Tanker på dag åtte.

[Gjest eldre foreldre]

(Advarsel: Bør ikke leses av de som ønsker seg barn/prøver å få, eller av de som er helt i mot å avbryte et svangerskap)

Vi sov litt middag i går. Jeg nesten svimte av og sov virkelig dypt i et par timer.

Dette var hva jeg drømte:

Jeg visste at et lite tantebarn var i fare (hun var mørk selv og jeg kjente ikke igjen utseende hennes da alle mine tantejenter er lyse) Hun var på en hytte langt oppi fjellene sammen med min bror og mor (har ikke kontakt med dem.)

Jeg går oppover mot hytta med ungen mine, vi går over fjell, gjennom skog (ikke tørr skog men skog med mye grønt på bakken) og over store sletter.

Når vi kommer opp og de skjønner at jeg er der for å "redde" henne så blir min bror så sint at han spoler masse sand over minste barnet mitt med sykkel.

Jeg blir ubeskrivelig sint og kjenner kun en lyst til å drepe ham. Vi er inni hytta og min mor henter min bror og lukker døra, jeg er i et rom med mine barn og jentungen.

Så stikker vi av, mot vannet som jeg vet ligger der nede, vi springer gjennom samme grønne skog, over fjell og sletter.

Så kommer vi til vannet, der er det en stamme av et spesiellt folk, de venter på meg. Akkurat da er det også folk fra "den andre siden" der så vi må gjemme oss og snike oss nærmere vannet der det er planlagt vi skal rømme. "Høvdingen" fra denne stammen står og venter på meg med et par briller i hånda, disse skal jeg kunne se et lys med og der det er lys er det gull.

Jeg tar av meg et par solbriller og setter på disse, de ser ut som helt vanlige briller.

Jeg følte meg så fortvilet for jeg så ikke noe lys, jeg speider utover og snur hodet alle veger. Da sier "høvdingen" at: "vær ikke bekymret, du ser lyset når det er meningen at du skal. Så dra nå!"

Jeg putter tantebarnet mitt i en liten båt og skjønner at den vil bli for liten for oss alle, derfor blir det automatisk til en større båt. Vi hopper i alle og kjører utover. Det er en vanlig "robåt" med motor, årene ligger i bunnen.

Et godt stykke utover ser jeg meg tilbake og ser gjennom brillene at det er mange mennesker etter oss i båter, de er langt unna men disse "spesialbrillene" gjør at jeg ser dem alikavel.

Samtidig til venstre for oss er en mor med to barn og leker i sanden. Lavt fjell rundt, skog overfor, og de graver i sanden ved vannet.

Der ser jeg et lys og vi kjører bort. Jeg står midt mellom disse menneskene men de ser meg alikavel ikke, de fortsetter med sitt mens jeg står der midt mellom dem.

Mellom sanden og fjell ser jeg en traktorgaffel av gull som skinner, den er så enormt stor og blank der der glitrer i vannet, "inni" den ser jeg toppen på en koffert, den enden det er håndtak og låser på.

Jeg tar tak i den, drar den opp og tar den med til båten. Menneskene er som om vi ikke er der.

Vi kjører et stykke videre men skjønner at de som er etter oss vil ta oss igjen så vi kjører inn til siden der det er bare skog. Det er den samme grønne skogen der, masse trær men med mye grønt "gress" på bakken (ligner litt på trekløver eller noe, høyt, veldig mye og grønt og med små runde blader)

Det er så mye av det at vi uten problemer får gjemt båten under det.

Vi klatrer oppover fjellene da vi hører "de andre".

Da sier den lille jenta: "jeg klatrer ned igjen så kaster dere kofferten til meg slik at de får den for da lar de oss være".

Så springer hun avgårde.

Jeg ser etter henne og føler at vi har "tapt", åpner kofferten og der ligger det gammeldagse store gullmynter i forskjellig valør.

