Kan han forstå at han er syk?

[hesu]

Er det noen pårørende der ute, eller noen som selv har opplevd en paranoid psykose/bipolaritet, som kan si noe om sjansen for at den som har diagnosen etterhvert vil forstå selv at han er syk, og at han påfører omgivelsene store problemer så lenge han ikke godtar sin sykdom? Har skrevet her for ca en måned siden, ang. mannen min. (Takk til de som svarte.) Utrolig nok går han nå med på å ta antipsykotika, så han må jo føle at de gjør ham noe godt, men sykmeldingen kan han ikke fatte vitsen med. Det er umulig å resonnere med ham, da blir han noe manisk. Han stakk av fra siste time hos legen da han forsto han ikke ville bli friskmeldt og lot meg stå igjen uten transport.

Psykiateren lurer nå litt på en bipolar variant, det gjør jeg selv også ut fra det jeg klarer å lese meg til her og der.

Jeg deler ut piller, følger til psykiater, forsøker å gjøre livet regelmessig og litt hyggelig men det er selvsagt bare kjeft å få.

Flere netter i uken sover han lite eller ingenting, og holder meg våken. Hvisker/mumler, umulig å forstå om han prater med noen eller bare tenker høyt, gestikulerer, svetter. Ikke en løsning å sove på separat rom heller, jeg ligger likevel søvnløs av engstelse. I natt forsøkte jeg i desperasjon å gi ham allergipiller for innsovning men det hjalp ikke i det hele tatt. En ville slått ut meg, to hadde ingen virkning på ham. Han er ikke vant til å ta slikt heller, så jeg antar det var stressfaktoren som allerede var for høy.

Er det noe poeng å fortsette å konfrontere ham med forvandlingen hans? Er det noen sjanse for at det vil synke inn etterhvert? Eller risikerer jeg bare å gjøre ham mer uimottagelig for behandling? Skal jeg bare bite tennene sammen og late som om alt er bra?

Det er tøft å plutselig leve sammen med en mann som er forvandlet. Hadde han også skiftet utseende hadde det vært greit for da hadde det virkelig vært en annen... Men ifølge ham er det stadig jeg som har problemer, for han har aldri hatt det bedre.

Fra å være høflig, hyggelig, morsom, humoristisk, engasjert, kjærlig, nevenyttig, aktiv og forfengelig, er han blitt glemsk, likegyldig, treg til å svare på tiltale, kan ikke delta ordentlig i en samtale, ukonsentrert, uinteressert i ting som før opptok ham, klønete med verktøy, klarer ikke planlegge eller gjennomføre ting. Daglig opprydning, sjekk av skitne gryter og til dels at han tar en dusj bør jeg følge med på. Spør jeg hva han har gjort om dagen er det enten ’ingenting’ eller ’hvilt meg’ uten at han virker spesiellt uthvilt. Jeg tror han stort sett sitter og fabler og bruker masse krefter på det, det hindrer ham i all aktivitet.

På en god dag er han slett ikke som før men blir med på litt aktiviteter hvis jeg trekker igang (gå en tur.. hagearbeid.. besøke venner...), på en medium dag er han relativt fjern, mye enstavelsessvar og virker bortreist, på en dårlig dag er han direkte sur, øynene blir ”svarte”, anklagene kommer snikende, og ”snart skal jeg få se” – hva vet jeg ikke helt..

Dette har vart så lenge nå, og han har tatt medisin i et par måneder men jeg ser ikke egentlig bedring, annet enn at rasieranfallene kanskje kommer sjeldnere. Eller så er det jeg som er blitt flinkere til å unngå konfrontasjoner..

Har noen der ute opplevd å komme ut av noe slikt?

[Gjest i familie]

Min første tanke er at han burde legges inn på et psykiatrisk sykehus/avdeling. Har det vært vurdert? I så fall virker det mest sannsynlig at det må bli snakk om en tvangsinnleggelse. Og det er vanskelig å be om, det vet jeg. Har selv måttet gjøre det noen ganger.

Selvfølgelig skal jeg begrunne hvorfor jeg tenker som jeg gjør. Det høres ut til å være første gang noe sånt som dette skjer med ham. Da har dere ingen erfaring å bygge på, ikke noe som kan hjelpe dere til å takle det som skjer, ikke en gang erfaringen at han med riktig behandling blir bedre.

På sykehus er ekspertisen nærmere. Han vil være ommgitt av fagfolk, mennesker med erfaring i hvordan slike problemer skal takles. Da slipper du å formidle til lege og psykiater hva du opplever, min erfaring er at det da kan være vanskelig å bli forstått/trodd. Som pårørende har vi også ofte lett for å "pynte" litt på sannheten, i alle fall ubevisst. Det er ikke bare bare å si til legen at du må passe på at mannen din tar en dusj. Skyldfølelse ved å utlevere ham kan også lett komme. Og så tankene, er dette min feil? Hver gang et "utbrudd" kommer. Hva var det jeg gjorde som utløste det denne gangen? (Det er IKKE din feil, bare så det er sagt.)

