Kanskje alenemor snart :-(

[Gjest fjellrypa]

Det er første gang jeg skriver her. Holder mest til under et annet forum,under et annet nick. Men nå har jeg altså bevegt meg inn her.

Skal ta kontakt med familierådgivning i dag for å avtale time. Kvier meg for å ta opp telefonen.

Gubben og jeg har slitt lenge i det stille, og vi har vært altfor dårlige til å prate sammen. Nå har det altså gått så lenge at jeg ikke vet om vi klarer å lappe det i hop. Men har altså blitt enige om å prøve terapi. Vi har to gutter i småskolealder.

Jeg er ikke sikker på om vi kommer til å holde sammen, noe i meg sier at vi ender opp med å gå fra hverandre. Tanken på det er både befriende, og trist og skremmende.

I dag bare gråter jeg, vet ikke helt hvorfor, tårene bare renner.

Jeg har god jobb og gode bo forhold, så jeg kommer til å klare meg bra sånn, og vi klarer nok å samarbeide bra om guttene tror jeg. men hvordan kommer det til å bli for dem, kjenner at jeg er bekymret og redd for at dette skal bli veldig tøft for dem, om vi går fra hverandre.

Samtidig så merker ungene sikkert stemningen som har vært i huset i lang tid. Vi krangler ikke noe særlig, men vi er stor sett sure og kommuniserer ikke med hverandre.

Gubben sitter i en stol og leser avis om trent hele ettermiddagen /kvelden. Han prøver å snakke hyggelig til ungene, men får det nok ikke helt til.

Og hva kommer familie og venner til å si om vi ikke klarer dette ? Vi blir nok sett på som det perfekte par av mange. Et par nære venninner av meg vet at ikke alt har vært enkelt, men det er nok mange som vil bli overrasket.

Huff er bare kjempe lei meg i dag, heldigvis er jeg alene på jobben, så ingen ser sippinga mi.

Uansett var det gått å få skrevet ned noen tanker her, håper på innspill fra dere som har gjennomgått lignende ting.

[Gjest nyah_lita84]

Hei!

Jeg føler med deg!

Jeg er "barn" i samme situasjon.. Det er ikke lett.. Men du skal være stolt av at dere vil prøve terapi. Det er ikke et alternativ for mine foreldre. Det er litt stolthet inne i bildet, pluss at de går rundt med den formening at terapi er nedverdigende..

jeg har prøvd utallige ganger å snakke med dem om dette.. det går hardt inn på meg å se at de sliter så voldsomt med forholdet. de har vært gift i 25 år , men nå kommuniserer de ikke lenger. selv om jeg bor et stykke hjemmefra, er dette vondt for meg. Jeg har to brødre som enda bor hjemme, den ene er bare 13 år.. jeg tørr ikke tenke på hvordan han reagerer om de skiller lag. Han er jo sa gla i både mamma og pappa og skjønner ikke dette helt.

men det jeg personlig føler, er at dette sliter mer på oss barna,og på våre foreldre, om de skal fortsette slik. så jeg har nå satt krav om at om de ikke aksepterer problemet og søker hjelp, så får de ta til vett å skille lag. Dette går jo ikke lenger.

Det var min historie... Kansje det var litt til hjelp for se det fra dine barns synspunkter?

Lykke til!

M.v.h.

[Gjest håper det ordner seg]

Jeg håper og tror at det å ta tak i problemene ved å oppsøke en rådgiver vil ha overraskende effekt på forholdet. Kanskje dere bare har gått dere fast i en ond sirkel av å neglisjere hverandre? Det er fort gjort, når jobb og unger tar såpass mye av tiden. Man glemmer å prioritere det å være kjærester. Man glemmer hva det var man så i den andre som gjorde at man ble mo i knærne og varm i kinnene. Man glemmer å gjøre slike ting som får kjæresten til å bli mo i sine knær!

Så sant det ikke ligger dype sår bak, tror jeg dere kan finne tilbake til hverandre. Anbefaler rådgivning på det varmeste. Nøkkelen ligger i kommunikasjonen!

Og om dere skulle finne ut at dere likevel ikke vil fortsette å leve sammen, vil rådgivningen hjelpe dere til å gjøre bruddet og samarbeidet etterpå så godt som mulig.