Noen ligger løse og to valører ligger pent stablet i gjennomsiktige plastikesker. Jeg åpner de to eskene etter litt tenking og begynner å fylle lommene, tenkte at da ville de andre tro at de hadde fått skatten samtidig som at vi fikk med oss nok til at vi skulle ha det bra etterpå.

Så vokner jeg!

I går kveld ringer min beste venninde, og vi prater litt. Partneren min har vel tenkt at jeg kunne prate med henne om det vi nå går gjennom men jeg føler en slik skam at jeg ikke orker dele dette med noen, annen enn dere.

Så jeg sa til ham etter samtalen at jeg ikke hadde sakt noe.

Greit sa han, men vi får vel kanskje prate litt om dette igjen.

Da sa jeg at det vel ikke var så mye mer å prate om, at jeg hadde bestemt meg på fredag på jobben at jeg egentlig ikke hadde noe valg, at vi måtte være to i den vanskeligs situasjonen vi er i, at det ikke gikk å være alene. At jeg ikke kunne risikere at vi rugget til familielivet vårt slik at jeg en dag satt med barn som ville flytte til sin far og et barn som ikke var ønsket.

Når jeg reiste meg for å gå på terassen så sa han at jeg må bare la det få synke inn litt det du har sakt akkurat nå.

Etterpå sier han at han skal støtte meg og være med på sykehuset. Og at en kan jo ikke styre over følelsene sine.

Så ble ikke et ord til nevnt, han var tydelig lettet. Pratet om en bil vi har sett og en mobil jeg har lyst på. Han er vant til å ordne ting via økonomi så det var nok hans dårlige samvittighet som pushet ham til å tenke mer på at han har hatt lyst til å kjøpe ny bil til meg, og kanskje den mobilen jeg ikke har fått kjøpt ennå.

Jeg gikk ned i et form for vakum at sorg. Klarte ikke annet enn å svare på ting han spurte om og småprate så vidt det var. Hadde ikke krefter til å prate om dette.

Følte bare en voldsom bitterhet for at det var så "enkelt" for ham, slik en lettelse, det skal ikke være det når det er et barn det er snakk om.

Det er så lett for ham når dette er gjort, han går tilbake til sitt liv den samme dagen mens jeg fremdeles må slite med å finne jobb oa. samtidig som jeg på en måte må bære hva jeg har gjort alene.

Hvordan i all verden klarer man å komme seg gjennom slikt uten å føle slik en voldsom bitterhet som kan ødelegge forhold og en selv?

Kanskje sitter jeg der alene en dag alikavel fordi forholdet gikk skeis pga. dette, med dårlig samvittighet for de barna vi har og sorg over det barnet vi ikke har.

Han som vil ta dette steget slipper unna alt vondt, det er jeg som må svelge tabletten, det er jeg som må gå i to horrible dager og vente, det er meg som må ned på sykehuset og ligge der med uhorvelige smerter i mange timer og det er meg som må leve med dette i all tid etterpå.

Hvordan klarer jeg å få det til at vi gjør dette sammen slik at vi beholder det forholdet og kjærligheten vi har?

Akkurat nå føler jeg en enorm tomhet, en sorg og en oppgitthet.

Vær så snill dere, vær med meg på vegen, jeg klarer ikke dette helt alene.

Klem fra meg.

[Nellie]

Kjære deg

Ikke la dette ødelegge det gode forholdet til din mann.

Det du skriver i dag får meg til å tenke litt på kommunikasjonsproblemene som oppstår når vi damer tror at mannen kan, eller i det minste bør kunne lese tankene våre.

Du har det vanskelig nå, men sånn som jeg leste innlegget ditt så ønsket din mann at dere skulle sette dere ned å prate om dette.

Han ønsker seg nok ikke et barn av hele sitt hjerte, men han ville prate dette gjennom. Når du sier at det ikke er mer å prate om og at du har tatt en avgjørelse, så vil han ikke presse deg til å prate om dette. Menn er anderledes enn oss på det punktet.

