Dag 13

[Gjest eldre foreldre]

Igjen må jeg få takke dere alle som har skrevet til meg. Jeg skulle så gjerne hatt svart dere alle en og en, men det er så mange innlegg og engasjerte nå at jeg nok bare ville repetert meg selv.

Derfor skriver jeg et innlegg hele tiden, men det er ment for dere alle, jeg har satt så stor pris på alle innleggene, hvert eneste et og takker så mye for tanker og varme.

På torsdag begynte vi å prate på kvelden min partner og jeg. Jeg hadde jo da hatt en avstand til ham som jo merktes godt.

Vi pratet og pratet, var sinte, fornermet, lei oss, rolige, i det hele tatt et spekter av følelser.

Jeg har fortalt alt jeg har fortalt til dere, men det har jeg også før. At vi må være to, at han hvis han er så glad for at "sin" avgjørelse blir tatt bør hjelpe meg den vegen så også jeg føler det er det rette.

At det er hardt for meg, at jeg vil huske termindagen, at jeg er redd.

Har spurt om han er klar for tiden fremover, at jeg kan føle sinne, bitterhet og sorg, om han er klar for dette for det er jo meningen at vi skal holde sammen og være lykkelig familie i enden av dette.

Han sier sitt, men er ikke klar nok i talen føler jeg. Han klarer fremdeles ikke dra frem noe positivt ved å få barnet, synes det er forferdelig hva jeg må gjennom men så stopper det liksom opp der.

Vi pratet så lenge at vi ikke kom oss i seng før nærmere 1.30. Da var det tungt å stå opp igjen 5.00.

Dagen på fredag gikk alikavel greit på jobben, har såpass mye å gjøre. Var ganske kvalm igjen og får i meg lite mat. Har hetetokter og fryseperioder. Magen verket også ganske bra. Strekkninger og menssmerter.

Jeg ringte gyn.poliklinikk og fikk beskjed om at bivirkningene godt kunne være som ei beskrev her. Sterk kvalme, magesmerter og mye blod. Ikke aner jeg hvordan jeg skal klare meg på jobben de to dagene men jeg må. Kan ikke bli borte en uke.

De sa også at hvis jeg ombestemte meg eller trengte mer tid så kunne jeg komme tilbake og starte 16 mai og fortsette 18 mai. Men det lar seg jo ikke gjøre, midt i mellom er jo 17 mai og da må jeg stille opp for barne mine selvsakt.

Etter det er det gått for langt synes jeg, ennå tøffere vil det i såfall bli. Så jeg må nok holde på timen jeg har på mandag.

På torsdag mente min partner at vi kunne bruke helgen til å snakke på. Jeg prøvde å komme inn på det to ganger i går, men han svarte på det jeg spurte om og fortsette med å snakke om annet.

Da ble jeg etterhvert litt irritert og spurte om han ikke ønsket å prate om dette mer siden jeg følte han bare hoppet videre.

Det var vel fordi han var så sliten sa han da, og det er jo sant, han sov jo lite han og.

Jeg fikk slappet av et par timer på soffan i går, var helt borte. I mens hadde han tatt med seg minstemann og kjørt traktor og greier, og han nevnte det på kvelden så gøy det var å ha ham med seg.

Det virker som sakt tidligere som at han er ennå mer på de ungen som er her nå i denne tiden vi er inne i.

Kanskje han er redd for at slikt skal forandre seg, kanskje han vil vise meg hva jeg kan gå glipp av, kanskje vil han vise hvilke muligheter det er nå som kanskje ikke vil bli om vi får barnet, jeg vet ikke.

I dag går mye av dagen bort. Svigemor har bursdag og vi skal dit. Det blir første gange jeg ser dem etter jeg fikk greie på dette her, har ikke maktet å ta kontakt i denne tiden. Det blir nok litt vanskelig å se på dem og vite hva jeg skal til mandag med et medlem av familien.

Jeg tenker og tenker. Fra jeg vokner til jeg sovner, om natta drømmer jeg. I natt har jeg hatt en drøm hvor jeg og en annen jegnte skulle spise tablettene. Det var to store, lange tabletter, den ene hvit og den andre i to farger. Jeg lurte på hvem som var smertestillende, for den ville jeg ikke ha. Faktisk så endte jeg opp med å ikke ville ha noen. Husker hun andre puttet disse to store tablettene i munnen på en gang, og jeg prvøde å stikke av. så var det mange som prvøde å fange meg for å få i meg tablettene.

Ja, det er rart hvordan hjernen arbeider nå.

