Symptomer??

[Gjest symptommor]

Hei. Det er nå 5 måneder siden vi kom hjem med vår datter på 2 1/2 år.

Jeg er litt usikker om hun har tilknytningsproblemer. Noen ganger føler jeg at hun har det og andre ganger ikke. Kan noen fortelle meg hvilke symptomer barn får hvis de har tilknytningsproblemer. Please svar meg..

[jiemei]

Du kan prøve denne linken for http://www.attach-china.org/

[jiemei]

Du kan prøve denne linken for http://www.attach-china.org/

eller denne :-)http://www.anknytning.nu/

[guttas]

Min sønn var 6 måneder da han kom hjem. Han var en solstråle. Han var ikke skeptisk til noen, strakte armene glad mot enhver som var interessert. Alle syntes han var såå tillittsfull, jeg var bekymret. Nær kroppslig kontakt ville han derimot ikke ha med noen. Ligge sammen i senga, sitte på fanget bare for å kose o.l. var ikke aktuelt.Det var tydeligvis både ubehagelig og skremmende. Vi måtte gjøre aktiviteter sammen for at han skulle godta f.eks å sitte på fanget. Så det ble mange reggler og sanger med bevegelser, kikking og peking i bildebøker osv. forat han skulle venne seg til denne nærkontakten.Jeg tror dette var tilknytningsvansker. Vi var svært restriktive med å la andre holde, mate, stelle osv. Folk ble nesten fornærma, men vi mente det var riktig og viktig at han knyttet seg til oss og forstod at det var hos oss han hørte hjemme, ikke hos gud og hvermann.Etter en periode ble han også ekstremt knyttet til oss, turde ikke slippe oss av syne. Dette varte lenge, men jeg mener det var en nødvendig og normal prosess for at han skulle bli den trygge gutten han er i dag.

[ahg]

Min sønn var 6 måneder da han kom hjem. Han var en solstråle. Han var ikke skeptisk til noen, strakte armene glad mot enhver som var interessert. Alle syntes han var såå tillittsfull, jeg var bekymret. Nær kroppslig kontakt ville han derimot ikke ha med noen. Ligge sammen i senga, sitte på fanget bare for å kose o.l. var ikke aktuelt.Det var tydeligvis både ubehagelig og skremmende. Vi måtte gjøre aktiviteter sammen for at han skulle godta f.eks å sitte på fanget. Så det ble mange reggler og sanger med bevegelser, kikking og peking i bildebøker osv. forat han skulle venne seg til denne nærkontakten.Jeg tror dette var tilknytningsvansker. Vi var svært restriktive med å la andre holde, mate, stelle osv. Folk ble nesten fornærma, men vi mente det var riktig og viktig at han knyttet seg til oss og forstod at det var hos oss han hørte hjemme, ikke hos gud og hvermann.Etter en periode ble han også ekstremt knyttet til oss, turde ikke slippe oss av syne. Dette varte lenge, men jeg mener det var en nødvendig og normal prosess for at han skulle bli den trygge gutten han er i dag.

Så flott å lese. Det virker som dere har gjort en fantastisk jobb for å hjelpe gutten deres til å bli trygg!

[fillolin]

Jeg tror du kan finne mye relevant informasjon på denne siden: http://www.haarklou.no/ Haarklou holder ofte kurs + forelesninger arrangert av adopsjonsforeningene. Kanskje kan det også være aktuelt å ta en samtale med ham for å få noen avklaringer og evt. råd.

Ellers er det vel naturlig at barna våre går igjennom ulike faser etter at de har kommet til oss og i perioder sliter litt med følelser, atferd og relasjoner. Såvidt jeg har forstått må en regne med et helt år etter overtakelsen før ting har stabilisert seg og relasjonen er trygget. Men det vet du vel kanskje allerede, og det betyr selvfølgelig ikke at en ikke skal søke hjelp eller sette inn spesielle tiltak tidligere hvis en mener at barnet har vansker utover de vanlige.

Tror det er flere her som har mer kunnskap om og erfaring med dette - håper du får svar fra dem etterhvert. Lykke til!

