skulle ønske jeg ikke orket mat.....

[Gjest Emilie14]

...

jeg vet at folk kommer til å tro at jg skriver dette innlegget for å provosere og at folk kanskje komme til å bli sinna,men jeg skriver det ikke derfor..

problemet mitt er at faktisk har lyst på anorexi... eller jeg misunner mennesker som greier å slanke seg... som greier å bli syltynne... i høst hadde en venninne av meg anorexi, jeg støttet henne og syntes synd på henne,men innerst inne....var jg misunnelig på henne! hun var tynn som en strek,men akkurat sånn vil jeg også bli..Alle sa at hun var stygt tynn,men jeg var slettes ikke enig...Jeg har hele livet mitt vært liten og tynn,liten er jeg enda..

men ikke tynn,(ca 156cmhøy&46kg)

Hele livet har jeg vært naturlig slank,men nå.. har jeg begynt å spise alt for mye,jeg spiser så mye at moren min nesten må be meg slutte. jeg spiser masse godteri også. Jeg gjør hva som helst for å slutte å spise,jeg vil slanke meg!jeg vil ha det sånn at jeg ikke tåler mat!jeg hater kroppen min,men jeg greier ikke å la være og spise!!mange ganger prøver jeg å unngå måltider for å slutte å spise,jeg greier det kanskje en stund,men mat er for godt!jeg greier ikke å ikke spise!derfor har jeg prøvd å kaste opp,men jeg greier ikke det heller...jeg vil nesten ha bullimi eller anorexia...

jeg vet ikke helt hva problemet mitt er,kanskje jeg bare er egoistisk og dum.... ikke vet jeg,men jeg skriver dette her,for jeg har ingen å fortelle det til.ikke misforstå,jeg har gode venner osv,men de ville ikke forstått..

kos emilie

[mezzy]

Kanskje du vil ha det fordi da kan noe 'se' deg?

jeg vet ikke jeg men det kan jo hende at du vil ha litt oppmerksomhet, at folk skal bry seg om deg, at det er derfor..

kanskje du førler at hvis du hadde anorexi ville folk sett at du ble tynnere og bekymret seg for deg osv.

Skjønner nemlig noen av tankene dine..

for ca tre år siden tenkte jeg det semme.. men så fant jeg ut hva det var å ha en sf, leste masse om det osv. tenkte at jeg aldri i verden skulle får det!

Men nå tre år senere så.. jeg mener at jeg ikke har noe særlig av et problem men folk har da begynnt å spørre..

prøv å forklar hvordan du har det til noen.. samme hvem men en du stoler på. si det til noen før det går forlangt! for det som kan skje hvis du til slutt greier det du så gjerne vill er at du faktisk kan dø..

vil ikke skremme men det er fakta..

dessuten hvis du leser noen av innleggene her av folk med sf så kan du se at de ikke har det så godt akkurat! Hvordan vil ting bli bedre etter at du får en sf??

tenk litt på det

*klem*

[Gjest Huva]

Hei!

Først, du er veier ikke for mye!!

Trur jeg forstår en del av det du forteller om. Har faktisk også ønskt meg anoreksia, eller bulimi.

Nå trur jeg ikke lenger at det er noe å hige etter. Trur det er sånn, at er man anorektisk og veldig undervektig, så FØLER man seg likevel like tykk som en overvektig "!ikke-anorektisk"

Fint at du støtta veninna di!! Det kan sikkert være ganske slitsomt, det også, å være venn og støttespiller.

Men egentlig, er det ikke litt sånn at vi allerede har et litt forstyrra forhold til mat og til kroppen vår når vi går rundt og ønsker oss slikt?

Har du tenkt i gjennom HVORFOR du ønsker deg en (annen?)SF? Er det bare for å bli tynnere. For meg, da jeg ønska det, men jeg sier ikke at det MÅ gjelde deg også, var det, trur jeg, også litt det at jeg ville bli sett. Følte vel at jeg hadde et problematisk forhold til mat og kropp og vekt, men at så lenge jeg var normalvektig, eller overvektig, så var det liksom ikke truverdig at det VIRKELIG var et problem, da kunne det mer virke som jeg bare var lat, og hadde en elendig selvdisiplin..

