11. månaden det ikkje vart resultat :(

[solbaer]

Jaja, så var den dritten her igjen... Akkurat no føles det som det berre er å gje opp..Eg skal til legen på torsdag,får prøve å tenke på det som ei "trøst"-håper han sender oss vidare for å få hjelp for dette klarer vi visst ikkje på eiga hand. Men på denne dagen kjennest det som vi aldri kjem til å få full klaff uansett kva hjelp vi får Sambuaren min blei 35 i går,tenk for ein bursdagspresang det kunne blitt denne mnd., men som det sjølvsagt ikkje blei noko av.Får ut å gå meg ein tur, som mamma seier: alt blir litt lettare etter ein gåtur... Det var siste oppdatering frå meg!

[Mathildaa]

Skjønner hvordan du har det! Jeg fikk mensen på torsdag, og det va den 11. mnd vår også. Vi lå i går og tenkte på at vi ikke skulle bestille oss sydentur allikevel i tilfelle det blir til prøverør. Da prioriterer vi heller det.

Får håpe legen sender dere videre. Det er jo trossalt så og si gått et år nå. Lykke til på torsdag og hold oss gjerne oppdaterte!

Klem fra

[solbaer]

Skjønner hvordan du har det! Jeg fikk mensen på torsdag, og det va den 11. mnd vår også. Vi lå i går og tenkte på at vi ikke skulle bestille oss sydentur allikevel i tilfelle det blir til prøverør. Da prioriterer vi heller det.

Får håpe legen sender dere videre. Det er jo trossalt så og si gått et år nå. Lykke til på torsdag og hold oss gjerne oppdaterte!

Klem fra

Takk for det! Skal nok skrive korleis det går på torsdag...

Skjønner godt den prioriteringa! Det koster med prøverørsforsøk...tenker med skrekk på kva vi skal gjere om vi ikkje får det til med det-då må det jo bli adopsjon og det er jo endå dyrare!! Men men, det er no lang opp og langt fram så kan vel ikkje begynne å bekymre meg for det også hehe

Kan eg spørje om ein ting? Har dokke fortalt noko til foreldre/venner om at dokke prøver å bli gravide? Har nokre venner som veit, men familiane veit ikkje.

[Mathildaa]

Takk for det! Skal nok skrive korleis det går på torsdag...

Skjønner godt den prioriteringa! Det koster med prøverørsforsøk...tenker med skrekk på kva vi skal gjere om vi ikkje får det til med det-då må det jo bli adopsjon og det er jo endå dyrare!! Men men, det er no lang opp og langt fram så kan vel ikkje begynne å bekymre meg for det også hehe

Kan eg spørje om ein ting? Har dokke fortalt noko til foreldre/venner om at dokke prøver å bli gravide? Har nokre venner som veit, men familiane veit ikkje.

Forstår hva du mener med det der adopsjons greiene, tanken på at det kan ta årevis på at vi kan få et barn er litt skremmende.

Jeg har fortalt det til de aller nærmeste vennene mine, han er jeg litt usikker på om har fortalt noen av sine. Er litt typen som gjerne holder slikt for seg selv. Jeg personlig synes det er godt å ha noen å snakke med det om, i tillegg til mannen min. Jeg har ikke sagt til noen at vi skal til utredning, men jeg kommer nok til å si det til minst en, kanskje to ganske snart. Jeg har ikke behov for at alle skal vite det. Familie vet det ikke ennå, og det trenger de heller ikke med det første:)

Men jeg må si det er tøft med alt det babyprat (selv om det er noe som engasjerer meg og jeg elsker å snakke om selv, viss du forstår?) og folk som er gravide eller har små barn. I allefall når folk blir gravide og det ikke er planlagt en gang... Det stikker litt...

[solbaer]

Forstår hva du mener med det der adopsjons greiene, tanken på at det kan ta årevis på at vi kan få et barn er litt skremmende.