Du må også huske at han ikke har blitt far noen gang, og dermed ikke har erfart hverken et svangerskap eller en fødsel, og all gleden og alle følelsene som følger med å bli forelder. Han kjenner livet sitt i dag, uten disse tingene.

Dere har vidt forskjellig utgangspunkt når dere nå vurderer og det er litt viktig at dere begge tenker gjennom.

Hva dere tilslutt velger må dere begge være fortrolige med, men vær åpne nå, slik at du ikke blir gående å bære nag til ham for et valg du føler du måtte ta.

Han prøver nok på sin måte nå å muntre deg litt opp, med å prate om ting dere har ønsket å kjøpe og som du kanskje har ønsket deg?

Noen drømmetyder er jeg ikke, men da jeg var gravid så drømte jeg så mye rart, og alltid med barn eller også kattunger... Det er vel et resultat av hva tankene dreier seg om det meste av dagen.

Jeg ønsker dere lykke til, uansett hva valget blir, men husk å ta del i hverandres tanker og kvaler.

[fuji1365380447]

Kjære deg. Jeg har lest alle innleggene din, og svarte på det første. Jeg syntes at du har fått mange gode svar her inne, men nesten ingen har turt å si det jeg kommer til å si nå...

Jeg syntes at du skal bære frem dette barnet.

Jeg tror den begynnede bitterheten du nå føler mot mannen din, bare kommer til å vokse seg sterkere hvis du tar en abort. Du føler deg allerede følelsesmessig forlatt og sviktet av at han faktisk ikke forstår hvor alvorlig dette er for deg.

Du må fortelle ham hvor mye sorg, sinne, bitterhet og frustrasjon som er på vei til å bygge seg opp i deg som et resultat av at han "ikke kan styre følelsene sine".

Hvis du bærer frem dette barnet, så tror jeg uansett at han vil elske barnet. Hvordan kan noen unngå å elske et nyfødt og hjelpeløst lite barn.

Han (og tildels du) søker å styre og kontrollere virkeligheten deres. Det kan man ikke alltid. NÅr har det skjedd noe som tvinger dere til å ta et valg, og som vil endre dere som par for alltid, uansett hva du velger å gjøre.

Velger du å bære det frem, så vil dere blir foreldre sammen, med alle de utfordringer dèt innebærer. Hvis du velger abort, så tror jeg noe av tilliten og kjærlighetne mellom dere vil være ødelagt, fordi han ikke støttet deg på et dypt emosjonelt plan når du trengte det.

Skammen du føler nå, når du ikke vil dele dette med venninner, vil ikke blir mindre dersom du tar abort.

Jeg tror at du nå ønsker dette barnet. Kvinnen i deg, kroppen din, vil bære det frem. Og syntes ikke at du skal la konvensjoner, praktiske hensyn eller bekvemmelighet styre over morsinnstinktet som tvinger seg frem. Da tror jeg du må betale en dyr pris resten av livet.

[Sofline]

Kjære deg. Jeg har lest alle innleggene din, og svarte på det første. Jeg syntes at du har fått mange gode svar her inne, men nesten ingen har turt å si det jeg kommer til å si nå...

Jeg syntes at du skal bære frem dette barnet.

Jeg tror den begynnede bitterheten du nå føler mot mannen din, bare kommer til å vokse seg sterkere hvis du tar en abort. Du føler deg allerede følelsesmessig forlatt og sviktet av at han faktisk ikke forstår hvor alvorlig dette er for deg.

Du må fortelle ham hvor mye sorg, sinne, bitterhet og frustrasjon som er på vei til å bygge seg opp i deg som et resultat av at han "ikke kan styre følelsene sine".

Hvis du bærer frem dette barnet, så tror jeg uansett at han vil elske barnet. Hvordan kan noen unngå å elske et nyfødt og hjelpeløst lite barn.

Han (og tildels du) søker å styre og kontrollere virkeligheten deres. Det kan man ikke alltid. NÅr har det skjedd noe som tvinger dere til å ta et valg, og som vil endre dere som par for alltid, uansett hva du velger å gjøre.