Er det en tredje for for SF kallt tvangsspising?

Men det mulig å få fokuset over på noe anna enn mat. Det går..Har greid det ei god stund. Fallt litt tilbake nå, men..det føles ikke så farlig nå som jeg har noen å snakke med.

Er der ikke noen på hjemstedet ditt som du kan snakke med? Venner, slektninger, lærer, helsesøster etc. Ikke tenk på at det er dumt, du har lov til å føle som du gjør. Det er ikke alle som forstår, men det er heller ikke alle som har helt peil!

Og så er det jo bare til å skrive mer her!

[Gjest (Anonymous)]

Kjære deg!

Det du tenker på nå er helt galt! En spiseforstyrrelse er ikke noe du burde ønske deg, langt mindre prøve å påføre deg selv!

Mange tror at en spisefortyrrelse kan være "praktisk" til man blir "tynn nok", og så ferdig med det.

Kjære deg, sånn er det bare ikke. En spiseforstyrrelse (anoreksi) innebærer en sykelig forvrengning i sinnet, som fører til tvangstanker og sykelig opptatthet av mat. Det er ikke noe du kan "legge av deg" når du føler at du "ikke har bruk for den" mer. En spisefortsyrrelse kan følge deg i årevis, og mange blir aldri helt kvitt den men må leve resten av livet sitt med dager fulle av tanker om mat.

For en med en spiseforstyrrelse blir maten det viktigste i livet. Alt annet bli skjøvet til side, venner, interesser, familien, og tanker om hva man har spist, hva man ikke har spist, hva man skal spise/ikke skal spise, kaloriinnhold, kalorianalyser og skyldfølelse ligger alltid på lur i hodet.

Som regel er ikke en spisefortyrrelse noe folk får fordi de ønsker å slanke seg, egentlig. Det ligger som regel alltid andre følelser og psykiske ting bak. Det kan være noe man ønsker annerledes, traumatiske opplevelser, forventninger man ikke kan leve opp til, dårlig selvtillitt, mindreverdighetskomplekser eller en kombinasjon av disse. Mange av de som har spiseforstyrrelsen anoreksi, f.eks., kan være plaget av at det er noe i livet de føler de ikke har kontroll over, og for å prøve å kompensere på det begynner de, ofte ubevisst, å kontrollere det de spiser istedet. Det å ha full kontroll over sin egen kropp blir da deres måte å takle noe annet underliggende som er vanskelig.

Du er på INGEN måte overvektig! Dersom du føler at du får vanskelige eller unaturlige tanker i forhold til mat, så prat med noen du stoler på og føler du kan prate med. Det er godt å få prate med noen å sortere tankene, og du kan få stoppet før tankene får utvikle seg!

Vær så snill, fortsett å spise! Kroppen din trenger mat, og det vet du. Du er 14 år (?) og kroppen din er inne i et stadie med veldig mye utvikling. For å kunne utvikle seg trenger den energi. Dersom du nekter kroppen din mat, vil den heller ikke kunne utvikle seg naturlig.

Kroppen din er DEG, og for at du skal kunne utvikle deg riktig, både fyskisk og mentalt, er det viktig at du spiser nok!

Jeg håper at du tar kontakt med noen så fort som mulig dersom du har unaturlige forhold til mat. Jo fortere man får grepet fatt i det, jo lettere er det å snu før det er for sent.

Værsåsnill!

Masse klemmer fra en som er der, og som ønsker av hele sitt hjerte å komme ut.

