Flytte nå???

[Gjest Sliten og lei meg]

Ja, så var vi der igjen...

Jeg er gift. Vi har vært sammen i 10 år, og har ei datter på 7.

Mannen min drikker. Det går i perioder. Som værst har jeg måtte følge han i seng på julaften - før de minste barna gikk og la seg. Men vanligvis stopper han ved et punkt hvor han snøvler, er sløv i øya og ikke har helt stødig gange. Dvs. laaaangt fra drita. Dette skjer like gjerne midt i uka som i helger. Og nesten alltid før vesla legger seg.

Etter mengder av diskusjoner, krangler, familivernkontor og et par AA-møter har jeg vel nå gitt opp.

I dag fant jeg han sittende i førersetet på bilen. Han hadde støvsugd den inni og kjørt den tilbake i garasjen. Der sovnet han.

Ettersom han så mange ganger har gått SÅÅÅÅ langt over streken, så blir jeg nesten syk når jeg ser det.

Jeg har et par netter hvor jeg nesten ikke sover. Jeg gråter mye når andre ikke ser meg, og jeg bruker ca. en uke før jeg igjen fungerer som normalt.

Nå lurer jeg derfor på om det er på tide å flytte. Jeg synes ikke jeg fortjener å ha det så vondt lenger.

Når han ikke drikker er han kjempefin. Han har masse energi og holder på med det meste i hjemmet. Inkl. husarbeidet. Det er aldri noe problem å be han om noe. Altså masse skryt over hvor flink han er. (Vet at nesten alle er misunnelige på meg som har en som er så flink til å jobbe hjemme)

På hverdagene jobber han imidlertid mye, så det meste hjemme faller nok på meg alikevel.

Dette ble kjempelangt, og rotete, men det lettet i hvertfall litt på trykket.

Jeg håper noen kan komme med gode råd til meg....

[Gjest vet hvordan du har det]

Uff..jeg kjenner meg så godt igjen i det du skriver. Var sammen med en gutt som hadde stoff problemer, og på slutten skeiet det HELT ut. Jeg var så sliten, heel tiden, og lei meg. Følte det som om han var en stor stein som var ved å begynne å rulle, og jeg var den som stod og støttet, med all den kraft og energi jeg hadde. Dro hele lasset selv. Det er et tungt lass!!

Jeg gjorde alt i min makt, men det nyttet ikke. Til slutt kjente jeg inni meg at nok var nok. Det var veldig vanseklig og det tok lang tid, fordi han var en nydelig gutt, og snill og god på alle måter. Det gjorde det ekstra hardt å se på hvor vondt han hadde det og hvor mye han ødela seg selv og alt rundt seg. Hjertet mitt ville ikke forlate han, men all min fornuft og alle rundt meg sa at jeg hadde gjort alt jeg kunne, og at jeg var ved å gå med i dragsuget selv. Så en dag valgte jeg å si at nok er nok. Det tok lang tid for meg å komme over det hele, og få tilbake energien og livslysten. MEn n¨år jeg ser tilbake på det i dag, to år etter, så har jeg det SÅ mye bedre. Har mye mer energi, til meg selv og andre rundt meg.

Jeg håper du finner ut av det, og kjenner inni deg hva som er rett for deg. Livet er vondt noen ganger, og urettferdig. OM en person ikke helpes kan, så blir ting enda verre om en selv lar seg dra med ned i mørket. Man må bare velge det en må, for at livet skal fungere, og man skal kunne holde hodet over vannet.

[Camilla781365380988]

Uff..jeg kjenner meg så godt igjen i det du skriver. Var sammen med en gutt som hadde stoff problemer, og på slutten skeiet det HELT ut. Jeg var så sliten, heel tiden, og lei meg. Følte det som om han var en stor stein som var ved å begynne å rulle, og jeg var den som stod og støttet, med all den kraft og energi jeg hadde. Dro hele lasset selv. Det er et tungt lass!!

