Regler for barnefordeling?

[Gjest collett]

Hvordan er prosedyren når et par med barn ønsker å skille seg?

Når blir avgjørelsen tatt? Under familierådgivningen som foregår før separasjonen tas ut? Eller i etterid? Hva om foreldrene skifter mening underveis? Når er det at det blir rettssak ut av en slik konflikt?

Og er det fremdeles slik at mødrene som oftest får hovedansvaret? Eller er det delt foreldreansvar som er målet for rettsapparatet?

Et par jeg kjenner er i denne situasjonen nå. Hun vil ha hovedansvar og mener hun har rett på det siden hun har vært mest hjemme med barna (permisjon, jobber deltid, nattevakter...). Han har hatt vanlig arbeidstid og dermed ikke vært så mye hjemme med dem som henne. Har han dermed mindre sjanse for å få delt foreldreansvar?

[Aisha1365380364]

Det eneste jeg vet er at retten aldri bestemmer 50-50 fordeling. Men foreldrene må gjerne bli enige om en slik fordeling selv.

Personlig synes jeg ikke moren automatisk skal få hovedomsorgen pga at deltidsjobbing etc, men jeg kjenner selvsagt ikke disse menneskene. Ei heller barna. Men om de har vært mest sammen med moren så langt, er det jo litt synd om de får se faren kun annenhver helg, samt en kveld pr uke.

[Atene]

"Hvordan er prosedyren når et par med barn ønsker å skille seg?"

Man må til megling om barna før man kan sende inn separasjonssøknad.

"Når blir avgjørelsen tatt? Under familierådgivningen som foregår før separasjonen tas ut? Eller i etterid? "

Det spørs om man blir enige under meglingen eller ikke. Etter tre meglinger får man meglingsattest og kan sende separasjonssøknad, men hvis man ikke er enige, må saken til retten.

"Hva om foreldrene skifter mening underveis?"

Inngåtte avtaler gjelder til ny avtale eller dom foreligger.

"Når er det at det blir rettssak ut av en slik konflikt?"

Når foreldrene ikke blir enige.

"Og er det fremdeles slik at mødrene som oftest får hovedansvaret?"

I lagmannsretten er det visst 50/50 nå, men det skyldes sikkert også at en som ikke tror h*n har noen sjanse til å vinne heller ikke starter noen sak.

"Eller er det delt foreldreansvar som er målet for rettsapparatet?"

Her må du passe på å bruke riktige begreper. De aller, aller fleste har delt foreldreansvar, og det er sjelden noe tema for rettsvesenet, fordi det skal ekstreme ting til for at man ikke får det. Du spør antagelig om daglig omsorg, og der kan retten ikke dømme at den skal være delt. Havner en sak for retten, vil dommen alltid gi omsorgen til en av partene alene.

"Et par jeg kjenner er i denne situasjonen nå. Hun vil ha hovedansvar og mener hun har rett på det siden hun har vært mest hjemme med barna (permisjon, jobber deltid, nattevakter...)."

Dette har ingenting med hennes rett å gjøre, men muligens med barnas rett til å ha en tilværelse som ikke endrer seg for mye; det vil si at den som har vært hovedomsorgsperson til nå fortsatt kommer til å være det.

"Han har hatt vanlig arbeidstid og dermed ikke vært så mye hjemme med dem som henne. Har han dermed mindre sjanse for å få delt foreldreansvar? "

Som sagt får han garantert delt foreldreansvar, men skal de ha delt omsorg, er det noe de må bli enige om seg imellom.

[Gjest collett]

"Hvordan er prosedyren når et par med barn ønsker å skille seg?"

Man må til megling om barna før man kan sende inn separasjonssøknad.

"Når blir avgjørelsen tatt? Under familierådgivningen som foregår før separasjonen tas ut? Eller i etterid? "

Det spørs om man blir enige under meglingen eller ikke. Etter tre meglinger får man meglingsattest og kan sende separasjonssøknad, men hvis man ikke er enige, må saken til retten.

