Utroskap - fortelle eller ikke (fritt etter Hamlet)

[Gjest O.Bo. F#m]

Jeg registrerer at flere på dette forumet, men også såkalte "samlivseksperter", deriblant Åse (Åsa?) Rytter Evensen (for øvrig kona til tidl. rektorkandidat ved UiO, Stein Evensen), anbefaler å ikke fortelle sin partner om en affære, hvis man er sikker på at partneren ikke får vite om det og det aldri vil skje igjen.

Jeg blir ikke provosert. Det ville blitt for dumt. Jeg må kun slå fast at folk har forskjellige holdninger. Noe som derimot slår meg, er at dette nesten må snakkes om i forholdet? Om min partner er utro, har hun vær så god å fortelle meg det, uansett konsekvenser.

Har noen erfaringer rundt det å ta opp dette temaet? Jeg kan ikke skjønne noe annet enn det er svært vanskelig å ta opp dette uten å såre partneren? I en gitt kontekst, blir det vel lettere, slik at det snakkes åpent om. Eller blir man såpass kjent med sin partner etter hvert at det hverandres respektive syn på saken kommer opp for en dag uansett?

[Kvinnen med utopiene]

Jeg er helt for å skulle ta det opp, uansett konsekvenser, rett og slett fordi partneren har rett til å vite at forholdet kanskje ikke er/har vært slik h*n tror. Samme om det var en engangsgreie, eller at den utro partneren har lært leksa si, det ligger der uansett.

Når jeg har følelsen av at et forhold kan bli seriøst, tar jeg alltid opp utroskap, sånn at vi kan diskutere hva vi legger i det – og dermed hva som er akseptert oppførsel ovenfor andre.

Jeg er også under den formening av at mange sier de ikke vil fortelle om utroskapet for å skåne partneren, mens de i virkeligheten ikke vil være den som sårer. De vil ikke være den ”slemme”.

[Gjest qins]

Såklart vil det såre partner. Men ærlighet varer lengst mener jeg, så man må jo fortelle det om noe sånt skulle skje, ellers kan man jo heller ikke stole på noen. Om man vet at man uansett aldri får vite så vet man jo heller ikke om ting skjer, ikke sant?

Jeg og min samboer er uansett så nære hverandre og kjenner hverandre så godt at vi nok hadde merket det rimelig raskt på den andre at noe hadde skjedd, sånt greier man ikke skjule for en partner tror jeg, om man ikke er veldig følelseskald.

Å anbefale noen å tie om det synes jeg er helt forkastelig. Det blir jo bare for å redde sitt eget skinn det da, fordi man er redd forholdet ryker om man sier noe. Feigt er det.

Lett er det nok ikke å snakke om det, men det burde man vel da ha tenkt på FØR man gjordet det man måtte ha gjort.

[mil1365380270]

Jeg er helt for å skulle ta det opp, uansett konsekvenser, rett og slett fordi partneren har rett til å vite at forholdet kanskje ikke er/har vært slik h*n tror. Samme om det var en engangsgreie, eller at den utro partneren har lært leksa si, det ligger der uansett.

Når jeg har følelsen av at et forhold kan bli seriøst, tar jeg alltid opp utroskap, sånn at vi kan diskutere hva vi legger i det – og dermed hva som er akseptert oppførsel ovenfor andre.

Jeg er også under den formening av at mange sier de ikke vil fortelle om utroskapet for å skåne partneren, mens de i virkeligheten ikke vil være den som sårer. De vil ikke være den ”slemme”.

Applaus!

[Gjest Barbamamma]

Jeg vil ikke vite det hvis utroskapen var en engangshendelse som han angret på. Da vil jeg heller leve i lykkelig uvitenhet.

Hvis han tviler på sine følelser for meg, innleder et planlagt forhold eller det er hyppig utroskap vil jeg selvfølgelig vite om det, da må jeg ha en sjans til å gjøre noe med vårt forhold eller bryte. Men sånn fyllekyss er det best å ikke vite noe om (så sant det ikke er en vane).

Jeg tror han mener det samme, men det er selvfølgelig et litt touchy tema. vi har imidlertid kommentert det i forbindelse med filmer ol, og jeg tror vi er på linje der.

[Kvinnen med utopiene]

Applaus!

Hihi.

[Gjest Personifica]

Min forige kjæreste var helt klar over hva jeg mente om utroskap og hvor grensen gikk. Og jeg visste hva han mente om saken.

Jeg visste at han ikke kom til å fortelle meg om et evt utroskap. Vi snakket om akkuret det det diskuteres rundt her. Han mente at hvis man tråkket feil og man angret og ikke hadde følelser for den man var utro med, da var det dumt å fortelle det til partneren.

så, da han var utro, fortalte han det ikke. men jeg fant det ut. og nå er det slutt.

[Gjest ærlighet varer lengst]

Min forige kjæreste var helt klar over hva jeg mente om utroskap og hvor grensen gikk. Og jeg visste hva han mente om saken.

Jeg visste at han ikke kom til å fortelle meg om et evt utroskap. Vi snakket om akkuret det det diskuteres rundt her. Han mente at hvis man tråkket feil og man angret og ikke hadde følelser for den man var utro med, da var det dumt å fortelle det til partneren.

så, da han var utro, fortalte han det ikke. men jeg fant det ut. og nå er det slutt.

Tror det du sier der er litt sånn det er. At de som mener at nei sånt trenger man ikke si er de som nettopp vil komme til å trå feil. Derfor er de også negativt innstilt til å si det. De som vet de vil si det, har tenkt mer gjennom konsekvenser og er kanskje tryggere i forholdet og trår dermed ikke så fort feil.

