"Bare husk å variere kostholdet..."

[Sofline]

Hvis de ikke spiser grønnsaker i det hele tatt ville jeg gitt en multivitaminpille i tillegg.

[Gjest Mom33]

Jeg synes det er kjempeviktig å ha et variert kosthold, og det jobber vi med hele tiden.

For å få det til, lager jeg/vi menylister for ei og ei uke. Uka skal ha 2 fiskemiddager - minst - og minst 5 middager skal være med grønnsaker. Det gjør det hele mye enklere.

Ungene våre er nå 5 og snart 4, og de sier stadig vekk at de "ikke liker". Standardsvaret mitt er da OK, men du må allikevel sitte ved bordet sammen med oss. Vi bruker middagen som et samlingspunkt. Og når ungen sitter der med mat på tallerknen, spiser de allikevel.

Nye ting blir introdusert jevnlig, og ting man ikke likte tidligere må også smakes på. Å ikke like er helt greit, men det er ikke greit å la være å smake.

Denne linja har vi vært bevisste på fra dag èn. Om det er det som gjør det, eller om vi bare har vært heldige vet jeg ikke, men ungene spiser så godt som alt nå. Erter spises ikke, ei heller hvit saus for den ene.

Også er forresten vi voksne veldig bevisst på hvordan vi omtaler mat vi ikke er så glade i sjøl. Vi snakker ikke om at mat er vond.

Jeg ville nok, i dine sko, gjort en seriøs jobb for å få ungene til å spise mer variert. Tilby mat, og vil de ikke ha må de vente til neste måltid før det tilbys noe annet. Tror du må være hard, ja, og ikke spe på med noe som helst mellom måltidene.

Lykke til!

[Gjest sol etter regn]

Jeg synes det er feil å tvinge barn til å smake på mat de ikke ønsker å smake på. Jeg hadde i alle fall følt meg passe tråkket på om noen tvang meg til det samme.

Tvang og tvang.. Det har jo VELDIG mye med måten det blir gjort på (som så meget annet). Hvorfor skal ikke barn smake på nye ting, bare for at de _bestemmer seg for_ at de ikke vil?

Jeg syns det er helt legitimt å ha en regel om at man må smake på maten før man sier at man ikke liker det. Men jeg presser heller ikke maten ned gjennom halsen på ungen dersom han ikke vil ha!

Vi har en veldig åpen dialog i huset, og alle tanker kommer frem. Nå som han er større, syns han selv det er ok å ha vennet seg til å smake på mye forskjellig. Han syns det er flaut å se andre på samme alder som er veldig matvante og kresne, tror han faktisk føler seg litt større/voksnere enn h*n da.. hehe. Han har også lært seg at ting han ikke likte _før_ (feks. gulerøtter) plutselig kan smake godt _nå_(!), bare han smaker litt. Han VET at det ikke er verdens undergang om det smaker litt ekkelt en bitteliten stund om han mot formodning ikke skulle like det.

Jaggu godt å være ferdig med det værste mathysteriet (fra ungens side..) når jeg tenker meg om...

[Gjest neofix]

Hvis vi ikke hadde "tvunget" i storesøster, så hadde hun visnet bort ved matfatet ..... det er jeg ganske sikker på. Men det er en helt annen historie - med et utgangspunkt som både underernært og understimulert da hun kom til oss.

Ungene våre MÅ smake på alt, også det de ikke vil smake på ... og det er ingen måte noen kamp her i huset. De vet at de får bittelitt - og mer enn én gang har vi opplevd at det de i utgangspunktet ikke ville smake på, er det de ber om å få mer av .....

Og etter å ha levd sammen med min manns særkullsbarn i mange år - er jeg i alle fall 100% sikker på at jeg ikke vil tillate mine barn å bli så sære i matveien (i alle fall ikke som den yngste av dem)

Hvis ungene aldri må smake på noe som helst, hvordan skal de da finne ut om de liker det eller ikke?? Jeg tviler på at du våkner opp en morgen når du er tjue år - og plutselig får såååå lyst på lammekoteletter ... om du aldri har turt å smake på det før ...

Men vi er som kjent forskjellige - veldig forskjellige - og det er jo bra ;o)

fra

Vi har valgt å ikke tvinge mat i barna fordi det frarådes av barnelegen og ernæringsfysiologen som vi har gått til. De mener at det å tvinge mat i barn - uansett om det bare er en bitteliten bit - kan føre til spiseforstyrrelser senere i livet. De sier at barna skal selv få kjenne på hva de liker og ikke liker, og når de er sultne og når de er mette. Det syns jeg høres veldig fornuftig ut.

Riktignok var jeg skeptisk i starten, fryktet også at eldstemann skulle visne bort foran matfatet. Men barnelegen var tøff og sa "vi skal våge å la han gå ned i vekt om nødvendig". Han sa også at du kan "vinne" noen hundre gram på kort sikt, men hvis du påfører ungen spiseforstyrrelser når han blir 10-15-20, så har du gjort barnet ditt en stor bjørnetjeneste.