"Hva om foreldrene skifter mening underveis?"

Inngåtte avtaler gjelder til ny avtale eller dom foreligger.

"Når er det at det blir rettssak ut av en slik konflikt?"

Når foreldrene ikke blir enige.

"Og er det fremdeles slik at mødrene som oftest får hovedansvaret?"

I lagmannsretten er det visst 50/50 nå, men det skyldes sikkert også at en som ikke tror h*n har noen sjanse til å vinne heller ikke starter noen sak.

"Eller er det delt foreldreansvar som er målet for rettsapparatet?"

Her må du passe på å bruke riktige begreper. De aller, aller fleste har delt foreldreansvar, og det er sjelden noe tema for rettsvesenet, fordi det skal ekstreme ting til for at man ikke får det. Du spør antagelig om daglig omsorg, og der kan retten ikke dømme at den skal være delt. Havner en sak for retten, vil dommen alltid gi omsorgen til en av partene alene.

"Et par jeg kjenner er i denne situasjonen nå. Hun vil ha hovedansvar og mener hun har rett på det siden hun har vært mest hjemme med barna (permisjon, jobber deltid, nattevakter...)."

Dette har ingenting med hennes rett å gjøre, men muligens med barnas rett til å ha en tilværelse som ikke endrer seg for mye; det vil si at den som har vært hovedomsorgsperson til nå fortsatt kommer til å være det.

"Han har hatt vanlig arbeidstid og dermed ikke vært så mye hjemme med dem som henne. Har han dermed mindre sjanse for å få delt foreldreansvar? "

Som sagt får han garantert delt foreldreansvar, men skal de ha delt omsorg, er det noe de må bli enige om seg imellom.

De ble i utgangspunktet enige under meglingen om å dele ansvaret, men at barna skulle bo mest hos henne.

Nå har han ombestemt seg og ønsker at barna skal bo annenhver uke hos dem.

I følge det du sier må han altså gå til rettssak for å få dette til? Siden moren ikke er enig.

Og i en rettssak vil alltid den ene parten få ansvaret??? Det vil si at han risikerer å miste ansvaret totalt? Evt at hun mister det? Høres rart ut...

Er det ikke mulig at retten bestemmer at barna skal være like mye hos begge? Så lenge alle andre forhold ligger til rette for det?

Synes systemet vårt virker i favør av mor hele tiden. Hva med fars rettigheter? Han er vel like mye omsorgsperson selv om han har vært i vanlig arbeid?

[Atene]

De ble i utgangspunktet enige under meglingen om å dele ansvaret, men at barna skulle bo mest hos henne.

Nå har han ombestemt seg og ønsker at barna skal bo annenhver uke hos dem.

I følge det du sier må han altså gå til rettssak for å få dette til? Siden moren ikke er enig.

Og i en rettssak vil alltid den ene parten få ansvaret??? Det vil si at han risikerer å miste ansvaret totalt? Evt at hun mister det? Høres rart ut...

Er det ikke mulig at retten bestemmer at barna skal være like mye hos begge? Så lenge alle andre forhold ligger til rette for det?

Synes systemet vårt virker i favør av mor hele tiden. Hva med fars rettigheter? Han er vel like mye omsorgsperson selv om han har vært i vanlig arbeid?

"De ble i utgangspunktet enige under meglingen om å dele ansvaret, men at barna skulle bo mest hos henne."

Nå er jeg fortsatt usikker på hva du mener. Men jeg går ut fra at du mener foreldreansvar med "ansvaret", og at hun har daglig omsorg og han samvær.

"Nå har han ombestemt seg og ønsker at barna skal bo annenhver uke hos dem.

I følge det du sier må han altså gå til rettssak for å få dette til? Siden moren ikke er enig."

Nei, han får det ikke til hvis ikke moren er enig.