Velger du å bære det frem, så vil dere blir foreldre sammen, med alle de utfordringer dèt innebærer. Hvis du velger abort, så tror jeg noe av tilliten og kjærlighetne mellom dere vil være ødelagt, fordi han ikke støttet deg på et dypt emosjonelt plan når du trengte det.

Skammen du føler nå, når du ikke vil dele dette med venninner, vil ikke blir mindre dersom du tar abort.

Jeg tror at du nå ønsker dette barnet. Kvinnen i deg, kroppen din, vil bære det frem. Og syntes ikke at du skal la konvensjoner, praktiske hensyn eller bekvemmelighet styre over morsinnstinktet som tvinger seg frem. Da tror jeg du må betale en dyr pris resten av livet.

Jeg må si meg enig med deg, fuji. Det var som om jeg skulle skrevet innlegget ditt selv.

[Gjest mij]

Kjære deg. Jeg har lest alle innleggene din, og svarte på det første. Jeg syntes at du har fått mange gode svar her inne, men nesten ingen har turt å si det jeg kommer til å si nå...

Jeg syntes at du skal bære frem dette barnet.

Jeg tror den begynnede bitterheten du nå føler mot mannen din, bare kommer til å vokse seg sterkere hvis du tar en abort. Du føler deg allerede følelsesmessig forlatt og sviktet av at han faktisk ikke forstår hvor alvorlig dette er for deg.

Du må fortelle ham hvor mye sorg, sinne, bitterhet og frustrasjon som er på vei til å bygge seg opp i deg som et resultat av at han "ikke kan styre følelsene sine".

Hvis du bærer frem dette barnet, så tror jeg uansett at han vil elske barnet. Hvordan kan noen unngå å elske et nyfødt og hjelpeløst lite barn.

Han (og tildels du) søker å styre og kontrollere virkeligheten deres. Det kan man ikke alltid. NÅr har det skjedd noe som tvinger dere til å ta et valg, og som vil endre dere som par for alltid, uansett hva du velger å gjøre.

Velger du å bære det frem, så vil dere blir foreldre sammen, med alle de utfordringer dèt innebærer. Hvis du velger abort, så tror jeg noe av tilliten og kjærlighetne mellom dere vil være ødelagt, fordi han ikke støttet deg på et dypt emosjonelt plan når du trengte det.

Skammen du føler nå, når du ikke vil dele dette med venninner, vil ikke blir mindre dersom du tar abort.

Jeg tror at du nå ønsker dette barnet. Kvinnen i deg, kroppen din, vil bære det frem. Og syntes ikke at du skal la konvensjoner, praktiske hensyn eller bekvemmelighet styre over morsinnstinktet som tvinger seg frem. Da tror jeg du må betale en dyr pris resten av livet.

Jeg er enig med deg..

[Gjest Babyboom 06]

Jeg opplevde det samme som deg da jeg ble gravid... barnet var ikke ønsket fra hans side, vi satt frem og tilbake å diskuterte abort, for jeg ville helst ikke... Det var myyye krangling og slikt mellom oss lenge...

etter noen mnder hadde ting snudd gradvis. Vi har det kjempe fint i dag. Han elsker sin sønn overalt, og forteller meg hvor glad han er over oss begge... Generellt sett tror jeg menn trenger mer tid tilå venne seg til tanken... Mitt råd er å beholde barnet. Det vil uansett bli elsket!

[org]

Kjære deg. Jeg har lest alle innleggene din, og svarte på det første. Jeg syntes at du har fått mange gode svar her inne, men nesten ingen har turt å si det jeg kommer til å si nå...

Jeg syntes at du skal bære frem dette barnet.

Jeg tror den begynnede bitterheten du nå føler mot mannen din, bare kommer til å vokse seg sterkere hvis du tar en abort. Du føler deg allerede følelsesmessig forlatt og sviktet av at han faktisk ikke forstår hvor alvorlig dette er for deg.