Jeg gjorde alt i min makt, men det nyttet ikke. Til slutt kjente jeg inni meg at nok var nok. Det var veldig vanseklig og det tok lang tid, fordi han var en nydelig gutt, og snill og god på alle måter. Det gjorde det ekstra hardt å se på hvor vondt han hadde det og hvor mye han ødela seg selv og alt rundt seg. Hjertet mitt ville ikke forlate han, men all min fornuft og alle rundt meg sa at jeg hadde gjort alt jeg kunne, og at jeg var ved å gå med i dragsuget selv. Så en dag valgte jeg å si at nok er nok. Det tok lang tid for meg å komme over det hele, og få tilbake energien og livslysten. MEn n¨år jeg ser tilbake på det i dag, to år etter, så har jeg det SÅ mye bedre. Har mye mer energi, til meg selv og andre rundt meg.

Jeg håper du finner ut av det, og kjenner inni deg hva som er rett for deg. Livet er vondt noen ganger, og urettferdig. OM en person ikke helpes kan, så blir ting enda verre om en selv lar seg dra med ned i mørket. Man må bare velge det en må, for at livet skal fungere, og man skal kunne holde hodet over vannet.

Hei,kjære deg..

Håper at du for datteren din kan klare å ta en avgjørelse snart.Har selv vokst opp i lignende omgivelser,og har bare et råd:FLYTT.Barn skjønner mye mer enn vi tror,og for forholdet de i mellom og er det bedre at hun blir skånet for å se pappa "rar"..Ønsker deg av hele hjertet lykke til!!

[Gjest Persille]

Uten å utbrodere - jeg er vokst opp i et sånt hjem, bortsett fra at det var mye mer skjult enn hos dere.

Mitt råd; FLYTT!

Ingenting ble bedre før mamma kastet ham ut, det var en tøff periode etterpå, men det ble bedre for oss alle.

Ikke ham som drakk da, men det anser jeg ikke som vårt problem, han tok sitt valg, og det var ikke oss.

Din mann har også tatt sitt valg - dessverre var det ikke dere.

Kynisk men sant, og du skylder barnet ditt å velge hennes velferd fremfor mannens, han er gammel nok til å måtte ta ansvar for egne handlinger nå.

[mrxx]

Huff, huff, dette hørtes ikke bra ut.

Din mann er nok periodedranker, så enten må han innse dette og få behandling ellers så vil det bli slik resten av livet. Det går ikke over av seg selv, så derfor må du ta en avgjørelse på hva du vil fremover med livet ditt.

Spør deg selv om du vil ha det slik resten av livet? er det et slikt liv du vil ha? Hvis svaret er nei, så tar du samtidig en avgjørelse på hvordan du ikke vil ha det og da må du ta de nødvendige skritten i riktig retning.

Derfor har du ikke annet valg enn å flytte.

Du får gi han et ultimatum, enten flytter du ellers så må han slutte å drikke tvert. En sprekk til og du flytter, dette må han skjønne 100 %.

Du må tenke på barna som opplever dette også.

[Gjest vi pleier å være enige ellers også...]

Jeg synes Persille har et viktig poeng. Han har åpenbart tatt sitt valg - og det er ikke dere.

Jeg reagerte på det samme i forhold til min ex. Han drakk ikke veldig mye. Han drakk seg aldri ravende full. Han kunne la være i lange perioder.

Men måten han drakk på, og måten han oppførte seg på når han drakk, ble et stort problem for meg. At han ikke innså det problemet, men beskyldte meg for å være urimelig og kravstor, ble en sterkt medvirkende faktor til bruddet.

Han bør se at om ikke han synes dette er et problem selv, så er det et problem for deg. Han bør synes at du og barnet deres er viktigere enn alkoholen.

Gjør han ikke det, har han tatt valget.

[Gjest Sliten og lei meg]

Hei,kjære deg..

Håper at du for datteren din kan klare å ta en avgjørelse snart.Har selv vokst opp i lignende omgivelser,og har bare et råd:FLYTT.Barn skjønner mye mer enn vi tror,og for forholdet de i mellom og er det bedre at hun blir skånet for å se pappa "rar"..Ønsker deg av hele hjertet lykke til!!

