Erkjennelsesproblem

[Gjest personen]

Fint om noen har kommentarer til det jeg videre skriver her i dette innlegget.

Jeg har ikke erkjent at jeg har vært på psykiatrisk sykehus. Jeg vet at jeg har vært der, fire innleggelser. Jeg vet det. Men jeg har ikke erkjent det.

Det er for uvirkelig til å være sant på en måte. Men det er ikke det som er det problematiske. For jeg vet at har skjedd. Minnene er der. Og jeg var veldig bevisst også da jeg var der.

Men det er likevel sånn at man må bite seg i fingeren for å skjønne det. For å få en fornemmelse av at det er mulig å erkjenne.

Ja, først må jeg kanskje erkjenne at jeg ikke har erkjent. Altså erkjenne at jeg ikke har erkjent at jeg har vært på sykehus.

Hvordan havnet jeg her jeg sitter nå? Jo, jeg vet jo det. Jeg vet det så utmerket godt. Jeg har meget god oversikt over de ulike stegene.

Men bare det å stille dette spørsmålet, antyder den manglende erkjennelsen av min fortid på sykehus.

Det å erkjenne er noe mye dypere enn det å vite.

Jeg tror at årsaken til at dette erkjennelsesproblemet oppstod, er at jeg ble tatt ut av livet mitt. Det livet jeg hadde levd som alle andre til langt inn i 20-årene. Jeg hadde hele tiden visst hva jeg skulle gjøre årene fremover. Det var en så klar vei, allerede fra jeg var ganske ung. Dette var heller ingen uproblematisk vei. Men det var en vanlig vei.

Men så kommer jeg inn på sykehuset. Det har jeg ikke vanskelig med å erkjenne. Jeg gikk jo inn der frivillig. Men så vil jeg gå hjem etter to dager. Jeg vet at det vil gå bra. Men så nektes jeg det. Det er da jeg begynner å forstå hva slags sted jeg har havnet på. Dette er over tolv år siden nå. Jeg hadde frivillig tatt medikamenter i noen dager, både før jeg kom inn på sykehuset, og de to første dagene på sykehuset. Men når jeg ikke får gå hjem. Så blir jeg iallefall redd dette stedet. Og jeg nekter å ta medikamenter. Så tvinger de meg til dette også. Jeg mister altså ikke bare min vilje til å kunne bevege min kropp der jeg vil. Jeg mister også min vilje over selve kroppen, den grunnleggende menneskeretten til å velge hva man ikke vil ha inn i sin kropp.

Det er nok da erkjennelsesproblemet starter. Vel, så kan det tenkes at det begynner allerede da jeg blir syk, noen få dager i forveien. For det er såklart en skremmende opplevelse, men jeg mister aldri kontrollen over tankene mine. Jeg klarer å holde fast ved det som er den riktige virkeligheten, selv om de andre tankene er plagsomme, så slår jeg dem fra meg etter kort tid, og jeg får bekreftelse på at de plagsomme tankene ikke er korrekte, etter rimelig kort tid hver gang. Det er da jeg klarer å legge meg ned å slappe av på ei seng hjemme.

Det er da det går få timer før jeg legges inn, frivillig. jeg visste jo ikke hva jeg gikk til, og regnet med at psykiatriske sykehus var kvalitativt ganske like vanlige sykehus. Naiv som jeg var, men jeg hadde jo på det tidspunktet ikke noe grunnlag for å tenke noe annet. Men det er ikke dette som er vanskelig å erkjenne.

De vanskelige tankene gav seg på en måte. Da jeg kom inn på sykehuset ble jeg skremt av andre pasienter. Ikke fordi de truet meg, men det var hele stemningen der. Pasienten som kommer mot meg, og hilser på meg, som jeg ikke har for vane at skjer slik med ukjente mennesker på andre halvoffentlige steder. Og så ser jeg en som går og skuler. Kanskje var han like skeptisk som meg. Vel, men dette har jeg ikke vanskelig for å erkjenne. At det faktisk har skjedd. Men det er nå tidspunktet for erkjennelsesproblemet nærmer seg.

Og så spiller det ikke noen rolle når det starter. For det som er helt sikkert er at iallefall det som skjer etter ei uke og det som videre har skjedde i de neste mer enn tolv år erkjenner jeg ikke. Jeg vet jo utmerket godt at det har skjedd.

Men jeg erkjenner det ikke.

Dette har ikke skjedd med meg liksom. Det kan ikke stemme på en måte.

Jeg gikk i den vanlige verden. Og joda jeg ble sliten og fikk plagsomme tanker. Men de gav seg jo. Jeg skulle jo bare hvile noen dager, og så igang igjen med videre studier på skolen.

Istedet så venter år med medikamenter. Som fjerner alle følelser. Helt flat blir jeg på en måte. I tre og et halvt år. Og så skjer det som jeg videre har skrevet mye om med den livstruende bivirkningen, den fysiske opptreningen etter dette, og deretter den forferdelige tvangsbruken over tre måneder. Og så de neste seks år med kamp mot dette. Og så inn på sykehuset igjen i høst, og det jeg har kjempet politisk for å endre, skjer på nytt. Og jeg bare vet at jeg ville klart meg selv på egenhånd. Og så holder jeg fortsatt på et halvt år senere. På det sjuende året.

Det at jeg sitter her og skriver, på en internettkanal som heter Psykiatri. Joda, jeg vet at jeg gjør det.

Men erkjenner jeg det?

Og erkjenner jeg at jeg ble sykmeldt ifjor på denne tiden. Erkjenner jeg at jeg ikke orker å gå på butikken mer enn akkurat når jeg må. Joda, jeg kjøpte lite klær før også. Men erkjenner jeg at jeg ikke har vært i en slik butikk annet enn når kamerater skal kjøpe klær, uten at jeg selv kjøper.

Erkjenner jeg at jeg har en lillefinger, hender, føtter. Erkjenner jeg det virkelig? Eller har jeg vært så fokusert på det som har skjedd inni meg at dette andre har bli skjøvet i bakgrunnen?

Er det derfor jeg har problemer med å erkjenne de tolv siste år, fordi det å bli fratatt sin vilje, og sine følelser, flytter fokuset fra balansen mellom kropp og sjel til kun sjelen.