"Og i en rettssak vil alltid den ene parten få ansvaret??? Det vil si at han risikerer å miste ansvaret totalt? Evt at hun mister det? Høres rart ut..."

Nei, ikke ansvaret, omsorgen. Ansvaret mister ingen av dem.

"Er det ikke mulig at retten bestemmer at barna skal være like mye hos begge? Så lenge alle andre forhold ligger til rette for det?"

Retten kan bestemme at det skal være et utvidet samvær som kan være nesten så mye som 50%, men daglig omsorg vil alltid være hos den ene.

"Synes systemet vårt virker i favør av mor hele tiden. Hva med fars rettigheter? Han er vel like mye omsorgsperson selv om han har vært i vanlig arbeid? "

Hva er det som favoriserer mor her? Situasjonen ville vært den samme om de hadde blitt enige om at far skulle ha omsorgen, og mor så hadde ombestemt seg.

Barnefordeling dreier seg ikke om mors og fars rettigheter, men om hva som er best for barna.

[Gjest collett]

"De ble i utgangspunktet enige under meglingen om å dele ansvaret, men at barna skulle bo mest hos henne."

Nå er jeg fortsatt usikker på hva du mener. Men jeg går ut fra at du mener foreldreansvar med "ansvaret", og at hun har daglig omsorg og han samvær.

"Nå har han ombestemt seg og ønsker at barna skal bo annenhver uke hos dem.

I følge det du sier må han altså gå til rettssak for å få dette til? Siden moren ikke er enig."

Nei, han får det ikke til hvis ikke moren er enig.

"Og i en rettssak vil alltid den ene parten få ansvaret??? Det vil si at han risikerer å miste ansvaret totalt? Evt at hun mister det? Høres rart ut..."

Nei, ikke ansvaret, omsorgen. Ansvaret mister ingen av dem.

"Er det ikke mulig at retten bestemmer at barna skal være like mye hos begge? Så lenge alle andre forhold ligger til rette for det?"

Retten kan bestemme at det skal være et utvidet samvær som kan være nesten så mye som 50%, men daglig omsorg vil alltid være hos den ene.

"Synes systemet vårt virker i favør av mor hele tiden. Hva med fars rettigheter? Han er vel like mye omsorgsperson selv om han har vært i vanlig arbeid? "

Hva er det som favoriserer mor her? Situasjonen ville vært den samme om de hadde blitt enige om at far skulle ha omsorgen, og mor så hadde ombestemt seg.

Barnefordeling dreier seg ikke om mors og fars rettigheter, men om hva som er best for barna.

Ja, det er jo hensynet til barna som skal bety mest. Dette burde være selvsagt, men slik er det ikke alltid.

I dette tilfellet er mor helt avhengig av å ha den daglige omsorgen for barna pga økonomi. Hvis ikke hun får barnebidrag har hun ikke anledning til å sitte med egen leilighet. Tror dessverre økonomien er det som agjør, ikke hva som er best for barna.

Ingen av dem kan sitte med den boligen de eier pr i dag, så barna må flytte uansett hvem de skal bo hos.

Jeg synes systemet favoriserer kvinner fordi vi i nesten alle tilfeller kan påberope oss at vi har vært mest sammen med barna. Da tenker jeg på permisjoner, deltidsarbeid o.l. For mange par er det slik at kvinnene tar på seg mer av omsorgsarbeidet når barna er små. Ofte fordi de har en lavere inntekt og det lønner seg at mannen er i arbeid mens de selv jobber redusert f.eks.

I slike tilfeller blir fedrene ofte stående med skjegget i postkassa den dagen kona går fra dem.

De skal fortsette å "forsørge" sin eks (ikke bare sine barn) med barnebidrag, og blir avspist med lite samvær.

Enhver kvinne kan jo motsette seg delt omsorg pga økonomi. Og dermed "tvinge" mannen til å gå til rettssak. Noe de fleste menn vil unngå.

Lenger enn dette er altså ikke likestillingen kommet.

