Har borderlinediagnosen noe med umodenhet å gjøre?

[Gjest Tusen og En nick]

De som har denne diagnosen, enten impulsiv eller borderlinetype, er de på en måte sosialt umodne?

Vet jeg kommer til å få pepper ved å stille spørsmålet, men lurer litt på om det er et kjennetegn på de fleste med denne diagnosen?.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Enhver pf kan beskrives som en ikke modent/voksent utviklet personlighet hvor deler av personligheten ikke styres av korrekt virkelighetsoppfatning, fornuft, rasjonalitet og en voksen måte å håndtere emosjoner på.

[canticle]

Sosialt umodne er bare et begrep, borderlinepasienter mangler ofte et positivt objekt, i form av en far eller mor. Dette er noe de fra barndommen har fått for lite av, og derfor søker de etter det som voksne. Borderlinepasienter er umodne i den forstand at de aldri har fått muligheten til å være barn. Ofte har de blitt mishandlet eller misbrukt. En eventuell umoden oppførsel er et resultat av av umodne foreldre.

[tøytiger]

Kriteriene for bordelinediagnosen:

1. Desperate anstrengelser for å unngå en reel eller inbildt fare for å bli forlatt.

2. Et mønster med intense mellommenneskelige forhold som er kjennetegnet mellom veksling mellom ekstremer av overidealsering eller devaluering.

3. Markert og vedvarende ustabilt selvbilde eller bilde av eget selv.

4. Impulsivitet på to områder som er potensielt skadelige.

5. Gjentatte selvmordsforsøk, demonstrasjoner eller selvbeskadigende adferd.

6. Affektiv ustabilitet på grunn av markert tendens til følelsesmessige reaksjoner. (feks. intens episodisk dysfori,irritabilitet, eller angst som bare varer noen få timer og sjeldent mer enn et par dager).

7.upassende sinne eller vansker med å kontrollere sinne.

8.Forbigående stressutløste paranoide tanker eller alvorlige dissosiative symptomer.

Pasienten må oppfylle fem av disse kriteriene for å få diagnosen emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse.

NB! Adferden skal være vedvarende over tid.

Jeg tenker at det ikke er modent å anstrenge seg ekstremt for å ikke bli forlatt. For eksempel ringe kjæresten som har prøvd å gjøre det slutt 100 ganger om dagen, eller å true og demonstrere med selvskading for eksempel.

Men jeg tror at man må se litt bak årsakene til at personer gjør slike ting. Jeg tenker at personene er så utrygge at de akkurat som et lite barn som er redd for å miste sine foreldre, gjør hva som helst for å unngå det. Mens en "moden" voksen frisk person vil ha en trygghet i seg selv som ikke gjør tanken på at noen kan forsvinne eller holde på å forsvinne ut av livet sitt så uutholdelig. Og derfor har de ikke behov for å gå til "aksjoner".

Men jeg tenker at det er helt klart en umoden adferd som hører til langt langt tilbake i barndommen.

Det med overidealisering og devaluering kan vell de fleste som har hatt et skikkelig pubertetsoppør kjenne igjen. Enkelte personer var bare helt grusomme og det var ingenting positivt å si om dem, mens andre personer kunne man forgude.

Etterhvert som man modnes (hvis man gjør det) så ser man at de fleste mennesker har bra og mindre bra sider, og man klarer å forholde seg til at mennesker er slik.

Selvskading, selvmordsforsøk og raseri er en direkte destruktiv måte å regarere på ting som skjer rundt en.

Her tror jeg at det er mange som mangler ord og verbale evner til å formidle sine tanker og følelser. Men her er vell noen som også gjør disse tingene fordi de har lært at omgivelsene reagere på en slik måte på det at de oppnår noe de ønsker ved det.

Jeg tenker at et barn ofte kan ha problemer med å sette ord på sine følelser. De fleste modne foreldre vil engasjere seg i barnets verden og etterhvert så danner barnet seg en forståelse av sine følelser og et bilde av seg slv.

Mange har ikke fått den hjelpen som barn til å danne seg et bilde av seg selv og til å "kjenne" sine egne følelser og behov. Og ettersom de ikke "kjenner" dette så kan de jo heller ikke verbalisere dette. Samtidig som det er så vondt at personer kan ha et enormt behov for at noen skal se dem, og se det de ikke ser selv.

Huff dette ble da fryktelig langt og sikkert mye feil..

Men jeg synes det er helt klart at diagnosen har noe med umodenhet å gjøre.