Men jeg trener jo aktivt idrett. Og jeg takker ja når kamerater ber meg med på aktiviteter som kino og annet.

Men ikke alltid, det kommer an på hvor krevende det er. Overnattingsbesøk for eksempel, sa jeg jo ja til uten å tenke meg om for tre år siden. Men ikke nå lengre. Erkjenner jeg hvorfor?

Jeg vet hvorfor. Det er fordi jeg har vært på sykehus og plages med tanker omkring dette og den behandling jeg fikk der.

Men erkjenner jeg det? Har jeg virkelig vært innlagt i to og et halvt år på sykehus de siste tolv år? Har jeg virkelig det? Ja, jeg vet det jo. Jeg vet alle datoer, alle ansikter, alle navn på ansatte. Jeg kjenner dem umiddelbart igjen når jeg tilfeldigvis treffer på dem.

Så hvorfor klarer jeg ikke å erkjenne det da?

Det som skjedde før sykehusinnleggelsene har jeg jo ingen problemer med å erkjenne. For det var jo det livet som jeg selv bestemte som jeg utførte, siden fra få år etter at jeg ble født.

Kanskje det er fordi jeg ble revet bort fra dette livet uten at jeg ville det. Jeg hadde vært utsatt for en sykkelulykke da jeg var ung. De var ille nok, men ikke verre enn at jeg erkjenner det jo fullstendig, på lik linje med positive og nøytrale ting som skjedde, som eksempelvis vanlige forelesninger og turer og besøk jeg var på. I alle årene frem til til sykehusinnleggelsene.

Vel, så vet jeg, at det kommer en dag hvor jeg vil erkjenne også de siste tolv år. Bare det at jeg så grundig skriver om dette nå, og ikke om annet. Og heller ikker for første gang, viser at jeg er på vei dit, til erkjennelsen.

Så kan man lurer på hvorfor dette er så viktig. Jo, fordi det er jo som at man levde livet til et stykke ut i 20-årene, og så ble man plutselig rykket bort, og var borte i tolv år, og så er man fremdeles borte.

Vel, jeg tror nok de som har hatt vanlige sykdommer, enten det er psykiatriske eller somatiske, vil kunne oppleve det samme som jeg skriver om her.

Men likefullt opplever jeg at det er på en annen måte. Fordi det er også like vanskelig for meg å erkjenne de seks årene med såkalt normalaktivitet mellom de to siste innleggelsene.

Men det er virkelig positivt at jeg går innover i meg selv slik som dette nå. Istedet for å ha fokuset rettet utover mot systemet. Eller jeg har fokuset begge steder. Men i større grad innover på en måte. Jeg har ialle disse årene hatt fokus innover i meg selv, selv om det fra utsiden kan ha sett annerledes ut.

Vel, dette innlegget har jo iallefall omhandlet meg i vesentlig større grad, enn det utenfor meg. Det har også vært tilfelle for masse som jeg har skrevet tidligere i disse årene. Men fokuset rettes i større grad innover nå, tror jeg.

Men jeg fortsetter å presse på med min vilje i den retning jeg ønsker at utvikligen skal gå. Men jeg merker at det skjer på en mykere måte. På en mer behagelig måte, både for meg selv og for omgivelsene, tror jeg, håper jeg.

Så kanskje er jeg på vei mot erkjennelsen. Kanskje våkner jeg snart opp, og erkjenner alt som har skjedd. Like klart som jeg erkjenner at jeg har en pekefinger, hvis jeg tar den opp til munnen, og biter lett med tennene i den.

Jeg vet jo om pekefingeren. Jeg vet at jeg har vært innlagt. Jeg vet om alt som har skjedde i disse tolv årene. Jeg vet det utmerket godt.

Men jeg har ikke erkjent det ennå. Men kanskje var dette innlegget en liten bit nærmere.

Takk for oppmerksomheten. Dersom noen fornemmer at de kjenner seg igjen i det jeg beskriver, så vil jeg sette pris på kommentarer fra dere. Tusen takk.

[Gjest Lysglimt]

Når en opplever traumatiske ting kan en få en "uvirkelighetsfølelse" av det hele,helt normalt.

Det er ikke bevisst,det bare skjer det,sikkert det som skjedde med deg også....=)

[vanilje]

Hei

Jeg har ikke noe erkjennelsesproblem overfor at jeg har vært innlagt, mer det at psykiatrien har tatt så mange år av mitt liv. Men det har vært nødvendig. Psykiatrien er ikke feilfri, langt i fra. Det er et system pasientene skal passe inn i , ikke et system som tilpasser seg pasientene.

Men sånn er det, jeg tror ikke det vil hjelpe å prøve å endre det sånn i en håndvending. Men psykiatrien endrer seg, det har jeg sett i alle de årene jeg har vært innom dette systemet.

For mange år siden, så svarte NHD på et innlegg fra noen som hadde prøvd å ta livet av seg, men to dager etterpå sa at nå var alt mye bedre og personen hadde ikke selvmordstanker lenger. NHD kommenterte det med antall dager som skulle gå før folk var "frisk" igjen. (dette ble nok ikke helt riktig, er maaaange år siden)

Men poenget er at det er at det er en grunn til at man blir innlagt. Og vil du si at du helt objektivt ikke trengte de innleggelsene? At det var et system som ville "straffe" deg for ett eller annet? At det ikke hjalp? Ville du vært der du er i dag om du ikke hadde blitt innlagt? Hvor ville du i så fall vært? Bedre eller verre?

Det er en grunn til at man blir innlagt, psykiatrien står ikke klar til å hente inn friske folk fra gata. Tror du det?

[Gjest personen]

Når en opplever traumatiske ting kan en få en "uvirkelighetsfølelse" av det hele,helt normalt.

Det er ikke bevisst,det bare skjer det,sikkert det som skjedde med deg også....=)

Men hvorfor har jeg den samme "uvirkelighets"-følelsen også om de seks normale årene mellom to siste innleggelsene, og også den samme "uvirkelighets"-følelsen etter siste innleggelse og fortsatt her og nå? Er det fordi situasjonen i ettertid er en direkte konsekvens av selve de traumatiske ukene? At det rett og slett kan mange år å få summet seg deretter?