Du må fortelle ham hvor mye sorg, sinne, bitterhet og frustrasjon som er på vei til å bygge seg opp i deg som et resultat av at han "ikke kan styre følelsene sine".

Hvis du bærer frem dette barnet, så tror jeg uansett at han vil elske barnet. Hvordan kan noen unngå å elske et nyfødt og hjelpeløst lite barn.

Han (og tildels du) søker å styre og kontrollere virkeligheten deres. Det kan man ikke alltid. NÅr har det skjedd noe som tvinger dere til å ta et valg, og som vil endre dere som par for alltid, uansett hva du velger å gjøre.

Velger du å bære det frem, så vil dere blir foreldre sammen, med alle de utfordringer dèt innebærer. Hvis du velger abort, så tror jeg noe av tilliten og kjærlighetne mellom dere vil være ødelagt, fordi han ikke støttet deg på et dypt emosjonelt plan når du trengte det.

Skammen du føler nå, når du ikke vil dele dette med venninner, vil ikke blir mindre dersom du tar abort.

Jeg tror at du nå ønsker dette barnet. Kvinnen i deg, kroppen din, vil bære det frem. Og syntes ikke at du skal la konvensjoner, praktiske hensyn eller bekvemmelighet styre over morsinnstinktet som tvinger seg frem. Da tror jeg du må betale en dyr pris resten av livet.

Ja, jeg må si meg enig med fuji her.

Og lykke til, samme hva dere velger!

[jubalong70]

Først vil jeg gi deg enda en klem - du har fått noen nå!

Jeg føler så med deg. Men jeg må si meg enig med fuji. Det er veldig tydelig mellom linjene at du faktisk ønsker dette barnet - selv om de ytre rammene kanskje ikke er perfekte. Og som fuji også sier, du begynner å bli bitter på mannen din, hvordan kommer det til å bli etter at du kanskje har tatt en abort du egentlig ikke ønsker.

Mannen din ønsket å snakke med deg om dette, og jeg synes virkelig dere skal sette dere ned og ha den vanskelige samtalen.

Greit, du syntes han virket lettet når du sa du skulle ta abort. Men kanskje det var mest fordi det var tatt en avgjørelse?

Dere er ikke det første paret der mannen ikke har ønsket barn for så å bli totalt forelsket i barnet når det kommer.

Men, jeg skal absolutt ikke ta valget for deg. Likevel vil jeg råde deg til å snakke skikkelig med mannen din - jo før jo heller!

[Gjest glaice]

Tror du ønsker det barnet jeg, og da kommer du til å få det megatøft etter en abort, kanskje du aldri vil komme over det.

Jeg sier som jeg sa i et annet svar til deg; du vil ikke angre på de barna du får, men du kan komme til å angre på de barna du ikke får...

Er veldig enig i det fuji skriver.

Varme tanker til deg!

[Gjest KariKruskakli]

To ting kan i verste fall skje.

1.Du beholder barnet og forholdet til mannen din kan bli ødelagt.

2. Du tar abort og forholdet til mannen din kan bli ødelagt alikevel.

Personlig tror jeg at alternativ nr.1 er minst sannsynlig.

Jeg synes du skal beholde barnet, fordi det begynner å bli tydelig at du vil slite med sorg og et dårlig forhold til mannen din. Jeg tror du vil komme til å bli bitter.

Mannen din har ikke barn i fra før.

Mannen din vil ikke ha barnet.

Hvorfor? Hva er er problemet hans? Hva er han redd for? Angst for ikke å strekke til som far? Angst,(som du selv skrev) for at det ikke skal bli et velskapt barn? Dere er opp i årene. Kan det berolige han at du tar en forstervannsprøve?

Personlig tror jeg at hvis du velger å få barnet, er sjangsen størst for at han en dag vil takke deg.

Det er det jeg TROR etter å ha lest det du har skrevet om han og samtidig lest litt mellom linjene:)

[AnnaSara]

Tror du ønsker det barnet jeg, og da kommer du til å få det megatøft etter en abort, kanskje du aldri vil komme over det.