Det jeg merker er at begge barna lærer å like mer etterhvert. Plutselig en dag så smaker de på noe helt "nytt" som de ikke har likt i all sin levetid, og så syns de det er godt. Sønnen min er straks 5 år, og har ikke siden han var 1 år likt kjøtt i noen form eller fasong. Jeg mener - han plukker kjøttdeigen av pizzaen. Bare mistanken om kjøtt i maten har fått han til å nekte å spise. Unntaket er kokt skinke og pølser. Men så, for omtrent et halvt år siden, så begynte han plutselig å like hamburgere. Og kjøttboller. Og en gang spiste han til og med kyllinggryte - altså MED bittesmå kyllingbiter i.

Han er ingen tungvekter, og fortsatt ikke frempå i matfatet. Men han fyller seg selv på langs og på tvers, ikke sant? :-)

[Gjest neofix]

Hvor gamle er barna dine da?

Hos oss har det _stort sett_ blitt laget bare en middag. Men er det noe jeg VET ikke kommer til å bli spist, kan det hende jeg lager noe jeg vet blir spist. Men det tilhører sjeldenhetene. Men her er det bare et barn da, ingen som spiller opp/påvirker hverandre..

Vi har ikke tvunget barnet vårt til å spise noe han ikke liker, men han har måttet smake på ALT, og ikke bare en pitteliten "liksomsmakebit". Har pleid å si at han må spise X-antall skjeer (4 v/ 4år osv), bare for å få han til å smake ordentlig. Dersom han spytter ut og sier æsj før han engang har rukket å kjenne smaken, har han pent måttet spise en skje til..

Er det noe han VIRKELIG ikke liker, slipper han selvsagt å spise det, men det _blir_ lettere etterhvert - (bør iallefall bli det..) og da går det an å si at dette er maten i dag, og at ALL mat ikke kan være yndlingsmaten hver dag.

Ellers syns jeg det er viktig å gjøre måltidet lystbetont, og ikke gjøre spisingen til en maktkamp. Husker en veninne sa til meg en gang; 'det er 2 ting barn har 100% kontroll på, som voksne ikke kan styre - hva/hvor mye de putter i munnen, og avføringen". Dette er det to funksjonene barnet har full kontroll på, og som vi voksne ikke har noen "fysisk" innvirkning på. Der kan vi ikke tvinge (som ved feks. legging, påkledning osv.). Så da gjelder det å finne måter å nå frem til barnet uten for mye dikking og dulling, eller krangling og uhygge.... Ingen lett balansegang!

Lykke til! =)

Jeg kan ikke skjønne at måltidet kan bli lystbetont når barnet MÅ spise fire skjeer av noe de absolutt ikke vil ha. For meg er det selve oppskriften på utrivelige måltider.

Vi har etterhvert, på enkelte matretter, krevd at storebror (som er den virkelig kresne) må ta EN bitteliten bit i munnen. Men det er nok at han har hatt den inni munnen. Hvis han vil spytte ut, så får han det. Dette har vi gjort med ting som vi er ganske sikre på at han egentlig liker, men som han tror han ikke liker. F.eks. da det var lenge siden vi hadde hatt fiskeboller, og han forestilte seg at dette var helt pyton.

Men sier han etter en bit at dette vil jeg ikke ha, så får han spytte ut. Og da går han og tørker tunga etterpå...

Det er ikke hyggelig å bli tvunget til å spise!

[Gjest neofix]

*Hehe* Tuppa mi hadde helt sikkert glatt spist kun ketchup til middag hadde hun fått lov. )

Hun spiser heller pølsebrød med ketchup enn å ha pølsa inni...

Hos oss har det vært veldig populært med en liten (eh.. stor) dæsj med ketsjup til å dyppe all maten i. Men så tok vi ungene på fersk gjerning med å "glemme" maten, og dyppe bare gaffelen - eller enda verre, fingeren - i ketsjupen, og spise bare det! :-)

[Gjest neofix]

Jeg synes det er kjempeviktig å ha et variert kosthold, og det jobber vi med hele tiden.

For å få det til, lager jeg/vi menylister for ei og ei uke. Uka skal ha 2 fiskemiddager - minst - og minst 5 middager skal være med grønnsaker. Det gjør det hele mye enklere.

Ungene våre er nå 5 og snart 4, og de sier stadig vekk at de "ikke liker". Standardsvaret mitt er da OK, men du må allikevel sitte ved bordet sammen med oss. Vi bruker middagen som et samlingspunkt. Og når ungen sitter der med mat på tallerknen, spiser de allikevel.

Nye ting blir introdusert jevnlig, og ting man ikke likte tidligere må også smakes på. Å ikke like er helt greit, men det er ikke greit å la være å smake.

Denne linja har vi vært bevisste på fra dag èn. Om det er det som gjør det, eller om vi bare har vært heldige vet jeg ikke, men ungene spiser så godt som alt nå. Erter spises ikke, ei heller hvit saus for den ene.

Også er forresten vi voksne veldig bevisst på hvordan vi omtaler mat vi ikke er så glade i sjøl. Vi snakker ikke om at mat er vond.