[Gjest personen]

Hei

Jeg har ikke noe erkjennelsesproblem overfor at jeg har vært innlagt, mer det at psykiatrien har tatt så mange år av mitt liv. Men det har vært nødvendig. Psykiatrien er ikke feilfri, langt i fra. Det er et system pasientene skal passe inn i , ikke et system som tilpasser seg pasientene.

Men sånn er det, jeg tror ikke det vil hjelpe å prøve å endre det sånn i en håndvending. Men psykiatrien endrer seg, det har jeg sett i alle de årene jeg har vært innom dette systemet.

For mange år siden, så svarte NHD på et innlegg fra noen som hadde prøvd å ta livet av seg, men to dager etterpå sa at nå var alt mye bedre og personen hadde ikke selvmordstanker lenger. NHD kommenterte det med antall dager som skulle gå før folk var "frisk" igjen. (dette ble nok ikke helt riktig, er maaaange år siden)

Men poenget er at det er at det er en grunn til at man blir innlagt. Og vil du si at du helt objektivt ikke trengte de innleggelsene? At det var et system som ville "straffe" deg for ett eller annet? At det ikke hjalp? Ville du vært der du er i dag om du ikke hadde blitt innlagt? Hvor ville du i så fall vært? Bedre eller verre?

Det er en grunn til at man blir innlagt, psykiatrien står ikke klar til å hente inn friske folk fra gata. Tror du det?

Jeg tror jeg ville klart meg bra uten innleggelsene ja.

Men jeg tror ikke at psykiatrien gjør det de gjør for å "straffe" folk.

Det hele er så enkelt som at alle systemer er feilbarlige.

Og så var jeg en av de forhåpentligvis få som rammes av feilobservasjoner og feilbehandlinger.

[Gjest personen]

Men hvorfor har jeg den samme "uvirkelighets"-følelsen også om de seks normale årene mellom to siste innleggelsene, og også den samme "uvirkelighets"-følelsen etter siste innleggelse og fortsatt her og nå? Er det fordi situasjonen i ettertid er en direkte konsekvens av selve de traumatiske ukene? At det rett og slett kan mange år å få summet seg deretter?

For øvrig vil jeg presisere at det var først for ett år eller to år siden, at jeg så dette med erkjennnelse og forskjellen på det å erkjenne og vite.

Det var vel slik at det måtte ta meg fem til seks år før jeg skjønte at situasjonen min var en direkte konskevens av det jeg hadde opplevd.

Det er derfor veldig godt for meg nå, og se dette enda klarere, at jeg ikke har erkjent det som skjedde. Men jeg ser samtidig at det vil komme en dag hvor jeg vil erkjenne like klart det som skjedde i tiden på sykehuset og i ettertid.

Det skal bli en deilig dag. Når jeg bare kan sette meg ned å virkelig ikke bare vite, men også erkjenne. Da vil det nemlig bli like naturlig for meg å prate om det som skjedde på sykehuset og konsekvensene av dette, som noe hvilket som helst annet jeg har opplevd i livet mitt.

Det skal bli en deilig dag. Og jeg begynner vel å fornemme konturene av dette nå. Men det vil bli så stort at jeg ikke klarer å fatte det nå.

For det vil bli som å sette seg ned å hvile, etter et maratonløp som varte i mer enn tolv år.

Oi, det skal bli deilig ja. Og det er godt for meg å bare ane konturene av dette.

Den dagen vil det heller ikke spille noen rolle om jeg får støtte fra andre på mine synspunkter om det jeg har opplevd. For den dagen vil jeg vite, ja ikke bare vite, men erkjenne, at det faktisk var slik det var.

Like naturlig som en idrettsutøver skildrer sin sesong i ettertid. Ja, endog hele sin karriere. Det tar nok også en stund før en idrettsutøver skjønner dypden i de bragder han har utført dersom hans karriere var suksessrik, eller dybden i de forsakelsene han gjort, dersom hans karriere aldri nådde opp. Men forskjellen er at idrettsutøveren hele tiden gjorde det han gjorde av lyst eller ønske. Det var ingen som presset ham til det. Selv om nok noen kan la seg rive med, men det skjer neppe. For det kreves aktiv utøvelse fra dag til dag i en slik karriere. Aktive beslutninger om å utføre økter fra dag til dag.

Mens det jeg har opplevd handler om det motsatte, altså ingen aktiv utøvelse, men snarere tvertimot, en daglig kamp for å la være å gjøre de protester man får tanker om, eller en daglig kamp om å hele tiden dempe de følelsesmessige reaksjonene man får på impulser.

Det er å forvente at ikke alle skjønner det jeg skriver om. Jeg skriver for å systematisere tankene, og kommer videre på det. Men jeg vil anta at de som har vært utsatt for lignende, vil fornemme hva jeg skriver om.

Jeg vil også presisere at det å kalle det for en følelse av "uvirkelighet" ikke er min måte å uttrykke det på. Men jeg forstår bildet.

Jeg har nemlig en veldig klar oppfattelse av hva virkeligheten er, og det er jo også derfor man skriver en følelse av, og ikke enn bevisst opplevelse av, "uvirkelighet", og i anførselstegn.

En bevisst opplevelse av uvirkelighet ville jo vært av psykotisk karakter. Men jeg er fullt klar over realitetene.

Det er dybden som er problemet mitt. At jeg vet så inderlig vel hva som har skjedd. Men jeg klarer ikke å erkjenne det. Og ja, det dreier seg jo om fortiden, derfor blir det også feil å trekke inn psykose-begrepet.

Og når jeg skriver om nåtidstilstanden, her jeg nå sitter og skriver, og at jeg for mellom ett år og to år siden, første gang ble oppmerksom på dette med erkjennelse, så er det jo bare en følelse av "uvirkelighet". Jeg er jo utmerket klar over situasjonen.

Det problamtiske er at dagens situasjon er så utenkelig når man tenker seg utgangspunktet de dagene man var syk for tolv år siden, at det hele kunne ende slik det har gjort. At man for sammenligningens skyld, men en kraftig forkjølelse, skulle ende opp med behandling av denne i 3,5 år, og attpå til oppnå skadelige virkninger av behandlingen. Dette er jo også i ettertid avgjort å være feilbehandling.

