Den perfekte hevn over meg....

[Gjest Melancoly...]

(Har flyttet dette innlegget fra åpent forum til "samliv", for det er mer rett forum)

Med dette innlegget ønsker jeg å være anonym.. jeg trenger å få løftet en byrde fra mine skuldre...

For to år siden startet et mareritt på jobben min som varte i et år. Jeg ble trakassert av min egen sjef, hun sa jeg gjorde feil hele veien uten å si til meg hva det var... flere enn meg opplevde dette, og det var oss med laveste "rang" av stillinger der som ble utpsyket. Styret og forbundet mitt derimot har lenge prøvd å få denne sjefen bort fra denne arbeidsplassen uten hell, da ingen har turt å stå frem med sin historie om hvordan de er blitt behandlet av henne... andre med ledende stillinger på den plassen, er på sjefen sin side, og de drar ofte på ikea sammen i arbeidstiden og er lite på jobb ellers fordi de får så mye fri de vil...

Lenge gikk jeg og ble mer og mer trakassert, uten å kunne gjøre noen ting. Jeg ble satt på pinebenken og truet med at jeg ikke fikk jobbe der videre, noe som satte meg i en vanskelig økonomisk situasjon... Jeg trengte noen å legge litt av byrden bort på, slik at jeg ikke skulle risikere å gå inn i en dyp depresjon, for jeg turte ikke sykemelde meg... (jeg tenkte aldri på at det gikk an)... den som fikk gjennomgå var den snille snille samboeren min... vet dere hva jeg gjorde? *gråter*... Jeg prøvde hele tiden å finne ting å kjefte på ham for. Kom han sent hjem fra arbeid halv ett på kvelden kunne jeg skjelle ham ut fordi han ikke hadde støvsugd golvet på to døgn, eller at han ikke hadde tatt den lille opvasken... En dag stengte jeg ham inne på badet fordi jeg ble sur da han skulle barbere seg, jeg skrudde av lyset, på utsiden, låste fra utsiden, og lot som om jeg gikk ut.. i en halv time satt han febrilsk inne på badet i tussmørket og prøvde å låse opp med enden av en kam... Da jeg skulle ut om lørdagene for å drikke meg full, ville jeg aldri gå med han på fest (bare for å såre ham) og jeg flørtet med andre gutter. Han ringte ofte fra den festen han satt på og ville møte meg i byen fordi han savnet meg, men jeg nektet. En gang kysset en av gutta meg på festen, men da kjennte jeg at jeg gikk over en strek, så jeg dyttet ham unna og gikk for å møte samboeren min på hans fest. Han var alltid smilende og fornøyd da han møtte meg... han vet ingenting om det... jeg har gjort ham mye vondt, og til slutt nektet jeg ham sex så lenge han brukte kondom. Jeg ville bli gravid, for da visste jeg at jeg kom meg bort fra jobben. Han ble fortvilet fordi han ville ta utdannelsen sin ferdig først og bli litt mer voksen (vi var da 20 år). Så jeg lurte ham til å tro at det var sikre perioder når det egentlig ikke var det... 14 mnd skulle det ta.. så ble jeg gravid... min samboer stakkars ble helt fortvilet... han ønsket ikke dette... så det ble mye styr, men så flyttet vi inn i helt ny leilighet, jeg ble sykemeldt fordi jordmor mente jeg ikke hadde godt av situasjonen på jobb...

Jeg ble henvist til psykiatrisk sykepleier noen mnd senere (da gravid i ca 20 uke) og ting begynte å roe seg i hjemmet. Jeg ble kjempe snill mot min samboer og har vært det siden, jeg gjør ALT for ham. Forbundet mitt ringte meg og BA meg om å stå frem med min sak... noe jeg gjorde... 15 andre ansatta på arbeidplassen stod frem med sine saker mot vår kvinnelige sjef. Hun er nå sykemeldt fordi hun takler ikke presset hun har fått på seg, profesjonelle fra hovedkontoret i landet er også innblandet og styret på arbeidsplassen. De jobber nå for å få henne bort herfra, og skryter meg oppi skyene for at jeg endelig turte gi beskjed, da dette er noe som har pågått flere år før jeg begynte på den arbeidsplassen.

Det jeg derimot sliter med nå er skyldfølelsen ovenfor min samboer, som egentlig har det som plommen i egget. Jeg får ikke noe ut av samtalane hos psykiatrisk sykepleier. Jeg gjør alt for min samboer: vasker klærne hans, legger dem inn i skapet, lager alltid mat og tar oppvasken, skifter på sengen 1 gang annenhver uke, kjøper ting til ham som jeg vet han ønsker seg i all hemmelighet, skriver søte kort til ham, og myyye mer... det eneste jeg krever av ham er at han tar ut søppelet og henter posten.