[Laila Sundgot Schneider, Lege]

Kjære Emilie14! Mange vil nok føle seg provosert av ditt innlegg- alle de som VET hva det vil si å lide av anoreksi. Likevel beskriver mange de samme tankene slik du gjør det- ønske om å bli tynn og har selv vanskelig for å se farene, forstå alvoret i det å evt. slite med anoreksi. For de fleste er spiseforstyrrelsen et uttrykk for noe som det kan være vanskelig å sette ord på, ofte har det med selvfølelsen å gjøre. Jeg håper du tar mot til deg å snakke med en du stoler på, har tillit til; foreldre, søsken, tante , onkel, lærer, helsesøster ,lege for at du kan få hjelp til å klare å skjønne , forstå at du er i fare for å utvikle en alvorlig spiseforstyrrelse, lykke til med å våge å søke hjelp.

[Gjest Veggie]

Hei!

Først, du er veier ikke for mye!!

Trur jeg forstår en del av det du forteller om. Har faktisk også ønskt meg anoreksia, eller bulimi.

Nå trur jeg ikke lenger at det er noe å hige etter. Trur det er sånn, at er man anorektisk og veldig undervektig, så FØLER man seg likevel like tykk som en overvektig "!ikke-anorektisk"

Fint at du støtta veninna di!! Det kan sikkert være ganske slitsomt, det også, å være venn og støttespiller.

Men egentlig, er det ikke litt sånn at vi allerede har et litt forstyrra forhold til mat og til kroppen vår når vi går rundt og ønsker oss slikt?

Har du tenkt i gjennom HVORFOR du ønsker deg en (annen?)SF? Er det bare for å bli tynnere. For meg, da jeg ønska det, men jeg sier ikke at det MÅ gjelde deg også, var det, trur jeg, også litt det at jeg ville bli sett. Følte vel at jeg hadde et problematisk forhold til mat og kropp og vekt, men at så lenge jeg var normalvektig, eller overvektig, så var det liksom ikke truverdig at det VIRKELIG var et problem, da kunne det mer virke som jeg bare var lat, og hadde en elendig selvdisiplin..

Er det en tredje for for SF kallt tvangsspising?

Men det mulig å få fokuset over på noe anna enn mat. Det går..Har greid det ei god stund. Fallt litt tilbake nå, men..det føles ikke så farlig nå som jeg har noen å snakke med.

Er der ikke noen på hjemstedet ditt som du kan snakke med? Venner, slektninger, lærer, helsesøster etc. Ikke tenk på at det er dumt, du har lov til å føle som du gjør. Det er ikke alle som forstår, men det er heller ikke alle som har helt peil!

Og så er det jo bare til å skrive mer her!

Skulle gjerne vite hva Huva har greid å fokusere på som kan kompensere for fokuset på mat! Selv har jeg prøvd å holde meg gesjeftiget med masse trening, handling, studier etc. men tankene om mat er alltid tilstede....Noen som har noen gode råd?

[Gjest Huva]

Skulle gjerne vite hva Huva har greid å fokusere på som kan kompensere for fokuset på mat! Selv har jeg prøvd å holde meg gesjeftiget med masse trening, handling, studier etc. men tankene om mat er alltid tilstede....Noen som har noen gode råd?

Tja, si det...veit egentlig ikke helt selv...Skole kanskje, men dog en selvvalgt skole med undervisning som jeg synest er interessann.

Og samvær med venner...

Men nå tenkte jeg ikke sånn at nå må jeg trene og nå må jeg gjøre det og det, sånn at jeg ikke tenker på å spise. For meg syntes det også umulig for ei tid sida, å kunne glemme mat for et øyeblikk, det syntes umulig å kutte alle regler for hva som er lov og ikke lov til å spise, trur den tanken måtte modne en stund i meg, før den kunne fungere og bli praktisert, men den KAN virke.

Kanskje også forsvann fokuset, da jeg oppdaga at jeg kunne få hjelp med andre problemer, og blei trudd og respektert slik jeg faktisk var, altså ikke spesielt tynn...........

Veit ikke jeg...

Håper dere står på og kjemper i alle fall!!

Klemmer fra