Tusen takk:-) Trenger det i dag.

[Gjest Sliten og lei meg]

Uten å utbrodere - jeg er vokst opp i et sånt hjem, bortsett fra at det var mye mer skjult enn hos dere.

Mitt råd; FLYTT!

Ingenting ble bedre før mamma kastet ham ut, det var en tøff periode etterpå, men det ble bedre for oss alle.

Ikke ham som drakk da, men det anser jeg ikke som vårt problem, han tok sitt valg, og det var ikke oss.

Din mann har også tatt sitt valg - dessverre var det ikke dere.

Kynisk men sant, og du skylder barnet ditt å velge hennes velferd fremfor mannens, han er gammel nok til å måtte ta ansvar for egne handlinger nå.

Ja, jeg tenker mye på henne nå. "Problemet" er at han nå ikke drikker så ofte lenger, så derfor har det gått lenge... Jeg tåler jo litt når det har gått lang tid. (Les: noen ganger noen uker, andre ganger bare 1-2 uker. Før var det hver uke)

[Gjest Sliten og lei meg]

Huff, huff, dette hørtes ikke bra ut.

Din mann er nok periodedranker, så enten må han innse dette og få behandling ellers så vil det bli slik resten av livet. Det går ikke over av seg selv, så derfor må du ta en avgjørelse på hva du vil fremover med livet ditt.

Spør deg selv om du vil ha det slik resten av livet? er det et slikt liv du vil ha? Hvis svaret er nei, så tar du samtidig en avgjørelse på hvordan du ikke vil ha det og da må du ta de nødvendige skritten i riktig retning.

Derfor har du ikke annet valg enn å flytte.

Du får gi han et ultimatum, enten flytter du ellers så må han slutte å drikke tvert. En sprekk til og du flytter, dette må han skjønne 100 %.

Du må tenke på barna som opplever dette også.

Ja, det er mest barnet vårt jeg tenker på. Jeg liker IKKE at ho skal oppleve dette. Men jeg ser også faren framover at han da skal ha samvær med henne, og da har jeg INGEN kontroll lengre.

Og i tillegg har han utrolig mange positive egenskaper.

Men det å love meg virker ikke. Det har han gjort før. Så tar det en tid. Han tar seg en øl i ny og ne. Det fungerer jo, og så blir det plutselig for mye - igjen.

[sarah bernard]

Ja, det er mest barnet vårt jeg tenker på. Jeg liker IKKE at ho skal oppleve dette. Men jeg ser også faren framover at han da skal ha samvær med henne, og da har jeg INGEN kontroll lengre.

Og i tillegg har han utrolig mange positive egenskaper.

Men det å love meg virker ikke. Det har han gjort før. Så tar det en tid. Han tar seg en øl i ny og ne. Det fungerer jo, og så blir det plutselig for mye - igjen.

Flytte bort et halvår som han kan bruke på å komme på bedringens vei (ta høyde for ventetid til behandling) + at du gjør en selvstendig vurdering da?

[Gjest Sliten og lei meg]

Flytte bort et halvår som han kan bruke på å komme på bedringens vei (ta høyde for ventetid til behandling) + at du gjør en selvstendig vurdering da?

Det høres vel greit ut i teorien, men i praksis blir det nok ikke enkelt.

Dersom jeg flytter så må vi jo gjøre opp oss i mellom økonomisk så jeg får begynt på nytt. Så jeg har et sted og bo osv. Ellers blir det jo bare x-antall mnd. som jeg fortsatt bor i uvisse, og da kan jeg like gjerne bo der jeg bor - i uvisse.

Problemet er jo litt at han ikke synes det er så stort problem, og at jeg blåser opp alt. Men for meg er det et problem når jeg finner han sovende i forsetet på bilen en søndag ettermiddag....

Jeg er litt spent på hva som skjer de neste dagene.