Og for første gang har jeg her og nå nytte av den avgjørelsen. For det forklarer de første snaue fem årene. De var jo beviselig feildiagnostisering og feilbehandling, avgjort av Helsetilsynet.

Det hjelper meg her og nå, sterkere enn noengang, til å skjønne at det jeg da opplevde ikke skulle ha skjedd. Da blir på en måte de første snaue fem årene, en boks. Som ligge der å blokkere i ettertid.

Når det så gjelder tvangsbruken i ettertid. Så er det ennå ingen uavhengig instans som har uttalt seg om det som der skjedde. Det vil være viktig for meg i det videre. Og få en uavhengig vurdering av selve tvangsbruken, og spesielt innledningen til den.

For det vil kunne føre meg raskere til erkjennelse.

Men selv uten en uavhengig vurdering, så vil jeg etterhvert kunne oppnå erkjennelse. Jeg vil faktisk det.

Men selv jeg, ville følte meg bedre men en uavhengig vurdering av forløpet den gang for sju år siden, i ryggen.

Uansett hva de skulle konkludere med. Vel, så har jeg vært i kontakt med advokat i den forbindelse. Og vedkommende sier at dersom noe urettmessig skjedde ved vedtaket om tvang, så har man rett til oppreisning.

Vel, så har jeg kommet videre til de seks årene deretter. Jo, det er jo ikke unaturlig at man blir satt ut etter de foregående årene. At man da kaster seg raskt tilbake til livet, får det til å fungere kjapt. Og seiler på en bølge på en måte, for å "flykte" fra realitetene av det som hadde skjedd i årene før. Joda, man slipper ut kun følelser når de oppstår, men man går ikke dypt i dem, for man lever jo helt normalt igjen.

Og så er selvsagt ikke naturen så enkelt, så da er det bare et tidsspørsmål før det som skjedde slår tilbake, og tyter opp i bevisstheten, både som tanker og følelser, som blir så sterke eller massive, at de i delvis i tidsperioder, både gjennom døgnet og over tid, fortrenger det man egentlig ville gjøre i bevisstheten, sitt vanlige arbeide eller fritidsaktiviteter. Slik at man da må bruke sin bevissthet på å såkalt "bearbeide" det som flyter opp fra ubevisstheten, slik som eksempelvis her jeg sitter og skriver nå, istedet for at jeg gjør hva som helst annet av såkalt normalaktivitet.

Vel, så får jeg en fornemmelse av at det som er iferd med å skje, er at jeg er i ferd med å nærme meg en erkjennelse av at jeg ennå ikke har erkjent at jeg ikke har erkjent de tolv årene.

Da har jeg kommet et stykke videre, gjennom det jeg har skrevet her. Og jeg er takknemdlig for den kommentaren du gav, Lysglimt. Tusen takk.

Jeg kan faktisk merke det i magen på en måte, at man knyttes mer til det som skjer rundt en, at man kan føle mer på det kjølige rommet en sitter i. Joda, jeg kjente at det var kjølig tidliger også. Jeg visste. Men jeg kjenner dypere nå, erkjenner. Jeg ser fotballkamp i bakgrunnen på fjernsyn, noe som jeg ikke engang ville kommentert her tidligere. Det jeg vil frem til er at man kobles nærmere til det rundt en. Jeg har jo oppfattet og visst alt dette før også. Men det har jo hatt nærmest null interesse. Eller jo, det har faktisk hatt interesse. Men følelsene har uteblitt, kall det gjerne adhedoni. Den er fortsatt tilstede. Og interessen er fortsatt sterkt redusert.

Men det jeg vil frem til er at en slik depressiv tilstand, som det ikke er vanskelig å kalle den, den er ikke problematisk i seg selv - fordi jeg jo aldri har satt meg ned uten å gjøre noe. I alle disse årene, har jeg jo arbeidet med det som rører seg inni meg, og kommet meg videre med det.

Og fortsatt vil jeg være inni meg selv slik.

Men jeg begynner å fornemme at det kommer en dag, hvor jeg vil erkjenne det som skjedde på sykehuset og ettertiden, på samme måten som jeg erkjenner alt som skjedde før, i barndommen, ungdommen, og tidlig voksen alder inntil innleggelsen.

En dag hvor det blir helt naturlig å prate om det som skjedde, på samme måte som alle andre ting man har opplevd av vanlige ting i livet.

Det vil innebære at det ikke vil presse seg frem situasjoner hvor man bare MÅ fortelle, eller bare MÅ skrive, slik jeg gjør nå.

For man vil vite, ja erkjenne, det som skjedde, og det er ikke noe som flyr bort, om man lar det ligge til imorgen. De tankene jeg har skrevet ned her og nå, ville jeg også ha kunnet skrevet ned imorgen, ikke presis likt, og kanskje ville jeg mistet noe. Men ikke vesentlige ting. For hjernen selv produserer det jeg skriver. Det er ikke jeg aktivt tenker meg frem til. Jeg slipper bare ut de tankene, som gir meg mening, slik at jeg forstår mer av min situasjon.

Og da er vi inne på stress. At man stresser med å få ut det man har inni seg. Dette forveksles med mani. Det er lett å forstå at psykiatrien kan gjøre det. For det er jo en taleflom jeg har. Så sånn sett er det korrekt. Men det er mulig å gå dypere ned i denne taleflommen, og kalle den for stress. Og man vil se, at den skiller seg fra andre former for mani.

Ja, fremtiden vil nok vise at det finnes mange typer mani og mange typer depresjon. Klassifisert utfra både årsak og spesifikke symptomer. Og viktigere: At man vil håndtere de ulikt. Noen former bør man dempe. Men andre bør man virkelig slippe ut. Og spesielt gjelder det for taleflommer med utspring i traumatisk stress. De må ikke dempes og sperres ute i så stor grad som man gjør idag, og aldri under tvang må man gjøre det. For da produserer man bare enda mer stress. Inntil man oppgir sin protest, og bare velger å flate ut, fordi de rundt en ikke forstår en.

