Som jeg savner ham....

[Mayja]

.... som jeg ikke har lov til å savne...

Må bare få lette hjertet mitt her inne. Håper på å få tilbakemeldinger på hvordan jeg skal takle dette videre. Sånn som jeg går nå kan jeg iallefall ikke ha det lengre...

Akkurat nå føles det som om det kun er hodet som er over vannflaten, og jeg dras sakte men sikkert under.

Jeg er i et samboerforhold på tiende året. Sammen har vi to barn. Mannen min og jeg er igrunn ganske ulike personligheter. Han er innesluttet, stille og rolig. Jeg er veldig utadvendt, pratsom og impulsiv. At han var av den stille typen visste jeg fra første stund, så han har ikke forandret seg siden vi først traff hverandre.

Samtidig som vi ble sammen ble jeg også kjent med en annen mann, gjennom omgangskretsen til min mann. Og denne mannen har jeg altså vært betatt av like lenge...

Han har som meg, vært "forbuden frukt" i disse årene pga. at vi begge er i parforhold. Men så i høst/vinter har forholdet vårt bare blitt bedre og bedre. Han har betrodde seg til meg sine innerste tanker og følelser, noe han aldri hadde gjort til sin egen samboer. Han strålte så til de grader opp i denne perioden. Han var veldig kontaktsøkende, sendte mange tekstmeldinger og ringte så og si hver dag... Var vi alene spurte han ofte om han fikk gi meg en klem. Når vi var ute sendte han meg varme blikk og kunne kjærtegne meg når ingen så oss. Så, på en fest så skjedde det som egentlig ikke burde skje. Det ene førte til det andre, og vi lå sammen...

Samboeren hans hadde før dette skjedde konfrontert han med at hun var mistenksom på forholdet oss imellom, men likevel så holdt vi kontakten.

Så... For en stund siden sendte jeg han en "glad ideg" melding. Hun hadde tilfeldigvis snoka på mobilen hans, så det ble et oppvaskmøte dem imellom. Jeg fikk derpå en krass melding fra henne om at jeg burde ha meg til familieterapeut så fort som bare det, for det skulle de.

Noen uker sender om kvelden fikk jeg en melding fra han der han spurte meg om jeg ville ta telefonen om han ringte til meg. Selfølgelig ville jeg det. Han ringte og vo pratet mest om det som hadde skjedd mellom de, men han var også veldig opptatt av hvordan det gikk i mitt forhold.. Han fortalte om besøkene på familiekontoret. Og at de ville prøve å få forholdet deres til å fungere igjen. Og så sa han det han sikkert aldri skulle ha sagt...

Dum, og fremdeles hodestups forelsket i denne herlige mannen, så lever jeg fremdeles i håpet om at det kanskje en gang kan bli oss likevel. Han sa iallefall at jeg skulle vite det at jeg fremdeles hadde en veldig god venn i ham...

Etter dette er det bare vondt å møte han, men det er uungåelig da vi bor på et mindre sted. Jeg blir kjempeglad for å se han, men samtidig trist pga omstendighetene som er. Tenk om tiden kunne blitt skrudd 10 år tilbake? Da var vi single begge to... Dette pratet vi om mye i høst...

Jeg får altså ikke tankene om han ut av hodet. Og samtidig så går jeg hjemme med en jeg kun "eksisterer" sammen med. Forholdet oss imellom har aldri vært den "hete forelskelsen" rett og slett fordi han gir så lite av seg selv. Men siden i høst stagnerte det helt. Han har antagelig mistet meg...

Jeghar fortalt han om at jeg ikke har de følelsene for han lenger, men ikke det at jeg er betatt av en annen. Men for en drittsekk jeg er! Jeg får så dårlig samvittighet hver gang han forsøker å kjærtegne meg, for da avviser jeg ham... Ja, jeg blir nesten irritert. Jeg kan bare ikke noe for det, men det er en sperre i meg som gjør at jeg blokker han helt ut idet han gjør det.

Akkurat nå har jeg mest lyst til å ta barna med meg å flytte i egen leilighet. Tonen oss voksne i mellom er noe barna absolutt ikke er tjent med. Vi har aldri gjennom disse årene kranglet, ihvertfall ikke før nå... Nå er det heller lite som skal til. Vi prater heller ikke mye sammen lenger. Og dette merker nok barna mer enn vi selv liker å tro.

Dessuten trives ikke barna med den bosituasjonen vi er i nå. Det påpeker iallefall den eldste flere ganger. Han har lang vei til skolen og må som regel kjøres om han skal besøke venner.