På sykehus vil utredning og ikke minst utprøving av medisiner for å finne riktig dose etc. også gå raskere enn om behandlingen skjer poliklinisk.

Og så har du deg selv, og ev. barn å tenke på. Du har lov til å ta vare på deg selv. Jeg vil gå så langt som å si at du har plikt til det. Når mannen din blir bedre vil han trenge deg, din styrke til å støtte seg mot. Akkurat nå er han så syk at det er lite du kan gjøre selv.

Så til ditt spørsmål, jeg tror neppe han selv vil innse at han er syk, det er en del av psykosen. Hva skal du da gjøre? Min erfaring er at det er best å ta tak i små, konkrete ting. Hverdagslige gjøremål, om å spise frokost og ta seg en dusj. Og ta en ting av gangen, og gjør det så konkret som mulig. Det er det som er lettest å forholde seg til når tankene er fullstendig kaos. Å bruke fornuft og logikk for å overbevise ham om at vrangforestillingene ikke kan stemme, fører ingen vei. Og vær ærlig med ham, hvis han stiller deg et direkte spørsmål. Ikke lyv eller prøv å vri deg unna, det ville bare øke paranoiaen hans. Dette er min erfaring, det er jo ikke gitt at det samme vil gjelde for deg og din.

Til slutt vil jeg gjerne tipse deg om LPP, en forening for pårørende innen psykiatrien. Der kan du møte andre i samme situasjon, og du kan kanskje dra nytte av deres erfaringer.

Og husk at det er håp. Det finnes gode medisiner som kan gjøre mannen din helt frisk. Så ikke gi opp.

[hesu]

Min første tanke er at han burde legges inn på et psykiatrisk sykehus/avdeling. Har det vært vurdert? I så fall virker det mest sannsynlig at det må bli snakk om en tvangsinnleggelse. Og det er vanskelig å be om, det vet jeg. Har selv måttet gjøre det noen ganger.

Selvfølgelig skal jeg begrunne hvorfor jeg tenker som jeg gjør. Det høres ut til å være første gang noe sånt som dette skjer med ham. Da har dere ingen erfaring å bygge på, ikke noe som kan hjelpe dere til å takle det som skjer, ikke en gang erfaringen at han med riktig behandling blir bedre.

På sykehus er ekspertisen nærmere. Han vil være ommgitt av fagfolk, mennesker med erfaring i hvordan slike problemer skal takles. Da slipper du å formidle til lege og psykiater hva du opplever, min erfaring er at det da kan være vanskelig å bli forstått/trodd. Som pårørende har vi også ofte lett for å "pynte" litt på sannheten, i alle fall ubevisst. Det er ikke bare bare å si til legen at du må passe på at mannen din tar en dusj. Skyldfølelse ved å utlevere ham kan også lett komme. Og så tankene, er dette min feil? Hver gang et "utbrudd" kommer. Hva var det jeg gjorde som utløste det denne gangen? (Det er IKKE din feil, bare så det er sagt.)

På sykehus vil utredning og ikke minst utprøving av medisiner for å finne riktig dose etc. også gå raskere enn om behandlingen skjer poliklinisk.

Og så har du deg selv, og ev. barn å tenke på. Du har lov til å ta vare på deg selv. Jeg vil gå så langt som å si at du har plikt til det. Når mannen din blir bedre vil han trenge deg, din styrke til å støtte seg mot. Akkurat nå er han så syk at det er lite du kan gjøre selv.

Så til ditt spørsmål, jeg tror neppe han selv vil innse at han er syk, det er en del av psykosen. Hva skal du da gjøre? Min erfaring er at det er best å ta tak i små, konkrete ting. Hverdagslige gjøremål, om å spise frokost og ta seg en dusj. Og ta en ting av gangen, og gjør det så konkret som mulig. Det er det som er lettest å forholde seg til når tankene er fullstendig kaos. Å bruke fornuft og logikk for å overbevise ham om at vrangforestillingene ikke kan stemme, fører ingen vei. Og vær ærlig med ham, hvis han stiller deg et direkte spørsmål. Ikke lyv eller prøv å vri deg unna, det ville bare øke paranoiaen hans. Dette er min erfaring, det er jo ikke gitt at det samme vil gjelde for deg og din.

Til slutt vil jeg gjerne tipse deg om LPP, en forening for pårørende innen psykiatrien. Der kan du møte andre i samme situasjon, og du kan kanskje dra nytte av deres erfaringer.

Og husk at det er håp. Det finnes gode medisiner som kan gjøre mannen din helt frisk. Så ikke gi opp.

Tusen takk..trenger absolutt noen å rådføre meg med.

Ikke mange lyspunkter i sikte akkurat nå, så jeg innser jo at det sikkert ender med tvang.