Tanker på dag syv.

[Gjest eldre foreldre]

(Bør ikke leses av de som ønsker seg barn/prøver å få, eller av de som er helt i mot å avbryte et svangerskap)

Tusen takk alle som skriver til meg. Jeg vil liksom få sakt det igjen, det betyr virkelig mye for meg.

I dag er dag syv siden testen, jeg er 5+1

Det gikk greit på jobben på fredag, de var glade for å se meg igjen og hadde savnet meg, Det fyldte seg opp med jobb også slik at det jo var en lettelse at jeg kunne ta over "mitt".

Under tiden på fredag, mens jeg jobbet så kom det en "ro" over meg, jeg resignerte på en måte, skjønte at jeg faktisk ikke har noe valg.

Jeg kan helt enkelt ikke bære frem et barn i min alder og slik ting er nå uten hundre prosent støtte fra partneren min, det er ikke nok "å stille opp".

Vi trengs begge for å klare dette så bra som mulig. Om ting skulle skurre etterhvert på grunn av våre forskjellige syn på saken så kan det hende at dette går veldig ut over familielivet, om ungene vi har nå føler at dette nye barnet vårt tar så mye plass, eller alt rundt det gjør det, så kan de føle at alt er lettere ved å flytte til faren sin.

Jeg har alltid tenkt at den dag de ønsker å gjøre det så skal jeg ikke nekte det, men jeg ønsker jo at de gjør det på "riktig grunnlag" da og ikke føler at det er fordi familielivet her har blitt så skakkt.

Jeg kan ikke gå disse månedene uten jobb, og ennå en god stund etter fødsel og la partneren min ta hånd om oss økonomisk hele gjengen.

Jeg klarer ikke tanken på at jeg kanskje vil kvie meg for å "syte" om jeg er sliten under graviditeten eller etterpå når det liksom "er min egen skyld", jeg kan ikke klare å se og føle den medfarten kroppen vil få og lide av i så lange tider etterpå og føle at jeg for ham har "forfalt" når jeg på en måte "selv er skyld i det".

Jeg tror ikke jeg klarer det psykisk, en trenger jo til å begynne med mye støtte under et svangerskap og iallefall første tiden etterpå, det vet jo de som har født.

Kan jo ikke gå rundt med dårlig samvittighet for at jeg sitter hjemme uten å dra inn inntekt og med "ansvaret" for det som skulle skjære seg i hverddagen på toppen av det helt.

Jeg vil føle at jeg er "pliktet" til å bidre økonomisk disse månedene før fødsel, klart, vi må jo alle bidra. Men jeg får jo ikke gjort det. Kan jo prøve å få kortere vikariater, men hva om jeg blir plaget med bekkenløssning og annet som bidrar til at jeg må holde meg hjemme.

Jeg vil helt enkelt ikke klare å bære et svangerskap med tanken på at "alle forhåpentligvis vil vokse seg inn i det".

Jeg har jo ansvar for nåtiden også og ikke bare fremtiden.

Vi har ikke snakket om dette på en stund, mens jeg var på jobb har han jobbet her hjemme med noe graving. Han spurte om vi kunne drøye diskusjoner til lørdag for å få slappet litt av på fredag kveld. Det var greit. På lørdag var det handling og så jobbet vi med gravinga etterpå. Det har ikke vært nevnt et ord.

Jeg har tittet litt ekstra på ham disse dagene, jeg ser at han er sliten hvis dagen blir litt hardere enn vanlig.

Han har lett for å bli ekstra sliten om han står opp tidligere enn vanlig, sovner senere, jobber ekstra osv. Han er bare noe år over førti men kanskje "litt for gammel for dette her".

Jeg synes å se også at hvis jeg sier jeg er "rar i magen", om jeg føler meg oppblåst ol, så blir han liksom "matt i øynene".

Han er ennå ikke motivert for å starte på denne vanskelige oppgaven.

Han har vært ennå mer positiv mot de ungen vi har, han er alltid blid, morsom, prater og styrer med dem, men nå har det vært med ennå en større glød.Rart.

I hodet mitt hele tiden klinger de situasjoner da vi har hatt småbarn på besøk og vi har spøkt med ungene, spesiellt største, "hadde det ikke vært morsomt å hatt en slik selv", og da sier de "nei, jeg har ikke lyst på et søsken til, det holder med de vi har".

Jeg kunne skrevet og skrevet i dag tror jeg, men skal gi meg nå. Men på dag syv så har jeg altså resignert. Jeg føler meg helt "flat" og har ingen følelser hverken hit eller dit, kanskje som på et nektelsesstadie,vet ikke. Har ikke følt med så "gravid" heller de siste to dagene. På fredag var brystene et kjempeproblem, de verket og vortene var såre.

