Dag 11

[Gjest eldre foreldre]

(Bør ikke leses av de som ønsker seg barn/prøver å få, eller av de som er helt i mot å avbryte et svangerskap)

Hei dere.

Har litt tid før jeg må reise på jobb. Beklager mitt korte innlegg i går, jeg er i en vakumtilstand, sjokk, og vet ikke helt hva jeg skal tenke eller si.

Var hos legen i går og skrev papirene. Irriterende i grunn å betale så mye og føle seg som på samlebånd. Så lite ekte varme og omtenksomhet.

Ting går liksom av seg selv, uten at jeg klarer å stoppe det. Skrev papirene i går og får telefon om eksakt tid i dag. Det blir vistnok til uken.

Har ikke snakket med partneren min, bare fortalt at det blir da. Han virker lettet og "glad". Jeg har nok med å kjenne på følelsene det gir meg, følelsene til ham nå som ting nærmer seg. Akkurat nå føler jeg sinne og bitterhet, bitterhet fordi han lar meg gjøre dette her, fordi det for ham er så lett når det for meg er så vanskelig.

Men det er kanskje bare noe som er nå den første tiden.

Jeg får ikke fri fra jobben, skal altså gå de to dagene etter første tabletten og vente, og jobbe. Så må jeg evnt. ta en tredagers. Så kaldt, alt går liksom videre.

Jeg aner ikke hva livet har i vente for meg nå, jeg har på en måte resignert, finner meg i at livet farer hardere ut mot noen av oss, er så vant til å sette andres vel og ve foran meg selv. Prøver å fortelle meg at jeg også hadde sider jeg synes var positivt ved å ikke få barn nå, prøver å huske på hvilket jobb og ansvar det er å få barn.

Vi snakket litt her om dagen igjen om forskjellsbahandling. Han hadde for seg at noe var vanskelig å unngå. At han alltid hadde sett for seg å begynne å spare til skolegang med en gang, kjøpe ting osv. Jeg vil aldri med min økonomi klare å følge ham i slikt til de andre, og deres far er ikke økonomisk eller flink overhode utenom å betale farsbidrag.

Jeg ser så tydelig den forskjell det kan bli, og det går jo ikke ann, et barn kan ikke få alt så mye lettere enn de andre, et barn er jo ikke mer verdt enn de andre, hva vil det gjøre med de hærlige ungene jeg allerede har. Sånt klarer jeg ikke påføre dem. Og når jeg sa hvor vanskelig dette var for meg for jeg ville jo ha x antall barn, så sa han at det ville jo ikke han, han ville jo ha et.

Så slik situasjonen er nå så er det et for stort ansvar for meg å bære dette frem, og uhorvelig vondt å ikke gjøre det. Det er en ubeskrivelig situasjon jeg vet jeg aldri vil bli ferdig med.

Tiden vil vise om vi vil klare å komme gjennom dette, nå er jeg i det stadiet at jeg bare lar tiden få vise. Men det er viktig for meg å prøve for å beholde den familien og situasjonen vi har nå, for barnas skyld.

Nå må jeg desverre gi meg, må stelle meg det siste før jeg må kjøre. Ser at dagen vil bli vakker og håper den bringer godt til oss.

Ønsker dere en god dag.

Hilsen fra meg.

[jubalong70]

Jeg synes det virker rart at mannen din så klart sier at han vil forskjellsbehandle. Er han ikke en god reservefar for barna dine nå da? Hvorfor skal det endre seg?

Jeg kan godt forstå at han vil føle noe ekstra for sitt eget barn. Men å tydelig forskjellsbehandle kan jeg ikke se noen grunn til å gjøre.

Ellers tror jeg at barna dine vil forstå om han ønsker å spare litt til videre skolegang for sitt barn. Du gjør så godt du kan for dine. Barna dine er så store at de forstår at det er en liten forskjell. Og når tiden kommer at det nurket i magen evt. skal gå videre på skole, så er dine barn voksne og klarer seg selv allerede.

Er du sikker på at du vil gå gjennom dette?

