Tanker på dag åtte.

[Gjest eldre foreldre]

(Advarsel: Bør ikke leses av de som ønsker seg barn/prøver å få, eller av de som er helt i mot å avbryte et svangerskap)

Vi sov litt middag i går. Jeg nesten svimte av og sov virkelig dypt i et par timer.

Dette var hva jeg drømte:

Jeg visste at et lite tantebarn var i fare (hun var mørk selv og jeg kjente ikke igjen utseende hennes da alle mine tantejenter er lyse) Hun var på en hytte langt oppi fjellene sammen med min bror og mor (har ikke kontakt med dem.)

Jeg går oppover mot hytta med ungen mine, vi går over fjell, gjennom skog (ikke tørr skog men skog med mye grønt på bakken) og over store sletter.

Når vi kommer opp og de skjønner at jeg er der for å "redde" henne så blir min bror så sint at han spoler masse sand over minste barnet mitt med sykkel.

Jeg blir ubeskrivelig sint og kjenner kun en lyst til å drepe ham. Vi er inni hytta og min mor henter min bror og lukker døra, jeg er i et rom med mine barn og jentungen.

Så stikker vi av, mot vannet som jeg vet ligger der nede, vi springer gjennom samme grønne skog, over fjell og sletter.

Så kommer vi til vannet, der er det en stamme av et spesiellt folk, de venter på meg. Akkurat da er det også folk fra "den andre siden" der så vi må gjemme oss og snike oss nærmere vannet der det er planlagt vi skal rømme. "Høvdingen" fra denne stammen står og venter på meg med et par briller i hånda, disse skal jeg kunne se et lys med og der det er lys er det gull.

Jeg tar av meg et par solbriller og setter på disse, de ser ut som helt vanlige briller.

Jeg følte meg så fortvilet for jeg så ikke noe lys, jeg speider utover og snur hodet alle veger. Da sier "høvdingen" at: "vær ikke bekymret, du ser lyset når det er meningen at du skal. Så dra nå!"

Jeg putter tantebarnet mitt i en liten båt og skjønner at den vil bli for liten for oss alle, derfor blir det automatisk til en større båt. Vi hopper i alle og kjører utover. Det er en vanlig "robåt" med motor, årene ligger i bunnen.

Et godt stykke utover ser jeg meg tilbake og ser gjennom brillene at det er mange mennesker etter oss i båter, de er langt unna men disse "spesialbrillene" gjør at jeg ser dem alikavel.

Samtidig til venstre for oss er en mor med to barn og leker i sanden. Lavt fjell rundt, skog overfor, og de graver i sanden ved vannet.

Der ser jeg et lys og vi kjører bort. Jeg står midt mellom disse menneskene men de ser meg alikavel ikke, de fortsetter med sitt mens jeg står der midt mellom dem.

Mellom sanden og fjell ser jeg en traktorgaffel av gull som skinner, den er så enormt stor og blank der der glitrer i vannet, "inni" den ser jeg toppen på en koffert, den enden det er håndtak og låser på.

Jeg tar tak i den, drar den opp og tar den med til båten. Menneskene er som om vi ikke er der.

Vi kjører et stykke videre men skjønner at de som er etter oss vil ta oss igjen så vi kjører inn til siden der det er bare skog. Det er den samme grønne skogen der, masse trær men med mye grønt "gress" på bakken (ligner litt på trekløver eller noe, høyt, veldig mye og grønt og med små runde blader)

Det er så mye av det at vi uten problemer får gjemt båten under det.

Vi klatrer oppover fjellene da vi hører "de andre".

Da sier den lille jenta: "jeg klatrer ned igjen så kaster dere kofferten til meg slik at de får den for da lar de oss være".

Så springer hun avgårde.

Jeg ser etter henne og føler at vi har "tapt", åpner kofferten og der ligger det gammeldagse store gullmynter i forskjellig valør.

Noen ligger løse og to valører ligger pent stablet i gjennomsiktige plastikesker. Jeg åpner de to eskene etter litt tenking og begynner å fylle lommene, tenkte at da ville de andre tro at de hadde fått skatten samtidig som at vi fikk med oss nok til at vi skulle ha det bra etterpå.

Så vokner jeg!

I går kveld ringer min beste venninde, og vi prater litt. Partneren min har vel tenkt at jeg kunne prate med henne om det vi nå går gjennom men jeg føler en slik skam at jeg ikke orker dele dette med noen, annen enn dere.

Så jeg sa til ham etter samtalen at jeg ikke hadde sakt noe.

Greit sa han, men vi får vel kanskje prate litt om dette igjen.