Men lørdag og i dag har det vært mye bedre, og kvalmen herjer heller ikke. Litt drag i magen har jeg.

Vi får se hva dagen bringer.

Jeg ønsker dere alle en riktig god helg med deres.

Mange hilsen fra meg.

[AnnaSara]

Kjære deg!

Så fint at du klarer å sette ordene ned på papiret! Jeg tenker fortsatt på deg og føler inderlig med deg. Du er så utrolig reflektert og moden på alle måter. Du har tenkt gjennom så mye. Du er inne i en prosess. Jeg ser at du nå tipper mot det å avbryte svangerskapet. Kanskje blir det til deg? Kanskje tipper du igjen andre vei? Uansett....jeg tror du kommer fram til det som er det rette for deg/dere! Det er du som kjenner hele situasjonen fullt ut....det er du som best vet hva dette vil gjøre med deg/dere.

Alt blir uansett bedre når avgjørelsen endelig er tatt. ( Jeg har vært der selv...men jeg fikk barnet). Bruk dagene framover. Ikke forhast deg. Vi kvinner er sterke. Vi har et lager med ressurser nettopp til slike ting som dette. Vanskelige valg! Ønsker deg alt godt framover. Jeg støtter deg uansett valg.

Stor klem fra...

[Gjest ikke akkurat nå]

Hei

Jeg har lest gjennom innleggene dine og skjønner svært godt at du har et vanskelig valg å ta.

Jeg er i en litt motsatt situasjon, nesten like i alder som dere. Jeg har barn fra før, min nye samboer ønsker seg barn, men jeg ønsker ikke flere.

Jeg kan sette meg inn i tankene og følelsene dine, fordi jeg kjenner igjen den usikkerheten jeg får når jeg tenker hva om....

Vil bare ønske deg lykke til med valget ditt, uansett hva dere velger.

[jubalong70]

Det er interessant å følge tankene dine, og jeg er glad du føler du kan "bruke" oss på DOL til å "tenke høyt".

Det må være godt for deg å finne en ro nå. Og jeg håper så inderlig dere finner den løsingen som er den riktige for dere som familie.

Jeg syntes det virket som om du helte mer i mot å beholde barnet i forrige innlegg. Men nå har du fått en ro ved å tenke på at du ikke skal beholde det.

Jeg tror det kan være greit å ta en god diskusjon om dette med mannen din. Og at dere ikke forhaster dere inn i en situasjon som ikke kan reverseres.

Men jeg kan ikke si jeg misunner deg nå.

*Trøsteklem*

[Værfrue]

Jeg skjønner at du føler at du er i en helt fortvilet situasjon. Jeg var også der for noen uker siden. Jeg blir førti neste år, og hadde ikke akkurat tenkt meg å starte på nytt med småbarn igjen. Derfor ble fortvilelsen stor da jeg oppdaget at jeg var gravid. Vi har tre barn sammen i alderen 11-18, og så frem til å få mer tid for oss selv. Derfor ble det også et sjokk for min mann å få høre at jeg var gravid.Vi ble ikke særlig klokere av å diskutere de første dagene, og min mann sa at jeg fikk ta avgjørelsen, det er tross alt min kropp som må tåle nok et svangerskap. Han var veldig bekymret i forhold til at jeg hadde store ryggproblemer under siste svangerskap.Jeg veide for og imot de neste tre ukene, og hadde vel omtrent bestemt meg for å ta abort da jeg kom til den avtalte legetimen. Legen min hadde heldigvis god tid den dagen, og jeg fikk snakket lenge og vel med ham. Ettersom samtalen skred fram ble det mer og mer klart for meg at jeg ikke hadde samvittighet til å ta bort dette fosteret. Så jeg ombestemte meg rett og slett. Følelsen jeg da satt igjen med er nesten ubeskrivelig. Jeg følte en enorm lettelse, og jeg fikk heldigvis støtte fra mannen min. Noen uker etter følte jeg at det var på tide å fortelle ungene om min tilstand. Jeg var veldig spent på hvordan de ville ta det hele, og om de ville bli flaue over å få bevis på at mor og far fortsatt er aktive på det seksuelle området. Alle tre tok det pent, selv om datteren min virkelig lurte på om jeg kødda da jeg fortalte det.Nå ser det ut som om de gleder seg alle tre, og de er like spente som meg på den forestående ultralyden. For meg var det riktig å beholde dette barnet, men når det er sagt så har jeg ingen økonomiske bekymringer for øyeblikket, og jeg har en mann som støtter meg fullt ut. Dette er viktige grunnpilarer for å få et godt liv. Jeg vil anbefale deg å ta en samtale med noen på Amathea (tror jeg det heter), og kanskje også med noen på trygdekontoret før du bestemmer deg helt for hva du skal gjøre. Lykke til med ditt valg.