For en stund siden luftet jeg dette med å flytte for meg selv en stund for min mann. Men da skremte han meg skikkelig med å svare at om så skjedde ville han ikke ha noe med barna å gjøre lenger. Han ville ikke være som en barnevakt for dem, slik at det baere var å ringe han når jeg hadde behov for det.

Dette stakk forferdlig dypt i meg... Hvordan kan han si noe sånt om sine egne barn? Var det sagt i affekt? Eller for å skremme meg?

Så nå går jeg altså her i en tilstand hvor jeg kun "eksisterer"... Alle mine krefter og energi blir nå brukt på barna for å sikre at de ikke lider noen last, gjøre en god innsats i full jobb samt å være den blide og morsomme jenta som jeg til stadighet har blitt fortalt at jeg er... Sliter mest med det siste akkurat nå...

Så hva skal jeg gjøre? Skal jeg bare legge alle kortene på bordet? Fortelle han at jeg er forelsket i en annen og at vi har vært utro? Da vet jeg med ganske stor samvittighet at jeg hadde blitt bedt om å gå... Og det er jo det jeg egentlig vil? Men det er jo et drastisk og skummelt steg å ta... Det å bo alene. Jeg har faktisk aldri bodd alene. Jeg ble sammen med han på videregående, og vi flyttet sammen ganske fort.

Nei, det er vanskelige vurderinger og avgjørelser å ta. Og ikke blir det lett når man har så mange tanker å sortere... Er det noen her som kan komme med innspill? Noen som kanskje har vært i en tilsvarende situsajon som kan dele erfaringer og hjelpe meg med tankesortering, og kanskje løfte meg ørlite lenger opp av vannet?

[Gjest Elextra]

Hva slags mann er det som ringer til "den andre kvinnen" og betror seg og beklager seg mens han går i familieterapi? Synes ikke du skal glorifisere denne mannen, kanskje er han sjarmerende, men han synes ikke å være mye å samle på.

Jeg synes også det er dårlig gjort av deg om du forteller om forholdet til din mann og lesser avgjørelsen over på ham. Jeg synes du må ta ansvaret for eget liv, og enten bestemme deg for å glemme denne mannen og satse på forholdet du er i, eller å avslutte forholdet på en penest mulig måte. Kanskje er det siste det beste, enten der er på grunn av denne mannen eller ikke, det kan ikke jeg uttale meg om. Ikke begynn med familieterapi i hvertfall, om du ikke mener noe med det.

Det var vel ikke slikt innlegg du ønsket, men jeg kunne ikke dy meg.

[Gjest sol etter regn]

Jeg er enig med det Elextra skriver. Du bør bryte ut av dette forholdet fordi det er noe DU har lyst til. Ikke overlat den avgjørelsen til din mann. Og ikke ta avgjørelsen pga at du har en annen! Det kommer bare til å bli komplisert.

Han du er interessert i har uansett sagt at hna skal satse på kona, så der må du nok legge drømmene dine på hylla. Dessverre. Ikke kast vekk tid på å vente på han, når det er dødfødt. Da må du enten bryte ut av det forholdet du har nå, eller velge å satse på det, og gjøre en iherdig, oppriktig innsats for å få det til å funke. Om du ikke kan det, så bør du heller ikke prøve. Det er dårlig gjort ovf. mannen din, og vil bare gjøre vondt værre i ettertid...

Det forholdet du lever i nå høres ikke godt ut, hverken for deg, mannen din eller barna deres. Hva er det du er redd for, mtp. å flytte for deg selv? Så lenge du har jobb, så bør det gå greit økonomisk iallefall? Det er ingen grunn til at DU ikke skal klare det hundreogørti andre greier hver dag. (Dine barn kan kanskje bidra litt til "husholdningen" om de har en ekstrajobb?)

Det at mannen din sier at han ikke vil være "barnevakt" for barna deres når du flytter, sier meg at han kanskje ikke er så veldig involvert nå heller. Hva er da tapet?

Har ikke tid å skrive mer akkurat nå, kommer kanskje innom med litt mer senere. Lykke til uansett hva du velger!

[Mayja]

Hva slags mann er det som ringer til "den andre kvinnen" og betror seg og beklager seg mens han går i familieterapi? Synes ikke du skal glorifisere denne mannen, kanskje er han sjarmerende, men han synes ikke å være mye å samle på.