Jeg ville nok, i dine sko, gjort en seriøs jobb for å få ungene til å spise mer variert. Tilby mat, og vil de ikke ha må de vente til neste måltid før det tilbys noe annet. Tror du må være hard, ja, og ikke spe på med noe som helst mellom måltidene.

Lykke til!

Vi er hard på noen punkter. De må sitte ved bordet en stund selv om de ikke spiser, og det tilbys ikke alternativ mat når vi først har servert middagen. Det tilbys heller ikke mellommat før neste måltid.

Unntaket er hvis vi lager noe som vi på forhånd vet at ungene ikke spiser, f.eks. wok. Da får eldstemann noe annet. Men vi tillater ikke spising mellom måltidene, vi har vært veldig konsekvente på det hele veien.

Vår erfaring er at de spiser ikke selv om de sitter ved bordet, hvis de allerede har bestemt seg for ikke å spise.

[Gjest neofix]

Jeg er enig med deg og har lurt på det samme. Kanskje grunnen er at mange voksne er nesten like kresne, og det blir mye snakk rundt bordet om hva man liker og ikke liker. Og lager man egen mat til kresne unger, er man solgt.

Mange er også fryktelig bortskjemte.

Jeg er uenig med deg. Kort sagt.

Jeg tror ikke de fleste diskuterer så veldig ved matbordet, og jeg tror de færreste voksne sitter ved bordet og sukker og stønner over alt de ikke liker. Jeg mener - jeg lager jo maten selv, jeg lager jo ikke noe jeg trenger å sitte å pirke i!

Vi har to barn, hvorav en svært kresen, og en som spiser ganske variert. Det er individuelt. Jeg er ikke så sikker på om det finnes lands-forskjeller i "kresenhet", jeg er overbevist om at det finnes kresne og småspiste spanjoler også. Og om de spiser froskelår er vel ikke noe "rarere" enn om norske barn spiser noe så merkelig som fiskeboller.

Jeg har inntrykk av at mange barn som blir kresne og småspiste blir det i forbindelse med at de har vært mye syke. Gjentatte luftveisinfeksjoner, for eksempel, hvor matlysten er lav, og tradisjonell melkeholdig mat ikke er godt i det hele tatt. ¨

Svært mange med småspiste og kresne barn kan fortelle ganske nøyaktig når det startet. Det var den lungebetennelsen, eller de 8 ørebetennelsene, eller samtidig med at astmaen ble oppdaget.

Og når det gjelder f.eks. astma og allergi så ligger vel Norge omtrent på verdenstoppen.

[Gjest neofix]

De blir vel enda mer kresne om de aldri blir utfordret på anen mat? Kan du ikke lage annen fisk enn seibiff? Går an å vende f.eks. rødspettefileter i hvetemel og steke gyldne - deilig, og bare en variant av seibiffen. Slik går det vel an å variere litt forsiktig - til de begynner å akseptere litt forskjellig.

Vi har aldri hatt slike problemer, for her spiser de alt, inkludert grønnsaker og salater. Men vi har ikke gitt etter for nykker, men foventet at de spiste det vi serverte - ellers har de måttet gå sultne fra middagsbordet.

De er akkurat det. Dere har aldri hatt slike problemer. Da er det vanskelig å forestille seg hvordan det er. :-)

Vi har heller ikke gitt etter for nykker. Men når barna ikke spiser middag, ikke bare en dag, men dag etter dag, uke etter uke, måned etter måned - da er det ikke bare nykker lenger.

Av annen fisk er det TO varianter til de kan spise, foruten seibiff og fiskeboller. Og det er fiskepinner og stekt laks. Men laksen spiser de ikke veldig mye av noen av dem.

Utfordret på ny mat? De blir jo det. Men vi tvinger dem ikke. Og når barna er så store som 5 år, så nytter det ikke å servere noe de ikke likte for to uker siden, og innbille dem at de aldri har smakt det før.

[Gjest sol etter regn]

Jeg kan ikke skjønne at måltidet kan bli lystbetont når barnet MÅ spise fire skjeer av noe de absolutt ikke vil ha. For meg er det selve oppskriften på utrivelige måltider.

Vi har etterhvert, på enkelte matretter, krevd at storebror (som er den virkelig kresne) må ta EN bitteliten bit i munnen. Men det er nok at han har hatt den inni munnen. Hvis han vil spytte ut, så får han det. Dette har vi gjort med ting som vi er ganske sikre på at han egentlig liker, men som han tror han ikke liker. F.eks. da det var lenge siden vi hadde hatt fiskeboller, og han forestilte seg at dette var helt pyton.

Men sier han etter en bit at dette vil jeg ikke ha, så får han spytte ut. Og da går han og tørker tunga etterpå...

Det er ikke hyggelig å bli tvunget til å spise!

Nei, klart det ikke er hyggelig! Formulerte meg nok litt feil.

Jeg syns ikke jeg tvinger barnet mitt til å spise selv om vi har en regel om at han må smake på ting før han sier han ikke liker det. Det med 4-5-6 skjeer har handlet om retter vi VET at han liker. Se ellers svar til Glimtipper under. =)