Samarbeid til barnas beste?

[Gjest blind i en blindgate]

Trenger råd nå. Ikke mulig å samarbeide med far. Far krangler med alle og enhver til han får det som han vil. Truer med økonomi, med å flytte langt bort, med å ikke ville ha barna i det hele tatt, med rettssak osv. osv. osv., i det siste også hintet om selvmord (, hver gang jeg setter hardt mot hardt og ber om en tjeneste, og det er sjelden!

Nå ba jeg om å få bytte helg, faktisk, siden jeg skal reise bort med alle ungene på fotballturnering neste helg, som da altså er hans, og sitte med eksamen denne helga. Men nei.

Har forsøkt familivern, barnevern, alle slags vern - hva i all verden kan jeg gjøre da?

Nektet å gå med på 50/50 i sin tid nettopp fordi han er slik, og jeg innså at for å få en viss forutsigbarhet i tilværelsen, måtte jeg ta kontrollen.

Er tiden inne for å ta barna fra sin far? Eller er tiden inne for mor å gå? Jeg klarer ikke å ta skikkelig vare på barna mine nå. Eller meg selv.

Er helt utslitt, huset flyter, ligger etter med eksamen og gråter eller får raserianfall altfor ofte. Føler meg så liten, så liten, som ikke har større kontroll over tilværelsen. Tror rett og slett jeg er inne i et "langsomt sammenbrudd" og trenger hjelp, men hvor og hvordan?

[minog]

Dette er den metoden jeg prøvde. Det fungerte for meg. Jeg forestilte meg at jeg var enke. Mitt barns far var død. Så tok jeg det derifra. Hvilke muligheter for avlasting finnes? Hvordan kan dagen organiseres for å romme alt? Noe måtte utsettes. Jeg måtte revurdere alle prioriteringer.

En nyorientering måtte til slik folk beskriver deler av en sorgprosess.

Av og til dukket "den ustabile onkelen" (faren) opp og ville være sammen med mitt barn. Hvis det passet for barnet og meg, aksepterte jeg det. Hvis ikke, sa jeg nei.

Jeg måtte akseptere å få heksestatus. Men det var deilig å ta alt ansvaret selv.

På den måten fikk jeg kontroll over mitt eget liv. En hevngjerrig far - som var i sin sorgprosess uten å være kommet til nyorientering - fikk ikke styre meg.

Kan du i første omgang utsette eksamen? Er forballturnering viktig? Hva er viktig og fint for deg og barna? Hvordan kan du best ta vare på deg selv? Har du noen å snakke med? Får du nok søvn og næringsrik mat? Kan du avertere etter avlastingsbesteforeldre? Bymisjonen kan hjelpe med slikt.

Livet kan bli mye bedre med noen små grep. Men du må få overskudd til å finne dem selv. Lykke til!

[Gjest kjenner meg igjen]

Dessverre kjenner jeg meg igjen selv, sett fra ditt ståsted.

Jeg vet selvfølgelig ikke så mye om hvordan dere ble skilt, men eldig mange av oss vil kjenne igjen reaksjonene.

Skilsmissen kom som en snikende utfrysning.

Ingen andre forklaringer enn "manglende følelser" og klaging.

Det skaper frustrasjon og fortvilelse, men alle forsøk på ånå fram blir avvist som krangling og uvilje.

Min reaksjon har vært å være dyktig skuffet, lite samarbeidsvillig og sta.

Selvfølgelig har jeg stor omsorg for barna våre, og tar godt vare på de når jeg har muligheten.

Men å bli sett på som umulig, fordi jeg ikke aksepterer måten å bryte forholdet på, ikke akseptere utroskap som jeg opplevde, det gjør meg overhodet ikke samarbeidsvillig.

Ja, du kan kanskje tolke hans oppførsel som hevn. Det er nok i alle fall en reaksjon på noe dere ikke har gjort riktig.

Og det gjelder antakelig begge parter, eller?

Hvis du vil ha mitt råd, du spør jo?... så må det være å se seg litt tilbake.

Finn ut om det er noe han er bitter på, som du kanskje kunne ha gjort annerledes.

Veldig ofte er årsaken til manglende samarbeidsvilje, en konsekvent manglende kommunikasjonsvilje rundt brudd og bruddårsaker fra den som gikk.

Vi har begynt å snakke sammen nå, fordi hun har forstått at hun konsekvent tråkket meg på tærne med sin oppførsel og avvisning.

Jeg har ikke lenger det samme behovet for å markere at jeg er en mann, et menneske med følelser og selvrespekt.

Og det var ganske smart av henne å beklage måten hun gikk fra meg på, med utroskap og forhold bak min rygg.

