Problematisk 6,5-åring - langt, men....

[puppola]

Jeg glemte å tilføye, i tilfelle noen lurte, at 6,5-åringen selvfølgelig også får masse ros når han er flink og gjør bra ting, han får *ikke* bare kjeft!

Synes dere taklet den tivoligreia helt fint!

Noen ganger blir man så dritlei og har ikke lyst til å bare gi og gi ungene gode opplevelser. Tror ikke han husker det resten av livet som noe traumatisk, for noe tull, det går over når han neste gang får gå på tivoli!

[Gjest En mamma på Østlandet.]

Synes dere taklet den tivoligreia helt fint!

Noen ganger blir man så dritlei og har ikke lyst til å bare gi og gi ungene gode opplevelser. Tror ikke han husker det resten av livet som noe traumatisk, for noe tull, det går over når han neste gang får gå på tivoli!

Tusen takk, den der var god å få høre nå rett før jeg skal legge meg. :-)

[Glimtipper]

Du kan ikke forvente at en 6-åring klarer å se en uke fram i tid. Han forutser ikke hvor vanskelig det kan være å leve opp til deres forventninger av han i en hel uke og kan derfor si seg enig i slike urealistiske planer som det.

Jeg foreslår at du leser: "Her er jeg! Hvem er du" og "Livet i familien" av Jesper Juul.

[Gjest en mamma i samme båt]

Sånt er alltid vanskelig. Jeg så svaret ditt til legen under her, og oppfatter deg dithen at du ikke likte svaret.

Jeg vil si - så lenge barnet er så problematisk som du beskriver, så er det i seg selv "bevis" på at måten å håndtere han på er feil. Hadde det virket, så hadde det virket for lenge siden.

Personlig mener jeg at det å ta fra barnet goder på denne måten er uheldig og ofte virker mot sin hensikt. Barnet er kommet litt på kant med sin egen familie, og det som trengs er å styrke båndene, snarere enn å ekskludere han fra familien og fra alt av hyggelige aktiviteter.

Han får ikke være med på en planlagt hyggeaktivitet for hele familien, og det forsterker hans negative atferd.

Mye av atferden du beskriver ligner veldig på vår 5-åring. Det nytter ikke å snakke. Vi foreldre sliter, og vi er ikke en gang enige om hvordan vi skal håndtere han. Vi bare ser at det vi har gjort så langt åpenbart har hatt dårlig effekt.

Jeg velger å ta til meg svaret fra legen, selv om det ikke var til meg, og skal diskutere med mannen om vi skal kontakte PPT, eller i første omgang diskutere det med barnehagen.

Når barna er så vanskelige å ha med å gjøre så er verken foreldrene eller barna lykkelige. Det kan føles som en falitterklæring å be om hjelp utenfra, men det er bedre å gjøre det NÅ, enn å vente til han blir 15 og problemene er uoverkommelig store.

[Aleksia]

Jeg tror ikke at en seksåring greier å se så langt som en uke fram i tid, men det er bra at dere holdt ord når dere først hadde gitt advarsel, og at han ikke oppførte seg som ønskelig.

Ettersom jeg fortstår så er gutten generelt vanskelig når han er hjemme. Kan det være at han føler at han får for lite oppmerksomhet. Hva om en av foreldrene kan ta med seg bare han på en aktivitet, slik at han føler at han får litt mer enn lillebror.

Det kan også være en ide å gi han noen oppgaver i hjemmet som lillebror ikke har, samtidig med at det blir poengtert at det er for at han er så stor at han må gjøre dette.

[rerun]

Hei. Er ikke hårsår i det hele tatt, tror bare jeg hadde sittet igjen med en bedre følelse om han hadde kommet med en grunn til hvorfor han tror vi bruker feil framgangsmåte. Tror kanskje han mente at vi bør fokusere på det positive og ikke på det negative. Det gjør vi også, når han oppfører seg bra.

Og så lurer jeg på om dette er en så oppsiktsvekkende dårlig oppførsel av en 6,5-åring at man trenger å snakke med PP-tjenesten. Han mente sikkert at det kun var for å få råd, men jeg innbilte meg at PP-tjenesten var for virkelig problematiske tilfeller som man ikke kunne takle selv lenger.