Vil også si at jeg er rimelig sikker på at du får sykemelding etter å ha vært på sykehuset. Men å sitte på jobb og vente på den siste tabletten må være grusomt.

*Klem til deg*

[Gjest prust]

Jeg synes dere skal ta enda en skikkelig samtale der dere går gjennom dette enda en gang før du drar til sykehuset. La mannen din lese disse innleggene - eller fortell ham hvordan dine følelser og tanker er!

Klem fra

[Sofies mamma]

Det er klart du får sykmelding disse dagene.

Jeg må bare si at du absolutt ikke virker klar for abort. Det virker helt feil for deg, ut i fra hva du skriver.

[Gjest anonym her nå]

Så trist å lese dette, for jeg hadde på følelsen at du ikke ville ta abort.

[Gjest uten nick i dag ja]

Kjære deg.

Dette er grusomt å lese, for jeg føler at du nå har bestemt deg for å gjennomføre noe som går totalt imot følelsene dine og det du står for og at dette ikke er hva du egentlig vil. Jeg frykter at det kommer til å ødelegge deg, og muligens i samme slengen også ditt forhold til han du nå er gravid med. Og sånn jeg leser det så er dette noe du også går og føler på nå.

Jeg tenker at denne mannen egentlig ikke vet hva han krever av deg. Og at det blir helt riv ruskende galt at du skal gjøre dette bare fordi det er det HAN vil, når det er så tydelig at det byr deg helt imot og er helt feil for DEG.

Jeg har også blitt uplanlagt gravid med en som IKKE ville bli pappa enda. Vi var unge, begge under utdanneldse og forholdet relativt ferskt, og så ble jeg gravid til tross for p-pille bruk. Det var en grusom tid før jeg hadde bestemt meg for hva jeg skulle gjøre. Han lot valget være opp til meg, men lot meg klart og tydelig få vite hva HAN ønsket og sa også at dersom jeg beholdt barnet så visste han ikke hvordan det ville gå med oss og om han ville være en del av barnets liv i fremtiden. Jeg følte meg totalt sviktet av han i denne perioden. Var langt nede og hadde det utrolig tungt. Jeg gikk til legen og fyllte ut abort-papirer. Fikk innkallelse til sykehuset (kirurgisk abort). Ble kallt inn og skulle først snakke med en sykepleier før jeg skulle få seng. Hun forklarte at jeg skulle få noen tabletter først, og at etter det var det for sent å snu så om jeg ville trekke meg så måtte jeg vite at da måtte jeg gjøre det nå. Først der og da bestemte jeg meg. Forlot sykehuset, og var endelig sikker på at det var det eneste riktige å få dette barnet. Pappan hadde en lenger prosess med å bli fortrolig med dette, men han kom der han og. I dag er vi begge sjeleglad for at vi har gutten vår, han som ikke ville bli far er blitt en kjempeflink pappa og er veldig glad i gutten sin.

Ville bare dele min historie med deg, for jeg føler at din mann minner om sånn min var da vi stod oppi dette.

Ønsker deg lykke til og alt godt for fremtiden. Husk at det er du som skal leve med deg selv og dine valg!

[mil1365380270]

Synes jubalong70 har et bra poeng m.h.t. aldersforskjellen på barna og evt. forskjellsbehandling.

Du skriver: "At han alltid hadde sett for seg å begynne å spare til skolegang med en gang, kjøpe ting osv."

Ja, ja, vi planlegger mye her i livet. Planen hans var sikkert ikke å finne en med barn fra før. Men sånn ble det, han valgte det selv. Og fikser det bra.

Vet altså ikke om jeg synes det med forskjellsbehandling er noe bra argument...

Også håper jeg dere har snakket mye om hvilke konsekvenser begge løsningene kan få for forholdet deres, ikke bare det ene.

Føler meg dristig som skriver dette til deg, jeg har jo ikke noe grunnlag for å komme med råd og meninger til deg. Kjenner dere ikke i det hele tatt. Er bare så redd for at du skal la deg rive med på noe du angrer på...