Bare en teori, men det å ha piggene ut å ikke skulle si noe, vitner for meg om en som vet h*n kan komme til å være det...

[Ugga Bugga]

Jeg synes man skal fortelle det. Jeg ville foretrukket at min kjæreste fortalte meg om det hvis han hadde vært utro, slik at jeg fikk muligheten til å foreta et valg.

Jeg driter i hva "samlivsekspertene" sier. Det holder ikke å si at det bare skjedde en gang, og at man vet det ikke ville skjedd igjen. For det må jo ha vært en grunn til at de hoppet til sengs den ene gangen, og den grunnen må jo være enten manglende impulskontroll, manglende respekt for meg eller manglende følelser for meg. Og alt det er grunn nok til å avslutte forholdet.

[Ugga Bugga]

Tror det du sier der er litt sånn det er. At de som mener at nei sånt trenger man ikke si er de som nettopp vil komme til å trå feil. Derfor er de også negativt innstilt til å si det. De som vet de vil si det, har tenkt mer gjennom konsekvenser og er kanskje tryggere i forholdet og trår dermed ikke så fort feil.

Bare en teori, men det å ha piggene ut å ikke skulle si noe, vitner for meg om en som vet h*n kan komme til å være det...

Enig med deg. Jeg hadde ant ugler i mosen hvis kjæresten min hadde proklamert høyt og tydelig at han ikke ville sagt fra om eventuelt utroskap.

For det tyder jo på at han har planer om å være utro.

[Ugga Bugga]

Jeg vil ikke vite det hvis utroskapen var en engangshendelse som han angret på. Da vil jeg heller leve i lykkelig uvitenhet.

Hvis han tviler på sine følelser for meg, innleder et planlagt forhold eller det er hyppig utroskap vil jeg selvfølgelig vite om det, da må jeg ha en sjans til å gjøre noe med vårt forhold eller bryte. Men sånn fyllekyss er det best å ikke vite noe om (så sant det ikke er en vane).

Jeg tror han mener det samme, men det er selvfølgelig et litt touchy tema. vi har imidlertid kommentert det i forbindelse med filmer ol, og jeg tror vi er på linje der.

"Jeg vil ikke vite det hvis utroskapen var en engangshendelse som han angret på. "

Dette skjønner jeg rett og slett ikke. Hvis folk vet at utroskap er galt, og vet at de kommer til å angre på det hvis de gjør det, hvorfor i h?#%=? gjør de det da?

Er det ikke enklere å bestemme seg på forhånd for at man ikke skal være utro, og så slipper man anger seinere?

[Lillemus]

Det tok vi opp ganske tidlig, da han reiste bort etter halvannen mnd sammen for å jobbe på cruiseskip i Karibien i 3,5 mnd. Heldigvis er jeg ikke spesielt sjalu av meg!

Han sier bare ganske enkelt at:"Jeg oppfører meg ikke sånn." Og ettersom jeg er naiv inntil Dovre faller når det gjelder denne mannen, så tror jeg ham på det. Og jeg har overhode ingen planer om å gå bak ryggen hans på noe vis.

Kall meg vanvittig blåøyd og naiv og dum, men jeg er 100% sikker på at denne mannen er til å stole på. )

[Gjest gomle]

Jeg ville ikke vite det, det man ikke vet har man ikke vondt av! Skulle det derimot være noe som skjer rett som det er, eller noe langvarig han hadde på gang med noen, ja da stiller selvsagt saken seg annerledes.

[Gjest Barbamamma]

"Jeg vil ikke vite det hvis utroskapen var en engangshendelse som han angret på. "

Dette skjønner jeg rett og slett ikke. Hvis folk vet at utroskap er galt, og vet at de kommer til å angre på det hvis de gjør det, hvorfor i h?#%=? gjør de det da?

Er det ikke enklere å bestemme seg på forhånd for at man ikke skal være utro, og så slipper man anger seinere?

Selvfølgelig er det bedre hvis ingen av oss er utro noensinne, da finnes jo heller ikke denne problemstillingen, og jeg håper jo den aldri kommer til å dukke opp for noen av oss heller. Jeg håper jo at verken han eller jeg kommer til å være utro. Men livet er langt, og HVIS han hadde vært utro én gang og jeg ellers ikke ville fått vite noe og det aldri ville skje igjen hadde jeg foretrukket at han ikke fortalte det. At han ikke er utro er selvfølgelig bedre og det er det jeg regner med, men utgangspunktet her var jo at det hadde skjedd.

[Icora Panter]

Jeg ville vist. .

+ at jeg tror at de som er utro, og det går bra første gang. (dama fikk ikke vite noe osv) at det da er lettere å gjøre det igjen, siden det gikk bra sist. . .

[Gjest Bedratta]

Det er kanskje enda verre når den som blir bedratt har funnet det ut, men ikke klarer å si til partneren at h*n vet?

[Gjest Bedratta]

Det tok vi opp ganske tidlig, da han reiste bort etter halvannen mnd sammen for å jobbe på cruiseskip i Karibien i 3,5 mnd. Heldigvis er jeg ikke spesielt sjalu av meg!

Han sier bare ganske enkelt at:"Jeg oppfører meg ikke sånn." Og ettersom jeg er naiv inntil Dovre faller når det gjelder denne mannen, så tror jeg ham på det. Og jeg har overhode ingen planer om å gå bak ryggen hans på noe vis.

Kall meg vanvittig blåøyd og naiv og dum, men jeg er 100% sikker på at denne mannen er til å stole på. )

Det var jeg og...

[Lillemus]

Det var jeg og...

Jeg sier jo at jeg er naiv inntil Dovre faller når det gjelder denne mannen og det akter jeg å fortsette med inntil han gir meg grunn til noe annet.