Jeg synes også det er dårlig gjort av deg om du forteller om forholdet til din mann og lesser avgjørelsen over på ham. Jeg synes du må ta ansvaret for eget liv, og enten bestemme deg for å glemme denne mannen og satse på forholdet du er i, eller å avslutte forholdet på en penest mulig måte. Kanskje er det siste det beste, enten der er på grunn av denne mannen eller ikke, det kan ikke jeg uttale meg om. Ikke begynn med familieterapi i hvertfall, om du ikke mener noe med det.

Det var vel ikke slikt innlegg du ønsket, men jeg kunne ikke dy meg.

Jeg resonnerer over alle svar jeg får, Elextra:)

Vil ikke akkurat glorifisere han, men familiekontoret har ikke kommet inn i bildet før i etterkant. Så det er ikke i den perioden han heller har pratet med meg. Vi har ikke hatt den "gode" kontakten etterpå...

Jeg prøver så godt jeg kan å komme over han, men det er ikke lett når han dukker opp hver dag enten på vei til eller fra jobb, fritidssammenheng etc... Problemet er at jeg klarer ikke å unngå de gode følelsene for han. Kan man kontrollere disse følelsene bort? Skal man tenke negative tanker om vedkommende? Har prøvd det, men kanskje ikke hardt nok?

Så du mener at det beste ville være at jeg ikke forteller han om sidespranget, og leve videre som om ingenting har hendt?

Jeg foreslo parsamtale for oss også, men han bare svarte at han hadde hørt på radio at når vi jenter først hadde bestemt oss for å gå, så var det ingen vei tilbake... Så det skal ikke være lett. Er vel delvis derfor jeg også har gitt opp forholdet vårt... Er slitsomt å være den som hele tiden skal føre forholdet.

Han spurte meg om hva han skulle handle til kveldsmat her på lørda'n. Da sa jeg at "kanskje kylling, biff eller noe sånt hadde vært godt? Bare bestem noe du!" Iallefall så kjøpte han ingenting fordi jeg ikke hadde sagt hva han skulle kjøpe...

Dette var kanskje en bagatell, men det blir frustrerende i lengden... Eller er jeg bare sær?

[Gjest Elextra]

Jeg resonnerer over alle svar jeg får, Elextra:)

Vil ikke akkurat glorifisere han, men familiekontoret har ikke kommet inn i bildet før i etterkant. Så det er ikke i den perioden han heller har pratet med meg. Vi har ikke hatt den "gode" kontakten etterpå...

Jeg prøver så godt jeg kan å komme over han, men det er ikke lett når han dukker opp hver dag enten på vei til eller fra jobb, fritidssammenheng etc... Problemet er at jeg klarer ikke å unngå de gode følelsene for han. Kan man kontrollere disse følelsene bort? Skal man tenke negative tanker om vedkommende? Har prøvd det, men kanskje ikke hardt nok?

Så du mener at det beste ville være at jeg ikke forteller han om sidespranget, og leve videre som om ingenting har hendt?

Jeg foreslo parsamtale for oss også, men han bare svarte at han hadde hørt på radio at når vi jenter først hadde bestemt oss for å gå, så var det ingen vei tilbake... Så det skal ikke være lett. Er vel delvis derfor jeg også har gitt opp forholdet vårt... Er slitsomt å være den som hele tiden skal føre forholdet.

Han spurte meg om hva han skulle handle til kveldsmat her på lørda'n. Da sa jeg at "kanskje kylling, biff eller noe sånt hadde vært godt? Bare bestem noe du!" Iallefall så kjøpte han ingenting fordi jeg ikke hadde sagt hva han skulle kjøpe...

Dette var kanskje en bagatell, men det blir frustrerende i lengden... Eller er jeg bare sær?

Har selv forsøkt å bestemme meg for å stenge av for følelser og vet det ikke er lett...

Dersom du bestemmer deg for å satse videre på forholdet ser jeg ikke noe poeng i å fortelle om sidespranget. Men dersom han før eller siden vil få høre om det, er det vel kanskje like godt du forteller det selv?

Jeg har ikke altfor mye direkte erfaring med slikt du forteller, så lytt ikke for mye til mine "råd" .

Skjønner godt det er frustrerende med en så tafatt mann som ikke klarer å bestemme hva som skal handles til lørdagskosen en gang. Om det var typisk og ikke et engangstilfelle.

Mitt eneste direkte råd er at du må bestemme deg for det ene eller det andre og ikke bare la skjebnen rå eller, som tidligere nevnt, lempe valget over på din mann, det er dårlig gjort.

[Mayja]

Jeg er enig med det Elextra skriver. Du bør bryte ut av dette forholdet fordi det er noe DU har lyst til. Ikke overlat den avgjørelsen til din mann. Og ikke ta avgjørelsen pga at du har en annen! Det kommer bare til å bli komplisert.

