Usikker

[Mimre]

Jeg er en kvinne på 35 år som for tre måneder siden flyttet fra mannen min etter ti års samliv. Vi har en sønn på snart syv år sammen. Separasjonen kom som en lettelse for oss begge, til tross for at spesielt jeg har slitt mye med dårlig samvittighet overfor sønnen vår. Vi har svært forskjellige interesser og har kranglet om det aller meste de siste årene. Da det viste seg at han hadde vært utro, var det for meg dråpen som fikk begeret til å flyte over. Jeg er likevel ikke bitter: slik forholdet vårt har vært de siste årene, var det et tidsspørsmål før noe slikt skjedde.

Rett etter jeg flyttet ut møtte jeg en ny mann og forelsket meg dypt og inderlig. Jeg var klar over at det var et lite gunstig tidspunkt å gå inn i noe nytt forhold på, men det var så befriende å møte noen som hadde samme syn på verden som meg, samme interesser, som ga meg den responsen jeg har savnet. Jeg er fortsatt like forelsket i denne mannen, men en usikkerhet har vokst frem som jeg ikke vet hvordan jeg skal forholde meg til.

Et av hovedproblemene i forholdet til min fraseparerte ektemann var at vi aldri snakket om ting vi opplevde som problematiske. Eller rettere sagt - jeg forsøkte de første årene vi var sammen, men han mente det var unødvendig å bruke tid på det han kalte destruktive tanker. I separasjonsprosessen har vi vært åpnere og ærligere med hverandre enn noen gang tidligere. Han har fortalt at han skulle ønske han hadde vært flinkere til å snakke med meg, at han hadde vært ærligere. Jeg har innrømmet mange feil. Nå som det ikke ligger noen slike sperrer mellom oss lengre, har samtalen mellom oss gått mye lettere. Faktisk har vi aldri hatt det koseligere sammen (på en vennskapelig måte). Det virker som om en ny gjensidig respekt har vokst frem mellom oss.

Jeg nyter friheten separasjonen har gitt meg. Jeg nyter å være stormforelsket. Hvorfor har jeg da et hemmelig håp om å bli sammen med eks-mannen min igjen? Ti år er en lang periode å være sammen med noen. Jeg savner tryggheten, savner å være en familie - til tross for at jeg ikke på noen måte idealiserer samlivet vårt. Jeg savner å holde rundt ham. Og likevel er jeg fortsatt like forelsket i denne andre mannen. Følelseslivet mitt er et kaos. Det ene øyeblikket vil jeg ingenting annet enn å løpe tilbake til det jeg ga avkall på. Det neste tenker jeg at separasjonen var eneste riktige beslutning.

Jeg ser på eks-mannen min at han opplever noe av den samme ambivalensen. Jeg vet ikke hva som ville skje dersom jeg hadde sagt at jeg ville tilbake. Jeg har dårlig samvittighet overfor min nye kjæreste fordi jeg føler det slik som jeg gjør. Jeg er jo forelsket og glad i ham! Nå vet jeg ikke hva jeg skal gjøre. Burde jeg fortelle kjæresten min om ambivalensen min? I så fall mister jeg ham. Burde jeg snakke med eks-mannen min? Er det naivt å gå og håpe på at vi skal kunne finne tilbake til det som gjorde at vi ble sammen den gangen for ti år siden? Sønnen min har tatt separasjonen svært godt, men jeg ser at han savner det daglige samværet med oss begge. Når han er hos meg, savner han faren sin og omvendt. Burde jeg gi avkall på forelskelsen og satse på å få forholdet til min eks-mann til å fungere igjen - som sikkert også ville være den beste løsningen for sønnen vår?

[Gjest Mann som har blitt behandlet slik selv]

Det virker som om du ikke er "ferdig" med exmannen din. Det er urettferdig for kjæresten din at du har slike følelser for en annen. Du burde kanskje ta en pause fra ham og finne ut hva du virkelig ønsker? Han fortjener ikke å bli såret fordi du er usikker. Det kommer ikke noe godt ut av det for noen av dere. Du er kanskje ikke klar for noe nytt forhold - det er kanskje bare tryggheten ved å ha en partner som lokker?

Kanskje dere to, altså du og exmannen, kan finne tilbake til hverandre ved å ha en skikkelig åpen dialog. En du har valgt å få barn og tilbringe 10 år med er ingen hvemsomhelst, og det er verdt å snu hver stein.

[Solveig Vennesland, Familierådgiver]

Hei!

Mange har gjort samme erfaring som deg, at forholdet til eksen ble bedre etter bruddet. Det vil si når dere tok en beslutning om å flytte fra hverandre, vokser nye tanker frem. For på tross av det vonde som skilte dere, har dere jo opparbeidet et fellesskap gjennom 10 år som dere kan dra nytte av i samtalene videre. Etter bruddet får mange en avstand til samspillet som gjør det mulig å legge vekk det smertefulle og se partneren på nytt.

Det er først når man forlater partneren at man ser hva man har hatt.

Jeg tror du/dere begge har kommet opp i en annen divisjon, for å bruke det uttrykket, og klarer å se hverandre med nye øyne. Og slik du beskriver dine tanker og håp om en eventuell gjenforening, tror jeg ikke du blir kvitt dilemmaet ditt, selv om du bestemmer deg for å forsøke å glemme det.

Jeg oppfordrer deg til å ta det opp med ham.

Neste gang det er naturlig å snakke med ham, tror jeg ikke det skader saken om du betror ham hva du har sett av eksmannen din nå, og spørre om han har samme tanker som deg. Her er vel det springende punktet. Føler dere det samme? I så fall ligger vel banen klar for å vurdere om dere skal begynne på nytt, med dagens utgangspunkt, å gjenoppta kontakten, date hverandre på nytt. Det blir nesten som å gifte seg på nytt.