[Atene]

Ja, det er jo hensynet til barna som skal bety mest. Dette burde være selvsagt, men slik er det ikke alltid.

I dette tilfellet er mor helt avhengig av å ha den daglige omsorgen for barna pga økonomi. Hvis ikke hun får barnebidrag har hun ikke anledning til å sitte med egen leilighet. Tror dessverre økonomien er det som agjør, ikke hva som er best for barna.

Ingen av dem kan sitte med den boligen de eier pr i dag, så barna må flytte uansett hvem de skal bo hos.

Jeg synes systemet favoriserer kvinner fordi vi i nesten alle tilfeller kan påberope oss at vi har vært mest sammen med barna. Da tenker jeg på permisjoner, deltidsarbeid o.l. For mange par er det slik at kvinnene tar på seg mer av omsorgsarbeidet når barna er små. Ofte fordi de har en lavere inntekt og det lønner seg at mannen er i arbeid mens de selv jobber redusert f.eks.

I slike tilfeller blir fedrene ofte stående med skjegget i postkassa den dagen kona går fra dem.

De skal fortsette å "forsørge" sin eks (ikke bare sine barn) med barnebidrag, og blir avspist med lite samvær.

Enhver kvinne kan jo motsette seg delt omsorg pga økonomi. Og dermed "tvinge" mannen til å gå til rettssak. Noe de fleste menn vil unngå.

Lenger enn dette er altså ikke likestillingen kommet.

"For mange par er det slik at kvinnene tar på seg mer av omsorgsarbeidet når barna er små. Ofte fordi de har en lavere inntekt og det lønner seg at mannen er i arbeid mens de selv jobber redusert f.eks."

Som du sier, lenger er ikke likestillingsarbeidet kommet.

Og sammenhengen med barnefordeling er ikke at kvinnen skal belønnes for denne "forsakelsen". Men at barna er vant til at mor tar seg av dem.

Igjen, lenger er ikke likestillingsarbeidet kommet.

Men uansett er min personlige mening at 50/50 ikke er noen god løsning for barna. Og at påtvunget 50/50 ihvertfall ikke er det.

[Atene]

Ja, det er jo hensynet til barna som skal bety mest. Dette burde være selvsagt, men slik er det ikke alltid.

I dette tilfellet er mor helt avhengig av å ha den daglige omsorgen for barna pga økonomi. Hvis ikke hun får barnebidrag har hun ikke anledning til å sitte med egen leilighet. Tror dessverre økonomien er det som agjør, ikke hva som er best for barna.

Ingen av dem kan sitte med den boligen de eier pr i dag, så barna må flytte uansett hvem de skal bo hos.

Jeg synes systemet favoriserer kvinner fordi vi i nesten alle tilfeller kan påberope oss at vi har vært mest sammen med barna. Da tenker jeg på permisjoner, deltidsarbeid o.l. For mange par er det slik at kvinnene tar på seg mer av omsorgsarbeidet når barna er små. Ofte fordi de har en lavere inntekt og det lønner seg at mannen er i arbeid mens de selv jobber redusert f.eks.

I slike tilfeller blir fedrene ofte stående med skjegget i postkassa den dagen kona går fra dem.

De skal fortsette å "forsørge" sin eks (ikke bare sine barn) med barnebidrag, og blir avspist med lite samvær.

Enhver kvinne kan jo motsette seg delt omsorg pga økonomi. Og dermed "tvinge" mannen til å gå til rettssak. Noe de fleste menn vil unngå.

Lenger enn dette er altså ikke likestillingen kommet.

Forøvrig er det ikke mange barnebidrag idag som blir fastsatt på et nivå som gjør at det går til å forsørge flere enn barnet selv.

[Gjest collett]

"For mange par er det slik at kvinnene tar på seg mer av omsorgsarbeidet når barna er små. Ofte fordi de har en lavere inntekt og det lønner seg at mannen er i arbeid mens de selv jobber redusert f.eks."