Jeg sier som jeg sa i et annet svar til deg; du vil ikke angre på de barna du får, men du kan komme til å angre på de barna du ikke får...

Er veldig enig i det fuji skriver.

Varme tanker til deg!

Jeg tror nok at fuji har et viktig poeng. Er nok mye enig med henne i det hun skriver. Håper uansett ikke at du føler deg presset av oss her. De fleste av oss ser jo også hvor vanskelig dette er for deg/dere.

Er veldig spent på fortsettelsen....

God klem til deg vennen!

[Gjest AveM]

Hva om din mann hadde sagt at han virkelig ønsker dette barnet.. Når jeg leste dagens tanker kunne man nesten føle at det er det du _egentlig_ vil.

Håper dere snakker skikkelig sammen før den endelige avgjørelsen taes. Sånn som du sliter nå.. Du kan ikke ha det godt. Jeg føler virkelig med deg!

[Gjest sjøstjerna]

Jeg har gjort valget, under litt andre omstendigheter. Og jeg tok abort under egen tvil. Var trist en god stund, men kom på beina igjen.

Jeg har ikke lest alle innleggene dine like nøye.

Men jeg rår deg til følgende:

Ta et papir og penn. Skriv ned det positive med du kommer på med å få babyen. Og skriv ned alt det negative.

Så forsøker du å kjenne på hva som blir mest rett for deg. Det er ikke sikkert at noe kommer som "klart svar". Det blir akkurat som nå- en dag heller du mot abort- en annen dag mot å beholde.

Men kanskje kan det være med på å hjelpe deg allikevel?

JEG tror dere lærer dere å leve med uansett avgjørelse. Det verste er tiden mens dere "vingler" så fælt. Det blir "lettere" når avgjørelsen er tatt.

[Gjest en stor klem til deg fra meg]

Kjære du. Jo mer jeg leser av det du skriver, jo mer tenker jeg "neeeei !!!" Du er ikke klar til å ta abort- du ønsker dette barnet ! Dersom du lar deg presse til å ta det bort, er det vel så stor sjanse for at forholdet til din mann blir skadelidende enn hvis du velger å få barnet, er jeg redd for. Dette har jeg selvfølgelig ikke noe med, men jeg føler så sterkt at du ikke ønsker dette, og håper så inderlig for deg at du tar den avgjørelsen som er riktig for deg....

[Angela1365380318]

Hei!

Jeg har fulgt med deg, men ikke turd å svare deg, av frykt for at vi her kan påvirke ditt liv og din fremtid, men nå velger jeg å si noe. Detb er vel derfor du skrev her inne som alle andre.

Jeg føler så inderlig med deg og håper jeg aldri kommer i dine sko. Jeg har lest alle svarene du har fått av andre her inne og folk bryr seg virkelig og føler med deg og det håper jeg at du opplever.

Jeg tror du inderst inne vil beholde barnet, morsinnstinktene har allerde kommet, det så jeg da jeg leste tannlege historien din.

Du føler graviditeten på kroppn og har opplevd det første smilet, de første skrittene og noen som sier mamma og strekker armene sine mot deg, du vet hva det vil si å være gravdi og å være foreldre, disse tingene har din mann ikke opplevd personlig og derfor ser han nok ikke på dette med samme syn du har. Nå skal vi for ordens skyld ikke glorifisere det å ha barn, det er våkennetter, skittbleier og kragling også.

Det er du som må leve med valget og uansett du som må ta konsekvensene av det på lang sikt. Det virker som om du vil ha barnet, men ikke tør pga din samboer og dine barn.

Da jeg og min søster fikk vite at vår mor var gravid ble vi ikke akkurat glad nei. Jeg var ganske ung men forstod ikke hvorfor det skulle komme en baby. Vi hadde jo det så bra som vi hadde det. Men det forrandret seg utover i graviditeten og fra den dagen hun ble født og frem til i dag har vi vært verdens stolteste storesøstre! Jeg kan ikke beskrive med ord hvor glad jeg er i henne, hun er absolutt en av de jeg er mest glad i, jeg gjør hva som helst for henne, går gjennom ild og vann.