Jeg har fortalt det til de aller nærmeste vennene mine, han er jeg litt usikker på om har fortalt noen av sine. Er litt typen som gjerne holder slikt for seg selv. Jeg personlig synes det er godt å ha noen å snakke med det om, i tillegg til mannen min. Jeg har ikke sagt til noen at vi skal til utredning, men jeg kommer nok til å si det til minst en, kanskje to ganske snart. Jeg har ikke behov for at alle skal vite det. Familie vet det ikke ennå, og det trenger de heller ikke med det første:)

Men jeg må si det er tøft med alt det babyprat (selv om det er noe som engasjerer meg og jeg elsker å snakke om selv, viss du forstår?) og folk som er gravide eller har små barn. I allefall når folk blir gravide og det ikke er planlagt en gang... Det stikker litt...

Kjenner meg veldig godt igjen...føler at eg tar det så mykje tyngre at eg ikkje blir gravid, og eg bekymrer meg nok meir for det også.

For nokon år sidan var eg saman med ein anna. Vi prøvde også å få unge i lag (alt for unge og naive)-etter 8 mnd. ville ikkje han prøve meir, og eg trur det var mykje pga at eg vart så lei meg kvar mnd.Ein bit av meg har vore veldig redd at det skal skje igjen- som du gjev utrykk for så kan dette vere veldig belastande på forholdet.

I kveld les eg forresten i ei bok som heiter: "Hvor blir barnet av?" Kanskje det hjelper litt på "trykket" for deg å lese ei slik bok?

Eg lurer på om eg skal fortelje det til mamma og mor hans. Foreldrene mine hinter ikkje om barnebarn, men det gjer mora hans. Eg synes det er begynt å bli vondt rett og slett. Så om det blir noko meir hinting i sommar når vi skal vere litt i lag så forteller eg nok av vi sliter veldig på det området...

No gledegruer eg meg berre til å få komme i gang med utredning (visst legen sender meg vidare)-orker ikkje berre å prøve å prøve lenger...

[solbaer]

Forstår hva du mener med det der adopsjons greiene, tanken på at det kan ta årevis på at vi kan få et barn er litt skremmende.

Jeg har fortalt det til de aller nærmeste vennene mine, han er jeg litt usikker på om har fortalt noen av sine. Er litt typen som gjerne holder slikt for seg selv. Jeg personlig synes det er godt å ha noen å snakke med det om, i tillegg til mannen min. Jeg har ikke sagt til noen at vi skal til utredning, men jeg kommer nok til å si det til minst en, kanskje to ganske snart. Jeg har ikke behov for at alle skal vite det. Familie vet det ikke ennå, og det trenger de heller ikke med det første:)

Men jeg må si det er tøft med alt det babyprat (selv om det er noe som engasjerer meg og jeg elsker å snakke om selv, viss du forstår?) og folk som er gravide eller har små barn. I allefall når folk blir gravide og det ikke er planlagt en gang... Det stikker litt...

Beklager, surrer litt her!! Las ditt innlegg og Sarah2005 sitt samtidig,så svarte egentleg litt på det ho skreiv. Altså ei salig blandig av svar til både ditt innlegg og hennar. Herregud for eit surrehovud!! Du får lese det ho skreiv så skjønner du sikker. Helsing flau

[Gjest ønsker bebis]

uff da det var leit å høre.... skjønner hvordan du har det. positivt at dere skal til legen da! en venninne av meg prøvde i 3 år og så fikk de time hos legen og da slappet hun sikkert av så mye at hun rakk å bli gravid før hun kom til legen. så det finnes håp! lykke til og klem fra meg!

[Kvæfjordkaka:)]

Kjenner meg veldig godt igjen...føler at eg tar det så mykje tyngre at eg ikkje blir gravid, og eg bekymrer meg nok meir for det også.

