Flytte nå???

[Gjest Sliten og lei meg]

...-Og sommerferien er jo som kjent et lite helvete å takle for alkoholikere... Jeg håper du finner styrken i deg til å gi han en siste sjanse. Kanskje han greier det denne gangen!

For meg var det godt å bli fortalt (av mamma) at alkoholisme er å betrakte som en sykdom. Noe han ikke "kan noe for". At det er en avhengighet som gjør at det ikke bare er å la være å drikke når ølet står på bordet.

Jeg fikk et annet syn på min far, som jeg hadde store problemer med å forholde meg til i perioder pga. jeg ikke skjønte hvorfor han ikke bare kunne slutte å drikke.

Det viktigste her er at du kjenner godt etter hvor sliten og lei du er. Kanskje har han allerede fått for mange sjanser? Bare du kan kjenne på det. Du må ikke la det gå så langt at du brytes helt ned.

Sørg for å tilrettelegge hverdagen og ferien slik at det skal bli minst mulig gnisninger og fristelser. Han bør være ydmyk nå, og bør være villig til å vise at han kan klare å holde seg unna situasjoner der fristelsen kan bli for stor. For til syvende og sist er det KUN han som kan stoppe seg selv i å drikke..

At du kan ta deg av datteren din alene, har jeg ingen tvil om. Når det teller, er man som regel mye sterkere enn man tror.. =)

Igjen tusen takk. Det du skriver virker fornuftig:-)

Ser også at det ikke bare er jeg som sliter nå. Han sliter minst like mye. Spør forsiktig om jeg fortsatt har tenkt til å se på huset som er til salgs osv. Han spurte også hva jeg hadde tenkt med hensyn til vesla. Tross alt smarte spørsmål.

Og denne ganger gidder jeg ikke skåne han. Nå sier jeg rett ut alle de vonde følelsene jeg sitter inne med. Men jeg sier også at jeg ikke er ute etter hevn eller andre straffemetoder overfor han. Det vil ikke være bra for noen.

Uansett hva jeg velger å gjøre så ønsker jeg jo at han skal klare å komme over dette slik at han kan være en god far. Han er ikke noe vondt menneske.

Så om jeg klarer å bli, så skal jeg gjøre alt for å snakke med han før vi evt. kommer opp i situasjoner, og i størst mulig grad holde oss borte fra slike situasjoner.

Fryker bare den 14 dager sydenturen som vi har bestilt. På slike ferier flipper han aldri ut, så jeg har egentlig ikke sett det som noe stort problem, MEN jeg har nå innsett at dette ofter er starten til at det går dritt - igjen. (Han var tørrlagt noen uker i våres før vi var på 14 dager ferie i april)

[Gjest sol etter regn]

Igjen tusen takk. Det du skriver virker fornuftig:-)

Ser også at det ikke bare er jeg som sliter nå. Han sliter minst like mye. Spør forsiktig om jeg fortsatt har tenkt til å se på huset som er til salgs osv. Han spurte også hva jeg hadde tenkt med hensyn til vesla. Tross alt smarte spørsmål.

Og denne ganger gidder jeg ikke skåne han. Nå sier jeg rett ut alle de vonde følelsene jeg sitter inne med. Men jeg sier også at jeg ikke er ute etter hevn eller andre straffemetoder overfor han. Det vil ikke være bra for noen.

Uansett hva jeg velger å gjøre så ønsker jeg jo at han skal klare å komme over dette slik at han kan være en god far. Han er ikke noe vondt menneske.

Så om jeg klarer å bli, så skal jeg gjøre alt for å snakke med han før vi evt. kommer opp i situasjoner, og i størst mulig grad holde oss borte fra slike situasjoner.

Fryker bare den 14 dager sydenturen som vi har bestilt. På slike ferier flipper han aldri ut, så jeg har egentlig ikke sett det som noe stort problem, MEN jeg har nå innsett at dette ofter er starten til at det går dritt - igjen. (Han var tørrlagt noen uker i våres før vi var på 14 dager ferie i april)

Det er godt at han viser tegn til at dette er vanskelig - at han ikke bare går videre som om ingenting har hendt. At han faktisk spør om dine tanker/planer/følelser rundt hus og barn, forteller at han skjønner at du har nådd et metningspunkt, og at det kanskje er kroken på døra like rundt hjørnet.