Men jeg tenker at vi må ha tolmodighet i møte med mennesker med denne lidelsen, og huske på at selv om det er de som har ansvaret for sin egen oppførsel så er det ikke de som er årsaken til at de har blitt slik.

[tøytiger]

Sosialt umodne er bare et begrep, borderlinepasienter mangler ofte et positivt objekt, i form av en far eller mor. Dette er noe de fra barndommen har fått for lite av, og derfor søker de etter det som voksne. Borderlinepasienter er umodne i den forstand at de aldri har fått muligheten til å være barn. Ofte har de blitt mishandlet eller misbrukt. En eventuell umoden oppførsel er et resultat av av umodne foreldre.

Bra og konstruktivt innlegg!

[canticle]

Bra og konstruktivt innlegg!

takk! nå ble jeg glad :-)

[Gjest Tusen og En nick]

Kriteriene for bordelinediagnosen:

1. Desperate anstrengelser for å unngå en reel eller inbildt fare for å bli forlatt.

2. Et mønster med intense mellommenneskelige forhold som er kjennetegnet mellom veksling mellom ekstremer av overidealsering eller devaluering.

3. Markert og vedvarende ustabilt selvbilde eller bilde av eget selv.

4. Impulsivitet på to områder som er potensielt skadelige.

5. Gjentatte selvmordsforsøk, demonstrasjoner eller selvbeskadigende adferd.

6. Affektiv ustabilitet på grunn av markert tendens til følelsesmessige reaksjoner. (feks. intens episodisk dysfori,irritabilitet, eller angst som bare varer noen få timer og sjeldent mer enn et par dager).

7.upassende sinne eller vansker med å kontrollere sinne.

8.Forbigående stressutløste paranoide tanker eller alvorlige dissosiative symptomer.

Pasienten må oppfylle fem av disse kriteriene for å få diagnosen emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse.

NB! Adferden skal være vedvarende over tid.

Jeg tenker at det ikke er modent å anstrenge seg ekstremt for å ikke bli forlatt. For eksempel ringe kjæresten som har prøvd å gjøre det slutt 100 ganger om dagen, eller å true og demonstrere med selvskading for eksempel.

Men jeg tror at man må se litt bak årsakene til at personer gjør slike ting. Jeg tenker at personene er så utrygge at de akkurat som et lite barn som er redd for å miste sine foreldre, gjør hva som helst for å unngå det. Mens en "moden" voksen frisk person vil ha en trygghet i seg selv som ikke gjør tanken på at noen kan forsvinne eller holde på å forsvinne ut av livet sitt så uutholdelig. Og derfor har de ikke behov for å gå til "aksjoner".

Men jeg tenker at det er helt klart en umoden adferd som hører til langt langt tilbake i barndommen.

Det med overidealisering og devaluering kan vell de fleste som har hatt et skikkelig pubertetsoppør kjenne igjen. Enkelte personer var bare helt grusomme og det var ingenting positivt å si om dem, mens andre personer kunne man forgude.

Etterhvert som man modnes (hvis man gjør det) så ser man at de fleste mennesker har bra og mindre bra sider, og man klarer å forholde seg til at mennesker er slik.

Selvskading, selvmordsforsøk og raseri er en direkte destruktiv måte å regarere på ting som skjer rundt en.

Her tror jeg at det er mange som mangler ord og verbale evner til å formidle sine tanker og følelser. Men her er vell noen som også gjør disse tingene fordi de har lært at omgivelsene reagere på en slik måte på det at de oppnår noe de ønsker ved det.

Jeg tenker at et barn ofte kan ha problemer med å sette ord på sine følelser. De fleste modne foreldre vil engasjere seg i barnets verden og etterhvert så danner barnet seg en forståelse av sine følelser og et bilde av seg slv.

Mange har ikke fått den hjelpen som barn til å danne seg et bilde av seg selv og til å "kjenne" sine egne følelser og behov. Og ettersom de ikke "kjenner" dette så kan de jo heller ikke verbalisere dette. Samtidig som det er så vondt at personer kan ha et enormt behov for at noen skal se dem, og se det de ikke ser selv.

Huff dette ble da fryktelig langt og sikkert mye feil..

Men jeg synes det er helt klart at diagnosen har noe med umodenhet å gjøre.

Men jeg tenker at vi må ha tolmodighet i møte med mennesker med denne lidelsen, og huske på at selv om det er de som har ansvaret for sin egen oppførsel så er det ikke de som er årsaken til at de har blitt slik.