Altså sitter jeg igjen med litt mange spørsmål etter hans innlegg. Det var derfor jeg hadde håpet på et mer utfyllende svar når han først skulle svare meg. Men jeg har jo ikke bedt om svar fra fagperson og heller ikke betalt for det, da.

En som er spesialist i barnesykdommer trenger ikke å ha peil på barneoppdragelse i det hele tatt. Han har sikkert full kontroll på både ørebetennelser, beinbrudd og hormonbalanse etc, men ikke nødvendigvis på normalatferd og avvik. Slike spørsmål bør en som har greie på det svare på, i hvertfall hvis de krever penger for det.

[nanna]

Jeg fikk helt vondt i magen av tivoliepisoden. Dere bør IKKE bruke slike ting som sanksjoner, iallefall ikke når lillebroren får være med. Sånt gjør bare ting verre.

[Gjest AveM]

Jeg har selv en sønn, som særlig for et par år siden lukket ørene når vi snakket til han. Vi prøvde ut flere forskjellige tiltak for å roe han ned, få han til å lytte, gjøre som vi ba om osv.

Vi oppdaget at han var mye mer mottakelig for det vi sa når vi ikke truet med konsekvenser når han ikke hørte på oss. Det var mye bedre å fortelle alt positivt man kan oppnå hvis man gjør det man skal først.

Han trenger positive tilbakemeldinger hver dag. Og vi har arbeidet for å stemple han som den kjekke gutten han ofte er, framfor den gutten som ikke hører og ikke gjør som han skal. Der har vi voksne mye makt. Det er bedre å leve opp til et stempel som kjekk enn som en umulig unge.

En annen ting man bevisst kan arbeide for er å lære seg til å snakke i en mer vennlig og positiv tone. Også når man korrigerer barnet. Hele familien er tjent med det. Og hvis du tenker deg om vet du kanskje at du blir grinete av å høre din egen sure stemme, på samme måte som du blir positivt påvirket av at du snakker i en koselig tone.

Jeg har i allefall fått gode resultater både hos meg selv og hos resten her ved disse tiltakene. Det er ikke enkelt å ha et vanskelig barn uten å ha tiltak. Lykke til

[KaVa]

Ikke enkelt, det der, nei. Jeg har stor tro på å være konsekvent - men samtidig virker det som om dere kanskje har kjørt dere litt fast i et negativt spor?

En metode som jeg har sett virke på noen unger i alle fall, er å "ta" noen i å gjøre noe positivt. Hver gang barnet (som hadde fått mye oppmerksomhet for det negative h*n hadde gjort" gjorde noe som var bra (alt fra å hjelpe småsøsken, rydde opp etter seg, gjort leksene sine uten å måtte bli bedd om det) så fikk han _mye_ positiv oppmerksomhet.

På en eller annen måte snudde fokuset BÅDE for barnet og foreldrene - barnet ble opptatt av å gjøre positive ting og foreldrene ble opptatt av å se de gode sidene barnet hadde og jobbe ut fra dem.

Jeg er ingen pedagog eller psykolog, og aner selvsagt ikke om denne metoden vil hjelpe hos dere - men det skader neppe å gjøre et forsøk, dersom dere synes den høres OK ut?

[bugge -jenta]

Det kan godt hende, men hvorfor mener du det? Hadde vært fint med en begrunnelse også, ikke bare få vite at vi sannsynligvis ikke gjør det riktig.

Får man svar av fagperson uten å ha bedt om det eller betalt for det også, eller er det bare tilfeldig?

Jeg tror han svarte fordi han følte behov for det.

Jeg tror også at jeg ville tatt ham på ordet og søkt kontakt med PPT. Der kan du få veiledning i forhold til foreldrerolle, om familiedynamikk/familieroller, om søskenrelasjoner, om hvordan en 6-åring opplever verden.

En seksåring er i en fase da han skal ut i verden og prøve seg. Skolen er stor og han skal finne sin plass i skolesamfunnet. Sin plass i gjengen. Han har også en lillebror som gjør at han ikke er mammas eneste lille gutt lenger. Når han ikke får være med på noe som er en familiebegivenhet, tar dere ham bort fra det som bør være stabilt i livet hans, at han hører til i en familie og har sin plass der uansett hvordan han er. Jeg ville ikke gjort det for ofte.