Jeg tror ikke NOEN ønsker å være alkoholiker innerst inne. Men det er lang vei fra å ikke ønske det til å faktisk innrømme at man HAR problemer med alkohol. Dersom han innrømmer det for SEG SELV (erkjenner det), så tror jeg han er LANGT på vei til å lykkes med en tørrlegging.

Jeg syns det er FLOTT at du ikke gidder å skåne han! La han få vite hvordan det ligger an, hvor stor belastning dette faktisk ER for deg! Menn har jo som kjent ofte "ingen" forutsetninger for å skjønne hint og forsiktige utsagn - og med en fornektelse "innabords", kan det være vanskelig å skjønne at drikkingen er en belastning for deg. Klar tale er nok eneste utvei. Kanskje det er nok til at han får seg en vekker.

Det er godt at du ikke er ute etter hevn eller sånn, det tror jeg bare er destruktivt. Men du skal heller ikke skåne han til evig tid. Nok er nok - et sted må den endelige grensen gå.

Det å leve med en alkoholiker - samme hvilken grad av alkoholiker han er, tror jeg gir en grunnleggende utrygghet. Du sier at du vil snakke med han før hver "utfordring" - slik at han forhåpentligvis skal kunne klare å holde seg unna alkohol.. Det blir vel som å være "barnevakt", eller hva? Jeg tror det er viktig at du tenker gjennom hvorfor du vi snakke med han før hver "utfordring" - om det er fordi du selv er utrygg, eller om det er for å hjelpe han.

Målet må jo være at du skal slippe å bekymre deg for om det i det hele tatt BLIR en utfordring! At han tar de hensyn/forhåndsregler som må tas (bla. ikke kjøpe alkohol, klare å si nei når han blir bydt osv.), uten at noen passer på han som en unge. Jeg tror også mange alkoholikere kan bli provosert over det at noen skal "hjelpe" på den måten, og de drikker på "trass" av den grunn, de føler seg umyndiggjort kanskje?

Den ferien du frykter... Kanskje det kan bli den "ultimate testen"? Du sier at det vanligvis ikke er noe problem - sannsynligvis vil det heller ikke være det nå. Men jeg skjønner at det som skjer i etterkant er mer urovekkende. At ferien starter/trigger noe han ikke klarer å avslutte når han kommer hjem..

Kanskje ved å ha ordentlige, og virkelig åpne samtaler nå fremover kan hjelpe og forebygge mye. Da kan du få sette ord på hva dette gjør med deg og ditt forhold til han. Vil han deg virkelig så vondt at han vil utsette deg for den belastningen? Er drikkingen verdt det - sjansen for å miste både deg og familien? Få han til å tenke rundt slike spørsmål og sette ord på det.

Det ALLER beste hadde vært om dere klarer å få en samtale med en ekstern part, gjerne en veileder med "ruserfaring". En ekstern part kan faktisk gjøre han oppmerksom på de samme tingene som du sier, men de vil trolig ha mer effekt (merkelig nok er det ofte slik). Men bare ved skikkelige samtaler i heimen vil mye av jobben være gjort. Mye kan bli avklart der.

Kanskje er han såpass i startgropa at han klarer å stoppe seg selv - forhåpentligvis! Hvis ikke, bør han få hjelp. Det beste er da at han vet hvordan drikkingen påvirker familien hans, så motivasjonen hans for å få hjelp kan være på topp.

Jeg skjønner at dette er en voldsom belastning for deg - jeg håper virkelig at du klarer å opparbeide tillit til han igjen ved at han viser seg den verdig og slutter å drikke! Og jeg tror også at du vil være stolt av å ha klart å stå i det "i tykt og tynt" etterpå. Dersom han IKKE skulle klare å slutte, har du også all grunn til å være stolt av deg selv om du går - du har da gjort det DU kunne for familiens (og hans) beste. Så lenge DU har det bra med deg selv, så har barnet ditt det bra. Da kan du gi - det kan man ikke når man har det for tøft og er for sliten... Tenk på deg selv oppi alt dette også!!!