Har lurt litt på om jeg er Borderline men har skjønt ut i fra dette, at det nok ikke er meg. Har fått diagnosen unnvikende pf.

Mulig jeg er umoden, men kan ikke helt se det. Jeg er utadvendt, har ikke problemer med å bli kjent med folk. Men når det gjelder å bli kjent med nye folk, spesielt de som allerede er etablert hender det at jeg heller trekker meg bort istedenfor å oppleve at jeg blir fjerde hjul på vogna. Mulig de ser på meg som litt rar pga det, men jeg takler ikke den usikkerheten.

Men det er ikke sånn at jeg ringer og kjefter på folk, sender 50 sms om at folk må ringe meg, eller truer med selvmord.

Men kan man ha borderline bare i hodet og ikke utføre det i praksis?. Når jeg blir forbannet og trist kommer slike tanker over meg, men fornuften forteller meg at dette er barnslig. Det er også mange umodne og barnslige ting jeg får lyst ti å gjøre, men min indre stemme ber meg om å oppføre meg som en voksen.

Er dette normalt?. Eller er jeg egentlig Borderline?

[Gjest Tusen og En nick]

Enhver pf kan beskrives som en ikke modent/voksent utviklet personlighet hvor deler av personligheten ikke styres av korrekt virkelighetsoppfatning, fornuft, rasjonalitet og en voksen måte å håndtere emosjoner på.

Hva om man er bevisst de umodne trekkene. Har det noe å si for diagnosesettingen?

Eller er kriteriet for å sette pf-diagnoser at klienten ikke ser selv at deler av atferden er umoden?.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Hva om man er bevisst de umodne trekkene. Har det noe å si for diagnosesettingen?

Eller er kriteriet for å sette pf-diagnoser at klienten ikke ser selv at deler av atferden er umoden?.

Det har ingenting å si for diagnosen om en er seg bevisst de umodne trekkene.

Det er dog langt bedre for prognosen om en er seg trekkene bevisst.

[Aramir]

Det har ingenting å si for diagnosen om en er seg bevisst de umodne trekkene.

Det er dog langt bedre for prognosen om en er seg trekkene bevisst.

Leste i epikrisen min at jeg har emosjonelt ustabil personlighet (i tillegg til bipolar 2, synes i grunnen det holdt)

Kan lithium ta knekken på PF også? Blir litt motløs av dette her. Lurer på om det er noe som er i orden med meg.

[tøytiger]

Leste i epikrisen min at jeg har emosjonelt ustabil personlighet (i tillegg til bipolar 2, synes i grunnen det holdt)

Kan lithium ta knekken på PF også? Blir litt motløs av dette her. Lurer på om det er noe som er i orden med meg.

Slik jeg har forstått det så kan ikke emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse på noen måte "leges" av medikamenter.

Men dersom en har en tileggslidelse som depresjoner, psykoser,angst og bipolar lidelse så kan disse lidelsene behandles medikamentelt.

Dette skriver NHD lengre opp i tråden.

Enhver pf kan beskrives som en ikke modent/voksent utviklet personlighet hvor deler av personligheten ikke styres av korrekt virkelighetsoppfatning, fornuft, rasjonalitet og en voksen måte å håndtere emosjoner på.

Det gir seg vell litt selv at mye at mye av dette ikke kan medisineres.

Ut i fra epikrisen så kan du sannsynligvis lese deg frem til hvilke av trekkene ved emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse som du oppfyller og prøve å motivere deg for behandling.

Samtalebehandling er nok veien å gå når det gjelder personlighetsforstyrrelsen. Det kan ta tid, men er vell verdt det hvis man kan fungere bedre på sikt. Behandlingen skal visstnok være tøff og over 40% slutter i behandling før behandlingen er ferdig.

[Gjest milli tilli]

Leste i epikrisen min at jeg har emosjonelt ustabil personlighet (i tillegg til bipolar 2, synes i grunnen det holdt)

Kan lithium ta knekken på PF også? Blir litt motløs av dette her. Lurer på om det er noe som er i orden med meg.

tror det er relativt vanlig at bipolare får et poeng med emosjonelt ustabile trekk...

til meg sto det i epikrisen at jeg hadde ustabile og umodne trekk i mine personlighetsstruktur, (men ikke personlighetsforstyrrelse da heldigvis)

Men det er ikke noe som plager meg i ettertid nå... som jeg er stabil på medisin...

Og de sier, beh., at jeg er har blitt veldig frisk, trenger nesten ikke samtaler mer.

Synes ikke du skal la deg bryte ned om den epikrisen... for emosjonell ustabillitet, behøver ikke være så ekstremt som det beskrives her.

