Bli stefar

[Gjest jeg_ansvar?]

Har levd ett liv i sus og dus for å si det sånn, satt fast litt lenge i "festeperioden" og har aldri brydd meg om å ha noe fast forhold, leve uten bekymringer var helt topp. Jeg er 29.

Har truffet en jente som har tatt meg fullstendig med storm, har blitt veldig glad i henne og har forandret meg veldig den senere tiden MEN hun har en liten jente på 3år.

Jeg er livredd for å få ansvar for noe så viktig, for det vil jeg jo få hvis vi flytter sammen. Jeg føler meg fortsatt barnslig for alderen og har ingen erfaring med barn.

Det virker som hun liker meg og sånt men det vil jo bli helt annerledes hvis jeg er der hver dag.

Har aldri vært lettskremt men nå er jeg veldig urolig inni meg, takler jeg å få ett så stort ansvar? Tenker mye og bekymrer meg for om jeg er noe god rollemodell, men alle kan forandre seg sant?

Lurer på hva andre tenker om dette.

[Ugga Bugga]

Jeg hadde nok tenkt meg om ekstra nøye hvis jeg var deg.

Jeg ønsker ikke å gå inn i et forhold til noen med barn. Jeg synes ikke en situasjon med kaotiske familieforhold og dine, mine og våre barn virker spesielt forlokkende.

[Gjest KariKruskakli]

Bare det at du tenker tanker som du gjør, viser at du er moden.

Jeg tror du vil greie det fint.

Barnet er så lite enda og vil etterhvert bli knyttet til deg.

[Gjest Marres]

Enig med karikruskakli - det at du tenker slik du gjør viser modenhet

Men ikke se på det som noe negativt_ å ta ansvar. Tenk heller hvor sinnsykt mye DU kommer til å få ut av det. Du har sluppet den verste grine/hyle/være-våken-om-natta-perioden med amming, sur og sliten mor osv. I stedet er du så veldig heldig som får lov til å være med i oppdragelsen til ungen som sannsynligvis er en herlig og sprudlende 3åring. 3åringer er kule skapninger, altså!! Dessuten bør du føle degsvært priviligert at barnets mor faktisk lar deg komme til i ungens liv på et slikt stadium. Mange ville ha skjermet barnet lenge før en evt kjæreste ble introdusert. Det at du får æren så tidlig tyder på at du har noen gode kvaliteter en beskyttende mor setter pris på - og det er det ikke alle som har.

Som sagt- 3åringer er kule unger.

Kos deg, og benytt sjansen til å leke litt

[Jally]

Hei !

Kanskje det vil bli lettere for deg å ta en beslutning når dere har vært sammen lengre slik at du er blitt introdusert for datteren ?

Du vil ganske fort merke om du og 3 åringen finner tonen. Kanskje du blir overrasket over dine egne holdninger når du blir bedre kjent med henne ?

Det kan til og med være at du vil like tanken på et slikt ansvar ...eller at du finner ut at du ikke er klar for dette i det hele tatt.

TTT - TingTarTid

[Gjest morentilfire]

Du har ikke kjent kjæresten din så lenge? Dere vet ikke om dere kommer til å bli et par 'forever'?

Jeg synes du virker som en skikkelig 'svigermors drøm' men det er en ting jeg ønsker å si:

Det er en ting det vesle barnet

ikke har særlig godt av, og det er å flere ganger møte ulike potensielle nye fedre.

Vi unger, vi liker å beholde det vi får!

Kan du ligge litt lavt i vannet inntil du og moren har funnet ut mer om deres felles potensiale?

Krysser fingre for love!

[Gjest jeg_ansvar?]

Du har ikke kjent kjæresten din så lenge? Dere vet ikke om dere kommer til å bli et par 'forever'?

Jeg synes du virker som en skikkelig 'svigermors drøm' men det er en ting jeg ønsker å si:

Det er en ting det vesle barnet

ikke har særlig godt av, og det er å flere ganger møte ulike potensielle nye fedre.

Vi unger, vi liker å beholde det vi får!

Kan du ligge litt lavt i vannet inntil du og moren har funnet ut mer om deres felles potensiale?

Krysser fingre for love!

Det spørs hva som regnes som lenge, Kjent henne i snart 3måneder.

Jeg er helt enig i det du sier om potensielle fedre men det har bare blitt sånn av seg selv, når jeg har vært hos de så har jo datteren også vært der, spesielt i helgen. Men jeg ble ikke introdusert første dagen hvis du skjønner

Kjæresten har sagt hun snakker om meg og spør etter meg, så "skaden" er kanskje allerede gjort?

Selv om vi har fått god kontakt (føler jeg) så har jeg litt panikk også samtidig, det er nok fordi jeg har litt dårlig selvtillit i forhold til akkurat det.(barn)

Som sagt, dette er første gangen jeg har ett seriøst forhold til noen, også ble det to på en gang.

Håper og tror dette kommer til å fungere, det er bare nytt og litt skremmende, sikkert

Takk for svar allesammen, setter pris på det.

[Gjest Skjorta]

Jeg hadde nok tenkt meg om ekstra nøye hvis jeg var deg.

Jeg ønsker ikke å gå inn i et forhold til noen med barn. Jeg synes ikke en situasjon med kaotiske familieforhold og dine, mine og våre barn virker spesielt forlokkende.

Var i akkurat samme situasjon som deg og hun jeg fant hadde to unger. Brukte en del tid med henne og ungene og flippet i ca. 3 måneder før jeg bestemte meg. Det var 3 år siden og jeg har aldri angret. Det er ikke noe skummelt bare du går inn i det med åpne øyne.