Og det er jo kanskje ikke så rart at de rundt en ikke forstår en, når en bare vet hva som er problemet, men ikke har erkjent det.

For den dagen man erkjenner det, så vil man kunne sette seg ned å skriver og prate rolig om dette, om nødvendig med fem minutter pause mellom hvert eneste ord.

For da vil man vite at det man gjør og har gjort ikke er annet enn å beskrive sannheten, sannheten om ens eget liv. Så nær det er mulig å kommme den iallefall.

Sannheter finnes det svært få av. Men det er kun sannheter som kan erkjennes.

Alt man kan sanse er sannheter. Det at det er et hus på utsiden av vinduet mitt, er en sannhet. Ingen vil bestride det. Det er noe objektiv. En sannhet. Det har jeg heller ingen problemer med å erkjenne.

Slik sett er oftest det å vite og det å erkjenne samme sak.

Men når det kommer til det man har opplevd tidligere i livet, så sklir dette ut.

Jeg erkjente jo det som skjedde på sykehuset mens det skjedd. I aller høyeste grad.

Men i ettertid så forstår man ikke det som skjedde virkelig dypest sett kunne skje. At man kan sperres inn, tvangsmedisineres. Det er så hinsides det man opplever i et normalt liv, at man ja, må nok oppleve det, for å forstå hvor galt det KAN være. Ikke for alle, men for noen av oss.

Så var det ikke noen systemkritikk jeg skriver her nå. Det bør den oppvakte leser ha sett. Det er en vesens forskjell i det jeg skriver nå og får noen måneder siden.

Jeg skriver om det som rører seg inni meg, og ingen andre steder. Om mine minner. Og hvorfor de er veldig lette å vite at man har. Men at de er vanskelig å erkjenne.

Selv om man vet at det som skjedde, virkelig skjedde.

Men det kommer altså en dag hvor man vil kunne skrive om det, og bla i det, som man blar i en fotoalbum fra barndommen, og erkjenner at det er sant. Det er sånn det var. Verken mer eller mindre. Og bare blar videre til neste side. Til man kommer til dagen idag, som i en naturlig sekvens. Uten at dagen idag virker mer troverdig enn dagen igår. Ja, de virker like troverdige.

Den dagen kommer.

Og det skal bli en deilig dag ja. Og da skal det ikke bli skrevet mange linjer fra min side her på dette forum.

Da kan det heller hende at jeg ser innom her, for å minnes tidligere tider. Og kanskje legger inn en kommentar på ting jeg vet, og ikke på ting jeg bare synser omkring.

Erkjennelsens dag skal bli en deilig da. Ja, det vil bli endag hvor man limer inn bilder (les: beskrivelser) av de dagene som var den gang på sykehus og i ettertid.

Og bare blar i den albumen. I vissheten og erkjennelsen om at det var sånn det var.

Ja, at man faktisk opplevde det. Og at det ikke bare var en dårlig film. Ja, man så ikke bare referatet fra fotballkampen. For når man leste referatet i ettertid, så visste man med sikkerhet ikke bare at man hadde vært der. Men man tenkte overhodet ikke over det. For det var en selvsagt ting at man hadde vært der.

Tusen takk.

[Gjest Lysglimt]

Men hvorfor har jeg den samme "uvirkelighets"-følelsen også om de seks normale årene mellom to siste innleggelsene, og også den samme "uvirkelighets"-følelsen etter siste innleggelse og fortsatt her og nå? Er det fordi situasjonen i ettertid er en direkte konsekvens av selve de traumatiske ukene? At det rett og slett kan mange år å få summet seg deretter?

Ja det kan nok ta tid å komme over traumatiske hendelser,år til og med.

Virker som de har påført deg PTSD,det er trist,men ser sånn ut.

Har hele tiden tenkt at det er det som er ditt "problem",ikke psykose/mani som flere har påpekt.

Det er ikke bare bare å komme seg ovenpå etter overgep,uasett hvilke form det har,et overgrep er et overgep.

Det er nedverdigene og klart det gjør noe med deg!

Og om du har vedvarebde problemer etter de hendelsene,pleier diagnosen PTSD og gå over til "vedvarende personlighetsendring etter traumer"

[Gjest personen]

Ja det kan nok ta tid å komme over traumatiske hendelser,år til og med.

Virker som de har påført deg PTSD,det er trist,men ser sånn ut.

Har hele tiden tenkt at det er det som er ditt "problem",ikke psykose/mani som flere har påpekt.

Det er ikke bare bare å komme seg ovenpå etter overgep,uasett hvilke form det har,et overgrep er et overgep.

Det er nedverdigene og klart det gjør noe med deg!

Og om du har vedvarebde problemer etter de hendelsene,pleier diagnosen PTSD og gå over til "vedvarende personlighetsendring etter traumer"

Tusen takk for interessante kommentarer.

Vedvarende personlighetsendringer ja, akkurat ja. Da er det lov å håpe på at de blir til det gode, noe jeg tror og håper på. Klart man også blir sterk av det som har skjedd, men samtidig også mer sårbar. Men hva som skjer den dagen jeg er kjenner, vil bare tiden vise. Jeg har god tro. Selv om dette i mine øyne drøyer ut i tid. Men det kan også skyldes at ting kan endre seg ganske raskt plutselig i den erkjennende fase, kan jeg tenke. Bare tiden vil vise.

Tusen takk for kommentaren din. Det er godt at andre ting som man selv har antydet lenge. Tusen takk for at du ser meg. Det er sjeldent å oppleve, av ulike årsaker. Tusen takk skal du ha!

[bugge -jenta]

Tusen takk for interessante kommentarer.

Vedvarende personlighetsendringer ja, akkurat ja. Da er det lov å håpe på at de blir til det gode, noe jeg tror og håper på. Klart man også blir sterk av det som har skjedd, men samtidig også mer sårbar. Men hva som skjer den dagen jeg er kjenner, vil bare tiden vise. Jeg har god tro. Selv om dette i mine øyne drøyer ut i tid. Men det kan også skyldes at ting kan endre seg ganske raskt plutselig i den erkjennende fase, kan jeg tenke. Bare tiden vil vise.