Noen gjør bare ikke et eneste forsøk på å forstå den andre partens sårede følelser. Men likevel klages det på manglende samarbeid og at vi er vansklige.

Jeg har et nytt og fint forhold, og det plager nok henne mer enn noe. Kanskje det er derfor hun er så mye villigere til å snakke og samarbeide istedet for å klage på mitt manglende samarbeid?

Jeg tror du gjør en stor feil, når du snakker om samarbeid til barnas beste, uten å tenke over årsaken til manglende samarbeid.

Hele innlegget ditt har jo en bakgrunn fra det som er DITT beste, eller? Eksamen, fotball eller ikke, problemene handler fint lite om barna.

[Gjest blind i en blindgate]

Dessverre kjenner jeg meg igjen selv, sett fra ditt ståsted.

Jeg vet selvfølgelig ikke så mye om hvordan dere ble skilt, men eldig mange av oss vil kjenne igjen reaksjonene.

Skilsmissen kom som en snikende utfrysning.

Ingen andre forklaringer enn "manglende følelser" og klaging.

Det skaper frustrasjon og fortvilelse, men alle forsøk på ånå fram blir avvist som krangling og uvilje.

Min reaksjon har vært å være dyktig skuffet, lite samarbeidsvillig og sta.

Selvfølgelig har jeg stor omsorg for barna våre, og tar godt vare på de når jeg har muligheten.

Men å bli sett på som umulig, fordi jeg ikke aksepterer måten å bryte forholdet på, ikke akseptere utroskap som jeg opplevde, det gjør meg overhodet ikke samarbeidsvillig.

Ja, du kan kanskje tolke hans oppførsel som hevn. Det er nok i alle fall en reaksjon på noe dere ikke har gjort riktig.

Og det gjelder antakelig begge parter, eller?

Hvis du vil ha mitt råd, du spør jo?... så må det være å se seg litt tilbake.

Finn ut om det er noe han er bitter på, som du kanskje kunne ha gjort annerledes.

Veldig ofte er årsaken til manglende samarbeidsvilje, en konsekvent manglende kommunikasjonsvilje rundt brudd og bruddårsaker fra den som gikk.

Vi har begynt å snakke sammen nå, fordi hun har forstått at hun konsekvent tråkket meg på tærne med sin oppførsel og avvisning.

Jeg har ikke lenger det samme behovet for å markere at jeg er en mann, et menneske med følelser og selvrespekt.

Og det var ganske smart av henne å beklage måten hun gikk fra meg på, med utroskap og forhold bak min rygg.

Noen gjør bare ikke et eneste forsøk på å forstå den andre partens sårede følelser. Men likevel klages det på manglende samarbeid og at vi er vansklige.

Jeg har et nytt og fint forhold, og det plager nok henne mer enn noe. Kanskje det er derfor hun er så mye villigere til å snakke og samarbeide istedet for å klage på mitt manglende samarbeid?

Jeg tror du gjør en stor feil, når du snakker om samarbeid til barnas beste, uten å tenke over årsaken til manglende samarbeid.

Hele innlegget ditt har jo en bakgrunn fra det som er DITT beste, eller? Eksamen, fotball eller ikke, problemene handler fint lite om barna.

For det første,tror jeg at vi alltid tolker innlegg her ut fra vår egen erfaring, og da er det ikke sikkert vi treffer helt.

For det andre - jeg tror faktisk at unger har det best når foreldrene har det ok, også! Så jeg har ikke det minste vond samvittighet for at jeg nå ønsker å prioritere å klare eksamen. Uten eksamen, ingen inntekt - der kan da umulig barna være tjent med?

Jeg skjønner at du mener jeg heller skulle ha valgt å la barna reise alene enn å bli forsøke å få hjelp av far så jeg kan være med som leder på turen. Jeg mener det er viktig at vi foreldre stiller opp når vi kan - men egentlig kan jeg ikke, siden jeg har eksamen. Kan du da si meg hva som er mest egoistisk - å ikke reise for å få være alene og gjøre eksamen, eller å forsøke å flytte på helgene slik at jeg både får gjort eksamen og reist med barna?

Jeg skjønner at du har høstet vonde erfaringer, men at du nå har det bra! Det er jeg glad for! I mitt tilfelle kommer jeg neppe til å få oppleve noe nytt forhold før ungene er store - for hvem vil ha en dame med flere unger og lite tid? Du er heldig!

Jeg synes ikke jeg er egoistisk. Men jeg følte nok det var egoistisk om jeg hadde prioritert eksamen og ikke barnas fotball. Akk ja, så forskjellige er visst vi kvinner og menn.