Han du er interessert i har uansett sagt at hna skal satse på kona, så der må du nok legge drømmene dine på hylla. Dessverre. Ikke kast vekk tid på å vente på han, når det er dødfødt. Da må du enten bryte ut av det forholdet du har nå, eller velge å satse på det, og gjøre en iherdig, oppriktig innsats for å få det til å funke. Om du ikke kan det, så bør du heller ikke prøve. Det er dårlig gjort ovf. mannen din, og vil bare gjøre vondt værre i ettertid...

Det forholdet du lever i nå høres ikke godt ut, hverken for deg, mannen din eller barna deres. Hva er det du er redd for, mtp. å flytte for deg selv? Så lenge du har jobb, så bør det gå greit økonomisk iallefall? Det er ingen grunn til at DU ikke skal klare det hundreogørti andre greier hver dag. (Dine barn kan kanskje bidra litt til "husholdningen" om de har en ekstrajobb?)

Det at mannen din sier at han ikke vil være "barnevakt" for barna deres når du flytter, sier meg at han kanskje ikke er så veldig involvert nå heller. Hva er da tapet?

Har ikke tid å skrive mer akkurat nå, kommer kanskje innom med litt mer senere. Lykke til uansett hva du velger!

Jeg har jobb, men ikke av de best betalte. Økonomisk tror jeg det skal gå noenlunde bra- Blir vel mer innskrenkinger... Men det er dette med den ukjente tilværelsen som skremmer meg mest, og reaksjonene til venner og kjente. Og ikke minst hvordan vil evt barna takle dette? De er forøvrig 8 og 4 år gamle.

[Gjest elvira&co]

Surrete tanker og en surrete omgangskrets.

[Gjest sarah berhard]

Har ikke vært i samme situasjon. Har ikke barn.

-

Først: Det er vel alltid noe særegent med den lengselen som nesten, men aldri blir tilfredsstilt.

Har du bestemt deg allerede? Søker du bekreftelse på at det er et riktig valg og at du klarer fint å bo alene? Eller, ønsker du motivasjon til å fortsette videre i ekteskapet?

Trusselen hans om å bare ville være "barnevakt" for barna fremover, er kanskje best å overse, for å ikke legge mer fokus på barna som kilde til makt i denne prosessen?

[Gjest sarah berhard]

Glemte å skrive mer om den andre mannen. Det jeg tenkte da han etter terapi fokuserte på sitt eget forhold, var at han nok går for det.

Uansett er det vel greit å vite heller enn å anta, så greit å sørge for at du vet, fremfor å basere dine valg på antakelser. Men, om du ikke ønsker det, så sørg for at du ikke blir satt på gress.

[Ugga Bugga]

Jeg synes du høres både egoistisk og usympatisk ut. Du har vært sammen med en mann i 10 år, men helt siden starten har du vært betatt av kameraten til mannen din. Jeg synes mannen din hadde fortjent noe bedre enn deg, du har jo på en måte lurt ham inn i et forhold til ei dame som egentlig ikke bryr seg om han.

[Mayja]

Jeg synes du høres både egoistisk og usympatisk ut. Du har vært sammen med en mann i 10 år, men helt siden starten har du vært betatt av kameraten til mannen din. Jeg synes mannen din hadde fortjent noe bedre enn deg, du har jo på en måte lurt ham inn i et forhold til ei dame som egentlig ikke bryr seg om han.

Jeg kunne muligens valgt ett annet ord enn betatt... Men at jeg hadde et godt øye til han og har beundret han fra første stund er riktig. Men det var aldri i tankene mine at jeg noensinne skulle "hoppe over gjerdet" om sjansen bød seg på et tidligere tidspunkt! Ikke før det knytta seg til her hjemme og jeg fikk all oppmerksomheten fra han. Det var da jeg ikke klarte å motstå...

[Ugga Bugga]

Jeg kunne muligens valgt ett annet ord enn betatt... Men at jeg hadde et godt øye til han og har beundret han fra første stund er riktig. Men det var aldri i tankene mine at jeg noensinne skulle "hoppe over gjerdet" om sjansen bød seg på et tidligere tidspunkt! Ikke før det knytta seg til her hjemme og jeg fikk all oppmerksomheten fra han. Det var da jeg ikke klarte å motstå...

Jeg synes fortsatt det er patetisk med folk som legger seg ned bare fordi de får litt oppmerksomhet, uten å tenke på konsekvensene.