Lykke til! =) *klem*

[Gjest Problemer pga. rusmisbruk]

Tusen takk. Varmende ord. Du gjør at jeg klarer å se dette fra en litt annen synsvinkel:-)

Mannen min kom hjem i går. Veldig ydmyk. Spurte om jeg kunne hjelpe han med problemet ettersom han ikke ville ha det slik lengre.

Så nå lurer jeg på. Skal jeg gi han _enda_ en mulighet til. Han skal nå kontakte legen sin i dag for å få henvisning til Sosialmedisinsk senter (tror jeg det het). De jobber med rusmissbruk, og skal helpe folk som har slike problemer.

Dvs. at han innser jo at det er et problem, og sier at han vil gjøre noe med det. Han vil ikke miste oss ettersom vi er det eneste som betyr noe for han.

Han sa også at han ikke kan drikke noe i det hele tatt. (Tidligere har han trodd at han kunne ta noe, men da baller det jo bare på seg)

Jeg sa bare at jeg ikke visste om jeg hadde mer å gi nå....

Hei igjen, vet ikke om du er innom innlegget ditt igjen, men...

Det at han har innrømmet sitt problem, er jo ett veldig stort skritt. At han er moden for hjelp, er jo enda større!

Men du har ikke ansvar for han, du har ansvar for din datter. Dette må han klare selv, for sin egen del. Du skal selv kjenne etter om du har engergi/styrke til å hjelpe ham, det gjør det klart bedre for ham, selvsagt, for han trenger jo den hjelp han kan få.

Men noen må også ta seg av din datter oppi dette, og det må jo ble deg. Din mann vil få mer enn nok med seg selv. Da er det desto viktigere at du har overskudd til din datter...

Behandlingen kan bli lang og hard, med mange nedturer for dere alle. Han kan regne med å gå gjennom flere "faser", som er veldig utfordrende for forholdet.

Jeg krysser alt for dere alle sammen, og ønsker dere lykke til... Håper med hele meg at dere klarer det...

[Gjest Sliten og lei meg]

Det er godt at han viser tegn til at dette er vanskelig - at han ikke bare går videre som om ingenting har hendt. At han faktisk spør om dine tanker/planer/følelser rundt hus og barn, forteller at han skjønner at du har nådd et metningspunkt, og at det kanskje er kroken på døra like rundt hjørnet.

Jeg tror ikke NOEN ønsker å være alkoholiker innerst inne. Men det er lang vei fra å ikke ønske det til å faktisk innrømme at man HAR problemer med alkohol. Dersom han innrømmer det for SEG SELV (erkjenner det), så tror jeg han er LANGT på vei til å lykkes med en tørrlegging.

Jeg syns det er FLOTT at du ikke gidder å skåne han! La han få vite hvordan det ligger an, hvor stor belastning dette faktisk ER for deg! Menn har jo som kjent ofte "ingen" forutsetninger for å skjønne hint og forsiktige utsagn - og med en fornektelse "innabords", kan det være vanskelig å skjønne at drikkingen er en belastning for deg. Klar tale er nok eneste utvei. Kanskje det er nok til at han får seg en vekker.

Det er godt at du ikke er ute etter hevn eller sånn, det tror jeg bare er destruktivt. Men du skal heller ikke skåne han til evig tid. Nok er nok - et sted må den endelige grensen gå.

Det å leve med en alkoholiker - samme hvilken grad av alkoholiker han er, tror jeg gir en grunnleggende utrygghet. Du sier at du vil snakke med han før hver "utfordring" - slik at han forhåpentligvis skal kunne klare å holde seg unna alkohol.. Det blir vel som å være "barnevakt", eller hva? Jeg tror det er viktig at du tenker gjennom hvorfor du vi snakke med han før hver "utfordring" - om det er fordi du selv er utrygg, eller om det er for å hjelpe han.

Målet må jo være at du skal slippe å bekymre deg for om det i det hele tatt BLIR en utfordring! At han tar de hensyn/forhåndsregler som må tas (bla. ikke kjøpe alkohol, klare å si nei når han blir bydt osv.), uten at noen passer på han som en unge. Jeg tror også mange alkoholikere kan bli provosert over det at noen skal "hjelpe" på den måten, og de drikker på "trass" av den grunn, de føler seg umyndiggjort kanskje?