Sefølgelig kan vi ha våre diskusjoner og krangler, bli kjempe sinte på hværandre til tider, men jeg har og kommer alltid til å forsvare henne. Ingen snakker stygt eller er slemme med min lillesøster.

Jeg elsket å ta vare på henne da hun var liten, det var jeg som spurte mamma om å få ta henne på trilletur ikke omvendt. Jeg unerholdt henne da hun var baby, senere leste jeg og lekte med henne, passet på henne og hjalp henne med lekser. Selv den dag i dag hjelper jeg henne gladlig om det er noe hun trenger hjelp til. Min andre søster er helt lik med henne, vi står strekt sammen alle tre, selv om vi også krangler innimellom.

Uansett hva du velger å gjøre, så er det en sjangse at forholdet ryker. Dette vil uansett være en påkjenning for forholdet ditt. Velger du abort kan du bli sint på mannen din fordi han valgte bort barnet deres. Velger du å beholde barnet kan forholdet ryke fordi han ikke takler tanken på farsrollen eller at småbarnsperioden blir for tøff.

En mann jeg kjenner hadde fått et barn han elsket og beundret skikkelig. Dette var en mann som alltid hadde blitt sett på som steintøff og hard og alle var positivt overrasket over hvor myk han var og mye han smeltet over å ha fått barnet.

Så ble barnets mor gravid igjen og man skulle jo tro at han tenkte at nå var det dobbellykke? men neida. Dette barnet ville han IKKE hn noe av, vite noe av, det skulle bort. Time til abort ble bestilt to ganger men hun klarte ikke gjennomføre. Å si at han var sur, slem og avvisende i 9 mnd i strekk er en stor underdrivelse. Det var så vidt han gadd gå på fødestuen og overvære fødselen til sitt eget barn!

Ikke vet jeg hva som skjedde og når det skjedde, men da jeg så han få dager etter fødselen hadde han nå plutselig to øyenstener. Han beundrer og elsker de like høyt og er en fantastisk far til begge to, han har takket moren for at hun ikke tok abort. Barn nr 2 er enda mer lik faren og hans kjærlighet strekker til begge barna.

Men det er ikke alle menn som snur, mange her inne har skrevet at du kan beholde barnet og han kommer ikke til å klare å motstå en bitteliten bylt med ti fingrer og ti tær, men jo det finnes de menn som kan det også. Jeg tror det er få av de, men jeg tror absolutt de finnes.

Du skriver så varmt om forholder deres, at livet ditt endelig er bra og stabilit og at dere har fremtidsplanene klare. Men er han virkelig mannen du vil ha om han ikke ønsker barnet deres? er han fremdeles drømme mannen din etter at du har tatt abort? kommer du til å klare å ikke bære nag fordi han ikke ønsket barnet deres?

Om det ikke skulle passe for dine barn å få søsken så skriver du at de kan flytte til faren om de ønsker, barn har godt av god kontakt med far og etter å ha lest inleggene dine så tror jeg du er en snill og god mor og alltid vil ha armene åpne for de om de skulle bestemme seg for å komme tilbake. Liker de ikke babyen så er det nesten positivt det også, de får se hvor mye stress og bråk det er med unger og du slipper kansje å bli ung bestemor og at dine barn blir tennåringsforeldre fordi du og deres nye søsken skremte de bort fra tanken på barn for en stund. Men jeg tror helt ærlig ikke at det vil skje, jeg tror de vil smelte helt og at du vil få hjelp med avlastning, og barnepass slik at du og samboren din etter hvært kan realisere noen av fremtidsplanene dere hadde.

Du har ingen garanti for forholdet enten du beholder barnet eller ikke. Sett deg ned å tenk, dersom forholdet ryker, ønsker jeg da sitte igjen med et barn til eller alene?