Lang historie

[Gjest blue-eyes]

Min historie (kortversjon)

Vært sammen med min kone i snart 12 år, siste årene har vi som vel de fleste hatt "ups and downs".

Har alltid jobbet mye, og følgelig vært endel sliten på fritid - det har vi begge.

Ifjor vår/sommer var det ikke så bra, - dro på ferie til Hellas, og jeg forsøkte å JOBBE for at vi skulle ha det fint, finne tilbake til gode følelser. Det gjorde vi forsåvidt også - hadde en flott ferie, - men jeg følte meg faktisk vel så sliten da vi kom hjem igjen som i tiden før. Vet ikke hvorfor det "tok på" å fokusere på å være positiv og kjærlig. Uansett, vi ble gravide (vår første). Ikke fast bestemt på at vi skulle bli det - men kommet til en status at det "passet" - og vi ønsket ikke å bli gamle foreldre.

Utover høsten følte jeg at mer og mer av følelsene forsvant, - følte meg helt for jævlig, fordi jeg ikke klarte å gi min kone den oppmerksomhet og støtte hun absolutt skulle ha i et svangerskap. I desember skjedde det katastrofale/herlige (!). Alle klisjeèr slo til, lynet slo ned i en kollega og meg - vi har jobbet på samme sted i 5 år. Hun skilt, 2 barn, startet skilsmisse med sin eksmann ifjor vår. Vi har aldri sett på hverandre med kjærlige følelser tidligere, - men nå var det "noe" som tok tak i ryggmargen. Vi "fant" hverandre så sterkt - ingen av oss har følt eller opplevd noe sånt før. Så komplett på "bølgelengde".

Problemene bare økte selvfølgelig. Hjemme trakk jeg meg helt inn i meg selv. Var en "praktisk hvirvelvind" og ordnet og styrte med alle praktiske oppgaver - men strakk overhodet ikke til med det følelsesmessige. Min kollega og jeg forsøkte gang på gang å avbryte all kommunikasjon og nærhet. Hun orket ikke ha skyldfølelsen ovenfor min kone m.m. hengende over seg. Ville at jeg skulle fokusere på mitt ansvar - det samme var jo jeg smertelig klar over. Var slitt i to utover våren.

Vår perfekte prinsesse ble født tidlig i juni. Hun er det vakreste mennesket i mitt liv, - klarer ikke tenke på henne i 10 sekunder uten å gråte. Men ting ble ikke bedre mellom min kone og meg. Og kontakten med min kollega vedvarte. For 2 uker siden var det "sannhetens øyeblikk". Klarte ikke å holde masken lenger og en lang natt fortalte jeg hele historien for min kone. Naturlig nok flyttet hun ut med vår datter. En uke gikk med masse vondt dialog, og vi fikk til slutt en ordning hvor jeg flyttet ut og hun og barnet nå har huset. Vi startet parterapi hos psykolog med lang erfaring/spesialitet innen parforhold. Har gått der hver for oss et par ganger og en gang sammen.

Problemet mitt er at jeg ikke klarer å leve uten nærhet med min kollega. Hun klarer det heller ikke. Alt er blitt et kaos. Terapeut mener at det absolutt er mulighet for at min kone og jeg kan finne tilbake til et samliv. Hver gang jeg skal tenke igjennom "alt" - ender jeg opp med et forferdelig savn etter min datter og klarer ikke holde en sammenhengende tankerekke.

I samråd med terapeut, skal vi denne uken vurdere om det er mulighet for å kjøre et 3 måneders intensivt samvær, hvor vi skal leve sammen og gjøre "de rette tingene" - og så se om ikke ting fungerer igjen - følelser kommer igjen.

Da jeg diskuterte dette med min kollega - sa hun at det var fornuftig, for hun klarer ikke å se den smerten jeg har pga. savnet etter min lille datter. Hun er et fantastisk menneske som har gått gjennom mye i livet - men dette vet jeg gjør henne forferdelig vondt. Jeg elsker henne virkelig til bunns, av svært mange grunner. Men vet også at jeg neppe er istand til å se ting objektivt. Min psykolog kaller det for "litt følelsesmessig lapskaus" - sikkert riktig, - men hva ER kjærlighet?