Som du sier, lenger er ikke likestillingsarbeidet kommet.

Og sammenhengen med barnefordeling er ikke at kvinnen skal belønnes for denne "forsakelsen". Men at barna er vant til at mor tar seg av dem.

Igjen, lenger er ikke likestillingsarbeidet kommet.

Men uansett er min personlige mening at 50/50 ikke er noen god løsning for barna. Og at påtvunget 50/50 ihvertfall ikke er det.

Det jeg synes er mest merkelig er at ikke flere fedre kjemper for å få være like mye sammen med barna som mor. Lurer på hvorfor de så ofte går med på å se barna bare annenhver helg. Er det fordi de faktisk mener at det er best for barna? Eller fordi de ikke er like nært knyttet til barna som oss mødre?

Selvsagt er det ikke foreldrenes "rettigheter" dette handler om, men barnas beste. Jeg synes bare det er spekulativt av en del kvinner å la eksen forsørge dem i form av barnebidrag. Det må være frustrerende for en mann som er blitt sveket og forlatt å måtte gå med på noe slikt.

Systemet ville garantert vært annerledes hvis rollene var motsatt, tror jeg.

[Gjest collett]

Forøvrig er det ikke mange barnebidrag idag som blir fastsatt på et nivå som gjør at det går til å forsørge flere enn barnet selv.

I dette tilfellet er det i alle fall slik at mor er helt avhengig av barnebidrag for å kunne betjene utgiftene til egen bolig.

_Etter_ at meglingen var gjennomført får mannen vite at kona har hatt en type "på si" og at det er årsaken til skilsmissen.

Skjønner faktisk at mannen har problemer med å være fleksibel etter noe sånt.

Men rettssak blir det vel neppe. Han har vel ingen mulighet til å nå frem der heller.

Bare trist, dette her. Spesielt for barna som opplever dette.

[Atene]

I dette tilfellet er det i alle fall slik at mor er helt avhengig av barnebidrag for å kunne betjene utgiftene til egen bolig.

_Etter_ at meglingen var gjennomført får mannen vite at kona har hatt en type "på si" og at det er årsaken til skilsmissen.

Skjønner faktisk at mannen har problemer med å være fleksibel etter noe sånt.

Men rettssak blir det vel neppe. Han har vel ingen mulighet til å nå frem der heller.

Bare trist, dette her. Spesielt for barna som opplever dette.

Det er neppe barnebidraget hun er avhengig av. Hva slags summer skulle det beløpe seg til, hvis det skal kompensere for at hun også får ansvar for alle utgiftene med barna?

[Atene]

Det jeg synes er mest merkelig er at ikke flere fedre kjemper for å få være like mye sammen med barna som mor. Lurer på hvorfor de så ofte går med på å se barna bare annenhver helg. Er det fordi de faktisk mener at det er best for barna? Eller fordi de ikke er like nært knyttet til barna som oss mødre?

Selvsagt er det ikke foreldrenes "rettigheter" dette handler om, men barnas beste. Jeg synes bare det er spekulativt av en del kvinner å la eksen forsørge dem i form av barnebidrag. Det må være frustrerende for en mann som er blitt sveket og forlatt å måtte gå med på noe slikt.

Systemet ville garantert vært annerledes hvis rollene var motsatt, tror jeg.

For det første, og som jeg sier ovenfor, ingen barnebidrag er store nok til at de forsørger eksen også.

Forøvrig lurer jeg på noe lignende selv. Vi kvinner har jo vært flinke til å forlange at mennene våre skal ta sin del av ansvaret med barn og husarbeide.

Men hvorfor er ikke menn like flinke til å forlange at kvinner skal dele forsørgerbyrden med dem?

Av og til får jeg en mistanke om at det er fordi de synes ting er veldig greie som de er... helt til skilsmissen er et faktum.

[frosken]

"Hvordan er prosedyren når et par med barn ønsker å skille seg?"