For å liksom "sikre meg litt" så har jeg kontaktet banken for å se hvor jeg står økonomisk + at jeg har funnet et aktuelt hus som jeg skal på visning på. Dette er noe JEG må gjøre for å klare meg oppi alt dette.

Jeg har også for kort tid siden snakket med min lege om hva som kan gjøres i en slik situasjon, og han hadde noen klare råd å komme med. (Hvor jeg kan søke hjelp)

[sarah bernard]

Det høres vel greit ut i teorien, men i praksis blir det nok ikke enkelt.

Dersom jeg flytter så må vi jo gjøre opp oss i mellom økonomisk så jeg får begynt på nytt. Så jeg har et sted og bo osv. Ellers blir det jo bare x-antall mnd. som jeg fortsatt bor i uvisse, og da kan jeg like gjerne bo der jeg bor - i uvisse.

Problemet er jo litt at han ikke synes det er så stort problem, og at jeg blåser opp alt. Men for meg er det et problem når jeg finner han sovende i forsetet på bilen en søndag ettermiddag....

Jeg er litt spent på hva som skjer de neste dagene.

For å liksom "sikre meg litt" så har jeg kontaktet banken for å se hvor jeg står økonomisk + at jeg har funnet et aktuelt hus som jeg skal på visning på. Dette er noe JEG må gjøre for å klare meg oppi alt dette.

Jeg har også for kort tid siden snakket med min lege om hva som kan gjøres i en slik situasjon, og han hadde noen klare råd å komme med. (Hvor jeg kan søke hjelp)

Mitt forslag var basert på en antakelse om at han da iallefall vil se at det er et problem.

Jeg tror du klarer dette uansett hvilken løsning du velger, jeg, men forstår at du har behov for å lufte tanker ideer og å få tilbakemeldinger.

[Gjest Sliten og lei meg]

Mitt forslag var basert på en antakelse om at han da iallefall vil se at det er et problem.

Jeg tror du klarer dette uansett hvilken løsning du velger, jeg, men forstår at du har behov for å lufte tanker ideer og å få tilbakemeldinger.

Ja, han vil nok se at det er et problem da. Men jeg tror da at jeg vil få et enda større problem, og det tror jeg ikke at jeg orker:-( Jeg må da begynne på nytt med mitt eget liv. Ikke leve i et vakum.

[Gjest filosofine]

Jeg vokste opp med en far som var/er periodedranker. Skulle så ønske mamma flytta ut 10år før hun gjorde. Da kunne jeg ha hatt en lykkelig barndom.

Nå sitter jeg igjen med mye skyldfølelese (av en eller annen pussig grunn jeg ikke selv vet hvorfor) og mye sorg inni meg som jeg ikke klarer å bli kvitt. Jeg vet det er mye som jeg har fortrengt, og det kommer frem nå...litt etter litt, og dette sliter meg ut.

Du gjør ingen en tjeneste med å bli. Vær så snill... tenk på ettervirkningene barent ditt vil få. Jeg unner ikke henne/ham det.

[Gjest Problemer pga. rusmisbruk]

Tusen takk:-) Trenger det i dag.

Jeg er også oppvokst med rusmisbruk. Min far var periodedranker, og min mor pillemisbruker.

Jeg synes egentlig ikke du har noe valg. Du har et ansvar overfor din datter, som din mann ikke klarer å holde. Ved å la henne vokse opp i slike omgivelser, lar du henne slite med skyldfølelse og andre problemer resten av sitt liv. Det er ingenting du kan gjøre for å hindre henne i å få problemer senere i livet, enn å la henne slippe å vokse opp med en far som har rusproblemer.

Jeg ber deg, vær så snill å la henne slippe. Evt. problemer med han og omsorgen for henne, får du ta etterhvert. Viser det seg at han ikke kan holde seg edru de gangene han har ansvaret for henne, vel, da må du gjøre noe med det også, når den tid kommer...

Dette blir nok vondt for dere alle, og jeg vet at din mann nok er glad i sin datter. Det er bare at alkoholen er det som har mest kontroll over hans liv. Ikke la det bli en del av din datters ansvar, vær så snill...