Når vi er sammen er det som om jeg tidligere har vært en halv person, som nå blir hel. Det går på alt, forståelse, nærhet, kommunikasjon, uenighet (er ok), sex - det hele. "Alt" er så over alle grenser bedre og "riktigere" enn noe annet jeg har opplevd. Og vi VET at livet ikke vil bli noen dans på roser sammen, - så mye som innvirker på det, barn, eks'er, familier som fordømmer osv.

Etter å ha pratet med min kone, samt fellesmøte med terapeut, er jeg igjen blitt usikker om det har noe for seg å forsøke. Hun har så stor bitterhet (selvfølgelig, noe annet ville vært rart) - og jeg tror hennes premisser i et slik forsøk, neppe vil gjøre livet levelig (at jeg skal innrømme ovenfor venner at "jeg er en drittsekk". Ja, jeg er en drittsekk ovenfor henne og barnet - men neppe ovenfor venner og familie, selv om de selvfølgelig kan føle seg såret).

Vet det jeg har gjort er forderdelig! Har sannelig fått høre det fra familier og venner.

Vet ikke helt hva jeg vil med dette - bare så godt å finne et nettsted hvor slike ting diskuteres og erfaringer utveksles.

Beslutninger i forhold til mitt videre liv må jeg finne selv - men mottar svært gjerne andres erfaringer.

Håper aldri noen andre må oppleve noe slikt!

-HSome

[Solveig Vennesland, Familierådgiver]

Du har satt deg selv i litt av et dilemma.

Siden du går i terapi, vil jeg ikke gå inn i historien din. Bare nøye meg med å si at et par ting som gjelder for slike historier som du beksriver.

Ingen ting er som forelskelse, og samhørighet i følelser og meninger, slik du opplever med din nye kvinne.

Samtidig lever du i en virkelighet (med kvinne og barn) som du selv har valgt og selv må ta ansvar for.

Det kan virke som to motpoler, men du må forholde deg til begge polene, få en oversikt over dine følelser og dine ønsker for fremtiden. Og så må du, slik jeg ser det, foreta et valg og en beslutning.

Ikke gi opp å jobbe med saken selv om det er kaotisk nå. Lykke til hos terapeuten videre.

Informasjon via Internett erstatter ikke konsultasjon ved famliekontor eller hos lege.

[Gjest Queenie]

Du har satt deg selv i litt av et dilemma.

Siden du går i terapi, vil jeg ikke gå inn i historien din. Bare nøye meg med å si at et par ting som gjelder for slike historier som du beksriver.

Ingen ting er som forelskelse, og samhørighet i følelser og meninger, slik du opplever med din nye kvinne.

Samtidig lever du i en virkelighet (med kvinne og barn) som du selv har valgt og selv må ta ansvar for.

Det kan virke som to motpoler, men du må forholde deg til begge polene, få en oversikt over dine følelser og dine ønsker for fremtiden. Og så må du, slik jeg ser det, foreta et valg og en beslutning.

Ikke gi opp å jobbe med saken selv om det er kaotisk nå. Lykke til hos terapeuten videre.

Informasjon via Internett erstatter ikke konsultasjon ved famliekontor eller hos lege.

Hei,

Unnskyld for at jeg klarer ikke aa se deg som den uskyldige!

Hvordan kan du si at du elsker familien din-dvs datteren din naar du lot deg selv oedelegger familien hennes foer hun ble foedt engang?

Selsagt synes ho andre at det er greit at du proever igjen med kona di, herre Gud hverslags person er hun? aa ligge med en mann som har en gravid kone?? Hvor gaar grensa?

Jeg synes at du aktiv lot deg 'falle' i alle komplikasjonene. Det er ogsaa motbydelig at du var ikke aktiv involvert i svangerskapet til kona di. Hadde du vaert det saa kunne dere ha bygget en bro. Et svangerskap er noe saa kjaerlig, og det pleier aa bringe folk sammen

Selvsagt er hun rasende paa deg og vil at du innroemmer at du var en drittsekk-Helt naturlig, for det var du nemlig. Mens hun pleie deres kjaerlighetsbarn i magen sin pleide du en annen.

jeg tror ikke at det blir lettere hvis dere skille lag. Hun kommer aldri til aa kunne stole paa hu andre til aa kunne ta seg av dattera deres. Noe lettvint besoeksordning blir det ikke, og noe hjertelig foelelse mellom dem skal det ikke bli!

okey!