Man må til megling om barna før man kan sende inn separasjonssøknad.

"Når blir avgjørelsen tatt? Under familierådgivningen som foregår før separasjonen tas ut? Eller i etterid? "

Det spørs om man blir enige under meglingen eller ikke. Etter tre meglinger får man meglingsattest og kan sende separasjonssøknad, men hvis man ikke er enige, må saken til retten.

"Hva om foreldrene skifter mening underveis?"

Inngåtte avtaler gjelder til ny avtale eller dom foreligger.

"Når er det at det blir rettssak ut av en slik konflikt?"

Når foreldrene ikke blir enige.

"Og er det fremdeles slik at mødrene som oftest får hovedansvaret?"

I lagmannsretten er det visst 50/50 nå, men det skyldes sikkert også at en som ikke tror h*n har noen sjanse til å vinne heller ikke starter noen sak.

"Eller er det delt foreldreansvar som er målet for rettsapparatet?"

Her må du passe på å bruke riktige begreper. De aller, aller fleste har delt foreldreansvar, og det er sjelden noe tema for rettsvesenet, fordi det skal ekstreme ting til for at man ikke får det. Du spør antagelig om daglig omsorg, og der kan retten ikke dømme at den skal være delt. Havner en sak for retten, vil dommen alltid gi omsorgen til en av partene alene.

"Et par jeg kjenner er i denne situasjonen nå. Hun vil ha hovedansvar og mener hun har rett på det siden hun har vært mest hjemme med barna (permisjon, jobber deltid, nattevakter...)."

Dette har ingenting med hennes rett å gjøre, men muligens med barnas rett til å ha en tilværelse som ikke endrer seg for mye; det vil si at den som har vært hovedomsorgsperson til nå fortsatt kommer til å være det.

"Han har hatt vanlig arbeidstid og dermed ikke vært så mye hjemme med dem som henne. Har han dermed mindre sjanse for å få delt foreldreansvar? "

Som sagt får han garantert delt foreldreansvar, men skal de ha delt omsorg, er det noe de må bli enige om seg imellom.

Du skriver svært ryddig om dette temaet. Bygger du på personlige erfaringer eller har du i tillegg faglig bakgrunn innen feltet?

Grunnen til at jeg spør, er ditt siste utsagn om at du ikke tror at å bo like mye hos hver av foreldrene er til barnas beste. Jeg er også av den oppfatning, men dette er ren synsing fra min side. Kjenner du til hva som er vanlig oppfatning blant "fagfolk" om dette for tiden?

[Atene]

Du skriver svært ryddig om dette temaet. Bygger du på personlige erfaringer eller har du i tillegg faglig bakgrunn innen feltet?

Grunnen til at jeg spør, er ditt siste utsagn om at du ikke tror at å bo like mye hos hver av foreldrene er til barnas beste. Jeg er også av den oppfatning, men dette er ren synsing fra min side. Kjenner du til hva som er vanlig oppfatning blant "fagfolk" om dette for tiden?

Jeg bygger nok kun på personlige oppfatninger og erfaringer.

Når det gjelder delt omsorg ser jeg frem til at noen snart gjør litt forskningsarbeide på hvordan det har gått med barn som har vokst opp på denne måten. Dette er jo noe helt nytt. Til alle tider har barn opplevd å miste far eller mor, ja å miste begge foreldrene for den saks skyld. Men å vokse opp uten ett sted der man hører hjemme, det er nytt. Det er et eksperiment jeg ikke vil utsette mine barn for.

[Gjest collett]

For det første, og som jeg sier ovenfor, ingen barnebidrag er store nok til at de forsørger eksen også.

Forøvrig lurer jeg på noe lignende selv. Vi kvinner har jo vært flinke til å forlange at mennene våre skal ta sin del av ansvaret med barn og husarbeide.

Men hvorfor er ikke menn like flinke til å forlange at kvinner skal dele forsørgerbyrden med dem?