[Gjest togli]

Vær så snill og vise mannen din alle innleggene du har skrevet her på DOL! Kanskje vil han da få større forståelse for hva du egentlig går gjennom. Jeg tror det er vanskelig for menn å sette seg 100% inn i slike ting...

Jeg føler at jeg blander meg litt inn i noe jeg ikke har noe med nå, men kan ikke la være å si dette: Jeg tror det er større sjanse for at dere får et lykkelig ekteskap dersom du bærer fram dette barnet. Velger du abort, tror jeg du vil få litt problemer med å "tilgi" mannen din i ettertid?

Dette sier jeg fordi jeg synes det virker så tydelig at du egentlig ikke ønsker abort.

*klem til deg*

[Gjest prust]

Vær så snill og vise mannen din alle innleggene du har skrevet her på DOL! Kanskje vil han da få større forståelse for hva du egentlig går gjennom. Jeg tror det er vanskelig for menn å sette seg 100% inn i slike ting...

Jeg føler at jeg blander meg litt inn i noe jeg ikke har noe med nå, men kan ikke la være å si dette: Jeg tror det er større sjanse for at dere får et lykkelig ekteskap dersom du bærer fram dette barnet. Velger du abort, tror jeg du vil få litt problemer med å "tilgi" mannen din i ettertid?

Dette sier jeg fordi jeg synes det virker så tydelig at du egentlig ikke ønsker abort.

*klem til deg*

Tror du kan ha rett i dette, togli...

[org]

Vær så snill og vise mannen din alle innleggene du har skrevet her på DOL! Kanskje vil han da få større forståelse for hva du egentlig går gjennom. Jeg tror det er vanskelig for menn å sette seg 100% inn i slike ting...

Jeg føler at jeg blander meg litt inn i noe jeg ikke har noe med nå, men kan ikke la være å si dette: Jeg tror det er større sjanse for at dere får et lykkelig ekteskap dersom du bærer fram dette barnet. Velger du abort, tror jeg du vil få litt problemer med å "tilgi" mannen din i ettertid?

Dette sier jeg fordi jeg synes det virker så tydelig at du egentlig ikke ønsker abort.

*klem til deg*

Å, jeg er så enig med deg, togli!

Jeg blir sittende med tårer i øynene og tenke på trådstarter.

[KaVa]

Vær så snill og vise mannen din alle innleggene du har skrevet her på DOL! Kanskje vil han da få større forståelse for hva du egentlig går gjennom. Jeg tror det er vanskelig for menn å sette seg 100% inn i slike ting...

Jeg føler at jeg blander meg litt inn i noe jeg ikke har noe med nå, men kan ikke la være å si dette: Jeg tror det er større sjanse for at dere får et lykkelig ekteskap dersom du bærer fram dette barnet. Velger du abort, tror jeg du vil få litt problemer med å "tilgi" mannen din i ettertid?

Dette sier jeg fordi jeg synes det virker så tydelig at du egentlig ikke ønsker abort.

*klem til deg*

Tenkte det samme som deg, Togli. Jeg synes hun er velreflektert og logisk i sine tanker, men synes også det virker som om logikken sier "abort" - mens magefølelsen er en annen.

Jeg håper hun får den støtte hun trenger av mannen, uansett endelig valg.

[Gjest velg med rett hjerte!]

Jeg forstår ikke at du vil deg selv så vondt. Du ønsker dette barnet, det tror jeg alle som leser det du skriver forstår. Jeg tror at tar du abort kommer du til å streve psykisk, veldig veldig lenge, og kanskje du aldri kommer over dette!

Du bebreider mannen din, mulig forholdet til han aldri vil bli det samme etter en abort, kanskje dere velger å gå hver deres vei pga av alle de følelsene som veller opp nå.

Hva har han igjen hvis det skjærer seg mellom dere etter dette? Ingenting! Han mister de barna som han elsker nå, og han droppet sjansen på å bli far.

Hvordan vil du føle det, hvis han om noen år får barn med en annen kvinne?

Jobb kan du få deg om et par år.

Du må ta en samtale til med mannen din, du må få han til å forstå hva du utsetter dere for!