Tusen takk for kommentaren din. Det er godt at andre ting som man selv har antydet lenge. Tusen takk for at du ser meg. Det er sjeldent å oppleve, av ulike årsaker. Tusen takk skal du ha!

Jeg har lest noen av innleggene dine, en god del, men ikke alle. Det skal noe til:o) Men jeg har jo fått med meg en del av problematikken din, og ser du ikke har det godt, og at du dessuten er inne i en prosess nå.

Jeg lurer på i hvilken grad du har fått grått ut og sørget over dette. Ble det bare til sinne? Har du fått sørget over det du opplevde som overgrep mot deg? Eller er det en viktig bit som gjenstår? For har du ikke sørget, venter en nødvendig og viktig sorg på deg. Ikke negativt bare, men nødvendig for forsoning og å kommme seg videre.

Ellers vil jeg si at jeg så noen innlegg ble slettet her den kvelden. Jeg har aldri tatt kontakt med medwebmaster om slike ting.

vennlig hilsen

[Gjest Lysglimt]

Tusen takk for interessante kommentarer.

Vedvarende personlighetsendringer ja, akkurat ja. Da er det lov å håpe på at de blir til det gode, noe jeg tror og håper på. Klart man også blir sterk av det som har skjedd, men samtidig også mer sårbar. Men hva som skjer den dagen jeg er kjenner, vil bare tiden vise. Jeg har god tro. Selv om dette i mine øyne drøyer ut i tid. Men det kan også skyldes at ting kan endre seg ganske raskt plutselig i den erkjennende fase, kan jeg tenke. Bare tiden vil vise.

Tusen takk for kommentaren din. Det er godt at andre ting som man selv har antydet lenge. Tusen takk for at du ser meg. Det er sjeldent å oppleve, av ulike årsaker. Tusen takk skal du ha!

Bare hyggelig personen,godt at du føler deg sett for den du er,det er kjempe viktig.

Og det er noe alle fortjener!

Godt du har tro på at det vil ordne seg,iallafall bli bedre.

Gode tanker til deg...=)

[Gjest personen]

Jeg har lest noen av innleggene dine, en god del, men ikke alle. Det skal noe til:o) Men jeg har jo fått med meg en del av problematikken din, og ser du ikke har det godt, og at du dessuten er inne i en prosess nå.

Jeg lurer på i hvilken grad du har fått grått ut og sørget over dette. Ble det bare til sinne? Har du fått sørget over det du opplevde som overgrep mot deg? Eller er det en viktig bit som gjenstår? For har du ikke sørget, venter en nødvendig og viktig sorg på deg. Ikke negativt bare, men nødvendig for forsoning og å kommme seg videre.

Ellers vil jeg si at jeg så noen innlegg ble slettet her den kvelden. Jeg har aldri tatt kontakt med medwebmaster om slike ting.

vennlig hilsen

Jeg har det bedre nå enn for kort tid siden ja. For nå er jeg inne i en tenkende fase, ispedd kraftige følelsesutbrudd, riktignok, men de er sjeldnere. Det er for tiden ikke den vedvarende utadrettede stressende og reagererende linjen, selv om den selvsagt ikke er forsvunnet. Men den tenkende fasen er iferd med å overta i større grad. Og det skyldes nok det at erkjennelse krever masse ubevisst tankearbeid rett og slett. Den følelsesmessige biten er langt fra over, men den opptrer iallefall sjeldnere bevisst, om enn kraftigere.

Og det er fortsatt kun sinne og lignende følelser ja. Jeg har ennå ikke opplevd noen nevneverdig grad av det man kan kalle sorg. Men i et av dagens innlegg nevnte jeg disse depressive symptomene tydligere. Min tanke er rettet fremover, derfor har det vært mye mer bekymring enn sorg. Men tusen takk for at du minner meg på dette igjen, husker jo at du gjorde det for noen uker siden også, godt at du forbereder meg på en mulig sorgreaksjon. Selv ser jeg mer det frem til den deilige dagen jeg tror at det skal bli. Men det kan jo tenkes når du sier det, at det kommer en sorgperiode først ja, og at det er den som kommer til å utløse erkjennelsen når man våkner opp etter den. Kanskje er det den som stresser meg fortsatt, siden min frykt og mitt sinne er redusert. Kanskje er det ubevisst prosess som ønsker å unngå sorg som fortsetter mitt fremadrettede syn, for å hindre at sorgprosessen skal få starte. Jeg vet ikke. Men takk for kommentaren din! Jeg håper på det beste, at jeg kan unngå sorgen. Men takk for at du minner meg om det. Tolv år av ens liv er mye nok for en vanlig mann i gata. Så jo, jeg kjenner det nå faktisk, når jeg skriver. Faktisk. Og da minnes jeg jo på at jeg har grått men bare smått ved et par anledninger ja. Men jeg har mer trodd at det var depressivt, enn sorg. Men du er nok inne på noe ja. Tusen takk.

[Gjest personen]

Jeg har lest noen av innleggene dine, en god del, men ikke alle. Det skal noe til:o) Men jeg har jo fått med meg en del av problematikken din, og ser du ikke har det godt, og at du dessuten er inne i en prosess nå.

Jeg lurer på i hvilken grad du har fått grått ut og sørget over dette. Ble det bare til sinne? Har du fått sørget over det du opplevde som overgrep mot deg? Eller er det en viktig bit som gjenstår? For har du ikke sørget, venter en nødvendig og viktig sorg på deg. Ikke negativt bare, men nødvendig for forsoning og å kommme seg videre.

Ellers vil jeg si at jeg så noen innlegg ble slettet her den kvelden. Jeg har aldri tatt kontakt med medwebmaster om slike ting.

vennlig hilsen

Når det gjelder sletting den natten, og de linkene til Dagbladet, så har jeg aldri mistenkt noen for å tipse om det. Det som skjedde den natten, var at jeg bare skrev det jeg mente, om blant annet legemiddelfirmaer. Jeg vet ikke om "mitt" firma sponser denne siden eller ei, men det er heller ikke viktig. Men jeg har ikke mistenkt deg for tipsing iallefall. Og linkene ble nok slettet pga regelverket, og det er helt kurant. Dette er sånn sett en privat nettside. Med rett til å slette. Men dog er den samtidig offentlig, med rett til å skrive. Men jeg tilpasser meg så godt jeg kan.