Av og til får jeg en mistanke om at det er fordi de synes ting er veldig greie som de er... helt til skilsmissen er et faktum.

Av og til får jeg en mistanke om at det er fordi de synes ting er veldig greie som de er... helt til skilsmissen er et faktum.

- Atene

Dette blir vel det samme for kvinner. At mennene er ute og tjener penger mens vi er hjemme med barna passer oss bra. Forrnøyd med det helt til skilsmissen er et faktum. Da vil vi ikke gi slipp på pengene deres...

Og jo, bidragene er det som gjør at hun kan sitte med egen leilighet. Ikke alene selvfølgeli, men det er det avgjørende. Utgifter til barn har man jo også selv om man har sjeldnere samvær. Det finnes så gode støtteordninger nå at mange aleneforsørgere klarer seg greit. Heldigvis.

[Atene]

Av og til får jeg en mistanke om at det er fordi de synes ting er veldig greie som de er... helt til skilsmissen er et faktum.

- Atene

Dette blir vel det samme for kvinner. At mennene er ute og tjener penger mens vi er hjemme med barna passer oss bra. Forrnøyd med det helt til skilsmissen er et faktum. Da vil vi ikke gi slipp på pengene deres...

Og jo, bidragene er det som gjør at hun kan sitte med egen leilighet. Ikke alene selvfølgeli, men det er det avgjørende. Utgifter til barn har man jo også selv om man har sjeldnere samvær. Det finnes så gode støtteordninger nå at mange aleneforsørgere klarer seg greit. Heldigvis.

"Dette blir vel det samme for kvinner. At mennene er ute og tjener penger mens vi er hjemme med barna passer oss bra. Forrnøyd med det helt til skilsmissen er et faktum. Da vil vi ikke gi slipp på pengene deres..."

Sant nok. Og prøv å si det til en som har valgt å gå hjemme uten inntekt... da får du så hatten passer.

[Nikki]

Delt omsorg må foreldrene bli enige om, retten har ikke anledning til å komme til en slik løsning i en dom.

Dersom foreldrene har vært gift må de til mekling på familievernkontoret. Mange blir enten enige før dette eller i løpet av meklingen. Dersom man ikke blir enige, må man enten gi seg eller ta saken til retten.

(Også tidligere samboere må til mekling før de kan bringe en sak inn for retten,)

Når retten mottar stevning i en barnefordelingssak, vil den i de aller fleste tilfeller kalle partene inn til saksforberedende møter (i Trondheim kalles dette "Konflikt og forsoning"), Da møtes partene og deres advokater sammen med dommeren og gjerne en sakkyndig. På møtet forsøker man igjen å komme til en løsning, gjerne med bistand fra den sakkyndige. Man setter gjerne opp en prøveordning som prøves ut i en periode, for så å møtes igjen for å evaluere.

Dersom man heller ikke nå kommer til enighet, havner saken i rettssalen.

Det er ikke noen automatikk i at mor får ansvaret, selv om hun har vært mer hjemme enn far. Retten skal se på helheten, og vurdere hva som vil være til barnets beste. Momenter som da spiller inn er:

- foreldrenes omsorgsevne

- foreldrenes nettverk / familie

- bosted: nærhet til der barnet bor nå?

- samlet foreldrekontakt

- kontakt med evt. søsken

- barnets ønske (dersom over 7 år)

[Gjest collett]

Delt omsorg må foreldrene bli enige om, retten har ikke anledning til å komme til en slik løsning i en dom.

Dersom foreldrene har vært gift må de til mekling på familievernkontoret. Mange blir enten enige før dette eller i løpet av meklingen. Dersom man ikke blir enige, må man enten gi seg eller ta saken til retten.