Jeg tenker på fremtiden med og uten en til. Jeg synes det veldig vanskelig uten min partnert støtte om å bære frem.

Jeg tenker tilbake i flere år og ser lengselen etter å stille litt bedre opp økonomisk for mine barn.

Jeg gikk mange år med begrenset økonomi fordi jeg var alene med dem, så gikk jeg noen få år med begrenset økonomi fordi jeg var litt syk, så hadde vi begrenset økonomi fordi jeg utdannet meg og bare jobbet strødd, og nå er det ikke noe bedre fordi jeg ikke jobber ordentlig nå heller.

Barna har klart seg bra de men jeg ønsker så veldig å kunne stille opp mer nå når de vokser opp. Nå er de så store at jeg godt kan arbeide fullt, og jeg har gledet meg sånn til å endelig kunne kjøpe klær og annet til dem uten å snu på krona hele tiden.

Jeg har på den jobben jeg er i nå blitt spurt om jeg vil vikariere fremover og jeg ser mulighetene for fast jobb der. Uansett så får jeg fri til å gå på andre intervju, fri på dagen hvis jeg får annen fast jobb osv.

Så har jeg tenkt på situasjonen hvis jeg bærer frem. Da er det å håpe på å få vikariere i minst 6 måneder fordi da får jeg rett på fødselspenger. Hvis ikke så sitter jeg uten det.

Kanskje blir jeg plaget med bekkenløssning og simpelthen må slutte å jobbe.

Hvis dette forholdet skulle ryke så vil jeg atter en gang sitte med et lite barn. I tre år kan jeg gå hjemme før jeg må finne meg en jobb igjen. Og det er ikke lett nå, og blir ikke lettere med et så lite barn på cvn.

Når vil jeg da klare å stille opp på den måten for alle barna? Jeg anser meg som er varm og god mor følelsesmessig, har alltid stilt opp for dem og møtt opp på alle skolearrangementer ol. Men jeg vil jo også en gang så gjerne kunne hjelpe til litt økonomisk også, kunne kjøpe klær når de trenger det osv.

De har som sakt en far som stiller opp, men han kjøper ingen ting utenom det han betaler i bidrag, uansett hva ungen spør om så er det "nei, har ikke råd".

Jeg gruer meg til mandag, tror dette vil være mitt livs mareritt, er redd for å ta det virkelig hardt, redd for følelsene etterpå. Redd for at jeg skal bli sint hver gang min partner er i godt humør, noe han faktisk er hver eneste dag.

Men hva i all verden kan jeg gjøre.

Jeg er så sliten nå,disse dagene har tæret så hardt på meg. Vokner hver morgen og håper jeg har drømt det hele, at jeg ikke skal måtte sitte med dette valget.

Min partner har hele tiden sakt at "du har vært så uheldig i livet, og du er så godt et menneske, du fortjener så mye bedre, og det skal du få". Og se nå, ennå en stor og vanskelig ting å ta stilling til.

Lurer på om jeg noen gang vil føle at han forstår, at han lider og virkelig skjønner hvordan jeg har det. Vil jeg slutte å føle at han ser på meg som en furten tenåring de periodene jeg har det vanskelig. Jeg har fortalt og fortalt om hvordan jeg føler det og hvordan det får meg til å handle, hvorfor ting er som de er og han sier han skjønner når jeg forteller, at jeg har åpnet opp for mange andre måter å tenke på.

Vi får håpe det holder.

Jeg vet ikke hva jeg ønsker ut av denne helgen. Jeg vet bare at nå er det allerede lørdag, jeg ønsker ikke at dagene tar slutt for da er jeg en dag nærmere. Jeg vil ikke at det skal bli søndag kveld for da er det bare noen timer til.

Jeg ser at det nok er det riktigste valget, fornuftsmessig, men jeg klarer ikke tanken på å begynne på mandag.

Jeg ringte Amathea igjen på veg hjem fra jobb på fredag. Hun sa at vi hadde vår fulle rett til å utsette, hun sier sin mening om ting, men hun sier jo også at det er jeg som sitter med svarene og at det er jeg som må bestemme.

Det vet jeg jo, det er det som er så vanskelig, at jeg må bestemme. Og svarene har jeg ikke, de kan vi ikke vite før det er for sent.

De fleste av dere ber meg stoppe opp og virkelig vurdere den andre løsningen, jeg forstår det. Jeg ser også vinsten i enden.

Noen av dere har selv vært i mine sko og skjønner at det noen ganger må se slik ut som nå, at ikke hjertet nødvendigvis er med men at valget alikavel må være det det er.