[bugge -jenta]

Jeg har det bedre nå enn for kort tid siden ja. For nå er jeg inne i en tenkende fase, ispedd kraftige følelsesutbrudd, riktignok, men de er sjeldnere. Det er for tiden ikke den vedvarende utadrettede stressende og reagererende linjen, selv om den selvsagt ikke er forsvunnet. Men den tenkende fasen er iferd med å overta i større grad. Og det skyldes nok det at erkjennelse krever masse ubevisst tankearbeid rett og slett. Den følelsesmessige biten er langt fra over, men den opptrer iallefall sjeldnere bevisst, om enn kraftigere.

Og det er fortsatt kun sinne og lignende følelser ja. Jeg har ennå ikke opplevd noen nevneverdig grad av det man kan kalle sorg. Men i et av dagens innlegg nevnte jeg disse depressive symptomene tydligere. Min tanke er rettet fremover, derfor har det vært mye mer bekymring enn sorg. Men tusen takk for at du minner meg på dette igjen, husker jo at du gjorde det for noen uker siden også, godt at du forbereder meg på en mulig sorgreaksjon. Selv ser jeg mer det frem til den deilige dagen jeg tror at det skal bli. Men det kan jo tenkes når du sier det, at det kommer en sorgperiode først ja, og at det er den som kommer til å utløse erkjennelsen når man våkner opp etter den. Kanskje er det den som stresser meg fortsatt, siden min frykt og mitt sinne er redusert. Kanskje er det ubevisst prosess som ønsker å unngå sorg som fortsetter mitt fremadrettede syn, for å hindre at sorgprosessen skal få starte. Jeg vet ikke. Men takk for kommentaren din! Jeg håper på det beste, at jeg kan unngå sorgen. Men takk for at du minner meg om det. Tolv år av ens liv er mye nok for en vanlig mann i gata. Så jo, jeg kjenner det nå faktisk, når jeg skriver. Faktisk. Og da minnes jeg jo på at jeg har grått men bare smått ved et par anledninger ja. Men jeg har mer trodd at det var depressivt, enn sorg. Men du er nok inne på noe ja. Tusen takk.

jeg tror ikke du kan unngå sorgen, og jeg tror den blir en befrielse for deg. Jeg synes ikke du skal prøve å tenke at du skal unngå den.

Jeg tror(her blir det mye troing) at du er redd for sorgen fordi den er fortrinnsvis følelser og ikke tanker, og tanker er viktig for deg. Tankene mine kan du ikke få, var det visst en bok som het en gang. Den er liksom siste skanse. Tanker og erkjnnelse. Men sorgen som jeg tror du trenger å slippe fri, er mer ordløs, stemmeløs. Det er uklare bilder, drømmer om nettene, gråt og snørr og tårer. Er det det du er redd for kanskje? Å miste din stemme i sorgen? Sorgen er fortsatt din den også. Du mister ikke taket ved å la den komme. Jeg tror den fører deg nærmere deg selv.

[Gjest personen]

jeg tror ikke du kan unngå sorgen, og jeg tror den blir en befrielse for deg. Jeg synes ikke du skal prøve å tenke at du skal unngå den.

Jeg tror(her blir det mye troing) at du er redd for sorgen fordi den er fortrinnsvis følelser og ikke tanker, og tanker er viktig for deg. Tankene mine kan du ikke få, var det visst en bok som het en gang. Den er liksom siste skanse. Tanker og erkjnnelse. Men sorgen som jeg tror du trenger å slippe fri, er mer ordløs, stemmeløs. Det er uklare bilder, drømmer om nettene, gråt og snørr og tårer. Er det det du er redd for kanskje? Å miste din stemme i sorgen? Sorgen er fortsatt din den også. Du mister ikke taket ved å la den komme. Jeg tror den fører deg nærmere deg selv.

For første gang på lenge fikk jeg i natt et mareritt. Tidlig på natta. Våknet klokken halv to.

Og så til det med sorg. Nei, jeg tenker ikke på å unngå det. Men jeg frykter vel heller ikke så mye at den skal skje. Men kanskje tar jeg feil. Bare tiden vil vise. Jeg tror i det hele tatt vi ikke kan velge så veldig mye her om hva som skal skje og ei. Det er som et sår som gror i huden. Det må gro det som skal gro, på den måten det må gro. Man kan derimot lindre, eller redusere topper av reaksjoner, det kan vi nok. Men ikke i så stor grad som vi liker å tro.

Hvorfor tror du at en sorgreaksjon vil komme?

[bugge -jenta]

For første gang på lenge fikk jeg i natt et mareritt. Tidlig på natta. Våknet klokken halv to.

Og så til det med sorg. Nei, jeg tenker ikke på å unngå det. Men jeg frykter vel heller ikke så mye at den skal skje. Men kanskje tar jeg feil. Bare tiden vil vise. Jeg tror i det hele tatt vi ikke kan velge så veldig mye her om hva som skal skje og ei. Det er som et sår som gror i huden. Det må gro det som skal gro, på den måten det må gro. Man kan derimot lindre, eller redusere topper av reaksjoner, det kan vi nok. Men ikke i så stor grad som vi liker å tro.

Hvorfor tror du at en sorgreaksjon vil komme?

Fordi du har lidd tap. Tap av år, av selvbestemmelse. Og mer.

Det trenger man å sørge over på en eller annen måte, tror jeg. Jeg tror det er sunt å la den komme, hvis du kjenner at den gjør det. Sorg kan avledes av sinne og bitterhet. Da kan det være vanskelig å komme seg videre. Sorg kan føre til forsoning.

[Gjest personen]

Fordi du har lidd tap. Tap av år, av selvbestemmelse. Og mer.

Det trenger man å sørge over på en eller annen måte, tror jeg. Jeg tror det er sunt å la den komme, hvis du kjenner at den gjør det. Sorg kan avledes av sinne og bitterhet. Da kan det være vanskelig å komme seg videre. Sorg kan føre til forsoning.

Takk for utdypende tanker.

Men det er vel slik som jeg skrev over der. At dette er noe som kommer av seg selv. Ingen kan jo bestemme seg for å sørge over noe man ikke vet konkret hva er på forhånd?