Da sa jeg at det vel ikke var så mye mer å prate om, at jeg hadde bestemt meg på fredag på jobben at jeg egentlig ikke hadde noe valg, at vi måtte være to i den vanskeligs situasjonen vi er i, at det ikke gikk å være alene. At jeg ikke kunne risikere at vi rugget til familielivet vårt slik at jeg en dag satt med barn som ville flytte til sin far og et barn som ikke var ønsket.

Når jeg reiste meg for å gå på terassen så sa han at jeg må bare la det få synke inn litt det du har sakt akkurat nå.

Etterpå sier han at han skal støtte meg og være med på sykehuset. Og at en kan jo ikke styre over følelsene sine.

Så ble ikke et ord til nevnt, han var tydelig lettet. Pratet om en bil vi har sett og en mobil jeg har lyst på. Han er vant til å ordne ting via økonomi så det var nok hans dårlige samvittighet som pushet ham til å tenke mer på at han har hatt lyst til å kjøpe ny bil til meg, og kanskje den mobilen jeg ikke har fått kjøpt ennå.

Jeg gikk ned i et form for vakum at sorg. Klarte ikke annet enn å svare på ting han spurte om og småprate så vidt det var. Hadde ikke krefter til å prate om dette.

Følte bare en voldsom bitterhet for at det var så "enkelt" for ham, slik en lettelse, det skal ikke være det når det er et barn det er snakk om.

Det er så lett for ham når dette er gjort, han går tilbake til sitt liv den samme dagen mens jeg fremdeles må slite med å finne jobb oa. samtidig som jeg på en måte må bære hva jeg har gjort alene.

Hvordan i all verden klarer man å komme seg gjennom slikt uten å føle slik en voldsom bitterhet som kan ødelegge forhold og en selv?

Kanskje sitter jeg der alene en dag alikavel fordi forholdet gikk skeis pga. dette, med dårlig samvittighet for de barna vi har og sorg over det barnet vi ikke har.

Han som vil ta dette steget slipper unna alt vondt, det er jeg som må svelge tabletten, det er jeg som må gå i to horrible dager og vente, det er meg som må ned på sykehuset og ligge der med uhorvelige smerter i mange timer og det er meg som må leve med dette i all tid etterpå.

Hvordan klarer jeg å få det til at vi gjør dette sammen slik at vi beholder det forholdet og kjærligheten vi har?

Akkurat nå føler jeg en enorm tomhet, en sorg og en oppgitthet.

Vær så snill dere, vær med meg på vegen, jeg klarer ikke dette helt alene.

Klem fra meg.

[AnnaSara]

Det er vondt å lese om fortvilelsen din!! Jeg føler så inderlig med deg. Men ord blir liksom så fattige....hva skal jeg si...?? Skjønner at du har et kaos inne i deg akkurat nå....og at du ikke ser noen vei ut. Jeg skulle ønske at du kunne ha fått snakket med en profesjonell veileder, som kunne hjelpe deg å finne en vei... Finnes det ikke en hjelpetelefon du kan ringe til anonymt? Som nettopp driver med slike ting? De er ofte flinke til å stille de rette spørsmålene....som vil hjelpe deg til å ta et valg. Jeg opplever det som du fremdeles tipper fram og tilbake...

Har du en lege du kan prate med? Jeg håper bare ikke du tar avgjørelsen for raskt...

Dersom du velger å avbryte svangerskapet tror jeg kanskje ikke det er så lurt å ta den pillen. Tenk om du så angrer? Jeg ville nok gått for det vanlige operative inngrepet, selv om det er litt mer omfattende.

Jeg håper på en måte at du velger å beholde barnet....men jeg skjønner også hvor vanskelig det kan være. Du trenger nok mer enn "litt støtte" fra mannen din. Det er liksom ikke slik det skal være...at han vil støtte deg så godt han kan...MEN opplever det som et ork. Du hadde trengt hans glede og forventning...begeistring osv. Det er vel det vi kvinner både trenger og drømmer om. Men det er mange som aldri får det. Har selv 2 barn hvor jeg har vært "aleine" i svangerskapet....ikke fått føle omsorg og støtte osv.

Når jeg av og til ser kommende fedre som klapper omsorgsfullt på magen til dama si....bobler over av stille forventning og glede....da tenker jeg tilbake på meg selv...såååå godt det ville vært å ha det slik!!!

Heldigvis går slike ting aldri ut over kjærligheten du vil føle for barnet. Det kan jeg skrive under på. Den vokser seg bare enda sterkere!!

Nå skriver jeg meg visst helt bort....Kanskje kan du dra nytte av mine tanker, kanskje ikke.

Jeg følger med deg videre og skriver nok mer.

Sender deg en god klem!!