Kjenner et par stk med den diagnosen borderline, og ene hadde fått hørt at borderline er noe man kan ha, men om 5 år, så trenger du det ikke ha det lenger.

Hun hadde forresten et flere år langt samboerforhold, uten noen problemer og konflikter, det var til slutt bulimien som tok knekken på det. De er venner enda og alt. Og ingen konflikter med vennene heller.

De måtte utrede den frem grundig også forresten. Virker som den blir gitt som et påheng for en del innlagt for bulimi...

og at en del bipolar også har trekkene...

Men ingen av dem jeg kjenner er så ekstreme som det beskrives her... ikke i det hele tatt... Aldri vært borti at de ringer 50 ganger for de er så livredd for å bli forlatt og truer med selvmord, og de er ABSOLUTT ikke manipulerende og konfliktskapende...

Ja det er nok de som er det, og som er kjempesyke. Men nå kjenner jeg faktisk av en eller annen grunn en god del med den diagnosen, og de er ikke slik.

Ikke bry deg så hardt om det, det sto jo i din epikrise, så virker som de ikke ser på det som så alvorlig at de vil ta det opp med deg og behandle det...

Og tror mye kan løses ved å få hjelp for bipolar.

Dessuten gis mange med borderline både anti psykotika, anti depressiva og stemningsstabiliserende , i tillegg til at de må ha psykoterapien.

Oppførsel en har under sterkt press og en uholdbar livssituasjon trenger ikke være karakteristisk for deg ellers, men en del sier diagnosen er riktig likevel, pga det er din reaksjonsmåte under press.

[Gjest missa n.]

tror det er relativt vanlig at bipolare får et poeng med emosjonelt ustabile trekk...

til meg sto det i epikrisen at jeg hadde ustabile og umodne trekk i mine personlighetsstruktur, (men ikke personlighetsforstyrrelse da heldigvis)

Men det er ikke noe som plager meg i ettertid nå... som jeg er stabil på medisin...

Og de sier, beh., at jeg er har blitt veldig frisk, trenger nesten ikke samtaler mer.

Synes ikke du skal la deg bryte ned om den epikrisen... for emosjonell ustabillitet, behøver ikke være så ekstremt som det beskrives her.

Kjenner et par stk med den diagnosen borderline, og ene hadde fått hørt at borderline er noe man kan ha, men om 5 år, så trenger du det ikke ha det lenger.

Hun hadde forresten et flere år langt samboerforhold, uten noen problemer og konflikter, det var til slutt bulimien som tok knekken på det. De er venner enda og alt. Og ingen konflikter med vennene heller.

De måtte utrede den frem grundig også forresten. Virker som den blir gitt som et påheng for en del innlagt for bulimi...

og at en del bipolar også har trekkene...

Men ingen av dem jeg kjenner er så ekstreme som det beskrives her... ikke i det hele tatt... Aldri vært borti at de ringer 50 ganger for de er så livredd for å bli forlatt og truer med selvmord, og de er ABSOLUTT ikke manipulerende og konfliktskapende...

Ja det er nok de som er det, og som er kjempesyke. Men nå kjenner jeg faktisk av en eller annen grunn en god del med den diagnosen, og de er ikke slik.

Ikke bry deg så hardt om det, det sto jo i din epikrise, så virker som de ikke ser på det som så alvorlig at de vil ta det opp med deg og behandle det...

Og tror mye kan løses ved å få hjelp for bipolar.

Dessuten gis mange med borderline både anti psykotika, anti depressiva og stemningsstabiliserende , i tillegg til at de må ha psykoterapien.

Oppførsel en har under sterkt press og en uholdbar livssituasjon trenger ikke være karakteristisk for deg ellers, men en del sier diagnosen er riktig likevel, pga det er din reaksjonsmåte under press.

og btw: de som beskriver skikkelige dårlige "borderlinere" har jo bare møtt de verste og tror det er slik alle er.

For to av mine venninner diskuterte her en gang... at "den diagnosen er jo rimelig stigmatiserende, og at det er jo ikke noe rart at vi ikke kan fortelle noen at vi har den "

[Gjest milli tilli]

og btw: de som beskriver skikkelige dårlige "borderlinere" har jo bare møtt de verste og tror det er slik alle er.

For to av mine venninner diskuterte her en gang... at "den diagnosen er jo rimelig stigmatiserende, og at det er jo ikke noe rart at vi ikke kan fortelle noen at vi har den "

glemte skifte nick, beklager:)