Jeg tror også at over tid så vil ting roe seg følelsesmessig, men jeg vet at jeg aldri vil glemme. Det vil være som å ha mistet et barn som du på en måte alikavel tar med deg i livet. Etterhvert med gode tanker og følelser forhåpentligvis.

For all del, tro aldri at jeg ikke vet verdien på barn og liv. Jeg har jo barn selv fra før og jeg kan forsikre dere om at kjærligheten til disse er av det høyeste og sterkeste som kan oppleves. Jeg har også gitt alt og prioritert dem i alt i de mange årene jeg var alene med dem.

Jeg har også tatt farvel med barn som var ment å dele tiden på jorden med oss. Har mistet to tantebarn, hvorav det ene fikk ligge i mine armer den dag hun tok sitt siste åndedrag.

Jeg har følt fortvilelse over forskjellsbehandling av famillemedlemmer av småbarna, jeg har følt fortvilelse over måten å ta vare på dem på, eller ikke ta vare på dem. Jeg har følt de store forventningene til kjønn på barn som skal komme, selv om en selv ikke har slike ønsker men bare ønsker et friskt barn.

Kanskje derfor jeg har prisoritert mine barn over alt, jeg har villet at de skulle få den beste ballast hjemmenfra til når de alikavel må ut i verden og kjempe for seg selv.

Jeg har fått gaven tilbake med barn som har tillit til meg, som prater fortrolig med meg, som spør og ber meg fortelle og forklare, som sier de er glade i meg, som gir meg en god klem, som er selvstendige, som er trygge, som fører seg bra og som er likt over alt.

De fortjener at jeg også snart klarer å hjelpe til litt også på andre måter. Med betalt jobb kan jeg enelig ta dem med på ferier, kanskje en tur til Spania som de ønsker seg. De kan få hjelp til skolebøker og få noen ekstra klessplagg. Ja, i det hele tatt, dere vet dere som har litt større barn.

Vet ikke hvorfor jeg skriver så detaljert om mine tanker nå, men det er vel som jeg har sakt før at jeg har et stort behov for å få tømt meg, og det har vist seg at jeg har fått en enorm støtte her inne, jeg har vært på dol i mange år men faktisk aldri følt en slik varme som nå, det er faktisk mange mennesker her inne som ikke bare er anonyme og som kan krangle,diskutere og prate om løst og fast, men dere kan også samle dere som en beskyttende ring og støtte, hjelpe og gråte.

Jeg har selv skrevet mange støtteinlegg i min tid her inne, men har aldri forstått hvor mye dette faktisk kan bety for den det gjelder. Jeg har jo trodd at det skulle det, håpet at det skulle det, men når en er i en situasjon selv som denne, så merker en virkelig hvor mye det betyr.

Jeg fikk som sakt den nydeligste pp.fremvisning via mail fra min kjæreste venninde. Den rører meg til gråt hver gang jeg ser den. Den skulle jeg så gjerne sendt til dere alle, som en gave fra meg for alt dere har vært for meg i denne tiden. Og hvis ikke webmaster reagerer på det så vil jeg etterhvert legge ut en hotmailadresse til dette formålet. Da kan de av dere som vil sende meg en liten mail slik at jeg får sendt denne til dere. Ikke bekymre dere om adressene, disse vil jeg selvsakt slette med en gang min mail er sendt.

Jeg får sette igang lørdagen, skal handle litt før vi skal til svigemor.

Håper dere alle har en fin dag med deres. Nyt solen, kjærligheten og livet.

Klem fra meg.

[laban]

Jeg tror du er sterk nok til å komme gjennom det og gå videre.

Men da må du ikke begynne med noe opplegg hvor du straffer deg selv eller fordømmer mannen din sin måte å takle det på. Dere kommer til å trenge deres egen styrke og hverandre.

Jeg tror jeg har forstått hvem du er, og jeg unner dere et godt liv. Det vil dere antakelig få uansett, men det vil være en høy risiko å ta.

Forresten synes jeg mannen din skal vurdere å sterilisere seg. Da tar han konsekvensen av det han har bestemt seg for.

Livet er ikke for amatører.

[Gjest fødselspenger]

Jeg ser du bekymerer deg for så mye praktisk ved å få dette barnet, blant annet økonomi. Hvis du ender opp med å ikke kunne jobbe pga sykdom under svangerskapet, så regnes sykepengene med i beregning av fødselspengene (99% sikker). Og det er helt OK for kvinner i dag å begynne å jobbe igjen før barnet fyller et år.