(Også tidligere samboere må til mekling før de kan bringe en sak inn for retten,)

Når retten mottar stevning i en barnefordelingssak, vil den i de aller fleste tilfeller kalle partene inn til saksforberedende møter (i Trondheim kalles dette "Konflikt og forsoning"), Da møtes partene og deres advokater sammen med dommeren og gjerne en sakkyndig. På møtet forsøker man igjen å komme til en løsning, gjerne med bistand fra den sakkyndige. Man setter gjerne opp en prøveordning som prøves ut i en periode, for så å møtes igjen for å evaluere.

Dersom man heller ikke nå kommer til enighet, havner saken i rettssalen.

Det er ikke noen automatikk i at mor får ansvaret, selv om hun har vært mer hjemme enn far. Retten skal se på helheten, og vurdere hva som vil være til barnets beste. Momenter som da spiller inn er:

- foreldrenes omsorgsevne

- foreldrenes nettverk / familie

- bosted: nærhet til der barnet bor nå?

- samlet foreldrekontakt

- kontakt med evt. søsken

- barnets ønske (dersom over 7 år)

"Delt omsorg må foreldrene bli enige om, retten har ikke anledning til å komme til en slik løsning i en dom."

Er ikke dette veldig rart? Hvis f.eks far nekter å gå med på en 50/50 løsning blir mor tvunget til å gå til rettssak? Det er jo de færreste foreldre som ønsker å gå til sak. Alle har jo hørt skrekkhistorier derfra... Og når man først går til sak _må_ det altså bli en skeiv fordeling?

Lurer også på hvordan de som dømmer i slike saker tenker. Det må være ekstremt vanskelig å ta avgjørelser som er utslagsgivende for resten av livet til kanskje flere barn...

[Atene]

"Delt omsorg må foreldrene bli enige om, retten har ikke anledning til å komme til en slik løsning i en dom."

Er ikke dette veldig rart? Hvis f.eks far nekter å gå med på en 50/50 løsning blir mor tvunget til å gå til rettssak? Det er jo de færreste foreldre som ønsker å gå til sak. Alle har jo hørt skrekkhistorier derfra... Og når man først går til sak _må_ det altså bli en skeiv fordeling?

Lurer også på hvordan de som dømmer i slike saker tenker. Det må være ekstremt vanskelig å ta avgjørelser som er utslagsgivende for resten av livet til kanskje flere barn...

Jeg synes ikke det er så rart.

50/50 krever foreldre som samarbeider. Foreldre som samarbeider så lite at de havner i retten, bør ikke pålegges en slik ordning, det kan lett gå veldig galt.

Ellers er jeg veldig glad for at jeg ikke er dommer i slike saker.

[Gjest collett]

Det er neppe barnebidraget hun er avhengig av. Hva slags summer skulle det beløpe seg til, hvis det skal kompensere for at hun også får ansvar for alle utgiftene med barna?

"Det er neppe barnebidraget hun er avhengig av. Hva slags summer skulle det beløpe seg til, hvis det skal kompensere for at hun også får ansvar for alle utgiftene med barna? "

Litt tilbake til denne her.

Det er vel ikke slik at om mor får hovedomsorgen så får hun automatisk ansvar for alle utgiftene til barna? da tenker jeg på barnehage, SFO, klær, fritidsaktiviteter o.l.

Er det slik at pappaen som "bare" har barna annenhver helg og en gang i uken slipper unna disse utgiftene? Er det en del av avtalen som inngås når man avtaler en slik skeiv fordeling av omsorgen for barna?

Forøvrig _vet_ jeg at i flere tilfeller jeg kjenner godt til så er det barnebidragene og støtteordningene man får som hovedomsorgsperson som gjør at mange kvinner har råd tilå sitte igjen med huset etter en skilsmisse. Ved delt omsorg ville de ikke hatt anldning til dette.

Dermed blir mange fedre nærmest tvunget til å gå med på en slik ordning. Fordi det viktigste er at barna får bli boende i huset sitt + at det er allment akseptert at mor er den "viktigste" omsorgspersonene. Det er svært sjelden far sitter igjen i huset mens mor flytter på hybel.