Du er ikke klar for dette, hvorfor vil du deg selv så vondt da?

Jeg er for fri abort, men jeg er ikke for at kvinnen skal ta abort på oppfordring av mannen eller andre utenforstående.

Det er kanskje dumt av meg å sende dette innlegget, men jeg får så vondt når jeg leser det du skriver. Du må ikke forhaste deg, og det er det du holder på med nå!

Vær så snill! Kjære deg, jeg vil deg bare godt(selvom du er et villt fremmed menneske for meg.......)

Om ikke du klarer å prate med mannen din, så sett han foran pc`n, og be han lese alle innleggene dine, vær så snill!

Gjør ikke noe du vil angre på!

Du kommer til å bli psykisk knekt, og hva tjener dine barn og din mann på det?

[Gjest så enig]

Jeg forstår ikke at du vil deg selv så vondt. Du ønsker dette barnet, det tror jeg alle som leser det du skriver forstår. Jeg tror at tar du abort kommer du til å streve psykisk, veldig veldig lenge, og kanskje du aldri kommer over dette!

Du bebreider mannen din, mulig forholdet til han aldri vil bli det samme etter en abort, kanskje dere velger å gå hver deres vei pga av alle de følelsene som veller opp nå.

Hva har han igjen hvis det skjærer seg mellom dere etter dette? Ingenting! Han mister de barna som han elsker nå, og han droppet sjansen på å bli far.

Hvordan vil du føle det, hvis han om noen år får barn med en annen kvinne?

Jobb kan du få deg om et par år.

Du må ta en samtale til med mannen din, du må få han til å forstå hva du utsetter dere for!

Du er ikke klar for dette, hvorfor vil du deg selv så vondt da?

Jeg er for fri abort, men jeg er ikke for at kvinnen skal ta abort på oppfordring av mannen eller andre utenforstående.

Det er kanskje dumt av meg å sende dette innlegget, men jeg får så vondt når jeg leser det du skriver. Du må ikke forhaste deg, og det er det du holder på med nå!

Vær så snill! Kjære deg, jeg vil deg bare godt(selvom du er et villt fremmed menneske for meg.......)

Om ikke du klarer å prate med mannen din, så sett han foran pc`n, og be han lese alle innleggene dine, vær så snill!

Gjør ikke noe du vil angre på!

Du kommer til å bli psykisk knekt, og hva tjener dine barn og din mann på det?

Jeg er så enig med deg her!

[jubalong70]

Jeg forstår ikke at du vil deg selv så vondt. Du ønsker dette barnet, det tror jeg alle som leser det du skriver forstår. Jeg tror at tar du abort kommer du til å streve psykisk, veldig veldig lenge, og kanskje du aldri kommer over dette!

Du bebreider mannen din, mulig forholdet til han aldri vil bli det samme etter en abort, kanskje dere velger å gå hver deres vei pga av alle de følelsene som veller opp nå.

Hva har han igjen hvis det skjærer seg mellom dere etter dette? Ingenting! Han mister de barna som han elsker nå, og han droppet sjansen på å bli far.

Hvordan vil du føle det, hvis han om noen år får barn med en annen kvinne?

Jobb kan du få deg om et par år.

Du må ta en samtale til med mannen din, du må få han til å forstå hva du utsetter dere for!

Du er ikke klar for dette, hvorfor vil du deg selv så vondt da?

Jeg er for fri abort, men jeg er ikke for at kvinnen skal ta abort på oppfordring av mannen eller andre utenforstående.

Det er kanskje dumt av meg å sende dette innlegget, men jeg får så vondt når jeg leser det du skriver. Du må ikke forhaste deg, og det er det du holder på med nå!

Vær så snill! Kjære deg, jeg vil deg bare godt(selvom du er et villt fremmed menneske for meg.......)

Om ikke du klarer å prate med mannen din, så sett han foran pc`n, og be han lese alle innleggene dine, vær så snill!

Gjør ikke noe du vil angre på!

Du kommer til å bli psykisk knekt, og hva tjener dine barn og din mann på det?

Enig med deg. Dette var godt skrevet.