I dag (30 april) er han ute på fest med kamerater, det er noen dager til termin, men jeg tenker BARE på ham og vil at han skal ha det bra, så for meg gjør det ikke noen verdens ting å sitte her alene når fødsel kan skje når som helst... jeg tenker på skyldfølelsen over hvor stygg og slem jeg engang var mot ham (den perioden jeg hadde det værst på jobb)... derfor ønsker jeg nesten at han gjør noe dumt ikveld slik at han kan få den hevnen jeg fortjener... jeg fortjener at han gjør noe slemmt mot meg.. det er det eneste som hjelper føler jeg. Jeg ville blitt glad om han hadde kysset en annen jente i kveld... slik at jeg kan få det slaget jeg trenger... jeg sliter mye med dette, men han er verdens snilleste og ville ALDRI gjort noe slik mot meg...

huff... dumt hvis jeg må slite med dette resten av livet...

[Gjest svareren]

En eller annen grunn var det nok til at sjefen også ikke var helt fornøyd med deg..

Du virker ikke helt god...

[Sylvelin]

Dette forholdet virker dødfødt. Kan virke til at grunnen han er sammen med deg, er kun på grunn av barnet.

[Gjest Melancoly...]

En eller annen grunn var det nok til at sjefen også ikke var helt fornøyd med deg..

Du virker ikke helt god...

Hehe.. nei jeg var nok ikke helt god på det tidspunktet, men jeg er bedre nå Men det sier litt om sjefen når hun har drevet 3 andre bedrifter konkurs fordi hun faktisk ikke har peiling på økonomi, og blir likevel sjef på vår arbeidplass fordi hun tok utdanningen sin i et annet land og var den enseste søkeren med akkurat DEN kompetansen...

[Sofline]

Dette forholdet virker dødfødt. Kan virke til at grunnen han er sammen med deg, er kun på grunn av barnet.

Tror du han ville holdt ut med henne så lenge mens hun var i sin slemme periode hvis han egentlig ikke ville ha henne?

[Sofline]

Gjort er gjort, og du prøver så godt du kan å være snill mot ham nå. Mer kan du ikke gjøre.

[Klara Q]

Nå må du bare passe på at du ikke blir en dørmatte for å "gjøre opp" for den tiden da du var ustabil. Hvis han har valgt å tilgi deg, må dere begynne med blanke ark! Kjempefint at du viser ham at du er glad i ham med små, romantiske oppmerksomheter. Men du behøver ikke å gjøre alt for ham, som du sier.

Kanskje dere kunne hatt nytte av en time og to med samlivsterapeut? Og kanskje du skal be om å få en ny behandler, dersom du føler at samtalene med den du har ikke fører noe steds hen?

Lykke til med fødsel, forhold og fremtiden forøvrig!

[Goliath]

Ja - du var usedvanlig like hyggelig mot kjæresten din i en periode, og jeg forstår ikke at han holdt ut med deg.

Men han elsker deg, og forstod sansynligvis at du var i en svært vanskelig periode - og aksepterte at mye av dine vanskligheter ble utagert på han.

Det du nå bør gjøre er å oppføre deg så "vanlig" som mulig, og sette helt ordinære krav både til deg selv og han.

Du har gitt mye tilbake nå, men du må ikke la det gå for langt.

At han skal gjøre noe "galt" for at det skal straffe deg og på den måten "ballansere" den uretten som du begikk overfor han, blir helt galt - og vil ikke føre til noe annet enn en forverring av forholdet dere har.

Nå er rammene rundt forholdet og livet deres helt annerledes enn hva det var tidligere. Og det er de "normale" rammene dere nå må bygge forholdet videre på.

Og det gjør både du og han best ved å "normalisere" forholdet så godt som mulig, og la det som har hendt være historie som dere legger bak dere.

Hvis ikke vil dere aldri komme dere videre, og dere går vansklige tider i møte.....

[KaVa]

Du har vært slem med samboeren din i en tung periode i livet ditt. Du har i tillegg lurt han til å bli far. Likevel velger din samboer å være hos deg.

Jeg synes du skal ta en skikkelig prat med samboeren din, der du forteller hva du gjorde og hvorfor, og der du ber om unnskyldning for det slemme og gale du har gjort mot han.

Jeg synes også du skal slutte med den selvutslettende holdningen du utviser nå: Du gjør alt for han, og nærmest ber om at han skal være utro. Du skal ikke ta hele arbeidsbyrden hjemme ut av skyldfølelse. Dette er et ubalansert og dårlig grunnlag for et samliv.

Dere bør snakke ut, og starte opp igjen med blanke ark - og begynne å bygge opp et balansert og likeverdig forhold igjen.

[Gjest Marres]

Ja, du har vært kjip som samboeren din. Men han har valgt å være der for deg. Støtte deg. Er det ikke det vi har dem til (blant annet)??

Vis han dette innlegget. Jeg lover deg at han ikke har peiling på hva du sliter med. Og før det ender med at du stenger han ut og blir til hans mor/tjenestepike - en person han garantert ikke vil kjenne igjen eller vil være sammen med - prat om det! (Vet det er vanskeligere enn det høres ut som!) Dere venter barn sammen - dere bør klare såpass. Han har sett sider av deg du sikkert ikke er så stolte av, så da klarer du å fortelle han hvordan du føler når du er lei deg og; ikke bare kun når ting er dritt på jobb!

Lykke til!!! Og husk - ikke føl som du skylder han noe. Tiden da han er trenger støtte fra deg vil nok komme. Gode og ONDE dager....