Ønsker deg lykke til, og skulle gjerne fått vite hvordan det går videre med deg og din datter. Kanskje du kunne gitt en lyd her i forumet etterhvert som det utvikler seg i livet ditt?

Lykke til iallefall, du trenger det kjære deg...

[Gjest Sliten og lei meg]

Jeg er også oppvokst med rusmisbruk. Min far var periodedranker, og min mor pillemisbruker.

Jeg synes egentlig ikke du har noe valg. Du har et ansvar overfor din datter, som din mann ikke klarer å holde. Ved å la henne vokse opp i slike omgivelser, lar du henne slite med skyldfølelse og andre problemer resten av sitt liv. Det er ingenting du kan gjøre for å hindre henne i å få problemer senere i livet, enn å la henne slippe å vokse opp med en far som har rusproblemer.

Jeg ber deg, vær så snill å la henne slippe. Evt. problemer med han og omsorgen for henne, får du ta etterhvert. Viser det seg at han ikke kan holde seg edru de gangene han har ansvaret for henne, vel, da må du gjøre noe med det også, når den tid kommer...

Dette blir nok vondt for dere alle, og jeg vet at din mann nok er glad i sin datter. Det er bare at alkoholen er det som har mest kontroll over hans liv. Ikke la det bli en del av din datters ansvar, vær så snill...

Ønsker deg lykke til, og skulle gjerne fått vite hvordan det går videre med deg og din datter. Kanskje du kunne gitt en lyd her i forumet etterhvert som det utvikler seg i livet ditt?

Lykke til iallefall, du trenger det kjære deg...

Tusen takk. Varmende ord. Du gjør at jeg klarer å se dette fra en litt annen synsvinkel:-)

Mannen min kom hjem i går. Veldig ydmyk. Spurte om jeg kunne hjelpe han med problemet ettersom han ikke ville ha det slik lengre.

Så nå lurer jeg på. Skal jeg gi han _enda_ en mulighet til. Han skal nå kontakte legen sin i dag for å få henvisning til Sosialmedisinsk senter (tror jeg det het). De jobber med rusmissbruk, og skal helpe folk som har slike problemer.

Dvs. at han innser jo at det er et problem, og sier at han vil gjøre noe med det. Han vil ikke miste oss ettersom vi er det eneste som betyr noe for han.

Han sa også at han ikke kan drikke noe i det hele tatt. (Tidligere har han trodd at han kunne ta noe, men da baller det jo bare på seg)

Jeg sa bare at jeg ikke visste om jeg hadde mer å gi nå....

[Gjest Sliten og lei meg]

Jeg vokste opp med en far som var/er periodedranker. Skulle så ønske mamma flytta ut 10år før hun gjorde. Da kunne jeg ha hatt en lykkelig barndom.

Nå sitter jeg igjen med mye skyldfølelese (av en eller annen pussig grunn jeg ikke selv vet hvorfor) og mye sorg inni meg som jeg ikke klarer å bli kvitt. Jeg vet det er mye som jeg har fortrengt, og det kommer frem nå...litt etter litt, og dette sliter meg ut.

Du gjør ingen en tjeneste med å bli. Vær så snill... tenk på ettervirkningene barent ditt vil få. Jeg unner ikke henne/ham det.

Jeg ser nå at slike ting gjør mer for unger enn jeg tidligere har fryktet. En ting er i hvertfall sikkert: Jeg kommer ikke til å fortsette som før.

Han kom hjem veldig ydmyk i går og spurte om jeg kunne hjelpe han. Han ville ikke fortsette slik.

Han skal nå kontakte legen sin for å få henvisning til Sosialmedisinsk senter (tror jeg det het). De hjelper folk med rusmissbruk.

Jeg klarte ikke engang å love han å prøve å være med på dette....