Her er det jeg synes som en kvinne. Jeg kjenner deg ikke, saa ikke ta dette personlig. Jeg vil med dette at du skal forstaa kona di bedre.

GET A GRIP.

lag ei liste med foelgende

1. Elsker jeg kona mi elle hun andre

2. Takler jeg aa leve uten dattera mi (det maa du hvis du skyller lag!)

3.Hva kan elskerinna tilbyr som kona kan ikke

4.Klarer kona mi og jeg aa kunne ha et godt forhold etter dette?

5. Er det aktuelt aa bytte arbeidsplass? (jeg tror neppe at kona di skal godta at du jobber med 'ex'n' i tilfelle dere blir sammen igjen

6. Er jeg klar til aa skape en ny familie med elskerinna og barna hennes?

Vel, du lagde lapsskausen selv- so eat it, men lykke til.

ps: la familia e importante!

[Gjest blue-eyes]

Hei,

Unnskyld for at jeg klarer ikke aa se deg som den uskyldige!

Hvordan kan du si at du elsker familien din-dvs datteren din naar du lot deg selv oedelegger familien hennes foer hun ble foedt engang?

Selsagt synes ho andre at det er greit at du proever igjen med kona di, herre Gud hverslags person er hun? aa ligge med en mann som har en gravid kone?? Hvor gaar grensa?

Jeg synes at du aktiv lot deg 'falle' i alle komplikasjonene. Det er ogsaa motbydelig at du var ikke aktiv involvert i svangerskapet til kona di. Hadde du vaert det saa kunne dere ha bygget en bro. Et svangerskap er noe saa kjaerlig, og det pleier aa bringe folk sammen

Selvsagt er hun rasende paa deg og vil at du innroemmer at du var en drittsekk-Helt naturlig, for det var du nemlig. Mens hun pleie deres kjaerlighetsbarn i magen sin pleide du en annen.

jeg tror ikke at det blir lettere hvis dere skille lag. Hun kommer aldri til aa kunne stole paa hu andre til aa kunne ta seg av dattera deres. Noe lettvint besoeksordning blir det ikke, og noe hjertelig foelelse mellom dem skal det ikke bli!

okey!

Her er det jeg synes som en kvinne. Jeg kjenner deg ikke, saa ikke ta dette personlig. Jeg vil med dette at du skal forstaa kona di bedre.

GET A GRIP.

lag ei liste med foelgende

1. Elsker jeg kona mi elle hun andre

2. Takler jeg aa leve uten dattera mi (det maa du hvis du skyller lag!)

3.Hva kan elskerinna tilbyr som kona kan ikke

4.Klarer kona mi og jeg aa kunne ha et godt forhold etter dette?

5. Er det aktuelt aa bytte arbeidsplass? (jeg tror neppe at kona di skal godta at du jobber med 'ex'n' i tilfelle dere blir sammen igjen

6. Er jeg klar til aa skape en ny familie med elskerinna og barna hennes?

Vel, du lagde lapsskausen selv- so eat it, men lykke til.

ps: la familia e importante!

Queenie,

iblant blir en så agitert at en kanskje ikke helt registrerer det en leser....

Fikk du ikke med deg at jeg er *fullstendig* klar over at jeg har all skyld for alt som har skjedd?

At jeg er *vet* at jeg er en drittsekk i forhold til det jeg har gjort mot min kone?

En lærer endel ting etterhvert som en blir eldre, håper du også opplever livet sånn.

En ting en lærer, er at vi mennesker har en egen evne til å bli eksperter på hva som er "god moral" og "riktig livsførsel" i møte med *andres* problemer og smerte. Pekefingrer er det sannelig nok av her i verden. Heldigvis finnes det endel med evne til å være større enn det - som har innsikt og erfaring og kan gi råd til oss med mindre. En gang kommer vi forhåpentligvis dit - du og jeg også.

[Gjest blue-eyes]

Hei,

Unnskyld for at jeg klarer ikke aa se deg som den uskyldige!