Barn har dessverre svært selektiv hukommelse i den alderen, og han vil nok heller huske at han ble utelatt, enn ikke hvorfor. Hvor sårbar han er vil avgjøre hvor dypt dette vil stikke. Også om det er noe som gjentar seg.

Det er ikke lett å være foreldre, men det er viktig å tenke; hva er det en vil oppnå. Så må en se på om en tror en oppnår det ved løsningen en velger, og i tillegg vurdere om det var en god måte å opppnå det på. Gav det "tilleggsbivirkninger" en ikke ville ha med på kjøpet.

Som en regel ville jeg valgt løsninger hvor dere ikke tar ham ut av familiefellesskapet.

Jeg ville prøvd å finne løsninger som ikke gav 1)skam, 2)skyld,3) en følelse av utilstrekkelighet, 4)som gir ham sort får-rollen i familien,5)lydighet pga.angst/redsel.

Å føle at en er slem, gjør ikke at en blir snill.

Jeg ville også prøvd å se litt på denne episoden nå i ettertid.

Du ser at han ikke oppfører seg, du forteller ham hva som da vil skje, han fortsetter likevel, du sier det igjen, han fortsetter. En plass her var løpet kjørt. Hans oppførsel ble ikke bedre, og utfallet måtte bli det det ble.

Den første gangen du sier at han kanskje ikke får være med på tivoli, må du vite med deg selv om du vil at det skal være straffen.

Det er ikke lett å være foreldre, men det finnes heldigvis bøker å støtte seg på, og folk en kan søke råd hos hvis en lurer på om en er på rett vei. Jeg har selv gjort det.

En av gutten din sine oppgaver nå, er nettopp å prøve ut og trasse. Gjennom det skal han styrke sitt ego, noe han trenger videre i livet. Mor som er nærmest, eller far, er de som har rollen som han prøver seg opp mot. Fordi de er de som betyr mest, og som han er tryggest hos. Vår oppgave er å finne balansen mellom denne egostyrkingen hans, samtidig som vi setter grenser. Det kan være som en runde i ringen, hvor det kan gå opp til temmelig mange runder til tider. Da gjelder det å ha tid i den enkelte situasjon, og ork i en travel hverdag, til å være med ham inn i ringen. Min gutt er sta som pokker, og rundene ble mange. Jeg sier nei, han gjør, jeg sier nei, han gjør. Jeg forlater ikke ringen hvis jeg har anledning til det. Da blir det gjerne en ny kamp snart igjen. Spør deg spørsmålet; om du forlot ringen, siden han var ulydig mange ganger på rad den samme dagen. I denne kampen er det ikke alltid sanksjoner, men det ender med en gutt som gir seg, av og til etter 10. runde så sta som de kan være. Men mamma er staere. Da har han fått en real kamp, men etter kampen var det mamma som vant, og det er trygt, fordi i en utrygg verden er det godt å vite at tross alt er mamma sterkest. Som mamma prøver jeg å kose meg overat det er guts i gutten min, for det trenger han i en tøff verden.

Av og til har han allerede gjort noe galt, og da gjelder det å finne en annen måte å takle det på. Jeg er ikke i mot sanksjoner, straff eller belønning, men i den alderen bør det være temmelig umiddelbart knyttet til hendelsen.

Jeg kan jeg love deg at jeg har gjort ting mot min sønn som jeg gremmes over. Det har vi vel alle. Ingen er perfekte, men det gjelder å lete etter en rett kurs. Du har jo dessuten selvfølgelig lov til å være helt uenig med meg, og i alt jeg skriver.

Vh

[PieLill]

Det er slett ikke uvanlig at en 6-7åring kan være vrang og vanskelig hjemme. Oppfører han seg bra ute, har dere gjort mye riktig. Det er jo hjemme han tester grensene.

Slik du skriver får jeg inntrykk av at dere kjemper med ryggen mot veggen og føler dere har mistet kontrollen?

Jeg tror sanksjoner kan være riktig, men jeg ville ikke brukt tivolinekt som en av dem.

For det første kan ikke en 6-7åring forholde seg til en slik akkumulert straff. Sanksjoner må komme der og da og så må man være _helt_ ferdig med det gale barnet har gjort.