For nokon år sidan var eg saman med ein anna. Vi prøvde også å få unge i lag (alt for unge og naive)-etter 8 mnd. ville ikkje han prøve meir, og eg trur det var mykje pga at eg vart så lei meg kvar mnd.Ein bit av meg har vore veldig redd at det skal skje igjen- som du gjev utrykk for så kan dette vere veldig belastande på forholdet.

I kveld les eg forresten i ei bok som heiter: "Hvor blir barnet av?" Kanskje det hjelper litt på "trykket" for deg å lese ei slik bok?

Eg lurer på om eg skal fortelje det til mamma og mor hans. Foreldrene mine hinter ikkje om barnebarn, men det gjer mora hans. Eg synes det er begynt å bli vondt rett og slett. Så om det blir noko meir hinting i sommar når vi skal vere litt i lag så forteller eg nok av vi sliter veldig på det området...

No gledegruer eg meg berre til å få komme i gang med utredning (visst legen sender meg vidare)-orker ikkje berre å prøve å prøve lenger...

Får bare skrive her siden innlegget er her...

Jeg har fortalt det til familien min og vennene mine...ikke gud og hver mann...Men så hadde jeg aldri trodd at det kom til å ta sånn tid å bli gravid heller...

Bestevenninna mi og samboern hennes begynte å prøve samtidig som oss, og nå sist jeg var hjemme kunne hun fortelle meg at hun var 11 uker på vei...:-)

Ble kjempegla og med tårer i øynene, men jeg ble litt deppa og skulle ønske jeg hadde hatt kjæresten min der og at han kunne holde rundt meg den kvelden...:-)

[Kvæfjordkaka:)]

11 mnd vår og nå...Skal ha mens over helga. Kjenner ingenting spesielt, ingen ting er ømt og ingen ting murrer...Ser dårlig ut for at her er en spire i magen denne gangen også...Men eneste trøsten er nå at vi er flere i samme båt da! :-)

Begynner å tære litt på dette med den prøvingen, men jeg prøver å ikke tenke for masse på det. Når jeg får mensen så tenker jeg at, "Jaja, da er det bare ca 14 dager til vi kan prøve igjen"...:-)

Værste ventetiden synes jeg er fra eggløsning til mens...

[solbaer]

11 mnd vår og nå...Skal ha mens over helga. Kjenner ingenting spesielt, ingen ting er ømt og ingen ting murrer...Ser dårlig ut for at her er en spire i magen denne gangen også...Men eneste trøsten er nå at vi er flere i samme båt da! :-)

Begynner å tære litt på dette med den prøvingen, men jeg prøver å ikke tenke for masse på det. Når jeg får mensen så tenker jeg at, "Jaja, da er det bare ca 14 dager til vi kan prøve igjen"...:-)

Værste ventetiden synes jeg er fra eggløsning til mens...

Eg er heilt einig!! Verste ventetida er mellom eggløysing og mens-det er rett og slett noko drit! Du går å håper og håper sjølv om du prøver å holde forventningane nede...håpet ligg godt gjøymt bak i hovudet likevel...

[solbaer]

Får bare skrive her siden innlegget er her...

Jeg har fortalt det til familien min og vennene mine...ikke gud og hver mann...Men så hadde jeg aldri trodd at det kom til å ta sånn tid å bli gravid heller...

Bestevenninna mi og samboern hennes begynte å prøve samtidig som oss, og nå sist jeg var hjemme kunne hun fortelle meg at hun var 11 uker på vei...:-)

Ble kjempegla og med tårer i øynene, men jeg ble litt deppa og skulle ønske jeg hadde hatt kjæresten min der og at han kunne holde rundt meg den kvelden...:-)

Åh, ja det skjønner eg godt-hadde trengt å hatt sambuaren din der for litt trøst då.. Det er litt sånn at ein vil jo glede seg over at andre blir gravid, men det er jo samtidig vondt at ein sjølv aldri blir det...Klart at ein sjølv har lyst å oppleve den lykken også! Vanskeleg å ikkje kjenne på ein litt ekstra skuffelse når andre "får det til" og ikkje ein sjølv...