[Gjest Russlat]

Hei

Det er absolutt ikke sikkert at barnet ditt har tilknytningsproblemer eller andre problemer. Barnet ditt som var flere år når dere kom sammen,trenger tid, trygghet og få erfaring i hvordan dere, øvrige venner/familie og omgivelsene fungerer.

Jeg har erfaring over flere år - men utgangspunktet kan jo selvfølgelig være ulikt, og andre har kanskje andre erfaring/positive erfaringer å dele. Vi fikk barnet når det var over 3 år. Vi tok tiden til hjelp og forebygget kontinuerlig over lang lang tid. Vi fokuserte på å gi barnet maksimalt med trygghet og fulgte alltid barnets behov så langt det var mulig og at det ikke var til "skade" for seg selv, andre eller oss. Vi gjorde ting som oppfordret barnet selv til å ønske samvær, aktiviteter som medførte at vi komme veldig nære hverandre og at det ble litt "kose-behov". Erfaringen vår har vært utrolig bra, og i dag er barnet godt over 7 år og tilknytningen er det iallfall ingenting å si noe ifht til. Fra å være en mutt jente er hun nå en meget blid, emosjonell og omsorgsfull jente.

Men, hun sliter fortsatt med skuffelse over at ting ikke alltid blir slik hun hadde tenkt seg eller ønsket. Blir skuffet over at venner ikke kan komme på besøk eller at det ikke passer at hun går på besøk, og er veldig var overfor å bli "tilsidesatt" i venneflokken. Blir veldig skuffet hvis et av våre nære familiemedlemmer ikke kan komme feks i bursdagsselskap, og viser det tydelig (blir lei seg - tårefylte øyne).

Når tryggheten til dere og omgivelsene bygges opp, bygges også den gjensidige kjærligheten opp fortløpene. Vi satt ofte å så på bilder og spesielt på bilder av familien (forklarte relasjoner til disse), så i pekebøker, lekte med byggeklosser, ball, bakte boller, var ukentlig i svømmebasseng (det var forresten veldig gunstid) for da må man være i nærkontakt både i bassenget og i dusjen. Gjør ting som oppleves positivt både for barnet og deg/dere. Hvis barnet går ukritisk til andre - spesielt fremmede, så vær OBS - bruk lengre tid med barnet hjemme istedet for å sette barnet i barnehagen. Forstår at dette kan være økonomisk vanskelig for noen, men vil sett ifht både din og barnets livskvalitet kanskje være en god investering (mentalt og økonomisk sett over lang tid). Hvis barnet går mot fremmede - så innhent barnet raskt og gå bort med barnet slik at dere igjen er "sammen", selv om det kan virke litt uforstående for andre folk. (Dette viser at dere hører sammen). Det er barnet ditt det gjelder, så ikke ta på deg dårlig samvittighet overfor andre voksne mennesker som da føler seg skuffet eller er forundret over at de ikke fikk hilst på ditt barn. Når det gjelder familie/venner som dere har mye å gjøre med - så ville jeg ikke håndtert det på samme måte. Barnet vil automatisk etterhvert lære seg hvordan DU forholder deg til familie/venner og ta opp dette og gjøre det til sin væremåte ettervhert. Ifht venner/familie så hadde jeg nok ikke stresset unøvendig, men kanskje forklart de litt om viktigheten av at barnet og dere (foreldre og barn) arbeider med å opparbeide tilknytning slik at de evt forstår at det går noen "grenser" for hvor hva dere mener at bare dere skal gjøre, og hva dere synes at venner/familie kan gjøre i den forbindelse. Få de med på laget deres, få de til å forstå at det er viktig for dere og allier dere med dem. De kan nemlig være viktige støttespillere til at barnet skal forstå forksjellen mellom foreldre og venner/familie.

Lykke til - det er gøy med barn i huset, og mye glede, kjærlighet.

Stadig blir vi oppfordret til å tenke igjennom våre egne holdninger, våre egne planer og vår egen oppfattelse av livet vårt, landet vi bor i og den verden vi er en del av.