Hvordan kan du si at du elsker familien din-dvs datteren din naar du lot deg selv oedelegger familien hennes foer hun ble foedt engang?

Selsagt synes ho andre at det er greit at du proever igjen med kona di, herre Gud hverslags person er hun? aa ligge med en mann som har en gravid kone?? Hvor gaar grensa?

Jeg synes at du aktiv lot deg 'falle' i alle komplikasjonene. Det er ogsaa motbydelig at du var ikke aktiv involvert i svangerskapet til kona di. Hadde du vaert det saa kunne dere ha bygget en bro. Et svangerskap er noe saa kjaerlig, og det pleier aa bringe folk sammen

Selvsagt er hun rasende paa deg og vil at du innroemmer at du var en drittsekk-Helt naturlig, for det var du nemlig. Mens hun pleie deres kjaerlighetsbarn i magen sin pleide du en annen.

jeg tror ikke at det blir lettere hvis dere skille lag. Hun kommer aldri til aa kunne stole paa hu andre til aa kunne ta seg av dattera deres. Noe lettvint besoeksordning blir det ikke, og noe hjertelig foelelse mellom dem skal det ikke bli!

okey!

Her er det jeg synes som en kvinne. Jeg kjenner deg ikke, saa ikke ta dette personlig. Jeg vil med dette at du skal forstaa kona di bedre.

GET A GRIP.

lag ei liste med foelgende

1. Elsker jeg kona mi elle hun andre

2. Takler jeg aa leve uten dattera mi (det maa du hvis du skyller lag!)

3.Hva kan elskerinna tilbyr som kona kan ikke

4.Klarer kona mi og jeg aa kunne ha et godt forhold etter dette?

5. Er det aktuelt aa bytte arbeidsplass? (jeg tror neppe at kona di skal godta at du jobber med 'ex'n' i tilfelle dere blir sammen igjen

6. Er jeg klar til aa skape en ny familie med elskerinna og barna hennes?

Vel, du lagde lapsskausen selv- so eat it, men lykke til.

ps: la familia e importante!

Queenie,

iblant blir en så agitert at en kanskje ikke helt registrerer det en leser....

Fikk du ikke med deg at jeg er *fullstendig* klar over at jeg har all skyld for alt som har skjedd?

At jeg *vet* at jeg er en drittsekk i forhold til det jeg har gjort mot min kone?

En lærer endel ting etterhvert som en blir eldre, håper du også opplever livet sånn.

En ting en lærer, er at vi mennesker har en egen evne til å bli eksperter på hva som er "god moral" og "riktig livsførsel" i møte med *andres* problemer og smerte. Pekefingrer er det sannelig nok av her i verden. Heldigvis finnes det endel med evne til å være større enn det - som har innsikt og erfaring og kan gi råd til oss med mindre. En gang kommer vi forhåpentligvis dit - du og jeg også.

[noname]

Queenie,

iblant blir en så agitert at en kanskje ikke helt registrerer det en leser....

Fikk du ikke med deg at jeg er *fullstendig* klar over at jeg har all skyld for alt som har skjedd?

At jeg er *vet* at jeg er en drittsekk i forhold til det jeg har gjort mot min kone?

En lærer endel ting etterhvert som en blir eldre, håper du også opplever livet sånn.

En ting en lærer, er at vi mennesker har en egen evne til å bli eksperter på hva som er "god moral" og "riktig livsførsel" i møte med *andres* problemer og smerte. Pekefingrer er det sannelig nok av her i verden. Heldigvis finnes det endel med evne til å være større enn det - som har innsikt og erfaring og kan gi råd til oss med mindre. En gang kommer vi forhåpentligvis dit - du og jeg også.

Jeg vet ikke hvor gammel du er, blue-eyes, men du er ikke riktig så moden som du vil at Quinnie skal fremstå. Da hadde du ikke gjentatt dine anstøt mot din kollega.

For mange år siden, men jeg var ung og umoden, var jeg en slik manns leketøy. Jeg var ensom og sårbar i fremmed by, og han var 12 år eldre og meget overbevisende. Mens hans kone gikk gravid med barn nr. 4 la han seg etter meg. Vi bodde i hver vår by, så jeg visste i grunnen ikke at han var gift. Han kunne fortelle meg at mens hans kone ga han en sønn (den 4.) på sykehuset hadde han sett ut av vinduet, solen stod opp og han tenkte på meg! Utrolig moden kar, den gang 35 år.