[Gjest sol etter regn]

Jeg ser at du har fått mange råd fra barn av alkoholikere. Jeg er også et. Vet ikke hvor mye "uhygge" det har vært i deres hjem, med barnet deres til stede (slossing, krangling ol.), men dette gjør noe grunnleggende med tryggheten til et barn.

Jeg husker glimtvis fra slike episoder med uhygge, det er utrolig hvor maktesløs man kan føle seg som barn. Jeg var eldstemann og tok meg av min yngre søster som var litt "reddere" enn meg.

Min mor var en veldig stabil og ordentlig voksen i familien. Smakte aldri alkohol. Det var pappa som var periodedranker. Og det kunne han fint ha vært i fred og ro, dersom hun ikke hadde "forstyrret han" med krangling. Da smalt det - med eksplosivt temperament og alkohol innabords fikk hun gjennomgå så det sang.

Det tok mange år. Vi lærte oss fort å ta tegnene når vi skulle gå på tå hev, at vi ikke skulle bråke fordi pappa sov (ut rusen), at vi ikke skulle opponere (krangle) i tilfelle han klikket, at vi ikke skulle ha med venner hjem i drikkeperiodene - da vi aldri visste hvordan formen hans var. Drikkingen hans gikk (så vidt meg bekjent) aldri ut over arbeidet, og det var heller ikke spesielt offentlig. Nærmeste naboer, familie og venner visste det nok - og det var nok rykter på bygda.

Han var alltid VERDENS BESTE pappa når han var edru. Men jeg likte ikke at han skulle være så oversnill og stikke til meg penger og gaver når han ble edru (dårlig samvittighet). Jeg ville jo heller at han skulle slutte å drikke!

Mine foreldre er i dag fremdeles gift (begge er nå over 60). Det har vært et helvete i perioder, men de har holdt sammen. Og mamma har holdt familien samlet. Vi (ikke pappa) har snakket masse sammen om forholdene, brukt masse humor og forbannet han og situasjonen sammen. Vi har fått et sterkt samhold på grunn av dette.

Pappa er i dag selvpålagt tørrlagt. Han bestemte seg selv for å slutte. Det var en episode for en god del år siden som fikk begeret til å renne over, enda et delerium der han ble forvandlet til et monster. I dag KAN han faktisk ta seg en øl, og la det bli med det. Utrolig men sant. Jeg vet at han kanskje er en av hundre (eller tusen?) som klarer det. Han holder seg helt vekke fra sterke saker han ikke tåler. Det er sterkt gjort syns jeg.

Diskusjonen om mamma skulle gått da det var på det værste, har kommet opp med jevne mellomrom etter at vi ble voksne. Hun er i dag selv ikke sikker på om hun gjorde det riktige valget ved å bli. JEG er faktisk glad for det. Jeg er veldig glad i min far, og er uendelig lettet over at han har funnet en vei ut av uføret.

Det at hun gav han den ALLER siste sjansen, gjorde at han faktisk fikk skuta på rett kjøl. Om det er det samme for din mann, vet jeg ikke. For hvor mange siste sjanser skal man få?

Du er så sliten nå, og har mistet tilliten til at din mann faktisk holder det han lover.. Jeg vet at det var mange slike runder hos mine foreldre. Han prøvde i mange år å få bukt med drikkingen uten å lykkes. Hadde han ikke hatt mamma ved sin side, hadde det gått nedenom og hjem med han for lengst. Ikke det at det skal være et argument - han er selv ansvarlig for det.

I dag er jeg en sterk voksen med et ryddig liv (har alltid vært sterk). Men jeg går til psykolog for å få ryddet opp i mitt følelsesliv. Jeg har avdekket at MYE av det jeg sliter med faktisk stammer fra forholdene i oppveksten. Og det gjør utrolig godt å (endelig) bli kjent med meg selv, og de følelsene som har vært undertrykket i alle år. Det å få en slik grunnleggende utrygghet som liten, tror jeg setter spor som er vanskelig å overse. Men med en trygg mamma ved sin side, kan det gå bra likevel.