Barnet trenger også en trygghet i at enkelte ting trenger de ikke kjøpe med god oppførsel e.l. Vi drar på tivoli enten ungene er greie eller ugreie, men det blir jo selvsagt hyggeligst om vi er venner. Tivoli er for viktig for et barn til at barnet skal måtte fortjene det.

En av mine oppførte seg forresten forferdelig dagene før et tivolibesøk. Etter hvert fant jeg ut at barnet rett og slett var redd for å ikke klare å oppføre seg godt nok og at turen kunne bli avlyst. Jeg forvisset barnet om at turen ble det noe av uansett. Om h*n så knuste alle rutene, rev ned gardinene og klipte i stykker klærne sine. Man kunne se hvordan det fakt kampesten fra ryggen på ungen... Etterpå var oppførselen upåklagelig. ;-)

Ha logiske sanksjoner, naturlige konsekvenser av det gutten gjør. La dem komme der og da. Det man ikke får tatt på stedet eller ganske raskt etterpå får man heller la være å bemerke.

Skill helt tydelig på ting barnet får uten å fortjene det. Og de _få_ tingene barnet må gjøre seg fortjent til. La det være en bok, en leke etc. Ikke noe grunnleggende viktig. La heller barnet bygge opp poeng til en kinotur og bestem dagen når poengpotten er full. Ikke lag et minuspoengsystem der noe planlagt kan gå tapt.

Ros kan man derimot "rippe opp i" så ofte man bare kommer på det.

Ta på ham på en positiv måte mens dere snakker med ham.

Snakk med en positiv forventning om at han lytter og etterkommer tross deres negative erfaringer.

ALDRI dra inn tidligere synder i den nåværende konflikten.

ALDRI si ting som f.eks. "I dag spiste du fint." Barnet hører ikke ros, men en kritikk av de tidligere dagene.

Gi 50% ros. For hver gang barnet må kritiseres må man også finne noe å rose for så snart som mulig.

Fremhev det positive. Også for deg selv.

Vi foreldre kan fort få en sorgprosess når vår søte hengivne små blir heller uspiselige. Fort gjort å ta det personlig. Det er _ikke_ personlig. Det er bare et lite barn som vokser opp.

Fortell deg selv helt til du tror på det at du er størst, sterkest, smartest og staest. Du kan håndtere begge dine barn. Du har også nok kjærlighet til å elske barna dine gjennom sine mer ufyselige perioder.

mvh

[Gjest En mamma på Østlandet.]

En som er spesialist i barnesykdommer trenger ikke å ha peil på barneoppdragelse i det hele tatt. Han har sikkert full kontroll på både ørebetennelser, beinbrudd og hormonbalanse etc, men ikke nødvendigvis på normalatferd og avvik. Slike spørsmål bør en som har greie på det svare på, i hvertfall hvis de krever penger for det.

He he, jeg tenkte også at det er jo ikke sikkert han er noe mer ekspert på barneoppdragelse enn meg bare fordi han er lege. Jeg tok ikke svaret hans noe ille opp, savnet bare et noe grundigere svar når han først skulle svare. Det er absolutt ikke så store problemer med gutten min at vi har mistet kontrollen eller ikke kan takle ham, ikke grunnlag for å kontakte PP-tjenesten i det hele tatt. Jeg kan ikke skjønne at det skal være så uvanlig at en gutt i den alderen der ikke alltid hører etter.

[Gjest sandex]

Jeg for min del synes det var HELT feil! - bruk heller et belønningssystem når han oppfører seg bra - istedenfor at det blir fokusert på alt det negative...

[Gjest sandex]

Jeg synes du skal be om en time ved PP tjenesten for å diskutere gutten og få veiledning. Jeg tror ikke fremgangsmåten du har valgt er den riktige for gutten pt.

Ehhhh.. PPT pga at foreldrene ikke helt har skjønt det? Kan ikke se at gutten har behov for PPT ihvertfall.. men at foreldrene kan ha godt av rådgivning er kanskje riktig:)

Tror han er en normal 6-åring:) som min

[Gjest sandex]

Jeg tror han svarte fordi han følte behov for det.

Jeg tror også at jeg ville tatt ham på ordet og søkt kontakt med PPT. Der kan du få veiledning i forhold til foreldrerolle, om familiedynamikk/familieroller, om søskenrelasjoner, om hvordan en 6-åring opplever verden.