Den ferien du frykter... Kanskje det kan bli den "ultimate testen"? Du sier at det vanligvis ikke er noe problem - sannsynligvis vil det heller ikke være det nå. Men jeg skjønner at det som skjer i etterkant er mer urovekkende. At ferien starter/trigger noe han ikke klarer å avslutte når han kommer hjem..

Kanskje ved å ha ordentlige, og virkelig åpne samtaler nå fremover kan hjelpe og forebygge mye. Da kan du få sette ord på hva dette gjør med deg og ditt forhold til han. Vil han deg virkelig så vondt at han vil utsette deg for den belastningen? Er drikkingen verdt det - sjansen for å miste både deg og familien? Få han til å tenke rundt slike spørsmål og sette ord på det.

Det ALLER beste hadde vært om dere klarer å få en samtale med en ekstern part, gjerne en veileder med "ruserfaring". En ekstern part kan faktisk gjøre han oppmerksom på de samme tingene som du sier, men de vil trolig ha mer effekt (merkelig nok er det ofte slik). Men bare ved skikkelige samtaler i heimen vil mye av jobben være gjort. Mye kan bli avklart der.

Kanskje er han såpass i startgropa at han klarer å stoppe seg selv - forhåpentligvis! Hvis ikke, bør han få hjelp. Det beste er da at han vet hvordan drikkingen påvirker familien hans, så motivasjonen hans for å få hjelp kan være på topp.

Jeg skjønner at dette er en voldsom belastning for deg - jeg håper virkelig at du klarer å opparbeide tillit til han igjen ved at han viser seg den verdig og slutter å drikke! Og jeg tror også at du vil være stolt av å ha klart å stå i det "i tykt og tynt" etterpå. Dersom han IKKE skulle klare å slutte, har du også all grunn til å være stolt av deg selv om du går - du har da gjort det DU kunne for familiens (og hans) beste. Så lenge DU har det bra med deg selv, så har barnet ditt det bra. Da kan du gi - det kan man ikke når man har det for tøft og er for sliten... Tenk på deg selv oppi alt dette også!!!

Lykke til! =) *klem*

Får nesten tårer i øynene nå. Tusen takk for masse støtte. Det varmer nå i en slitsom tid.

Han har nå time hos legen neste uke for å få en henvisning videre til Sosialmedisinsk poliklinikk. Jeg har sakt at jeg ikke har tro på at han/vi klarer dette alene, og det er han helt enig i. Så nå har vi i hvertfall startet prosessen.

Så får vi se hvordan dette går videre....

[Gjest Sliten og lei meg]

Hei igjen, vet ikke om du er innom innlegget ditt igjen, men...

Det at han har innrømmet sitt problem, er jo ett veldig stort skritt. At han er moden for hjelp, er jo enda større!

Men du har ikke ansvar for han, du har ansvar for din datter. Dette må han klare selv, for sin egen del. Du skal selv kjenne etter om du har engergi/styrke til å hjelpe ham, det gjør det klart bedre for ham, selvsagt, for han trenger jo den hjelp han kan få.

Men noen må også ta seg av din datter oppi dette, og det må jo ble deg. Din mann vil få mer enn nok med seg selv. Da er det desto viktigere at du har overskudd til din datter...

Behandlingen kan bli lang og hard, med mange nedturer for dere alle. Han kan regne med å gå gjennom flere "faser", som er veldig utfordrende for forholdet.

Jeg krysser alt for dere alle sammen, og ønsker dere lykke til... Håper med hele meg at dere klarer det...

Joda, sjekker alltid om det er noe svar til meg:-)

Det er virkelig et vanskelig valg dette her.

10 år sammen + ei lita jente gjør jo så man har lyst til å prøve litt ekstra. Og jeg ser jo litt lys i tunnellen. Tidliere i våres er første gang han faktisk har innrømmet at han har et problem. Gikk jo da på et par AA møter, men følte seg "ikke hjemme" der. (Ut fra det han fortalte så forstår jeg faktisk det)

Men nå skal han jo prøve å få hjelp. Legetime er bestilt til neste uke, og forhåpentligvis vil han da bli henvist videre. Men med en mnd. ventetid så....

Jeg kommer uansett til å gå på visning på det huset som jeg synes kan være aktuelt. Det skal jo mye til at jeg bråbestemmer meg og flytter, men jeg må også gjennom en prosess dersom jeg kommer til det punktet.