Det er kun du som kan ta valget om du skal flytte eller ikke. Kanskje du finner det verdt å gi han en sjanse til. Kanskje ikke. Uansett hva slags valg du tar, skjerm barnet ditt så godt du kan, og ikke drøy det for lenge om du ser at den "siste sjansen" blir til 5 siste sjanser.... Da VET du at de ikke nytter. Husk at du har DEG SELV å ta vare på oppi alt dette også. Situasjonen setter også dype spor i DEG. Og uten å være sterk, har du lite å gi til barnet ditt.

Ønsker dere masse lykke til! Klem fra

[Gjest Sliten og lei meg]

Jeg ser at du har fått mange råd fra barn av alkoholikere. Jeg er også et. Vet ikke hvor mye "uhygge" det har vært i deres hjem, med barnet deres til stede (slossing, krangling ol.), men dette gjør noe grunnleggende med tryggheten til et barn.

Jeg husker glimtvis fra slike episoder med uhygge, det er utrolig hvor maktesløs man kan føle seg som barn. Jeg var eldstemann og tok meg av min yngre søster som var litt "reddere" enn meg.

Min mor var en veldig stabil og ordentlig voksen i familien. Smakte aldri alkohol. Det var pappa som var periodedranker. Og det kunne han fint ha vært i fred og ro, dersom hun ikke hadde "forstyrret han" med krangling. Da smalt det - med eksplosivt temperament og alkohol innabords fikk hun gjennomgå så det sang.

Det tok mange år. Vi lærte oss fort å ta tegnene når vi skulle gå på tå hev, at vi ikke skulle bråke fordi pappa sov (ut rusen), at vi ikke skulle opponere (krangle) i tilfelle han klikket, at vi ikke skulle ha med venner hjem i drikkeperiodene - da vi aldri visste hvordan formen hans var. Drikkingen hans gikk (så vidt meg bekjent) aldri ut over arbeidet, og det var heller ikke spesielt offentlig. Nærmeste naboer, familie og venner visste det nok - og det var nok rykter på bygda.

Han var alltid VERDENS BESTE pappa når han var edru. Men jeg likte ikke at han skulle være så oversnill og stikke til meg penger og gaver når han ble edru (dårlig samvittighet). Jeg ville jo heller at han skulle slutte å drikke!

Mine foreldre er i dag fremdeles gift (begge er nå over 60). Det har vært et helvete i perioder, men de har holdt sammen. Og mamma har holdt familien samlet. Vi (ikke pappa) har snakket masse sammen om forholdene, brukt masse humor og forbannet han og situasjonen sammen. Vi har fått et sterkt samhold på grunn av dette.

Pappa er i dag selvpålagt tørrlagt. Han bestemte seg selv for å slutte. Det var en episode for en god del år siden som fikk begeret til å renne over, enda et delerium der han ble forvandlet til et monster. I dag KAN han faktisk ta seg en øl, og la det bli med det. Utrolig men sant. Jeg vet at han kanskje er en av hundre (eller tusen?) som klarer det. Han holder seg helt vekke fra sterke saker han ikke tåler. Det er sterkt gjort syns jeg.

Diskusjonen om mamma skulle gått da det var på det værste, har kommet opp med jevne mellomrom etter at vi ble voksne. Hun er i dag selv ikke sikker på om hun gjorde det riktige valget ved å bli. JEG er faktisk glad for det. Jeg er veldig glad i min far, og er uendelig lettet over at han har funnet en vei ut av uføret.

Det at hun gav han den ALLER siste sjansen, gjorde at han faktisk fikk skuta på rett kjøl. Om det er det samme for din mann, vet jeg ikke. For hvor mange siste sjanser skal man få?

Du er så sliten nå, og har mistet tilliten til at din mann faktisk holder det han lover.. Jeg vet at det var mange slike runder hos mine foreldre. Han prøvde i mange år å få bukt med drikkingen uten å lykkes. Hadde han ikke hatt mamma ved sin side, hadde det gått nedenom og hjem med han for lengst. Ikke det at det skal være et argument - han er selv ansvarlig for det.