I dag er jeg selv 38 år, og jeg har blitt meget ansvarsbevisst. Jeg kunne aldri ha gjordt noe slikt igjen. Jeg vet hva det vil si å være mor selv, og en ektefelle som svikter trenger man ikke.

Jeg sier ikke at du er alene om skyld, jeg sier ikke at du er et dårlig menneske, men særlig moden må du ikke påstå at du er.

Ta deg sammen og finn ut hvem du er. Gi deg selv en sjanse til å fremstå som en real kar som tok ansvar; om det så gjelder valg av den ene eller den andre. Å spille på to hester gir ingen gevinst, og du kan ende opp med at begge to forakter deg.

Selv om det skulle gå mot en skilsmisse har du ikke mistet din datter. Du har rett til samvær uansett hvem som er skyld i en skilsmisse.

Lykke til med modningsprosessen og beslutningen.

[Gjest punkyB]

Vil begynne med å si at det kanskje var litt 'bad timing' med å bli gravid når dere hadde et forhold som skrantet litt !!?? Det bare passet seg sånn .... Dere har jo et ansvar for barnet som kommer til verden .......

Så over til forholdet. For å få rettet opp i et skrantende forhold må jo det utenforliggende ligge til rette for det - dvs. vanskelig hvis en jobber for mye feks.

Jeg vil jo tro at din jobb-affære er et symptom / resultat på at forholdet ikke er som det skal være. Siden dere nå skal ha barn synes jeg det høres riktig ut å prøve å få skikk på det . Da MÅ du kutte ut jobb-affæren , også i tankene. Dere må ha en bra dialog - tilbringe mye tid sammen for å prøve å finne tilbake til hverandre. Viktig å være ærlig hele tiden og ikke lure den andre (og seg selv) til at det går bra.

Skulle det vise seg å fungere er det jo topp ! Skulle det ikke vise seg å fungere er det ingen krise - da passer der e jo ikke sammen . Barnet vil få det bra for det - du vil jo få samvær så du får jo sett det.

Uansett - lykke til !! :-))

[Gjest Queenie]

Queenie,

iblant blir en så agitert at en kanskje ikke helt registrerer det en leser....

Fikk du ikke med deg at jeg er *fullstendig* klar over at jeg har all skyld for alt som har skjedd?

At jeg *vet* at jeg er en drittsekk i forhold til det jeg har gjort mot min kone?

En lærer endel ting etterhvert som en blir eldre, håper du også opplever livet sånn.

En ting en lærer, er at vi mennesker har en egen evne til å bli eksperter på hva som er "god moral" og "riktig livsførsel" i møte med *andres* problemer og smerte. Pekefingrer er det sannelig nok av her i verden. Heldigvis finnes det endel med evne til å være større enn det - som har innsikt og erfaring og kan gi råd til oss med mindre. En gang kommer vi forhåpentligvis dit - du og jeg også.

Jeg er ikke noe ekspert paa problemet ditt, men som en kvinne saa reagerer jeg slikt. Jeg tror ikke det hjelper aa fokusere paa det, men du maa vaere sannelig klar over at folk ser saan-dvs 'pekefingrene'

Du har vaert 'uaktsom' og foraarsaket mye vondt baade hos kona di, og elskerinna di, og kanskje venner of familie? Aa rette opp skadene vil ta langt tid uansett hvem du maatt velge. Husk dette-Ikke alle forhold vaerer livet ut, men ungen din gjoer det. Ta dere sammen og proev aa faa til en loesning som kan beskytte henne best mulig. Det hender at man snakker dritt om eksen etter samlivsbrudd, ogsaa i barnas naervaer osv... Vaer taalmodig med kona di. Hun trenger tid til aa reagere og faa ut trykket. I mellom tiden har dere i hvertfall frukten av deres kjaerlighet til felles. Med hennes framtid som midt punkt saa tror jeg dere?DU klare aa sortere lapksausen din!

lykke til