Han _er_ sånn! (langt)

[Gjest sol gjennom skyer nå]

Husker ennå første møte. Sjarmerende, spennende, språkmektig og nevenyttig - og interessert i lille meg! Kunne jeg si nei? Naturligvis ikke!

Det gikk litt fort i svingene. Han hadde visst dårlig tid? Ville jeg være med, fikk jeg henge på! Det er sikkert jeg som er litt treig, tenkte jeg, og satte opp farten.

Barn? Ikkeno' problem, være far, det kunne han! Sa han. Så vi fikk barn, flere barn. Mange barn. Men han hadde det så travelt!

Jobb og kamerater og familien hans trengte ham ustanselig. Kunne jo ikke si nei til slikt? Verken han eller jeg? Jeg var jo så flink til å ta meg av ungene, skulle bare mangle at jeg også stilte opp! Sa han. Og forsvant. Jeg er jo tross alt ikke ute og danser på bordene, sa han til sitt forsvar, jeg jobber, for oss!

Man kan vel si at å pleie forholdet til svigermor, hans mor, på en måte er for vår skyld?

Nå er det snart 5 år siden jeg flyttet og tok ungene med. Fryktelige krangler, masse bråk, total mangel på ethvert samarbeid, boikott av alle normale former for samarbeid om ungene. Det er sikkert fordi han er så såret og fortvilet, forklarte jeg til meg selv og alle som gadd høre på. Og man har jo gjerne hatt noen dårlige år forut for et brudd, også, så... han har nok følt det, og derfor har han vært så sur og vrang og vanskelig og til slutt så utro i flere år, skal du se. Jeg kunne nok ikke gi ham det han behøvde! Godt for ham at jeg går!

I morges sto jeg sto der og vasket opp den usannsynlig store oppvasken, for hånd, for vi har ikke råd ti å få installert oppvaskmaskin, rørleggere er dyre og kjøkkenet eldgammelt. _Da_ gikk det endelig opp for meg:

Han _er_ sånn! Sur og vrang og nekter å samarbeide når han ikke får det som han vil! Han vasser i svart arbeid og håndtverkere og er håndtverker selv, for en brøkdel av prisen kunne han ha hjulpet oss - det vil si barna sine - så vi hadde hatt et bedre liv. Med blant annet oppvaskmaskin. Men nei. Fordi jeg er deres mor og jeg forlot ham.

Det ligger mye meditasjon i en oppvask. Kanskje like greit at han ikke hjelper oss. For i dag, nesten 5 år etter bruddet og nesten 20 år etter at vi møttes, innser jeg plutselig og endelig: Det er _han_ som er sånn. Og ikke jeg som ikke har fått til å være slik jeg burde. Det er ikke min skyld at han er sur og plagsom og negativ og krevende hele tida. Han _er_ sånn! Han er faktisk ikke så snill som jeg forsøker å få det til at han er.

Det er utrolig i hvor mange år man kan gå rundt og bortforklare en annen persons oppførsel og selv ta skylda for den. Hvor flink man kan være til å ikke innse fakta. Og gi opp håpet om forandring.

Så nå kan jeg kanskje slutte å ha denne vonde samvittigheten for å ikke ha fått til ekteskap, ja, ikke ha fått til skilsmissen, engang. Ikke få til noen ting. Det er klart man ikke får til noe når det man gjør aldri er godt nok. Men - det er ikke fordi det ikke er eller var godt nok. Men fordi han _er_ sånn. Aldri fornøyd. Og bare seg selv nok.

[flisa]

Velkommen etter! Du er nå FRI!

[Gjest GA]

Gratulerer med innsikten!

Kjenner meg igjen i det du skriver!

Jeg har en far som og så _er_ sånn som du sier. Det tok min mor 25 års ekteskap, og minst et par år etter skilsmissen å innse det samme som deg.

Jeg prøvde å ha et ok forhold til min far, men etter å ha stiftet familie selv, orker jeg ikke å jatte med ham lenger. Vil han ha oss, får han ta initiativ, han som er pensjonist og har et hav av tid i forhold til oss fulltidsarbeidende småbarnsforeldre. Resultatet er at vi nesten ikke har kontakt.

Det er jammen sant. Noen mennesker _er_ sånn!

[Ugga Bugga]

Det er mulig jeg er treg, men jeg skjønner faktisk ikke hva denne mannen har gjort galt, bortsett fra at han har jobbet mye (for din og barnas skyld) og at han ikke har skaffet deg oppvaskmaskin etter at dere ble skilt.

[Gjest sol gjennom skyer nå]

Det er mulig jeg er treg, men jeg skjønner faktisk ikke hva denne mannen har gjort galt, bortsett fra at han har jobbet mye (for din og barnas skyld) og at han ikke har skaffet deg oppvaskmaskin etter at dere ble skilt.

At alt foregikk og foregår på bare hans premisser, mens jeg gikk rundt i alle disse årene og trodde det var jeg som ikke klarte å oppføre meg slik at også jeg - og ungene - får plass?

Jeg tok skylda og ansvaret hele veien, mens han kom og gikk som han ville. Og fremdeles gjør. Når han ikke får viljen sin, nekter han å gjøre noe som helst for oss, for barna. Og jeg tok skylda for at han aldri var fornøyd. Mens det egentlig er han som aldri er fornøyd. Han _er_ sånn. Han som aldri får nok av kontroll, han _er_ sånn.

Og jeg har brukt hele mitt voksne liv på å forsøke å gjøre ham til lags - uten å forstå at det ikke var meg det var noe galt med. Skjønner du mer nå?

[Ugga Bugga]

At alt foregikk og foregår på bare hans premisser, mens jeg gikk rundt i alle disse årene og trodde det var jeg som ikke klarte å oppføre meg slik at også jeg - og ungene - får plass?

Jeg tok skylda og ansvaret hele veien, mens han kom og gikk som han ville. Og fremdeles gjør. Når han ikke får viljen sin, nekter han å gjøre noe som helst for oss, for barna. Og jeg tok skylda for at han aldri var fornøyd. Mens det egentlig er han som aldri er fornøyd. Han _er_ sånn. Han som aldri får nok av kontroll, han _er_ sånn.

Og jeg har brukt hele mitt voksne liv på å forsøke å gjøre ham til lags - uten å forstå at det ikke var meg det var noe galt med. Skjønner du mer nå?

Ja, det må være slitsomt å være en slik som tar på seg skylda for alt, men det er bra du har innsett at ikke alt er din feil.

[Gjest cristali]

Vært der, ihvertfall halvveis. Hoppet av fordi magefølelsen sa at det kom til å gå akkurat slik du forteller. Ser nå hans nye forhold er på tur dit enda kjappere, og den nye kommer ikke til å hoppe av i tide. Interessant med slike menn. Like interessant med kvinner som lar seg føre. Hvorfor er det slik, og hvorfor lærer vi aldri av dem som har gjort det før oss?