I dag er jeg en sterk voksen med et ryddig liv (har alltid vært sterk). Men jeg går til psykolog for å få ryddet opp i mitt følelsesliv. Jeg har avdekket at MYE av det jeg sliter med faktisk stammer fra forholdene i oppveksten. Og det gjør utrolig godt å (endelig) bli kjent med meg selv, og de følelsene som har vært undertrykket i alle år. Det å få en slik grunnleggende utrygghet som liten, tror jeg setter spor som er vanskelig å overse. Men med en trygg mamma ved sin side, kan det gå bra likevel.

Det er kun du som kan ta valget om du skal flytte eller ikke. Kanskje du finner det verdt å gi han en sjanse til. Kanskje ikke. Uansett hva slags valg du tar, skjerm barnet ditt så godt du kan, og ikke drøy det for lenge om du ser at den "siste sjansen" blir til 5 siste sjanser.... Da VET du at de ikke nytter. Husk at du har DEG SELV å ta vare på oppi alt dette også. Situasjonen setter også dype spor i DEG. Og uten å være sterk, har du lite å gi til barnet ditt.

Ønsker dere masse lykke til! Klem fra

Tusen takk. Masse nytting innputt her:-)

Joda, han har fått et par slike "siste sjanse"-muligheter. Så nå kjenner jeg at jeg ikke har mer å gå. Jeg er tom.

Jeg er nok en ganske sterk person, og er ikke i tvil om at jeg vil klare å ta godt vare på vesla alene også.

I går kom han hjem og spurte ydmykt om jeg kunne hjelpe han. Så han innser problemet. (Heldigvis) I dag har han bestilt time hos legen sin for å få en henvisning til Sosialmedisinsk Poliklinikk. Så han vil jo ha hjelp.

Bare håper jeg også klarer å takle det nå.

Men han vil jo da ikke få noe hjelp før etter sommerferien, og DET ER LENGE TIL.

[Gjest sol etter regn]

Tusen takk. Masse nytting innputt her:-)

Joda, han har fått et par slike "siste sjanse"-muligheter. Så nå kjenner jeg at jeg ikke har mer å gå. Jeg er tom.

Jeg er nok en ganske sterk person, og er ikke i tvil om at jeg vil klare å ta godt vare på vesla alene også.

I går kom han hjem og spurte ydmykt om jeg kunne hjelpe han. Så han innser problemet. (Heldigvis) I dag har han bestilt time hos legen sin for å få en henvisning til Sosialmedisinsk Poliklinikk. Så han vil jo ha hjelp.

Bare håper jeg også klarer å takle det nå.

Men han vil jo da ikke få noe hjelp før etter sommerferien, og DET ER LENGE TIL.

...-Og sommerferien er jo som kjent et lite helvete å takle for alkoholikere... Jeg håper du finner styrken i deg til å gi han en siste sjanse. Kanskje han greier det denne gangen!

For meg var det godt å bli fortalt (av mamma) at alkoholisme er å betrakte som en sykdom. Noe han ikke "kan noe for". At det er en avhengighet som gjør at det ikke bare er å la være å drikke når ølet står på bordet.

Jeg fikk et annet syn på min far, som jeg hadde store problemer med å forholde meg til i perioder pga. jeg ikke skjønte hvorfor han ikke bare kunne slutte å drikke.

Det viktigste her er at du kjenner godt etter hvor sliten og lei du er. Kanskje har han allerede fått for mange sjanser? Bare du kan kjenne på det. Du må ikke la det gå så langt at du brytes helt ned.

Sørg for å tilrettelegge hverdagen og ferien slik at det skal bli minst mulig gnisninger og fristelser. Han bør være ydmyk nå, og bør være villig til å vise at han kan klare å holde seg unna situasjoner der fristelsen kan bli for stor. For til syvende og sist er det KUN han som kan stoppe seg selv i å drikke..

At du kan ta deg av datteren din alene, har jeg ingen tvil om. Når det teller, er man som regel mye sterkere enn man tror.. =)