En seksåring er i en fase da han skal ut i verden og prøve seg. Skolen er stor og han skal finne sin plass i skolesamfunnet. Sin plass i gjengen. Han har også en lillebror som gjør at han ikke er mammas eneste lille gutt lenger. Når han ikke får være med på noe som er en familiebegivenhet, tar dere ham bort fra det som bør være stabilt i livet hans, at han hører til i en familie og har sin plass der uansett hvordan han er. Jeg ville ikke gjort det for ofte.

Barn har dessverre svært selektiv hukommelse i den alderen, og han vil nok heller huske at han ble utelatt, enn ikke hvorfor. Hvor sårbar han er vil avgjøre hvor dypt dette vil stikke. Også om det er noe som gjentar seg.

Det er ikke lett å være foreldre, men det er viktig å tenke; hva er det en vil oppnå. Så må en se på om en tror en oppnår det ved løsningen en velger, og i tillegg vurdere om det var en god måte å opppnå det på. Gav det "tilleggsbivirkninger" en ikke ville ha med på kjøpet.

Som en regel ville jeg valgt løsninger hvor dere ikke tar ham ut av familiefellesskapet.

Jeg ville prøvd å finne løsninger som ikke gav 1)skam, 2)skyld,3) en følelse av utilstrekkelighet, 4)som gir ham sort får-rollen i familien,5)lydighet pga.angst/redsel.

Å føle at en er slem, gjør ikke at en blir snill.

Jeg ville også prøvd å se litt på denne episoden nå i ettertid.

Du ser at han ikke oppfører seg, du forteller ham hva som da vil skje, han fortsetter likevel, du sier det igjen, han fortsetter. En plass her var løpet kjørt. Hans oppførsel ble ikke bedre, og utfallet måtte bli det det ble.

Den første gangen du sier at han kanskje ikke får være med på tivoli, må du vite med deg selv om du vil at det skal være straffen.

Det er ikke lett å være foreldre, men det finnes heldigvis bøker å støtte seg på, og folk en kan søke råd hos hvis en lurer på om en er på rett vei. Jeg har selv gjort det.

En av gutten din sine oppgaver nå, er nettopp å prøve ut og trasse. Gjennom det skal han styrke sitt ego, noe han trenger videre i livet. Mor som er nærmest, eller far, er de som har rollen som han prøver seg opp mot. Fordi de er de som betyr mest, og som han er tryggest hos. Vår oppgave er å finne balansen mellom denne egostyrkingen hans, samtidig som vi setter grenser. Det kan være som en runde i ringen, hvor det kan gå opp til temmelig mange runder til tider. Da gjelder det å ha tid i den enkelte situasjon, og ork i en travel hverdag, til å være med ham inn i ringen. Min gutt er sta som pokker, og rundene ble mange. Jeg sier nei, han gjør, jeg sier nei, han gjør. Jeg forlater ikke ringen hvis jeg har anledning til det. Da blir det gjerne en ny kamp snart igjen. Spør deg spørsmålet; om du forlot ringen, siden han var ulydig mange ganger på rad den samme dagen. I denne kampen er det ikke alltid sanksjoner, men det ender med en gutt som gir seg, av og til etter 10. runde så sta som de kan være. Men mamma er staere. Da har han fått en real kamp, men etter kampen var det mamma som vant, og det er trygt, fordi i en utrygg verden er det godt å vite at tross alt er mamma sterkest. Som mamma prøver jeg å kose meg overat det er guts i gutten min, for det trenger han i en tøff verden.

Av og til har han allerede gjort noe galt, og da gjelder det å finne en annen måte å takle det på. Jeg er ikke i mot sanksjoner, straff eller belønning, men i den alderen bør det være temmelig umiddelbart knyttet til hendelsen.

Jeg kan jeg love deg at jeg har gjort ting mot min sønn som jeg gremmes over. Det har vi vel alle. Ingen er perfekte, men det gjelder å lete etter en rett kurs. Du har jo dessuten selvfølgelig lov til å være helt uenig med meg, og i alt jeg skriver.

Vh

Et kjempeflott innlegg!!

[bugge -jenta]

Et kjempeflott innlegg!!

Jeg håper i hvertfall det ble lest:o)