Jeg har fått klarsignal fra banken, og det er godt å ha i bakhånd. Kryss i taket for at vi har god økonomi og ordnede forhold her. Nesten gjeldsfrie, så dersom jeg flytter så får jeg med meg en god slump penger:-)

[Gjest Problemer pga. rusmisbruk]

Joda, sjekker alltid om det er noe svar til meg:-)

Det er virkelig et vanskelig valg dette her.

10 år sammen + ei lita jente gjør jo så man har lyst til å prøve litt ekstra. Og jeg ser jo litt lys i tunnellen. Tidliere i våres er første gang han faktisk har innrømmet at han har et problem. Gikk jo da på et par AA møter, men følte seg "ikke hjemme" der. (Ut fra det han fortalte så forstår jeg faktisk det)

Men nå skal han jo prøve å få hjelp. Legetime er bestilt til neste uke, og forhåpentligvis vil han da bli henvist videre. Men med en mnd. ventetid så....

Jeg kommer uansett til å gå på visning på det huset som jeg synes kan være aktuelt. Det skal jo mye til at jeg bråbestemmer meg og flytter, men jeg må også gjennom en prosess dersom jeg kommer til det punktet.

Jeg har fått klarsignal fra banken, og det er godt å ha i bakhånd. Kryss i taket for at vi har god økonomi og ordnede forhold her. Nesten gjeldsfrie, så dersom jeg flytter så får jeg med meg en god slump penger:-)

Det er bra, økonomisk trygghet er veldig viktig, uansett livssituasjon!

Så får du bare kjenne etter i hjertet ditt, om du klarer stå ved hans side gjennom denne prosessen. Det kan bli tøft, men er kjærligheten sterk klarer man det meste.

Men du må være helt sikker på at han gjør alvor av dette. Dette må bli hans aller siste tjangs. Dette må han bare bli gjort klinkende klar over.

Dere bør gå sammen til kyndige mennesker (innen psykiatri) som kan røske tak i hans (som jo blir dere begges)problem, og få råd om hva som er den rette fremgangsmåten hva dere to gjelder. Her får du god mulighet til å snakke ut...

Lykke til, hva du enn bestemmer deg for...

[Gjest Sliten og lei meg]

Det er bra, økonomisk trygghet er veldig viktig, uansett livssituasjon!

Så får du bare kjenne etter i hjertet ditt, om du klarer stå ved hans side gjennom denne prosessen. Det kan bli tøft, men er kjærligheten sterk klarer man det meste.

Men du må være helt sikker på at han gjør alvor av dette. Dette må bli hans aller siste tjangs. Dette må han bare bli gjort klinkende klar over.

Dere bør gå sammen til kyndige mennesker (innen psykiatri) som kan røske tak i hans (som jo blir dere begges)problem, og få råd om hva som er den rette fremgangsmåten hva dere to gjelder. Her får du god mulighet til å snakke ut...

Lykke til, hva du enn bestemmer deg for...

Tror nok at han har forstått det nå. Men jeg kommer uansett ikke til å bestemme meg med en gang. At han i mellomtiden går og bekymrer seg er kanskje bare bra. (Så han ikke tror at det kommer til å gå over av seg selv - denne gangen også)

Og nå gir jeg meg ikke før han får hjelp, eller at jeg flytter.

I tillegg sliter vi også med hans sønn, så det er mer å ta tak i:-(

[Gjest sol etter regn]

Får nesten tårer i øynene nå. Tusen takk for masse støtte. Det varmer nå i en slitsom tid.

Han har nå time hos legen neste uke for å få en henvisning videre til Sosialmedisinsk poliklinikk. Jeg har sakt at jeg ikke har tro på at han/vi klarer dette alene, og det er han helt enig i. Så nå har vi i hvertfall startet prosessen.

Så får vi se hvordan dette går videre....

Det er godt at dere har startet å rulle snøballen. Forhåpentligvis løser dette seg helt fint. Kanskje legen, eller familievernkontoret kan være en mulighet, bare for å ha noen eksterne å snakke med, om det drøyer før han får time på sos.med.?

Uansett ønsker jeg deg&dere masse lykke til, og en god sommer! =)