til sitt hjemsted og til sin familie. Der har vi imidlertig verken jobb eller annet nettverk enn hans foreldre.

Vi har nå tre barn som har sine venner her. De er likevel sterkt knyttet til Vestlandet, for vi er der ofte, kanskje 4-6 ganger i året. Jeg ønsker egentlig ikke å flytte og ønsker ikke å bo i ei lita bygd - samtidig ser jeg jo at hans ønske bare blir sterkere for hvert år, og at det sannsynligvis er rett å en gang flytte dit.

Nå ser vi for oss at vi blir boende her mens ungene er små - så flytter vi kanskje om 10-15 år.... Ti år er allerede gått...

Det er vanskelig når en eller begge av partene er sterkt knyttet til ett sted (og det ikke sammenfaller med bostedet).

For oss er dette en uløselig konflikt som ligger og murrer under overflaten, og som vi ikke finner noen god løsning på.

Lykke til med valg av flytting/ikke flytting!

Tusen takk for at du delte din historie!

Jeg ser sånn på det at hvis han fortsetter å si at det er 100% uaktuelt å flytte herfra, så er det vel et tegn på at han ikke vil ha meg. For jeg har alltid sagt det er uaktuelt for meg å ikke ta en utdannelse osv.

[Kvinnen med utopiene]

Jeg har ikke noe konkret råd, men jeg synes det høres feil ut om det bare skal tas hensyn til hans ønsker. I et forhold må man jo forsøke å møte hverandre på halvveien.

[Gjest dras til begge sider]

Jeg har ikke noe konkret råd, men jeg synes det høres feil ut om det bare skal tas hensyn til hans ønsker. I et forhold må man jo forsøke å møte hverandre på halvveien.

Det mener jeg også. Takk for din støtte.

[Gjest M.Angelica]

Har ikke noe konkret råd til deg - vil bare si litt om hvordan vi har det.

Jeg kommer fra en by på Sørlandet, mannen min fra ei bygd på Vestlandet. Vi treftes og ble sammen da vi studerte på samme sted på Østlandet. Så lenge vi studerte, var alt greit, vi levde i nuet og tenkte ikke så langt fremover.

Det ble til at han dro i militæret et halvt år da vi var ferdige mens jeg fikk meg jobb på min hjemplass. Da han var ferdig, fikk han jobb nær min hjemplass. Vi snakket hele tiden om at det var midlertidig - vi fikk se litt hvordan det gikk - og at vi trolig kom til å flytte til hans hjemplass før eller seinere (han er veldig knyttet til en gård i familien).

Så har nå årene gått. Jeg trives veldig godt her, og er glad for å bo nær min familie. Han har mindre nettverk enn meg, og lengter mye til sitt hjemsted og til sin familie. Der har vi imidlertig verken jobb eller annet nettverk enn hans foreldre.

Vi har nå tre barn som har sine venner her. De er likevel sterkt knyttet til Vestlandet, for vi er der ofte, kanskje 4-6 ganger i året. Jeg ønsker egentlig ikke å flytte og ønsker ikke å bo i ei lita bygd - samtidig ser jeg jo at hans ønske bare blir sterkere for hvert år, og at det sannsynligvis er rett å en gang flytte dit.

Nå ser vi for oss at vi blir boende her mens ungene er små - så flytter vi kanskje om 10-15 år.... Ti år er allerede gått...

Det er vanskelig når en eller begge av partene er sterkt knyttet til ett sted (og det ikke sammenfaller med bostedet).

For oss er dette en uløselig konflikt som ligger og murrer under overflaten, og som vi ikke finner noen god løsning på.

Lykke til med valg av flytting/ikke flytting!

Nesten litt godt å høre at det er flere som har det sånn.

Jeg er ikke trådstarter altså, men jeg og samboeren kommer fra to helt forskjellige steder. Møttes da vi studerte i byen hans og bodde sammen der. Jeg er veldig knyttet til min familie og hjemsted, selv om jeg trives godt hos han. Men det blir liksom ikke det samme.

Så flytter vi hjem til meg, og han trives, men sef. savner han hjem. Og vi prater om å flytte tilbake når vi har fått barn og de har vokst litt opp. Altså, da kommer vi i samme situasjon som dere.

Uff, den avstanden altså. Skulle eid et eget fly og et hus på hvert sted ;o)

[Gjest dessperrat]

Tusen takk for at du delte din historie!

Jeg ser sånn på det at hvis han fortsetter å si at det er 100% uaktuelt å flytte herfra, så er det vel et tegn på at han ikke vil ha meg. For jeg har alltid sagt det er uaktuelt for meg å ikke ta en utdannelse osv.

Hvis han likevel har 150 reisedager i året, kan det da være en ide for deg å pendle? Dersom forholdet deres er holdbart, kan det være sunt å ha hvert sitt hjem en stund, for så, når du har gjort ferdig utdannelsen din, å velge bosted, flytte hjem til ham igjen? Bare en tanke, altså.

[Gjest dessperrat]

Tusen takk for at du delte din historie!

Jeg ser sånn på det at hvis han fortsetter å si at det er 100% uaktuelt å flytte herfra, så er det vel et tegn på at han ikke vil ha meg. For jeg har alltid sagt det er uaktuelt for meg å ikke ta en utdannelse osv.

Hvis han likevel har 150 reisedager i året, kan det da være en ide for deg å pendle? Dersom forholdet deres er holdbart, kan det være sunt å ha hvert sitt hjem en stund, for så, når du har gjort ferdig utdannelsen din, å velge bosted, flytte hjem til ham igjen? Bare en tanke, altså.

[Gjest dras til begge sider]

Hvis han likevel har 150 reisedager i året, kan det da være en ide for deg å pendle? Dersom forholdet deres er holdbart, kan det være sunt å ha hvert sitt hjem en stund, for så, når du har gjort ferdig utdannelsen din, å velge bosted, flytte hjem til ham igjen? Bare en tanke, altså.

Jeg har tenkt på det som et alternativ. Men så kommer vi neppe til å se hverandre mer enn en helg i måneden, og det er uholdbart.