Og når jeg ser tilbake, ser jeg jo det er min egen skyld at det ble slik: Jeg var _for_ villig til å strekke meg for hans skyld, ga ham _for_ lite motstand fra starten av - ikke rart han er blitt bitter og hevngjerrig, for nå har jeg jo satt foten ned; han får det ikke som han vil til enhver tid.

Jeg hadde bare unnet barna mine noe bedre.

[Gjest blind i en blindgate]

Dette er den metoden jeg prøvde. Det fungerte for meg. Jeg forestilte meg at jeg var enke. Mitt barns far var død. Så tok jeg det derifra. Hvilke muligheter for avlasting finnes? Hvordan kan dagen organiseres for å romme alt? Noe måtte utsettes. Jeg måtte revurdere alle prioriteringer.

En nyorientering måtte til slik folk beskriver deler av en sorgprosess.

Av og til dukket "den ustabile onkelen" (faren) opp og ville være sammen med mitt barn. Hvis det passet for barnet og meg, aksepterte jeg det. Hvis ikke, sa jeg nei.

Jeg måtte akseptere å få heksestatus. Men det var deilig å ta alt ansvaret selv.

På den måten fikk jeg kontroll over mitt eget liv. En hevngjerrig far - som var i sin sorgprosess uten å være kommet til nyorientering - fikk ikke styre meg.

Kan du i første omgang utsette eksamen? Er forballturnering viktig? Hva er viktig og fint for deg og barna? Hvordan kan du best ta vare på deg selv? Har du noen å snakke med? Får du nok søvn og næringsrik mat? Kan du avertere etter avlastingsbesteforeldre? Bymisjonen kan hjelpe med slikt.

Livet kan bli mye bedre med noen små grep. Men du må få overskudd til å finne dem selv. Lykke til!

Tusen takk for god ide! Jeg har jo merket at det er mye lettere å få ting til når jeg bare lar være å gjøre noen som helst regning med barnas far.

Problemet mitt er nok at jeg er altfor tjenestevillig overfor barn og eksmann. Det er vanskelig også fordi barna er så glad i ham. Han er egentlig en snill person, men takler veldig dårlig å bli motsagt, kan man si.

Jeg har vært hos legen og grått mine modige tårer. Ergelig på meg selv fordi jeg framdeles, nesten 20 år etter at jeg møtte ham første gang, går rundt og tror at han vil hjelpe til når jeg tar kontakt. Det er ikke ofte. Det er så sjelden som bare det, siden han er slik. Men likevel ender det jo som regel med full krasj, så jeg skal gjøre som du foreslår - og tenke meg at han ikke finnes...og at det er en "ustabil onkel" som dukker opp hver gang han tar kontakt.

God helg!

[fyrlykt]

Huff og huff så vanskelig for deg. Du risikerer å slite deg helt ut.

Har du prøvd å søke om avlastning?

Hva med barnas venner, går det an å avtale overnatting hos venner sånn at du får tid for deg selv til lekser og lesing?

Hvor bor du, i Oslo har aleneforeldreforeningen en del tilbud, har ikke satt meg så nøye inn i det fordi jeg selv ikke bor der.

Søke etter vaskehjelp?

Du må prøve å ta vare på deg selv. Jeg tror det er best at du først som sist innser at far ikke vil samarbeide så ikke bruk energi på å prøve å krangle med han og ergre deg over han.

Mitt liv ble lettere den dagen jeg skjønte at fra far kunne jeg ikke forvente noenting. Det er så utrolig slitsomt å gå rundt og være sint, irritert, skuffet og ha forhåpninger osm aldri blir innfridd.

[Gjest blind i en blindgate]

Huff og huff så vanskelig for deg. Du risikerer å slite deg helt ut.

Har du prøvd å søke om avlastning?

Hva med barnas venner, går det an å avtale overnatting hos venner sånn at du får tid for deg selv til lekser og lesing?

Hvor bor du, i Oslo har aleneforeldreforeningen en del tilbud, har ikke satt meg så nøye inn i det fordi jeg selv ikke bor der.

Søke etter vaskehjelp?

Du må prøve å ta vare på deg selv. Jeg tror det er best at du først som sist innser at far ikke vil samarbeide så ikke bruk energi på å prøve å krangle med han og ergre deg over han.

Mitt liv ble lettere den dagen jeg skjønte at fra far kunne jeg ikke forvente noenting. Det er så utrolig slitsomt å gå rundt og være sint, irritert, skuffet og ha forhåpninger osm aldri blir innfridd.

Ja, jeg innser jo at det beste er å slutte å ha forhåpninger...jeg blir mest sint for barnas skyld. At jeg er sliten, går jo ut over dem.

Men nå krangler de bak ryggen min, så det er det - jeg er mor i helga.