Det er vel som med alle de andre tingene, også sinne og frustrasjonen. Det er ikke noe jeg har villet. Men det var så store krefter som ble sluppet inn på meg, som må ut igjen på en måte.

[Gjest personen]

Fordi du har lidd tap. Tap av år, av selvbestemmelse. Og mer.

Det trenger man å sørge over på en eller annen måte, tror jeg. Jeg tror det er sunt å la den komme, hvis du kjenner at den gjør det. Sorg kan avledes av sinne og bitterhet. Da kan det være vanskelig å komme seg videre. Sorg kan føre til forsoning.

Jeg hadde ikke tenkte på dette, hvis du ikke hadde skrevet om det. Men jeg er takknemlig for at du nevner det som en mulighet.

Jeg ville fortsatt, og kommer til å fortsette, å presse utover. Det å legge seg ned, tror jeg ikke man skal gjøre for tidlig.

Men kanskje har jeg noe iboende inni meg som ikke vil la seg knekke, før det er knekket, eller på randen av det.

Men at sorgen kan komme uansett, det takker jeg deg for.

Men jeg klarer ikke bare å sette meg ned her, og sørge. Hvordan skulle jeg gjort det? Jeg føler ikke at det kommer veldig nært om du skjønner.

Jeg vil vel måtte presse enda lengre.

Tap av år. Tap av selvbestemmelse.

Ja, det er sterke ord. Tusen takk for at du tar dette opp. Jeg har hele tiden vært så fokusert fremover. Hele tiden faktisk. Mot håpet om en fremtid der alt blir godt og gjenopprettet igjen. Det er vel derfor at jeg ikke sørger ennå.

Hva er forskjell på sorg og tristhet?

Sorg er over fortiden. Tristheten er over nåtiden. Og bekymringen over fremtiden?

[bugge -jenta]

Takk for utdypende tanker.

Men det er vel slik som jeg skrev over der. At dette er noe som kommer av seg selv. Ingen kan jo bestemme seg for å sørge over noe man ikke vet konkret hva er på forhånd?

Det er vel som med alle de andre tingene, også sinne og frustrasjonen. Det er ikke noe jeg har villet. Men det var så store krefter som ble sluppet inn på meg, som må ut igjen på en måte.

Jeg er litt usikker på om det alltid kommer av seg selv. Selv har jeg jobbet mye for å få frem et sinne. Andre følelser som angst stengte for den. Jeg tror man av og til uten å vite det bruker andre følelser som sinne og bitterhet og frustrasjon som et midde for å unngå sorg. Kanskje vil man ikke slippe på bitterheten og sinnet. Kanskje kjennes det ut som å svikte seg selv og det man opplevde? Kanskje må noen andre profesjonelle hjelpe deg til å få en eventuell sorg i gang.

Er du enig i at du har lidd store tap i livet ditt? Føles det slik ut? I såfall vil du ikke tro at det på et tidspunkt er nødvendig å sørge over dem? Tror du ikke det er mulig å skyve en sorg unna?

Tror du det kommer naturlig av seg selv alltid, eller at vi kanskje har mekanismer som stenger fordi vi er 1)redd det sorgen representerer eller kan føre til, 2)eller er redd for å miste det som stenger for sorgen. Er sinnet og frustrasjonen din det som holder deg oppe på en måte? Hva skjer den dagen du gir litt slipp på det? Det er viktig å være sint, men hvor stor plass skal det ha i et liv? Hvor lenge?

Ingen ekspert på noe, men stiller deg spørsmål til ettertanke.

Vh

[bugge -jenta]

Jeg hadde ikke tenkte på dette, hvis du ikke hadde skrevet om det. Men jeg er takknemlig for at du nevner det som en mulighet.

Jeg ville fortsatt, og kommer til å fortsette, å presse utover. Det å legge seg ned, tror jeg ikke man skal gjøre for tidlig.

Men kanskje har jeg noe iboende inni meg som ikke vil la seg knekke, før det er knekket, eller på randen av det.

Men at sorgen kan komme uansett, det takker jeg deg for.

Men jeg klarer ikke bare å sette meg ned her, og sørge. Hvordan skulle jeg gjort det? Jeg føler ikke at det kommer veldig nært om du skjønner.

Jeg vil vel måtte presse enda lengre.

Tap av år. Tap av selvbestemmelse.

Ja, det er sterke ord. Tusen takk for at du tar dette opp. Jeg har hele tiden vært så fokusert fremover. Hele tiden faktisk. Mot håpet om en fremtid der alt blir godt og gjenopprettet igjen. Det er vel derfor at jeg ikke sørger ennå.

Hva er forskjell på sorg og tristhet?

Sorg er over fortiden. Tristheten er over nåtiden. Og bekymringen over fremtiden?

Av og til er det gjennom sorgen over fortiden en kommer seg videre mot en bedre fremtid.

[bugge -jenta]

Jeg hadde ikke tenkte på dette, hvis du ikke hadde skrevet om det. Men jeg er takknemlig for at du nevner det som en mulighet.

Jeg ville fortsatt, og kommer til å fortsette, å presse utover. Det å legge seg ned, tror jeg ikke man skal gjøre for tidlig.

Men kanskje har jeg noe iboende inni meg som ikke vil la seg knekke, før det er knekket, eller på randen av det.

Men at sorgen kan komme uansett, det takker jeg deg for.

Men jeg klarer ikke bare å sette meg ned her, og sørge. Hvordan skulle jeg gjort det? Jeg føler ikke at det kommer veldig nært om du skjønner.

Jeg vil vel måtte presse enda lengre.

Tap av år. Tap av selvbestemmelse.

Ja, det er sterke ord. Tusen takk for at du tar dette opp. Jeg har hele tiden vært så fokusert fremover. Hele tiden faktisk. Mot håpet om en fremtid der alt blir godt og gjenopprettet igjen. Det er vel derfor at jeg ikke sørger ennå.

Hva er forskjell på sorg og tristhet?

Sorg er over fortiden. Tristheten er over nåtiden. Og bekymringen over fremtiden?

Å sørge er ikke å legge seg ned, det er å være modig.